Hvor jeg pludrer videre

Syttende mai og grunnlovsjubileet er overstått. Måten jeg feiret det hele på var å stå opp og å ta på meg morgenkåpen, tidlig ettermiddag, for så å lese de siste heftene jeg har kjøpt hos Outland. Ideen om Norge var mer enn velment, men jeg så ikke noe behov for i fellesskap få en bekreftelse på dette. En har lov å være en smule sær når har blitt min alder. Også slapp jeg å finne ut av hvor mye av finstasen hadde krympet siden jeg sist brukte den. Nå var det ikke bare nye tegneserier jeg leste, men også de kjøpt fra et garasjesalg i regi av «hatobjekt nr. 1»(hvor urettferdig er det ikke at noen har mer enn dobbelt så mange serier som meg og helt sikkert også er et bedre menneske enn meg).

Jeg har nevnt Mike Carey og Peter Gross` Unwritten i flere sammenhenger tidligere. Volume I endte med nr. 54, så kom den grafiske romanen The Unwritten: Tommy Taylor and the ship that sank twice og det hele avsluttes med de tolv heftene i volume II: The Unwritten: Apocalypse. Det er på tide at denne serien, som har begeistret så lenge, får en avslutning verdig begynnelsen og midten. Etter å ha lest 4 nr. av Apocalypse er jeg litt usikker på om så blir tilfelle.

Daredevil av Bill Everett, Jack Kirby og Stan Lee fyller 50 år i år. Marvel feiret dette med og la nr. 36 i serien bli et spesialnummer, hvorpå serien gikk hen og ble digital. Stor var min forbauselse når Daredevil 1 og 2 dukket opp og fremdeles med Mark Waid som forfatter og Chris Samnee som tegner. Matt Murdock har flyttet til San Fransisco og Foggy er ennå kreftsyk hjemme i New York. Denne serien er så bra at en trenger ikke føle seg 25 år for gammel til å lese den.

Terry Moore`s Rachel Rising forvirrer meg mer og mer. En horror-historie med bibelske proporsjoner og med den dagligdagse meldingen om at det umulige inntreffer oftere enn en kunne tro. Hvor Moore igjen får vist hvilken eminent serieskaper han er etter den smule nedturen Echo ble.

Fairest klarte aldri å bli annet enn en blass kopi av hva Fables er. Og nå er det bare 11 nummer igjen til Fables nummer 150 og serien blir til en av de en vil huske som en av de beste noensinne utgitt.

Tv-serien Constantine er rett rundt hjørnet. Og det er lov å håpe at den blir bedre enn den utvanna vassgrauten DC har erstattet Hellblazer med. Serien Constantine er ikke direkte dårlig, men har lite til felles med det som gjorde Hellblazer så verdt å lese. John Constanine dukker også opp i Justice League Dark og her som alternativ superhelt og en generisk utgave av hans opprinnelige persona. Hvor en har samlet den mer okkulte delen DC universet. Skrevet av bl.a. Peter Milligan, Jeff Lemire og J M DeMatteis har gjort den litt bedre.

Med The New 52 starter alle utgivelsene på forlaget forfra med nr. 1. Action Comics ble skrevet av Grant Morrison og det var bare å la seg imponere. Så med nr. 18 sa han takk for seg og nå er det Greg Pak som har overtatt. Og uforklarlig nok er ikke savnet så altfor stort, men det er der.

Det er ikke ofte jeg føler andakt når jeg leser serier, men når jeg satte meg ned med Marvel`s nyutgivelse av Miracleman 1-4 var det tilfelle. Tilbake på midten av 90-tallet bestilte jeg Miracleman bok 2-4 og Miracleman: Apocrypha på internettet fra Bud Plant. Så i 20 år har jeg ventet på å få lest bok 1 (som da inneholder disse heftene) og jeg ble ikke skuffet. Men det som slo meg er hvor mye mer arrogant hovedpersonen fremstår nå enn jeg så ham tidligere. Så er det bare å vente i litt mindre enn to år for å se hvordan Gaiman lar det ende.