Kjærlighet i ensomhetens tid

Kjærligheten volder meg ingen kvaler. Jeg elsker meg selv og har ingen rivaler. Er det mantraet som hjelper meg gjennom hverdagen. Nå er det slik at andre mennesker bruker mer tid og krefter på å finne denne ene som skal oppfylle deres behov for tosomhet. Og så er det vel slik at det er en del av dem som ikke lykkes. Britiske Ilya (Ed Hillyer) har i den grafiske romanen Room For Love skildret to av dem.

Noe var faktisk bedre før (7)

Så ble det slik at interessen avtok en smule. Mine innkjøp ble mere tilfeldige og når en gikk inn i 2000-talllet var de nesten opphørt. Da var det at Grant Morrison overtok ansvaret for alt som hadde med Bruce Wayne og hans nærmeste å gjøre. Han introduserte Damien, en karakter som bokstavelig så dagens lys på slutten av Batman: Son of the Demon (Barr/Bingham). Dette var en karakter skapt for å mislikes (nå ble en etter hvert kjent med en mer nyansert ung mann) og at hans eventuelle senere bortgang ikke ville vekke protestene Jason Todd`s gjorde i sin tid.

Etter mye om og men endte vår helt (Batman) opp med å bli ormemat. Nå var det ingen som på alvor trodde at DC skulle la han være død lenge. Og så var det vel at siden Superman`s død nesten 15 år tidligere så var pr effekten nesten borte. Mens Batman var missing in action overtok Dick Grayson rollen som Batman. Dette ble beskrevet av Grant Morrison i de 16 første heftene av nystartede serien Batman and Robin. Etter en forferdelig start ble dette faktisk den siste serien med Batman jeg har satt pris på.

Morrison gir seg med Batman og Scott Snyder (American Vampire) overtar som forfatter av hovedtittelen, Batman, i 2011. Han hadde tidligere skrevet Detective Comics. Det går så langt tilbake som til Swords of Cerebus 2 hvor Sim nevner Marshall Roger`s sin teori om at Batman er like gal som de han bekjemper. Hadde det ikke vært for at han valgte å være på det godes side ville det ha ventet celle på Arkham for ham og. Miller gjør ham mer psykotisk og Morrison og så Snyder gjør ham faktisk verre enn de han bekjemper. Et eksempel er fra den nedlagte bloggen Too busy thinking about my comics (les: her).

Av det som er kommet etter relanseringen med The New 52 i 2011 har jeg kun kjøpt samlingen av crossoveren Night of the Owls. Jeg fikk den billig og snart et år senere har jeg vel lest rundt 20 sider. En kan vel si at det å miste interessen for Batman skyldes min jeg har innsett at jeg er for gammel til å lese slike serier, men da vil jeg bare si at Mark Waid`s versjon av Daredevil (også Bendis og Brubaker`s) er bedre lesestoff enn Batman har vært på lang tid. En annen ting er å måtte sammenligne Lynvingen og Batman frem til tidlig 90-tall med det monsteret vi nå skal forstå som en helt for vår tid. Nei, noe var vitterlig bedre før!!

Siden det snart er Halloween og det at jeg ikke kommer til i gi bort noe godteri…….

Noe var faktisk bedre før (6)

Jeg har kjøpt en del samlinger/trade paper backs, grafiske romaner, maxi- og miniserier og one shots med Batman i løpet av de siste 25 årene. Den eldste er faktisk på norsk og kom i 1969 med tittelen Lynvingen spesialnummer (68 sider). Videre på norsk kom også deler av Denny O`Neills saga om Ra`s al Ghul, tegnet av den vanvittig begavede Neal Adams, som album i 1979. Jeg har kjøpt og mistet det opptil flere ganger siden. Jeg har kjøpt en samling på engelsk som inkluderer avsnitt ikke tegnet av Adams. En periode abonnerte jeg også på den svenske utgaven av Batman.

Den første miniserien jeg kjøpte var Gerard Jones og Mark Badger`s Batman: Run, Riddler, Run. Den kom i 1992 og tre år senere kjøpte jeg Batman: Jazz av de samme serieskaperne. Ingen av disse har brent seg inn i hukommelsen, men Run, Riddler, Run hadde i hvert litt for seg. Jeg kjøpte tidlig også samlingene The Best Batman Stories Ever Told vol 1 og 2. Dagen jeg kjøpte The Best Joker Stories Ever Told gikk jeg ikke rett hjem, men insisterte på å drikke litt for mye Farris. Ergo endte samlingen øverst i en sølepytt, men selv vannskadet har den en hedersplass i min bokhylle.

Jeg kom inn i en stim og kjøpte, langt fra alt, men mye av det som ble utgitt. Jim Starlin og Bernie Wrightson`s The Cult var en dem. Aldri har bedre tegninger blitt kastet bort på en så inkjevetta historie. I forbindelse med film to og tre i Batman kvartetten kom det en rekke one shots med skurkene i hovedrollene. Ingen av dem enestående, men likevel verdt å lese. Batman stories vol. 2 hadde hovedsakelig historier med The Penguin og Catwoman.

Det kom en rekke andre one shots og miniserier. Batman møtte Spawn, minst en miniserie hvor han møtte predatorene igjen og to hvor han bekjempet Aliens. Punisher, Daredevil og Spider-man kom på besøk fra Marel universet. One shots hvor han traff mer obskure karakterer fra DC universet som Phantom Stranger, The Demon og Deadman.

Han ble politisk engasjert og prøvde å bekjempe bruken av landminer i bl.a. Bosnia. Andrew Vacchs skrev boken Batman: The Ultimate Evil. Den igjen ble adaptert til tegneserie, tegnet av Denys Cowan. Her belyser Vacchs den organiserte utnyttingen av barn som pedofil sex turisme medfører og de forferdelige konsekvensene dette får. Selv i tegneserieverdenen kunne ikke superhelten gjøre stort.

My og Ny er også bokstaver i det greske alfabetet, bare litt mindre brukt i titler og sånn

Noe jeg har nevnt før er at jeg liker ikke avslutninger. Jeg er ikke noen stor fan av avskjeder heller. Veldig mange avslutninger på serier har ikke blitt så bra som en hadde ventet seg. Nå skal jeg ikke trekke frem noen av disse, men bare nevne at skepsisen var i høyeste grad til stede når jeg satte meg til for å lese sjette og siste bok i Locke & Key med tittelen Alpha & Omega. Joe Hill og Gabriel Rodriguez`s serie om det litt uvanlige livet i den fiktive byen Lovecraft, Massachusetts. Siden starten i 2008 har Rodriguez tegnet hver av disse miniseriene som har utgjort de forskjellige samlingene og det er uvanlig at bare en tegner har vært involvert.

Så var slik at det ble vanskelig. Intrigene i denne historien har gjennom fem samlinger vokst seg rimelig innfløkte. Karakterer har kommet til og en lang rekke har falt fra. En er hverken død eller levende bare fratatt sin egen kropp. Den som har tatt kontroll over denne er også den som styrer Lovecraft og resten av verden mot en ny ødeleggende katastrofe. I dette tilfellet mer fatal enn noen av de tidligere vi som menneskehet har gjennomlevd. Dette mørket som har trengt inn i vår virkelighet fra en annen dimensjon er, sammen med alle disse nøklene, verktøyet han har til rådighet for å oppnå dette. Hvordan det hele ender er ikke så åpenbart som en skulle tro. Slutten kan røre en hardere mann enn meg til tårer.

Nå ble det jo ikke noen oppsummering av handlingen i denne boken, men det blir litt mot sin hensikt å røpe det som skjer i bok nr. seks når de fleste som leser dette ikke en gang har lest første bok. Ideen må være å lokke flere til å lese denne aldeles glimrende serien. En horror-serie som er intelligent skrevet, men samtidig intenst underholdende, det eneste Rodriguez ikke behersker er gråtende ansikter og en troverdig skildring av en familie og de hverdags og også uhyrlige traumene de må gjennomgå. Og hvordan likte jeg denne slutten. Vel, den kunne vært bedre, så vidt.

Noe var faktisk bedre før (5)

Jeg har nevnt DC`s Elseworlds tidligere. Hvor en tok superhelter og satte dem i en helt annerledes setting, gjerne en spesiell historisk epoke. For så å se om vår helt ville blitt noe annerledes enn originalen. Og selvfølgelig ble han/hun ikke det. Superman som vokser opp i etterdønningene av Stalins Sovjet og ender opp med å få vestlige verdier (les: amerikanske og utgitt på norsk i Gigant nr. 4, 2004) og gjøre opprør mot regimet. Nå var det en del av disse som ikke nødvendigvis ble spennende lesning. Snarere nok en oppramsing av hvordan helten helt ble, men noen skilte seg litt ut. Batman var også den DC`s karakterer som ble mest brukt i disse utgivelsene.

Det enkeltstående heftet Holy Terror av Alan Brennert og Norm Breyfogle var den første utgivelsen med Elseworlds logoen og kom i 1991. Her er Bruce Wayne en prest i en verden styrt av et puritansk teokrati. Hvor Stjernekammeret, en virkelig engelsk domstol frem til 1600-tallet hvor rettsakene var hemmelige, ingen tiltale, ingen vitner, ingen jury og ingen mulighet til å anke, er sentral i handlingen. Wayne gjør opprør mot alt dette og får med seg inkvisitoren James Gordon.

I et tidligere innlegg nevnte jeg Gotham by Gaslight (89), Batman`s jakt på Jack the Ripper på feil side av Atlanterhavet. Kom ikke ut som et hefte i Elseworlds serien, men ble senere inkludert. Oppfølgeren til denne ble Batman: Master of the Future(91). Igjen skrevet av Brian Augustyn og tegnet av Eduardo Barreto. En gigantisk nedtur! Begge disse utspant seg i 1890-årenes Gotham. Det samme gjorde Batman: Masque (97) av Mike Grell. Lagt til Gotham`s teatermiljø og hvor Harvey Dent har rollen som Operafantomet.

Howard Chaykin skrev sammen med John Francis Moore Batman: The Devil`s Workshop(93) og denne ble tegnet av den ikke altfor produktive Mark Chiarello. Året er blitt 1907 og Batman treffer på Harry Houdini. De går sammen for å bekjempe den faren byens vampyrer nå utgjør. Chaykin skrev også den trehefters serien Batgirl & Robin: Thrillkiller (97). Denne tegnet av Dan Brereton. Her er en kommet til tidlig 60-tall og hvor det ennå var riktig å være cool og The Rat Pack regjererte. En fornøyelig serie og året etter kom one shot oppfølgeren Batgirl & Batman: Thrillkiller `62.

En kan også nevne de to heftene som utgjør Robin 3000 av Byron Preiss og P Craig Russell. Hvor jorden er overtatt av Aliens, Batman er død og menneskehetens mulige frelser er en litt stressa tenåring. Historien ikke veldig bra, men Russell`s tegninger er suverene. Og her slutter denne korte gjennomgangen av hva Elseworlds var og presentasjonen av noen av disse seriene jeg har i bokhyllen hjemme. Senere mer om mainstream Batman.

Hvor en begynner å skrive om nr. to i serien, for så å komme tilbake til den første

Her var det jeg skulle skrevet om Stumptown: The Case of the Baby in the Velvet Case. I trygg forvissning om at jeg allerede hadde skrevet om den første samlingen av denne serien, The Case of the Girl Who Took Her Shampoo (but left her Mini). Nå viser det seg at det jeg husker som et helt innlegg om denne sistnevnte serien bare utgjør tre-fire linjer. Dermed blir det et problem som jeg måtte ta litt tid for å finne en løsning på. Og det får bli at jeg skriver om denne første samlingen når den igjen blir innlevert på biblioteket.

Stumptown var navnet som ble gitt Portland, Oregon når denne opplevde en enorm vekst fra 1847 og utover . Da ble det hugget så mye trær at det var trestumper overalt og ingen til å fjerne dem. Hovedpersonen er privatdetektiven Dex Parios med en bakgrunn fra spesialstyrkene. Hun har integritet og som de fleste i denne bransjen, som blir beskrevet på film eller litteratur, er hun ute av stand til å la seg korrumpere. Noe hun også fikk vist i den første samlingen og som fremdeles skaper problemer for henne her. Eneste familie er en bror med Downs som bor sammen med henne og et meget anstrengt forhold til byens politi. Slik jeg har beskrevet det her virker det hele vel klisjefullt, men så er ikke tilfellet.

Saken om Baby starter med at Mim Bracca, gitarist i det meget suksessfylte bandet Tailhook, vil ha hjelp til å finne sin favorittgitar som har forsvunnet sporløst. Denne har hun da også gitt navnet Baby. Narkotikapolitiet, DEA, er blandet inn i denne historien, to ikke altfor smarte skinheads og en av Mims tidligere kjærester blir involvert. Den som klarer å samle trådene er Dex. Dette var kanskje ikke verdens mest avanserte kriminalhistorie, men trenger det alltid å være det.

Forfatteren av denne serien er Greg Rucka og han greier å fortelle en overbevisende historie. Det at det er sterke og uavhengige kvinner i hovedrollen gjør ikke saken verre. Han forteller på en slik måte at en overser enkelte svakheter med historien. De blir uvesentlige. Tegneren Matthew Southworth kan en av illustrasjonene som følger dette innlegget se gjør sitt til at denne samlingen, av en fem hefters miniserie utgitt på forlaget Oni, er virkelig verdt å lese. Også er det denne historien som startet i bok en og hvordan det vil utarte seg.

Noe var faktisk bedre før (4)

Etter at jeg var ferdig med det foregående innlegget gikk noe opp for meg. I år er det jo vitterlig 75 år siden Batman dukket opp for første gang i Detective comics 27. Så da var det kanskje ikke så dumt å skrive litt om denne menneskelige superhelten. Jeg var sent ute med å samle på amerikanske titler på originalspråket, men en av de første jeg startet å abonnere på var Legends of the Dark Knight. Her ble det etter hvert mye hummer og kanari. Det dårligste jeg noensinne har lest av hva Grant Morrison har skrevet er heftene 6-10 i denne serien. Gothic som den ble kalt var tegnet av en mer enn uinspirert Klaus Janson.

Av positive ting å merke seg var Matt Wagner`s Faces (28-30 og biblioteket har en samlet utgave). Two-face`s mest bisarre plan noensinne. Tao (52-53) av Alan Grant hvor Batman er på tur i Kina. Nydelig tegnet av Ransom. Watch Tower av Chuck Dixon og Mike McMahon. Om trusselen vaktselskap vil utgjøre bare de får litt mer kontroll. McMahon er en slik tegner at enten hater man hva han gjør eller som meg har likt alt av hva jeg har sett han har gjort. Judge Dredd, Slaine, Alien Legion og denne serien.

Ikke lenge etterpå, slutten av 1992, startet jeg å abonnere på den nystartede tittelen Batman: Shadow of the Bat. En serie hvor Alan Grant var eneste forfatter. Det hele startet bra med de fire heftene som utgjorde The Last Arkham og tegnet av Norm Breyfogle. Så ble det litt bob bob. Historiene var greie nok, men jeg var ikke overbegeistret for flere av tegnerne og dem var det en del av. Allikevel abonnerte jeg på det i en fem års tid.

Mars 2000 kom det en ny Batman tittel som jeg gjerne skulle ha abonnert på. Batman: Gotham Knights hadde en hovedforfatter og det var Devin Grayson. Hun er noe så sjelden som en kvinnelig serieforfatter som skriver superserier og viste at en er på riktig vei, selv i seriebransjen. Og etternavnet og det at hun skriver glimrende var vel ingen ulempe. Og bak i hvert hefte var det en firesiders svarthvitt historie som etter hvert ble tegnet av et utall av tegnerstorheter og senere utgitt i Batman: Black and White. Coverne var av Brian Bolland og jeg mitt nek har vel ikke mer enn rundt 20 av de i alt 74 som kom ut.

I mesteparten av denne tiden (midten av 90-tallet) ble Detective Comics skrevet av Chuck Dixon og tegnet av Graham Nolan. Ikke den mest spenstige duoen og nokså lettglemte serier ble resultatet. Hos Batman derimot var forfatteren Doug Moench og tegneren Kelley Jones. Moench hadde allerede da en lang karriere bak seg og hadde styrt unna flere av de kvalitetsmessige fadesene. Jones er nok en av favorittene mine. En kan bare se på hva han gjorde i Sandman for å innse hvilken begavelse han er. Jeg har skrytt av Jones tidligere i bloggen, men der står det også noe stygt om Moench. Ergo får de som er interessert finne frem til det selv. Nå hører det med til historien at jeg kjøpte kun en håndfull av disse Batman heftene og det viser igjen hvor smart jeg egentlig er.