Kanskje tar de deg, kanskje tar de meg, kanskje tar de......

Jeg har ikke skrevet særlig mye om Robert Kirkman. Dette til tross for at biblioteket har serier som The Astounding Wolf-Man, Battle Pope, Invincible, Marvel Zombies og den ekstremt populære The Walking Dead skrevet av ham. Sistnevnte ga jeg opp å lese. Ikke fordi den var dårlig, men så mye elendighet, i det som må kalles en såpeopera, ble for mye og serien nærmer seg attpåtil hefte nr. 150. Da er det enklere å se tv-serien. En av Kirkman`s nyere serier på biblioteket er Outcast. Her har han fått med seg amerikanske Paul Azaceta (en tegner jeg ikke kjenner til, men som har jobbet sammen forfatterne Peter David og Tom Sniegoski).

Fremtiden og Den lille prinsen

Jeff Lemire er en serieskaper jeg ikke hadde hørt om for en del år siden. Så var det slik at åpenbaringen ble påtvunget meg. Serier som Essex County, Sweet Tooth, The Nobody, The Underwater Welder, Trillium, Constantine, Justice League Dark og mer. En av DC seriene han skrev var Animal Man, som jeg har nesten komplett der hjemme og utsatt å lese. Mest fordi jeg virkelig likte Grant Morrison`s versjon.

Noe av det som gjør Lemire tilnærmet genial er hans evne til å skrive historier som er i overkant sentimentale, men aldri blir mer enn slik det var ment å være. Og med The Descender fortsetter han denne trenden med å være semi-genial. Med seg har han fått tegneren Dustin Nguyen (som i følge wikipedia.org er mer kjent for sitt arbeid innen film og TV som skuespiller).

Enda flere belgiere

To innlegg nedenfor ramset jeg opp alle tegneserieskaperne som hadde deltatt i hyllesten til Herge. Etter det tok jeg meg i å tenke på andre serieskapere som har latt seg inspirere av Herge og gjort bruk av hans ide om denne klare linjen/ligne claire. Og de jeg kom frem til var alle å finne i bokhyllen der hjemme. Mest fordi dette er album som kom på norsk eller dansk på åttitallet og dermed forsvunnet fra bibliotekenes hyller. Nå kan det hende at min inkludering av noen av disse serieskaperne ikke passer helt inn i definisjonen, men det får så være.

Fedre og sønner og innimellom en onkel

Mark Millar og Frank Quitely er etter hvert blitt giganter innen det internasjonale seriemiljøet. Millar som forfatter og Quitely for blant annet sitt samarbeid med Grant Morrison (All-Star Superman, New X-Men We3 m.m.. Alle tre er for øvrig skotter uten at det skal ha noe med saken å gjøre. Første gangen Millar og Quitely samarbeidet var når Millar overtok som forfatter av Image-serien The Authority tilbake i 2001. Denne var skapt av Warren Ellis, ikke skotte. Millar og Quitely gjenopptok samarbeidet i 2013 og da skapte de den 12 hefters miniserien Jupiter`s Legacy.

En hyllest og de som deltok

Jeg har hatt et og har vel ennå et ambivalent forhold til Herge og hans mest kjente karakter, Tintin. Lenge var det slik at beskrivelsen av hans serier ble middelmådighetens triumf. Så kom den Steven Spielberg regisserte animasjonsfilmen og jeg ble nødt til å endre mening, men klarer fremdeles ikke å lese albumene. Derfor var det litt underlig at jeg gikk i bokhyllen der hjemme og fant frem albumet Leve Tintin: Til minne om Herge fra 1987, utgitt to år etter at Georges Remi gikk bort. Et album som jeg kjøpte og leste når det kom ut og siden da har det stått ulest. Mange av bidragsyterne var nok inspirert av Herges ligne claire, men valgte siden helt andre stilarter. Selv vil jeg siden tøye definisjonen. Litt med hensyn til hvilke serier som hører hjemme i denne tradisjonen og ikke. Bidragsyterne var:

Siden det nettopp var Halloween

Jeg trodde jeg hadde skrevet siste innlegg om serien eller fenomenet Crossed, den gang ei. Denne serien er som en avhengighet en desperat prøver å kvitte seg med. Som skitt som ikke lar seg vaske av. Et mareritt du sjelden våkner opp fra. Noe som er så mørkt at hver strime av lys blir en personlig seier. Og når forlaget Avatar hyrer inn Alan Moore til å skrive den nye serien Crossed + One Hundred blusser denne avskyvekkende interessen opp igjen med full kraft.

Å hoppe etter Wirkola

Andre Franquin solgte i 1987 rettighetene til figuren Spiralis og det resulterte i at en rekke forferdelige album ble produsert. Minst 12 av dem er utgitt på norsk. Så når Albert Uderzo la fra seg pennen i 2011, alder og en begynnende demens(?) hadde begynt å tynge, tenkte han og de rundt ham lenge og vel for å finne en erstatter. Valget falt til slutt på duoen Jean-Yves Ferri og tegneren Didier Conrad. Deres første album kom i oktober 2013 og hadde tittelen Asterix og Pikterne og for 14 dager siden kom nummer to, Asterix og Cæsars papyrus.