Og godt nyttår!!

God Jul!

Gjenoppstandelsen ??

Hvordan skal en starte et innlegg i denne bloggen ? Jeg har prøvd forskjellige innfallsvinkler og noen, meg med, vil vel si at de ikke alltid har vært like vellykkede. Og allikevel er jeg som lokomotivet Thomas og gjentar for meg selv: jeg kan, jeg kan, hver gang etter at det ikke har lyktes. Det litt spesielle med dette innlegget er at det handler om et enkelt hefte på bare 20 sider. Terry Moore er kristen og i dette tilfellet er det et virkelig kompliment. Ikke det at det å være kristen til vanlig er noe som helst negativt, men i Moore`s tilfelle blir det noe spesielt. Hva han viste av fordomsfrihet og toleranse i Strangers in Paradise er et eksempel til etterfølgelse. Også var det den ekstra bonusen at den serien var aldeles glimrende. Han fulgte opp med Echo hvor ideene var bedre enn utførelsen. Da er vi kommet frem til første nummer i hans nye serie Rachel Rising. Alle vet at Moore er glimrende tegner og historieforteller og igjen beviser han dette med denne serien. Det hele starter med at en ung kvinne graver seg ut av en grav i et skogholt. Hun klarer å haike veien hjem. Tar en dusj og oppdager at hun har fått et permanent halsbånd gitt ved kvelning. Senere oppdager hun også at hun at det har gått dager som hun ikke kan huske noe av. Hvis ikke dette er nok til å pirre nysgjerrigheten så vet ikke jeg. Skal skrive mer om denne når den første samlingen blir kjøpt inn til biblioteket.

Delusions of Adequacy

Siden jeg har vært travelt opptatt med og ikke kjøpe julepresanger, eller forberede noe som helst annet til jul, har det ikke blitt noen innlegg i bloggen på en stund. Det er desember og alle hjerter gleder seg til januarsalget. Ved at vi er mer enn halvveis ferdige med den markerer det at det er 3 år siden jeg startet med denne bloggen(se overskrift). Til nå har det blitt 667 innlegg som igjen vil si 0,6 innlegg pr. dag. Dette året har det gått litt tregere med å skrive ved at det er kommet visse føringer fra ledelsen og de gjør jo alltid sitt ytterste for å støtte en. Allikevel har det blitt 120 innlegg i år også. Og det har vært en svir! Først å få lese disse tegneseriene og så skrive om dem siden. Jeg tror jomenn at jeg skal fortsette med det

Ps.

Bildene er av Phillipe Caza og han har talent.

Ds.

Begynner nedenunder

Nå skal jeg ikke ta for meg hele serien her, men bare litt fra de 12 første heftene jeg rakk å kjøpe mens serien ennå kom ut på Helix (hvis jeg husker riktig er det det samme antallet som er utgitt på norsk av Bladkompaniet i Inferno). Fremtidsoptimisme forutsetter at alt må bli bedre. Derfor er seriens hovedperson Spider Jerusalem en mer ekstrem og forbedret(?) utgave vår Hunter S Thompson (1937-2005). Faktisk har Jerusalem mer til felles med Uncle Duke i Gary Trudeau`s stripe Doonesbury. Spesielt m.h.t. begges tro på et bedre liv ved hjelp av ymse kjemiske tilsetninger er sterkere enn originalens og det at Duke i utgangspunktet var ment å være en parodi av Thompson. Dette hadde jeg funnet ut av før jeg leste det på wikipedia.org og det gjelder også referansen til Moore. Vi befinner oss meget langt inn i fremtiden(aldri klart angitt, men sannsynligvis i det 23. århundre) og møter vår hovedperson etter at denne har trukket seg tilbake og levd en selvpålagt eneboertilværelse i 5 år. Uflidd og skjeggete likner han til forveksling på Alan Moore. Nødvendighet tvinger ham ned fra fjellet og til storbyen og det faktum at landlivet aldri helt var hans greie. Tilbake til storbyen som er nær uendelig forskjellig fra de vi kjenner. Det er bare på overflaten og under fernisset finner en de samme negative kvalitetene som har styrt menneskeheten siden laaaangt tilbake. Det at vi har fått kontakt med andre sivilisasjoner har hjulpet lite. Jerusalem går tilbake til jobben som journalist og også her har han en del uortodokse fremgangsmåter. Han plukker opp en røykende katt med to fjes og tre øyne som kjæledyr. En tidligere stripper, Channon Yarrow, blir hans første personlige assistent og senere også rikmannsdatteren Yelena Rossini. Disse to får siden tilnavnet The Filthy Assistants. Så var det dette med den Castle episoden. I hefte nr. 8 med tittelen Another Cold Morning forteller Ellis hva som virkelig kommer til å skje med alle disse nedfryste menneskene. En våkner opp og vet at alle ens nærmeste er døde. De som vekker en bryr seg ikke og hvorfor skulle de etter så lang tid. En går ut av bygningen og ordet fremtidskultursjokk er ikke dekkende. Uten midler til å klare seg må en søke ly i herberger og bli en av de usynlige hjemløse. Hvis det ikke er noe å ønske seg så vet ikke jeg. Nå virker det vel som om jeg fremstiller Transmetropolitan som en alvorlig og seriøs serie, og det er den da også til tider, men ellers er den gjennomsyret av en type humor som får svarte hull til å blekne. Jerusalem`s raljeringer om det meste er stor underholdning og Ellis får vist hvilken storartet forfatter han er og at han har meget bestemte meninger om det meste. Robertson derimot har aldri vært en av favorittene mine, men han gjør en framifrå jobb her (og han er ikke mye dårligere i hans og Garth Ennis` The Boys). Hele seriens 60 hefter er samlet i 10 bøker og biblioteket skal ha dem alle. Selv skal jeg før eller siden få lest de 8 siste.

Fortsetter ovenover

Hvis den menneskelige tilværelse skulle kunne sammenlignes med en gardintrapp, og en burde kunne gjøre det, ville en være mest trygg på det nederste trinnet. Ergo burde det å stå øverst være en rikkaløs opplevelse med en stadig fare for umiddelbar nærkontakt med den øverste delen av gulvet. Kan en så sammenligne livet med en gardintrapp ? Nei, men det hadde medført en viss tiltrengt rettferdighet hvis en kunne. Allikevel kan det nesten virke som en holdbar metafor og spesielt for meg som er gitt akutt høydeskrekk. Grunnen til at jeg begynner dette innlegget med noe så inkjevetta finnes ikke. Derimot ble jeg igjen oppmerksom på denne serien p.g.a. to årsaker. Den første var at jeg leste The Ocean av Warren Ellis / Chris Sprouse, Karl Story om igjen. Jeg har nevnt denne miniserien tidligere i bloggen, men det er bare det at den er forbanna mye bedre enn det jeg klarte å formidle. Nummer to var at jeg så en episode av serien Castle på TV Norge. Sentralt her var Cryogenics eller nedfrysning av syke og døende mennesker som senere vil bli reddet av fremtidens mer avanserte vitenskap. Dette var nok til å komme til at Transmetropolitan er en serie verdt å nevne.Transmetropolitan er Warren Ellis` Tour de Force og med seg hadde han tegneren Darick Robertson. De tolv første heftene kom ut på DC`s Helix imprint, først ment å hete Matrix og så hadde noen tatt copyright på det navnet, og var ment å være Science Fiction motstykket til Vertigo. Noen av titlene var Michael Moorcock`s Multiverse skrevet av ham selv, Black Lamb av Timothy Truman, Vermillion av Lucius Shepard \ Al Davison m.fl., Gemini Blood av Christopher Hinz / Tommy Lee Edwards og Cyberella av Howard Chaykin / Don Cameron. Flere av forfatterne av disse seriene var allerede etablerte Science Fiction forfattere og de fleste helt ukjente her hjemme og tilsynelatende for det tegneseriekjøpende publikummet i statene også. Det og at flere av seriene var i overkant ambisiøse m.h.t. både innhold og form. Et par av dem var på toppen av det hele dørgende kjedelige. Jeg abonnerte på de fleste av disse titlene og fysisk gruet meg til å lese Vermillion hver måned. Helix ble startet i 1996 og lagt ned i 1998 og Transmetropolitan ble som eneste tittel overført til Vertigo og resten avsluttet uavhengig hvor langt de var kommet med historien. Det ble da også utgitt en del miniserier som ble avsluttet og et enkelthefte: The Dome av Dave Gibbons / Angus McKie. Her slutter første del og del to kommer forhåpentlig ganske snart.

Grønn var min barndoms hval

Første linje i Peter Handkes dikt Lied Vom Kindsein / Sang om barndom(?) er Als das Kind Kind war og diktet blir flittig brukt i en av historiens kjedeligste filmer; Wim Wenders Himmelen over Berlin fra 1987. Og nettopp kjedsomhet var det verste som kunne ramme en når ennå var liten.

Ikke et semikolon i sikte

"Anger is an energy" synger John Lydon i Public Image Ltd.`s sang Rise. Hvis en velger å undertrykke denne energien gir en seg selv fremtidige gaver en kan bruke år og psykologer å pakke opp. Hvorfor er sinne gjerne fulgt av dårlig samvittighet ? Det er kanskje bare noe jeg er belemret med, men ideligen og ideligen slår det aldri feil. Selv når det var berettiget og ingen ble varig kvestet. Det være seg fysisk eller mentalt. Å la seg ri av disse stormkastene av sinne. Dette å se rødt og innse at det var den eneste fargen før Goethe introduserte sin fargelære. Føle fullkommenheten som menneske ved at adrenalinen flommer over. Vite alt dette og allikevel ende opp surmulende og la baksnakkingen bli det substituttet en klynger seg til. Dette innleggets tegneserie er David Lynch`s The Angriest Dog Alive.

Mer strukturert plaprende

Hvem vi var da vi virkelig visste hvordan fremtiden og vi skulle bli. Når svarene var enklere enn spørsmålene og svarthvitt hadde blitt gitt oss i fødselsgave. Hvor er vi nå når tvilen og den begynnende evnen til å reflektere har ødelagt oss. Når denne tidligere ideen om modenhet har satt sitt umiskjennelige preg på en mer og mer gråsteinsfarget tilværelse. Da er det greit å bli minnet på Franquins Viggo/Gaston.

Viljeløst mimrende (2)

Hvis en var en av de få som leste disse innleggene kunne en spørre seg hvorfor hver innledning trenger å handle om meg. Begynnelsen av svaret ligger i nettadressen http://laschgsinblogg.blogspot.com/ . Det resterende ville bli at hvis jeg ikke gjorde det ville det bli enda mer monotont å lese dem. Det jeg prøver er ikke å analysere eller skrive rene anmeldelser av seriene, men snarere nevne en del en bør eller burde lese. Gleden det er ved og ikke alltid å forstå, men alltid få lov å oppleve alle disse ”lettkjøpte” erfaringene. Jeg ble tilbudt, det vil vel siden vise seg at det hele koker bort, en fullt betalt reise til Bhutan. De tingene som slo meg var at dette er det området i verden jeg har mest lyst å besøke og at Bhutan bare ligger et par steinkast unna Nepal og Tibet. Fascinasjonen for denne regionen, og da i særdeleshet Tibet, er som en følge av at jeg har lest Coseys geniale serie Jonathan. Så bare først nevne at to av de beste seriene på Vertigo snart går inn. Jason Aaron`s Scalped avsluttes med nr. 60 og Brian Wood`s med nr. 50. Dette skjer i løpet av de 6 neste månedene og savnet vil virkelig kunne føles. For å oppveie noe av dette har jeg, av de 52 nye titlene DC lanserte i august, begynt å abbonere på 2 av dem. Action Comics av Grant Morrison/Rags Morales og Justice League Dark skrevet av Peter Milligan. Dark er den første månedlige DC tittelen John Constantine har vært en del av siden Vertigo ble startet i 1993. Også er det jo Milligan som nå skriver Hellblazer. Så var det dette innleggets anbefaling. Ved å tråle meg gjennom flere bruktbuer har jeg klart å karre til meg en komplett samling (57 utgivelser og det inkluderer de 4 tidligligste med DC serier) av Iskalde Grøss pluss de to albumene hvor seriene ble utgitt i farger. Hvor Bill Gaines`serier fra EC Comics ble utgitt på norsk og dessverre i svarthvitt. Der hvor en allikevel får lov å se genier som Wally / Wallace Wood, Johnny Craig, Harvey Kurtzman, Bernie Kriegstein, Al Williamson og Reed Crandall utfolde seg. En har noen få serier av Joe Orlando (senere visepresident hos DC), George Evans(Agent X-9). Og så er det en gru bråte av arbeidshestene Jack Davis, Will Elder og Graham Ingles. For et kort øyeblikk hadde amerikanske serier muligheten til å fri seg fra det åket superheltseriene hadde pålagt dem. Så fikk en The Comics Code fordi de nesten lyktes. Dette og mer kan en få med seg ved å lese dem og eventuelt få tak i dem brukt. Noen av de beste seriene produsert i landet som ga oss den moderne tegneserien. Biblioteket har bare samlingen Crime Supensestories vol. 1 skrevet av Al Feldstein og Mad Archives 1 og 2, men det er jo et sted å starte.

Harold Bloom eller Arsenal F.C. ?

Dylan Thomas` linjer: Do not go gentle into that good night, Old age should burn and rave at close of day; Rage, rage against the dying of the light. Disse handler selvfølgelig ikke om meg og mitt forhold til mørketid. Det gjør ikke den tiden vi er inne i nå mindre deprimerende og tanken på at snø og is igjen vil gjøre sitt beste for å gjøre meg til en blant de allerede uføretrygdede. Da var det tanken slo meg at for å veie opp for denne begynnende depresjonen påført meg p.g.a. mangel på lys skulle skrive om noe av det beste jeg har lest i løpet av den siste tiden. Hvorvidt det innholdsmessig er en kur gjenstår å se. Kommer straks tilbake til det. Lars Fiske og Steffen Kverneland har med Kanon 4 avsluttet sin tegneserieroman/biografi/selvbiografi hvor historiene til Kurt Schwitter og Edvard Munch er sentrale. Boken er på imponerende 190 sider og som leser skulle en ønske den var lenger. Det er vanskelig å tenke seg to tegnestiler mer forskjellige enn Fiske og Kvernelands og allikevel har de i både i Olaf G og de fire Kanon bøkene vist at de sammen utgjør en helhetlighet aldri før sett i Norge og ikke så mange andre steder for den saks skyld. Også det at Fiske klarer å fortelle om denne tyske kunstneren og hans ide om merz uten å gjøre narr av eller avfeie ham som en ufarlig original er et kunststykke. I bok nummer 4 forteller han om Scwitters siste år og det hele starter med flukten fra Norge etter tyskernes ankomst i april 1940. Kverneland forteller om Munchs oppvekst og hans tidligste år som utøvende kunstner. Om morens bortgang når han var 5 år og farens senere trøst i nitrist kristelig pietisme. Hans egne plager med angsten. Hvordan han ble en del av gruppen av Kristianiabohemer. Hans forhold til bl.a. Christian Krogh og Hans Jæger. Og hvor han ved hjelp av et statlig reisestipend kommer seg ut av det altfor lille Norge. Mye av dette fortalt med Munchs egne ord tatt fra brev og dagbøker. En blir også fortalt hvordan Kverneland gjenkjenner seg selv i Munch med at begge endte opp med å miste hele sin nærmeste familie. Et rørende øyeblikk av selvinnsikt innimellom testosteron og øldrikking. Utenom dette rekker Fiske og Kverneland å fortelle en rekke andre historier. Den mest kjente historien om Charles Mingus (ikke den om de 55 hvalene som strandet den dagen han døde) igjen fortalt med hovedpersonens ord. Hvor den grafiske utformingen kan sies å være mer «kunstnerisk». Bilbao Bill mer kjent som Buffalo Bill og hans Westernshow blir nevnt og en rekke andre emner. Stikkordene står listet opp på baksiden av boken. Da er det bare å avslutte med å si at i denne sammenhengen er det at jeg er imponert et helt klart understatement.

Narr i all evighet ?

Innimellom får jeg det for meg å leke voksen. Det er faktisk ganske morsomt. Spesielt fordi det aldri varer lenge. Ansvarlig og sin alder bevisst er to ting man ikke ofte sier om meg, men innimellom later jeg som om jeg oppfyller disse og alle andre nødvendige krav. Hvorfor nevner jeg dette ? Vel, i det siste har jeg vært mer opptatt av leken enn denne virkelige villfarelsen jeg til vanlig befinner meg i. Hvilke utslag det har gitt ? Tja, ikke så mange at jeg kan gi en eksakt beskrivelse, men nok til at jeg har bitt meg merke i det. Innledningen her har vel sannsynligvis ingenting med resten av dette innlegget å gjøre. Hvorfor i det hele tatt nevne det og svaret blir, som alltid, hvorfor ikke. Så var det hva jeg hadde tenkt å skrive om denne gang. Jeg har nevnt tidligere i bloggen at den første virkelige tegneserieanmeldelsen på norsk jeg leste var Erling T Gjelsviks anmeldelse av de seks albumene av Alejandro Jodorowsky og Moebius (Jean Giraud) i serien om John Difools eventyr. De kom først ut som enkeltalbum på Cappelen i perioden 1986-89 og senere i samlet utgave på Egmont i 2008. Disse har blitt etterfulgt av en hærskare andre album tegnet av bl.a. Carlos Gimenez(Metabaronenes Kaste), Das Pastoras/Julio Martínez Pérez (Metabaronenes Kaste), Travis Charest (Les Metabarons) og Zoran Janjetov(The Incal og Teknofædrene) og ytterligere et tegnet av Moebius( Apres l`Incal: Le Nouveau rêve, 2000). Gjelsvik brukte nesten en hel helside i Dagbladet, og dette var etter de gikk over til tabloidformat, til å anmelde hele serien. Jeg tenkte å gå litt saktere frem.
Det første albumet i serien har tittelen Den svarte Inkal og her blir en introdusert for den nokså forsofne privatdetektiven R-klasse John Difool (etternavnet har visstnok sammenheng med Tarotkortet The Fool i den store Arkana) og hans faste følgesvenn, en etter hvert snakkende betongpapegøye. Det er en fremtid hvor menneskeheten har tatt lærdom av maurene og flyttet inn i gigantiske og nesten underjordiske byer. Difool får i oppgave å eskortere en tilsynelatende ung rik kvinne ned til et av de laveste nivåene. I et forsøk på, det han tror er, å beskytte klienten skyter han hull i et av den kriminelle Killy Hundehodes øreflipper. Under flukten springer han inn i en døende alien som gir ham det som viser seg å være Inkalen. Dette er en edelsten med uante krefter. Plutselig blir Difool en meget ettertraktet mann og hvor alle, inklusive presidenten som nettopp har latt seg klone på nytt, vier ham spesiell interesse.Dette er altså begynnelsen på en av de beste space operaene i tegneserie format noensinne. Jodorowskys manus er både komplekst, innfløkt og uhyre underholdende. Allikevel er det Moebius og hans tegninger som gjør dette til en av de beste fransk-belgiske seriene noensinne. Med denne geniale enkeltheten som kjennetegner Jean Girauds tegnestil når han ikler seg sitt alter ego. Hvor en kan studere tilfeldige ruter og få bekreftet at less is more. Et eksempel er at en ser et kvinneansikt tegnet forfra. Bare for å oppdage at nesen ikke er tegnet og allikevel være i stand til å se den. Det er sånne ting som imponerer meg.
Fortsettelse følger….