torsdag 16. juli 2009

Ferielesning (del 2)


Det er ennå ferie og regnet kommer bare som byger. Jeg har derfor god tid til å lese og ikke bli distrahert av badelivets gleder. Denne gangen skal jeg skrive om serier jeg har lånt med fra biblioteket. Først ut er miniseriene Formerly known as the Justice League (2003) og I can`t believe it`s not the Justice League (2005) og samlet i to bøker. Her gjenforenes teamet fra den geniale utgaven av JLA fra midten av åttitallet. Og det er forfatterne Keith Giffen og J.M. DeMatteis og tegneren Kevin Maguire som står bak.




Og det gledelige er at disse seriene er vel så bra som det de tidligere har laget sammen. Det er sjelden jeg ler høyt når jeg leser serier. Her var det slik at jeg var glad jeg var alene hver gang det kom et hysterisk hikst, noe som skjedde ofte. Historien er, kort oppsummert, at Maxwell Lord samler de gamle medlemmene i den hensikt å starte en superheltgruppe som er mer tilgjengelig for den jevne mann og kvinne, Super Buddies. I den første serien dukker en gammel kjenning, Manga Khan, opp og i bok to rekker hovedpersonene og både havne i helvete, for siden ende opp i en alternativ virkelighet. Dette blir tegnet av Maguire på en mesterlig måte. Så for de som har lyst til å lese intelligente og morsomme superheltserier anbefaler jeg disse to seriene og de snart, forhåpentligvis, fire samlingene med tidligere JLA historier.


Så til noe litt mer seriøst og da begynner jeg med Yoshihiro Tatsumis selvbiografiske tegneserie A Drifting Life. Med sine 834 sider er den litt uhåndterlig å lese, men innholdet veier opp for det. I A Drifting Life forteller han sin egen historie om hvordan det var å begynne som mangaskaper og et innsyn i hvordan denne etter hvert enorme industrien startet. Historien begynner i 1946 og vi følger hovedpersonen frem til 1960. Samtidig får leseren og et innblikk i hva som skjedde i den japanske samfunnsutviklingen og en år for år oppdatering i hva som skjedde innenfor japansk populærkultur og manga. Det er fascinerende, og til tider litt mange japanske navn, lesning. Hvordan han gjennom disse årene strever med å finne frem til sin egen form for manga, nemlig gekiga. At han lyktes med det kan en finne ut av selv ved å lese de tre samlingene biblioteket allerede har.

A People`s History of American Empire er en adapsjon av Howard Zinn`s bok A People`s History of the United States, først utgitt i 1980. Zinn er professor i historie og er, etter amerikanske forhold, ganske så radikal både når det kommer til det politiske og sin tolkning av amerikansk historie. Tegneserien er laget av Mike Konopacki, Paul Buhle og Zinn selv. Zinn er også fortelleren gjennom hele serien. Det som blir fortalt er det som vanligvis har blitt utelatt i den offisielle historiskrivingen. Her blir en vist grådigheten ( representert ved bl.a. Rockefeller og andre røverbaroner ) og hvordan Monroedoktrinen fra 1823 la grunnlaget for det amerikanske imperiet. Et pussig fakta er når Zinn viser de soleklare likhetene mellom USA`s invasjon av Irak og invasjonen av Filippinene i 1899. Dette er en bok fullstappet med interessante fakta og må vel leses etappevis, slik at en får absorbert alt det en får presentert. Den fungerer også utmerket som tegneserie hvor den blander tegninger, avisartikler og fotografier. En bok en må lese siden flere og flere lider av historieløshet og lar seg hjernevaske av Fox News Channel og deres like.
Jeg har og lest Erik Larsen`s Savage Dragon : This Savage World (heftene 76-81). Savage Dragon har havnet i en alternativ virkelighet og ingenting stemmer. Alt er ødelagt og Savage Dragon er ettersøkt. Dette i en verden hvor det ene Jack Kirbyiske monsteret etter det andre dukker opp og prøver å ta rotta på vår helt. Dette er ikke tung lesning, men stort sett en veldig underholdende og sammenhengende slåsskamp. Og hvem sier at ikke det kan være kjekt å lese innimellom ? Og Erik Larsen er en suveren forteller av nettopp denne typen historier.

Det finnes to virkelig gode science fiction tv-serier og det er Babylon 5 og Battlestar Galactica (noen vil kanskje og nevne Firefly, men den har jeg ennå ikke sett). Biblioteket har de to første tegneseriesamlingene basert på Battlestar Galactica.(det kom også 14 Babylon 5 hefter, men de er umulig å oppdrive) Skrevet av Greg Pak og tegnet av Nigel Raynor. Handlingen her skjer mellom episoder, forståelig nok, og har ingen innvirkning på tv-serien. Det kan kanskje sies å være en ulempe, men er man først hektet så er man hektet. Det begynner i hvert fall friskt med at Commander Adama`s sønn Zak, og en rekke andre vel begravde mennesker, dukker opp i levende live. Og samtidig bryter det ut en epidemi på fartøyene i flåten. Raynor`s forsøk på å tegne virkelige personer er ikke alltid like vellykkede, men det er en liten innvending og serien er god tidtrøyte. Bildet er tegnet av Michael Turner.

onsdag 15. juli 2009

Ferielesning (del 1)


Jeg har sommerferie ! Det er første gang siden barneskolen og jeg skal ikke røpe hvor lenge siden det er. Biblioteksjobben har gitt så bra avkastning dette året at jeg reiser helt til Sandnes for å feriere. Dette ferieparadiset innerst i Gandsfjorden. Så selv med alle de mulighetene Sandnes har å tilby, blir det og tid til å lese. I løpet av uken jeg har tatt tenkte jeg å få lest noen tegneserier. Og det var de jeg hadde tenkt å skrive om i dag.

Først en liten klage. Netthandel er ikke alltid like kjapp. Bestilte en tegneserie på Amazon i feb. 2008 og fikk den tidlig denne måneden. Det var allikevel verdt ventetiden. Serien var Pat Mills og Kevin O`Neill`s Marshall Law : Blood, Sweat and Fears. Boken består av tre oppbyggelige historier om de strabasene lovens håndhever, Marshall Law, gjennomgår for å holde ”superheltene” i San Futuro fra å forårsake fullstendig kaos. Mills sin kyniske humor og grensesprengende avsky for superheltkonseptet blandet med O`Neill sine enestående tegninger gjør dette noe alle burde ha lest. Spesielt de som ikke liker superheltserier.

Jeg har lest serien før, men jeg stod inne på Outland og de skrek : Kjøp oss ! Hvilket jeg så gjorde. Serien det er snakk om er Warren Ellis og John Cassaday`s Planetary. Dette er en annerledes superheltserie ( i mangel av en bedre beskrivelse ) om de tre medlemmene av den hemmelige og verdensomspennende organisasjonen Planetary. Dette er en historie godt krydret med referanser til populærkulturen. Doc Savage, Hulk, Michael Moorcock`s Multiverse og Hong Kong action er bare noe som dukker opp i lett forkledning. Og Cassaday gjør en fantastisk jobb med å illustrere det hele. Biblioteket har de tre første bøkene.

Batman har vært en av favorittene siden jeg begynte å lese superheltserier. Jeg har lest min del av serier med ham, men en serie jeg gikk glipp av var Mike W Barr og Jim Aparo`s Batman and the Outsiders fra midten av åttitallet. Så kom jeg over boken DC Showcase Presents : Batman and the Outsiders. 500 sider i svarthvitt og med de 19 første heftene og det første Annual. Mimrefaktoren var enorm når en fikk lese serier illustrert av den gamle helten Jim Aparo og uten farger som gjør hans serier enda bedre. Historiene derimot var preget av at det var godt 25 år. Biblioteket har ikke denne, men en rekke andre bøker i samme serie og i samme slengen kan nevne de tilsvarende fra Marvel Comics. Disse heter Essential Marvel og biblioteket har bøker med bl.a. Wolverine, Moon Knight og Fantastic Four. Anbefales !

søndag 12. juli 2009

Et altfor langt innlegg om en serie som fortjener mye bedre



En serie jeg nevnt ved flere anledninger i bloggen er Claude Auclair ( 01.05. 1943 – 20.01. 1990) og hans albumserie om Simon fra floden. Det kom ni album i denne serien og på de fire siste var Alain Riondet medforfatter. Auclair hadde tidligere laget lignende historier hvor helten het Jason Muller og var til forveksling lik Simon. Dette er nok et eksempel på fransk / belgiske tegneserieskaperes fremtidsoptimisme på sytti og åttitallet. Titlene på disse albumene er :

1. Kentaurenes klan
2. Slavenes by
3. Pilegrimene
4. Mailis
5. By nr.3
1976-78

6. Vekkeren
7. Ogams veier
8. Havari 1
9. Havari 2



1988-89

En gjennomgang av disse vil bli den tabloide tabloidversjonen og ergo ikke altfor grundig. Det store kollapsen har inntruffet, delvis grunnet mangelen på olje og andre energikilder, og andre konflikter som har ført til en splittelse mellom gammel sivilisasjon (de militære) og størstedelen av befolkningen som har vendt det moderne ryggen og søkt tilbake til et enklere levesett i pakt med naturen. Simon er født og oppvokst i en av byene de militære ennå kontrollerer. Han klarer å flykte, men blir senere tatt til fange av nomadestammen Kentaurenes klan. Her lærer han å sette pris på denne enkle levemåten. Han finner kjærligheten og de militære finner stammen. I neste album er de overlevende fra Kentaurenes klan tatt til fange og gjort til slaver i et av de enorme industriområdene Byene har tatt i bruk for å kunne foredle råstoffer, som igjen vil bli brukt i deres våpenindustri. Simon tar del i en plan for å befri restene av Kentaurenes klan.
I album nr.3 er Simon igjen på vandring og støter på en gruppe omflakkende håndverkere. Slike grupper var vanlige i middelalderen og lik det deres likemenn fra middelalderen kunne ha gjort, er gruppen Simon møter på vei for å se Den Svarte Madonna (en før-kristen gudinne som fikk plass i katolisismen allerede i løpet av de første århundrene). De treffer til og med en levende utgave av henne. Album nr. 4 blir et trekantdrama mellom Mailis, hennes unge datter og den ikke uattraktive fremmede Simon. En annen del av handlingen er atomkraftens viderverdigheter. Det femte albumet var og ment å være det siste. Simon har nå funnet sin utkårede og sammen reiser de tilbake til den byen Simon opprinnelig flyktet fra. Grunnen til dette er å ødelegge planene for et nytt og avansert våpen Simons far var med å utvikle. En får i dette albumet se at det å bo i selve byen og det å bo rundt er to vidt forskjellige ting. De som ikke har fått slippe inn i selve byen lever et liv preget av vold, kaos og den sterkestes rett.

Albumene 6 og 7 bærer preg av at Riondet har overbevist Auclair om at New Age ganget med, såkalte, gamle historiske ideer ville bli bra tegneserier. Skal jeg mene noe er det at Auclair har blitt en bedre tegner i løpet av de ti årene siden siden album nr. 5. I de to siste albumene kommer Simon og familien (han har fått en sønn og en datter) til et område hvor fiskerier er viktigste næringsvei. Alt er drevet kollektivt og Simon får jobb på en av båtene. Handlingen er fylt med intriger, rivalisering, lovprisning av den kollektive tanken og pussig nok en storm. Her ender serien om Simon og en bør unne seg gleden det er å lese denne moderne klassikeren.

Andre serier av Auclair på norsk er, foruten historien om Jason Muller i Tempo, westernserien Grizzly utgitt i Colt og De overlevende på Arrokoya utgitt både i Tempo og Serie Spesial. Andre album er Flammetreets blod. En sann historie basert på den fargede Albon og hans opprør mot sin hvite herre på Martinique i 1940-årene. Og hans tilværelse som fredløs. Og til slutt var det albumet Bran Ruz. Denne baserer seg på bretonske sagn og bretonsk historie og hvor vi følger den legendariske helten Bran Ruz liv og hans innbitte motstand mot invaderende barbarer. Disse to albumene var ment å være en del av en triologi, men Auclair døde før han fikk fullført det tredje og siste, som ble gjort ferdig av Jacques Tardi og Jean-Claude Mezieres.

torsdag 9. juli 2009

Good times

Vertigo har siden starten i 1993 vært ansvarlig for å gi ut noen av de beste amerikanske seriene jeg har lest i denne perioden (og jeg vet at alt er relativt), men Sandman, Preacher, 100 Bullets og Hellblazer, for å nevne noen, er bare bra. Vertigo har i hovedsak konsentrert seg om miniserier og serier og ikke så mye på enkelt stående graphic novels, hvor en av betydningene tilsier et visst innslag av det selvbiografiske. En tidlig graphic novel på Vertigo var The Mystery Play skrevet av Grant Morrison og malt av Jon J Muth og som kom i 1994. Så skifter publikumsinteressen og Vertigo startet med en hyppigere utgivelse av graphic novels. Eksempler på dette er : Gilbert Hernandez med Sloth, Harvey Pekar`s nitidige beskrivelser av eget liv og levned (American Splendour og The Quitter) og den usminkede selvbiografiske historien til rapartisten Percy Carey : Sentences : The Life of MF Grimm og illustrert av Ronald Wimberly. Videre fra disse og en kommer til Jonathan Ames og hans historie om forfatteren Jonathan A med tittelen The Alcoholic. Her er tegneren Dean Haspiel som har illustrert flere av historiene til Pekar, deriblant The Quitter.

Puberteten / tenårene er ment som et mellomspill mellom det å være barn og godta aldringens Damoklessverd som voksen. For mange, inkludert meg, ble det en uttrukket lidelse og en straff som var litt for utstudert jævlig. Hjelp og lindring kom i form av introduksjonen til alkohol. Det er dette hovedpersonen i The Alcoholic, Jonathan A, griper begjærlig. Han elsker det at alkoholen gjør ham til et annet og bedre menneske. Han tåler det ikke og ser seg selv som en alkoholbulemiker og allikevel er det en liten pris å betale. Og med dette utgangspunktet blir ingenting bedre. Han finner inspirasjon hos Hunter S Thompson (en av de store forkjemperne for totalavhold) og litt senere oppdager han Jack Kerouac. Karrierevalget blir ikke vanskelig. Selv beundret jeg Jens Bjørneboe og hans ytterst moderate forhold til alkohol. Alle vet at geni smitter ved å kopiere storheters livsstil.


Enhver alkoholikers negative ønskedrøm er når blackoutene er det eneste en husker dagen derpå. Så etter noen år søker han hjelp og klarer å bli tørrlagt. Ikke det at han mister lysten på å drikke, snarere at hver ny dag uten alkohol skal anses som en seier og at muligheten for en sprekk alltid ligger fremst i tankene. Ved siden av dette er kjærlighetslivet kronglete, han opplever tragedier og forholdet til barndomsvennen Sal er alt annet enn avklart. Vi følger Jonathans liv frem til slutten av tredveårene og slutten kan sies å være åpen. Jonathan Ames har utgitt en rekke bøker forut for denne tegneserien og en bør håpe at han også skriver flere tegneserier, fordi denne var en av de beste jeg har lest på lenge.

Jente action ? (del 2)


Mai, the Psychic Girl var en av de første mangaseriene som ble oversatt til engelsk i sin helhet. Utgitt på, det sårt savnede, forlaget Eclipse Comics. Eclipse var blant de første amerikanske forlagene som satset på manga i engelsk oversettelse. En annen av Eclipse sine tidlige mangaserier har jeg kommet over brukt, Masamune Shirows (Ghost in the Shell og Appleseed) Black Magic. Mai, the Psychic Girl ble gitt ut i hefteformat annenhver uke fra mai 1987. Utgivelsen skjedde i samarbeid med Viz Comics (startet i 1986) og som var enda tidligere ute med å gi ut manga på engelsk. De var for øvrig nærmest enerådende på markedet inntil de større forlagene fikk øynene opp for potensialet denne typen serier har. Serien ble speilvendt for vestlige lesere og en av grunnene til at en ga ut akkurat denne serien var at tegningene var i en mer vestlig stil enn den som var vanlig i Japan.

Grunnen til at serien ikke var for japansk i utseende var at tegneren var den geniale Ryoichi Ikegami ( tidligere nevnt i forbindelse med innlegget om Crying Freeman). Mai, the Psychic Girl er enda et eksempel på hvilken uovertruffen serietegner han er. Forfatteren, Kazuya Kudo, derimot forblir litt av et mysterium. Den eneste av hans, eventuelle andre, serier oversatt til engelsk er Pineapple Army. Og den har jeg funnet ut like lite om som med Kudo. Med en hvis kunnskap om japansk ville jeg kanskje funnet ut mer. Han er forhåpentligvis ennå i live.


Seriens hovedperson, Mai (surprise !!), er en fjorten år gammel jente. Her ligger og den eneste innvendingen jeg har mot serien. Japanske menns overdrevne fascinasjon m.h.t. jenter som nettopp har fått føle pubertetens inngripen og disse ungenes undertøy. Hvis en klarer å stige over dette rimelig høye hinderet, så er serien ellers glimrende. Mai finner gradvis ut at hun har store krefter. Ikke det at hun er psychic og kan se fremtiden, slik at hun i dag ville ha hatt en annonse i kulturtidsskriftet Dagbladet. Snarere det at hun behersker telekinese og telepati. På grunn av dette blir hun forfulgt av den verdensomspennende, kriminelle organisasjonen The Wisdom Alliance. Denne kontrollerer allerede fire jevnaldrende barn / tenåringer med den samme type krefter og finner det høyst nødvendig å få Mai som den femte. Mai blir forfulgt, forrådt, tåle lidelser, må bekjempe fiender og allikevel møter hun nye allierte og venner. Veien til Mais frihet synes å være sperret av krefter som langt overgår hennes. En av skurkene kommer fra det tidlige Øst-Tyskland og ergo vet en at The Wisdom Alliance må være de ondeste av de onde. Denne serien er samlet i tre bøker og utgitt av Viz Comics. For at biblioteket skal kunne skaffe dem må de komme i nytt opplag.

tirsdag 7. juli 2009

Savage Dragon og vennene hans

Første juli kom hefte nr. 150 i serien Savage Dragon. Utgitt på Image Comics fra starten i 1993. Alle skrevet og tegnet av opphavsmannen Erik Larsen. De eneste andre jeg kommer på som har gjort noe lignende er Dave Sim og hans 300 nr. av Cerebus. Han hadde fra nr. 65 Gerhard til å tegne bakgrunner. Stan Sakai med Usagi Yojimbo har til nå kommet ut med rundt 175 nr. Figuren Savage Dragon debuterte i bladet Megaton nr.3 i 1986 ( han hadde tidligere dukket opp i to nr. av den egen utgitte fanzinen Graphic Fantasy ) og før serien startet hadde Larsen gitt ut en 3 hefters miniserie et år tidligere.

Erik Larsen er født i 1962 og hadde sin profesjonelle debut i antologien Vanguard. Etter dette jobbet han for flere små forlag, DC Comics og fikk til slutt sitt store gjennombrudd når han overtok tittelen Spider-Man etter Todd McFarlane (Spawn). De som kanskje ikke er er Larsen`s største fans vil si at tegnestilen hans har hentet mye inspirasjon fra John Byrne`s (ser seg selv til tider som den vår tids Jack Kirby), men dette vet vi jo er bare ondsinnet sladder ? I 1992 ble Larsen med McFarlane, Jim Lee, Whilce Portacio, Marc Silvestri og tidligere omtalte Jim Valentino i dannelsen av det nye forlaget Image Comics. Forlaget startet med kjempestore suksesser, men etter som årene gikk ble de stadig mindre. Rob Liefeld ble kastet ut av Image, Silvestri forlot en kort periode Image med sitt Top Cow studio mens striden rundt Liefeld raste og Jim Lee solgte sitt Wildstorm til DC. Larsen`s del av Image bærer navnet Highbrow Entertainment og ved siden av Savage Dragon har han utgitt en rekke titler hvor han hadde manusansvaret (Freak Force, Vanguard og Superpatriot) og fra 2004 til 2008 var han Publisher / sjefsredaktør / ansvarlig utgiver hos Image.


Så gjenstår det vanskeligste. Hvordan prøve å summere seriens 3300 sider og et utall miniserier kortfattet. Spesielt m.h.t. at jeg bare har lest litt mer enn en tredjedel.

Hovedpersonen selv er en litt stuttvokst, rimelig muskuløs, med godt grokjøtt, en kledelig finne på hodet og en helt naturlig grønnfarge. Han blir funnet naken i en ring av flammer på en fotballbane i Chicago. Han har hukommelsestap og husker dermed ingenting av hva som kan ha skjedd før denne hendelsen. Han får jobb i Chicago politiet og beholder den i ca 40 nr. Dette i en by som oversvømmes av mennesker med spesielle egenskaper og ikke alle like sosialt veltilpassede. Han blir agent i et statlig byrå for superhelter. Han rekker å ha flere veldig åpenhjertige samtaler med gud og leve i en alternativ virkelighet til den som skulle vært den normale (en hyllest til Jack Kirby`s serie fra syttitallet : Kamandi-The Last Boy on Earth). Og han går aldri tom for superkriminelle erkefiender. Dette er bare litt av det som skjer serien, men det skulle være en tydelig indikasjon på at dette er serie som ikke tar seg selv for seriøst og som aldri ender opp med å være kjedelig.
Biblioteket har bare fire samlinger med Savage Dragon og de er litt hulter til bulter rent kronologisk, men det bør ikke være et argument for ikke å lese dem !!

mandag 6. juli 2009

Tegneserier + film = Sant ( Ikke (f…) søren ) Del 4


Batman på film er problematisk og problemet er at jeg liker egentlig ingen av dem. Adam West sin versjon regnes ikke som annet enn camp søppel. Tim Burton`s to filmer har det for seg at Anton Furst designet både Batmobilen og Gotham city. Og aldri har Gotham sett bedre ut, hverken før eller siden. Han vant forøvrig en Oscar for nettopp dette og ble også nominert i to andre kategorier.

I den første filmen var Jack Nicholson fullstendig feil i rollen som The Joker. Nicholson spilte den han pleier å spille, nemlig seg selv, bare med litt mer sminke. Jeg liker Michael Keaton derimot og karakterskuespillerinnen Kim Basinger er jo strålende. Denne filmen så jeg fem og en halv gang på kino. Den halve gangen var siste gangen og hvor jeg sovnet. Burton`s andre film hadde glimrende skuespillere med Christopher Walken (en av hans blekeste skurkeroller noensinne), Michelle Pfeiffer (nevnte noen fetisjisme?) og Danny DeVito ( hvorfor i all verden skulle gentlemannen Oswald Chesterfield Cobblepot a.k.a. The Penguin vokse opp i kloakken?). Så var det de to filmene regissert (og det er nesten for mye kreditt å gi) av syrehåvet Joel Schumacher og det eneste positive å si er at Val Kilmer var glimrende som Bruce Wayne og George Clooney ikke og at Jim Carrey bare var litt mindre enn forferdelig som The Riddler. De to filmene til Christopher Nolan har jeg allerede snakket stygt om i del 1.



Da kunne det være på sin plass å snakke om noen filmer jeg ikke misliker. En av disse er V for Vendetta fra 2005. Basert Alan Moore og David Lloyds ti hefters serie fra åttitallet. Moore ville selvfølgelig ikke ha noe med dette å gjøre og ble strøket som opphavsmann og ikke nevnt i forbindelse med filmen. Dette skyldes en vedvarende krangel med DC Comics om opphavsrettighetene og han gjorde det samme i forbindelse med Watchmen filmen. Allikevel ble V for Vendetta en likandes film. Plottet er mye mindre komplekst enn i serien og allikevel klarer den å formidle de viktigste ideene fra serien. Natalie Portman er glimrende, det samme er Stephen Rea og Elrond / Agent Smith Hugo Weaving er også bra. Det er også en film som blir bedre for hver gang en ser den.


En annen film basert på en av Moore`s tegneserier er From Hell. Her er filmen langt å foretrekke fremfor den uendelig lange serien til Moore og Eddie Campbell. Det som er det mest irriterende er at Moore bruker mer enn 500 sider på å utpeke en ny Jack the Ripper for så til sist si at dette umulig kan stemme. Filmen har Johnny Depp og Heather Graham i hovedrollene, noe en kan finne litt merkelig siden begge er fra feil side av dammen. Filmen har selvfølgelig bl.a. en annen slutt enn serien og det gjør, for en gangs skyld, ikke spesielt mye. Siden Moore og Campbell eier rettighetene til serien har Moore ikke sett noen grunn til å distansere seg fra denne filmen.
Den tredje serien Moore har skapt, sammen med den geniale tegneren Kevin O`Neill, og som er blitt filmatisert er League of Extraordinary Gentlemen. Her er det kommet to miniserier på 6 hefter hver seg (begge utgitt på norsk) og boken The Black Dossier. Volum 3, Century, skal gis ut i tre 72 siders hefter, hvor det første ble utgitt 13.05. 2009. Ideen med å ha kjente romanskikkelser danne et forbund og bedrive etterretningsarbeide i en alternativ Victoria-tid er glimrende. O`Neil`s intrikate tegninger gjør det enda bedre. Filmen derimot ble en nokså blek kopi og hvor et tullete plot trekker ned. Allikevel må en kunne si at Sean Connery (som for øvrig er den eneste virkelig kjente skuespilleren i hele ensemblet. Jason Flemyng var og med i From Hell) gjør det til en mer minneverdig film. Det er noe med heltene fra de gamle guttebøkene, som helt klart ikke var skrevet for barn når de utkom, og en verden som ble det den virkelig skulle ha vært.

Watchmen får jeg komme tilbake til når jeg har sett den.

fredag 3. juli 2009

Beat detektiven

Bare for å fortsette fra i går om hardkokt krim og tegneserier. Den aller, aller beste serien i denne sjangeren, som til nå er laget, vet alle at er ??????????? Og svaret er selvsagt, den nå avsluttede, 100 Bullets av Brian Azzarello og Eduardo Risso. Min vane tro skal jeg selvfølgelig ikke skrive om den, men heller om serien hvor Azzarello og Risso samarbeidet for første gang. Selv leste jeg denne serien når den kom på norsk i 1999 i Inferno Album nr. 9. Originalt kom den i fire hefter fra september til desember 1998 og ble utgitt på Vertigo. Serien heter Jonny Double. Den var på mange måter Azzarello`s debut som tegneserieforfatter ( han hadde skrevet et par kortere historier tidligere ) og en kan med sikkerhet si at han kom godt fra det.

Jonny Double ble i sin tid skapt av Len Wein og Marv Wolfman tilbake i 1968 og debuterte i bladet Showcase 78 samme år. Han var en tidligere politimann og nå en forsoffen privatdetektiv i sekstiårenes San Fransisco. Også beskrevet som fattigmanns Peter Pan. I Azzarello sin versjon er han mer forsoffen, eldre og en mann i slutten av nittiårene (tiåret) med en overdreven interesse for sekstiårenes motkultur. Han blir en dag oppsøkt av en mann som vil Double skal overvåke hans datter og hennes bekjentskapskrets. Noe Double sier ja til. Har det noensinne vært en detektiv innen denne sjangeren som ikke har hatt bruk for penger ? Overvåkningen fører han sammen med Faith og hennes venner. Double blir introdusert for deres plan om å tømme en av Al Capone`s glemte bankkontoer og fra der blir ting aldri helt det samme.

En ting i denne serien er Azzarello`s glimrende manus, men Risso`s tegninger gjør denne serien til noe mye mer. Risso er født i 1961 i Argentina. Han startet som tegner i 1981 og begynte å jobbe for det europeiske markedet i 1986 sammen med forfatteren Ricardo Barreiro. I 2005 ga forlaget Westwind ut boken Den Udødelige : Gjenoppstandelsen (bind 2 i serien Svartebøkene som kom i tre bøker , hvor de to andre var Boselli / Majos serie Dampyr) skrevet av Carlos Trillo. Biblioteket har også albumet Cain skrevet av Barreiro. Det biblioteket ikke har er Jonny Double, da den forsvant fra hyllene en senvinters dag i 2004. Nytt eksemplar skal være bestilt.

torsdag 2. juli 2009

Lumpen eller ei ?


Første gangen jeg leste serien Dieter Lumpen var i Serie Spesial en gang i 1986. Den korte historien var i svarthvitt og handlingen foregikk i Istanbul på 30-tallet. Alt dreide seg om en juvelbelagt dolk og det ble en klassisk høk over høk historie. Til å være på bare 12 sider var den særdeles innholdsrik. Hovedpersonen har måttet flykte fra Europa grunnet en anklage om mord. I løpet av historiene i det første albumet reiser han derfra og ender bl.a. opp på Ceylon. Disse historiene er samlet i albumet Dieter Lumpens Erindringer. I album nr.2 ( Vor fælles fiende og begge disse albumene har biblioteket ) er han i Tunis og lærer ballongflyvingens edle kunst. I et senere album er han i Karibien og treffer en tangolegende ( basert på Carlos Gardel 1887-1935 ) som har fingert sin egen død og gått i skjul for omverdenen. I et annet album drar han innover i Amazonas på leting etter den legendariske Gullmunn. En mann hvis tanngard er i det reneste gull og som har en annerledes historie. Som at han femti år tidligere hadde vært en av de mest omtalte personene blant den franske snobben. Noe som ikke er verst av en fattig brasiliansk neger. Historien er litt mer komplisert enn dette, men den eneste måten å få lest den på er å få tak i den utgaven av Heavy Metal fra en gang på tidlig nittitall. Eller for de mer språkkyndige samme album brukt på fransk eller spansk.

Den viktigste grunnen til å skrive om denne serien er at den klarer å formidle en overbevisende tidsånd og hvor det virker som om både tegner og forfatter har gjort omfattende research i forhold til det. Den klarer også å være genuin i forhold til den hardkokte sjangeren. Representert ved blant andre Dashiell Hammett og Raymond Chandler. Dette spedd med spenningsforfatterene Eric Ambler og Graham Greene. Forfatter av serien er argentinske Jorge Zentner. Han startet som journalist i hjemlandet, men i 1977 ble han tvunget til å flykte fra landet og den sittende militærjuntaen. Etter år med en omflakkende tilværelse endte han til slutt i Europa og innledet i 1983 et samarbeid med den spanske tegneren Ruben Pellejero. De har samarbeidet på flere andre serier og med La Silence de Malka fra 1995 som den mest prisbelønte. Denne serien tar for seg historien til det jødiske samfunnet i Argentina og deres flukt fra østeuropeiske pogromer. Flere av Pellejeros første korte historier ble utgitt i det norske bladet Comix i perioden 1983-84. Dieter Lumpen historier ble også trykket i bladet James Bond rundt 1994.

Selvopptatt pølsevev (forhåpentligvis første og eneste del, men jeg kan jo selvfølgelig ikke love noe)


Det har aldri vært snakk om ikke å lese tegneserier eller å samle på dem. Det har vært et par hindre grunnet økonomi og livssituasjon. Dette tatt i betraktning har jeg allikevel vært en smule opptatt av tegneserier i mer enn 35 år. I de fleste av disse årene har jeg vært skapmanisk og dermed klart å holde det for meg selv. Og så gakker jeg hen og begynner med denne bloggen. I løpet av det siste halve året har jeg brukt den som en alternativ skriftestol og håpt på forståelse og / eller tilgivelse fra en av de fem som endte opp med å lese bloggen. Hvorvidt dette ble gitt i forbindelse med hva jeg behøvde og hvorfor behovet for tilgivelse / forståelse skulle være et poeng i utgangspunktet, er noe jeg skal diskutere videre med profesjonelle.

( Tegneserier er barnslige ) *

Tjente denne introduksjonen en hensikt eller var det nok et tilfelle av meg som bedriver ord ? Tja, det ble et helt klart et ikke-eksistensielt spørsmål og fokuset rettes igjen mot tegneseriene.


( Tegneserier er for menn som aldri har hatt dame ) *



* fornuften representert ved Ingvild