torsdag 11. desember 2008

Tegneserier som virker dempende på min kynisme. Cosey del 1


I 1986 lå Torgersen bokhandel ennå i Kirkegata og de var blant de første i Stavanger til å satse på tegneserier for voksne. Der kom jeg over en albumserie på dansk og som på toppen av det hele var på tilbud. Dette var Coseys serie om Jonathan. En ung sveitsisk mann og hans opplevelser i Tibet og Nepal. Hvert album kom med lyttetips en kunne høre mens en leste det. Jeg tror aldri jeg kommer til å lese den perfekte tegneserien (ikke det at jeg tror den fins) , men dette var og er en av de beste seriene jeg noensinne har lest. Det er ikke noe eksakt å si om serien annet enn at alt stemmer. Tegningene, stemningen, karakterskildringene, den fantastiske naturen, medmenneskeligheten og det at Cosey (Bernard Cosendai ) er en knakende flink tegneserietegner. I serien om Jonathan er det nå kommet 14 album og biblioteket har en håndfull.


Året etter startet den første norske tegneserieboomen. Store bokforlag utga tegneserier og avisene, særlig Dagbladet, anmeldte dem. Alt var fryd og gammen og tegneserier var ”kunst”. Det virkelig positive med det hele var at en fikk veldig bra tegneserier for en billig penge på salget noen år senere. I 1987 kom også Coseys På sporet av Peter Pan på norsk i to album. Her er handlingen lagt til et forlatt sveitsisk høyfjellshotell høyt oppe i alpene. Hovedpersonen er på leting etter sin savnede bror og treffer bl.a. en sjarmerende falskmyntner og en mystisk ung kvinne. Et kirketårn av gull i en landsby begravd av is og faren for sneskred er og med på å prege handlingen. Igjen får Cosey vist sin fenomenale fortellerevne og hans beskrivelser av hjemlandets natur er uovertrufne. En ekstra bonus er introduksjonen hvor han viser deler av kildematerialet han brukte. Helt annerledes enn Jonathan-serien, men like fullt fantastisk bra.

2 kommentarer:

Mathilda og Theodor sa...

Oioi, jeg er enig! Cosey er et av de beste tegneserietipsene du har gitt meg tror jeg!

HP sa...

Her er det bare å si seg fullstendig enig. Coseys serier har det lille, udefinerbare ekstra. Er det sjel? Det er så innmari hyggelig å tenke på at det sitter et menneske der nede i Alpene og bruker livet sitt til akkurat dette her. A propos kynisme så er det en tegner til som har samme mentale effekt på meg, og det er Franquin. Å sette seg ned med en kopp te og en bunke Viggo, f.eks., gjør en varm og blid innvendig.