Satt på toget i går morges og leste ferdig Gary Phillip`s High Rollers. Da slo det meg at jeg har skrevet en hel haug om krimserier i denne bloggen. Og jeg har tenkt å krote ned noen linjer om High Rollers også. Dette innlegget handler derimot ikke om organisert kriminalitet (skjønt marxister vil kunne argumentere at det dukker opp opptil flere meget kriminelle individer i løpet av historien), fordrukne privatdetektiver eller damsels in distress. Det er så vidt jeg husker ingen i den serien jeg har tenkt å skrive om.
En av bibliotekets serier som av en eller annen grunn har fått stått ulest av meg i lang tid er Artesia av Mark Smylie. Karakterisert i en av anmeldelsene som : The Thinking Man`s Epic for the 21st Century. Og en må tenke når en leser Artesia. Dette skyldes kanskje at Smylie tidligere har studert filosofi, engelsk og statsvitenskap. Smylie startet serien tilbake i 1999 og det har til nå kommet 4 samlinger. Smylie har visstnok uttalt at det kan komme så mange som 22 og at det minimum vil komme 7. De to første miniseriene og senere samlingene ble utgitt på forlaget Sirius og etter dette startet han sitt eget med navnet Archaia Studios Press. En annen serie som gis ut på dette forlaget nå er David Petersen`s Mouse Guard som jeg har skrevet om
tidligere.
Heltinnen i Smylie`s fortelling er Artesia. En mektig kriger og leder av krigere. Datter av en heks og med en til tider guddommelig omgangskrets. Hun tjenestegjør under kong Branimir og er samtidig hans elskerinne. Hvorfor hun er det siste blir ikke akkurat forklart, men kanskje det var vanlig å gå til sengs med kvinnelige hærførere. De befinner seg i et land hvor føydalismen rår og hvor en rekke småkonger regjerer. Landet de befinner seg i kan være bygget på middelaldersk England og Skottland, Irland eller ingen av dem. Artesia og hennes menn og kvinner blir offer for intriger og tar en blodig hevn. Mot slutten av bok 1 foretar Artesia en beslutning som får store konsekvenser for den videre handlingen. Dette er light versjonen av hva denne serien handler om og jeg kan garantere at den er adskillig mye bedre enn det jeg skrevet. Smylie tegner fantastisk og serien er en fryd å lese. Det er forfriskende med fantasy som også stimulerer det en måtte ha av intellekt. Det eneste som trekker ned er at boken er intended for mature readers. Noe som sikkert skyldes hyppigheten av underskjønne nakne kvinner og ikke den til tider meget grafiske volden.
http://artesiaonline.com/blog/ 
Jean van Hamme(1939) er en belgisk serieforfatter som har en rimelig gedigen produksjon bak seg. Jeg har nevnt ham før og allikevel tenkte jeg å skrive litt om de tre mest kjente seriene hans. De er alle å finne på norsk, men bare 4 i album form. Resten er blitt trykket i Agent X-9 og Fantomet(noe som gir dette bladet en av sine få eksistensberettigelser). Før det tenkte jeg å nevne noen av de seriene van Hamme skrev før disse og hvor jeg har fått gleden av å lese dem. Serien om flygeren Michael Logan leste jeg først i Tempo og siden ble de trykket opp igjen i Serie Spesial. Dette er så lenge siden at jeg var mer imponert av André Beautemps tegninger enn historien. Det kom også 2(?) album med tittelen Historie uten helt. Han skrev også serien om Tony Stark som var tegnet av den produktive middelmådigheten Edouard Aidans(Familien Franval og Tonga m.m.). Et av disse albumene kom på norsk i det kortlivede Pilot (6 utgivelser i 1980). De tre seriene jeg hadde tenkt å nevne er Kodenavn XIII med William Vance, Largo Winch med Philippe Francq og Thorgal hvor polske Grzegorz Rosiński tegner. 
Kodenavn XIII er løselig basert på Robert Ludlums bøker om Jason Bourne. Serien er uendelig mye bedre enn filmatiseringene med Matt Damon. Noe som sier en del når en vet at disse tre filmene er noe av det bedre innen sin sjanger. Om en mann som våkner og er totalt uten minne. Hans intense jakt på hvem og hva han var, mens ukjente krefter jakter på ham. En historie om forræderi, maktmisbruk, statshemmeligheter, komplott og med en gjennomgående paranoia. Hvor han allikevel får noen allierte uten helt å vite hvor mye han kan stole på disse. Det kom 17 album i serien, 16 av dem trykket i Agent X-9, av van Hamme/Vance og nå fortsetter serien på et vis uten disse. Noe jeg så vidt har nevnt tidligere i bloggen. 
Serien Largo Winch har det til felles med filmen Midnight Express at begge hovedpersonene havner i et tyrkisk fengsel etter å ha forsøkt å smugle narkotika. Det er bare det at en av dem er uskyldig. Largo klarer å flykte med den som vil vise seg å bli hans nye BFF Simon Ovronnaz. Når han har unnsluppet får han beskjed om at stefaren Nerio Winch er død. Hva gjør en så når en arver et multinasjonalt selskap med milliardomsetning i midten av tjueårene ? Vel. Largo har blitt trent til dette fra han var bitteliten og har allerede brukt nødvendig tid på å gjøre opprør mot faren og hans verdier. Det van Hamme presterer her er å gjøre storfinans virkelig spennende og engasjerende. Francq er glimrende og en skulle tro det ville bli noe formelaktig over det at Largo må overvinne den ene etter den andre av fiendtlige bedrifter, interne fiender eller storkapitalister, men den gang ei. Jeg mener bestemt at de to første albumene med Largo Winch kom på norsk i 1994-5, noen få ble deretter trykket i farger i Fantomet og de resterende albumene kom i Agent X-9. 
Tilbake i 1980 startet van Hamme og Grzegorz Rosiński det som siden har blitt en av de mest populære albumseriene noensinne. Til eksempel ble album 29 trykket opp i 280 000 eksemplarer. Serien fikk navnet Thorgal, skjønt hovedpersonen egentlig heter Torgeir Ægirsson. Det var også det serien ble hetende på norsk når det kom 2 album i 1981-2. Thorgal er et barn fra stjernene som har blitt plassert hos vikinger og vokst opp hos disse. En kan kanskje si at serien har litt til felles med Hal Foster`s Prins Valiant fordi Thorgal treffer mennesker og annet fra en rekke forskjellige tidsepoker. Fantasy-elementet er derimot mye mer til stede her enn hos Foster og det er også en god dose science fiction mikset inn. En følger Thorgal fra ung mann og til han senere er gift med tre barn. Han blir etter hvert en bereist mann og vidgjeten kriger. Og han har en rekke møter med det overnaturlige og guddommelige. Av og til kan dette bli vel syrete. Det er allikevel en spenningsserie og den fungerer utmerket som det, men av de tre seriene jeg har nevnt er dette den jeg best kunne klart meg uten. Foruten de to albumene på norsk er en rekke album trykket i Fantomet etter at det kom i farger. Van Hamme sluttet med nr. 29 å skrive serien, mens Rosiński har valgt å fortsette med den belgiske forfatteren Yves Sente. Og da var det det for denne gang. 
Når det kommer til Jean-Claude Denis er det eneste jeg er sikker på å ha lest av ham Den gule dverg(87) eller Le Nain Jaune som den heter på fransk. Dette er det første albumet i serien om hovedpersonen Luc Leroi. Før albumet hadde Denis laget flere kortere historier og siden er det kommet ytterligere 3 album. Luc Leroi er ungkar og lever det livet en er forpliktet til når en har denne samfunnsstatusen. Han er langt fra fattig og kler seg som en Bogart i smoking og er en parodi på Phillipe Marlowe når han tar på seg trenchcoaten. En kveld treffer han stripperen Miyeko. En ung japansk kvinne med gult hår, som har en enda yngre datter, en problematisk eksmann og noen få problemer til. Den forelskede Luc tilbyr sin hjelp og klarer å være til en viss nytte. Dette albumet er og tegnet i ligne clare tradisjonen, men har noen meget voksne innslag. 
Julien Boisvert er det opprinnelige navnet på serien Edwards eventyrlige liv. De albumene som kom på norsk var Flammer over savannen (1992) og året etter kom Ingen gorillaer på Guernsey. På fransk har det kommet ytterligere to. Forfatteren er Dieter (Didier Teste) og medforfatter og tegner er Michel Plessix. Begge disse har gjort en rekke andre ting og det fører ingen steder hen å liste opp alt dette, men bare nevne at Plessix har adaptert Kenneth Grahame`s Det suser i sivet og at biblioteket har disse fire albumene. 
Hovedpersonen Edward er en litt modnere utgave av Tintin og utseendemessig er de forbausende like. Han følges av blodhunden Gilbert som ikke ender opp med å bli full i tide og utide. I Flammer over savannen blir han sendt som representant for en hjelpeorganisajon til en av disse glemte krigene i Afrika. Her treffer han et stammefolk med en verdighet og livsglede vi europeere har mistet. Han følger dem når de blir tvangsflyttet fra sine tradisjonelle beitemarker, det kommer til krigshandlinger, han forelsker seg, får en ny ung bestevenn og blir til slutt innhentet av virkeligheten. I Ingen gorillaer på Guernsey har han tatt ferie på denne britiske kanaløya etter opplevelsene i album 1. Her inntreffer det så flere forsvinninger og en sitter som leser med en følelse lik den en får av å lese klassisk krim, dog uten noen mord. Allikevel er det et eller flere mysterier som trengs å løses. Alle disse tre albumene er kanskje ikke verdens beste tegneserier, men derimot meget god underholdning. Og siden det nå bare blir mørkere kan en i grunnen trenge det. 
Jeg har ennå ikke skrevet tilstrekkelig om de 9 albumene i Claude Auclairs serie om Simon fra floden. Det er noe jeg skal og bør gjøre senere. Så var det at det kom to album til av Auclair på norsk Bran Ruz kom på Cappelen i 1986 og Flammetreets blod kom samme år på Semic forlag. Felles for dem begge er at Auclair og manusforfatterne (Deschamps på Bran Ruz og Migeat på Flammetreets blod) fokuserte på enkeltpersoner og deres kamp mot overmakten.
Flammetreets blod er fortellingen, nesten historisk korrekt, om Albion. En mann hvis opprør mot undertrykkerne, både lokalt og i Frankrike, ble utført av ham alene. En farget mann i et samfunn styrt av hvite. Et opprør startet tidlig i 1941 og som endte i 1948. Dette fant sted på den lille karibiske øya Martinique. En aldeles håpløs kamp mot overmakten og allikevel et eksempel til etterfølgelse. Hvor en kan si at det tapte ble begynnelsen til seier. 
Atlantis ble første gang nevnt i en av Platons dialoger. Kontinentet Mu som skal ha befunnet seg i Stillehavet nevnes hyppig i flere av Hugo Pratts historier om Corto Maltese. Jack Vance skrev Lyonesse triologien og hvor han henter inspirasjon fra Arthur legenden om dette hjemlandet til ridderen Tristan og som skulle ha ligget et sted mellom Cornwall og Bretagne. Denne historien er igjen inspirert av den eldre bretonske legenden om den sunkne byen Ys. Og det er i denne mesteparten av handlingen i Bran Ruz utspiller seg. Albumet er oppkalt etter hovedpersonen og betyr Røde Ravn. Ved hjelp av overjordiske makter vinner han som en ung mann både kongeriket og kongsdatteren. I et land hvor kristendommen er i ferd med å bli helt dominerende prøver han å føre landet tilbake til de opprinnelige keltiske tradisjoner og gudelære. Nå har det vel vist seg at forsøk på å skru tiden tilbake sjelden lykkes. Slik også i dette tilfellet hvor overmakten viser seg å være for stor og fremtiden synes bestemt. Ingen av disse albumene har en lykkelig slutt, skjønt den egentlige slutten i Bran Ruz er alt annet enn sørgelig. Auclair fikk vist hvilken eminent tegner han var og det eneste jeg har å utsette er at manusforfatterne gjorde ikke en like god jobb. Allikevel nødvendig lesning. 
Før jeg skriver mer om albumet må jeg bare få vise hva Lambiek.net har å si om ham :
Historiene i Kids er delt opp i fire kategorier. De to første er fra etter katastrofen, så er det to historiske, to fra 2. verdenskrig og de to siste utspilles i våre dager. I alle disse er det barn som har hovedrollene. Hvordan de klarer å overleve i en verden hvor alt er gått av hengslene, hvordan de blir tvunget inn i en voksen tilværelse p.g.a. krigen rundt dem og overgangen fra barn til voksen. Alle fortellingene er ikke like vellykkede, men ved hjelp av Arnos tegninger treffer de en nerve. Noe som gjør det hele så meget bedre. Jeg har skrytt av Arno før i bloggen og han var en fantastisk tegner. Og det er virkelig synd at han døde så ung som 35 år. Et album som ikke nevnes av Lambiek.net er et biblioteket har. Drømmeegen er skrevet av Jean Francois Benoist og Ch. Mauroard og illustrert av Arno. Begge disse albumene bør en gjerne lese i påvente av at biblioteket får tak i de manglende albumene i serien om Alef-Thau. 
Hovedpersonen i Mysteriet i Coimbra er den belgiske Dr. R. Buisen. Han har fått tak i et gammelt speil som er laget av et så mykt materiale slik at det lar seg forme til en sylinder. Et likedan fulgte med albumet. For å finne ut mer om dette tar han kontakt med en ekspert på området. Denne befinner seg i Coimbra i sentrale Portugal. Når han ikke får svar reiser han selv ned til denne meget gamle universitetsbyen. Her treffer han en annen professor som forteller han historien om kronprinsen Don Rafael. Denne lever i familiens sommerreisdens og er meget sykelig. Så sykelig at han nesten blir en fange i sitt eget hjem. Han er omgitt av tekniske vidundere og har en meget vis og lærd eldre læremester. Det som opptar prinsen mest er byggingen av en ny bro han selv har vært med på å tegne. Dette er begynnelsen på en historie som kan gi eller ikke Buisen svar på sine spørsmål. 
En kan se klare likheter mellom Schreder og Schuiten. Det at det er mest fokus på bakgruner, det tekniske, arkitektur og at det ikke er overdrevent fokus på tegninger av menneskene. Denne annerledes atmosfæren som preger de fleste av Schuitens serier er også til stede her. Ellers er det å si at der slutter sammenligningen. Mysteriet i Coimbra er en bra serie, men den åpne slutten gjør at det blir noe uferdig ved det. Allikevel er den i høy grad verdt å å lese. 
Da var det noe helt annet med neste nr. Her får en vite hvordan Jean Grey omformes til Føniks. Noe som senere skulle få store konsekvenser for tittelen The Uncanny X-Men. Skrevet av Chris Claremont og ennå tegnet av Dave Cockrum (1943-2006). Sammen hadde de skapt de nye medlemmene Storm, Nightcrawler/Nattkryperen og Colossus. En av de få middelmådige seriene skapt av KIRBY/lee var i ferd med å bli en av USA`s mest leste serier. Så ble Cockrum byttet ut med John Byrne og han overtok serien med nr. 108 og Cockrum mistet kanskje den største sjansen til virkelig å slå i gjennom. Ikke at han gjorde det så dårlig, men han hadde fortjent å få en større anerkjennelse for arbeidet sitt. Allikevel overtok han The Uncanny X-Men etter at Byrne forlot serien etter nr. 143 og Cockrum tegnet de fleste av heftene fra 145 til 164. Og han tegnet en lang reeke av covere for diverse Marvel-titler og helt nederst er et eksempel. 
Cockrum hadde sin egen serie som han endte opp med å gi ut på eget og andre små forlag. The Futurians ble først gitt ut som nr. 9 i serien Marvel`s Graphic Novels og siden ble det ikke så mye mer. Jeg har en av de senere samlingene og det var en ambisiøs fortelling han hadde satt seg fore å fortelle. Dessverre kom han ikke lenger enn til begynnelsen. Cockrum jobbet også tidlig på 70-tallet sammen med Keith Giffen på Legion of Superheroes/Rommets Helter og var med på å fornye denne serien slik at den ikke endte opp som en retrofuturistisk ubetydelighet fra 60-tallet. Dette var også hans første oppdrag som tegner. Så han har dermed vært med på å gjøre store forandringer på to av de mest populære superheltgruppene til DC og Marvel. Og allikevel er det de færreste som har hørt om ham. 
Tilbake til Atlantic Spesial. Det kom også noen historier med Daredevil eller Våghalsen som han ble kalt på norsk. De var av en slik kvalitet at en skjønte hvorfor tittelen Daredevil ville blitt kansellert hvis det ikke hadde vært for at Frank Miller dukket opp. Det kom bare 11 hefter i Atlantic Spesial og i de to siste dukker Ghost Rider og det er vel bare Nicholas Cage som er ubegavet nok til å hevde at dette er favoritt superhelten. Jernmannen dukket opp igjen med bedre tegninger og en litt bedre historie. Det som var det store med Atlantic Spesial var Prosjekt X. En lå flere år etter utgivelsene i USA, men endelig kunne en begynne å lese det som var amerikas mest populære superheltserie. 
I nr. 6 1981 er de og rydder opp i Shi`ar imperiet. Det som da var en av de tre store utenomjordiske sivilisasjonene i Marvel universet. De to andre var Kree (den opprinnelige Captain Marvel kom herfra) og Skrull (noen derfra dukket allerede opp i Fantastic Four nr. 1 nov. 1961). Her møter Cyclops (Scott Summers) det som mest sannsynligvis er hans faderlige opphav. Nr. 1 1982 inneholder X-Men nr. 109 og her dukker The Guardian opp for første gang. Lederen for det canadiske superheltteamet Alpha Flight og hvis oppgave det er å hente Wolverine med seg hjem til Canada. Byrne skapte Alpha Flight og han tegnet serien fra starten i august 1983 og en del av dette er utgitt på norsk i Marvel Spesial 2 og 3 1987 (Marveluniverset 84 og 90). Vel og merke i svarthvitt. Et av medlemmene av Alpha Flight var Northstar og han var Marvel`s første helt som stod frem som åpent homofil. Hvor mange av dem som ennå befinner seg i skapet sier historien ingenting om. Det kom et hefte til med X-Men og der ble et av de utallige møtene mellom X-Men og Magneto skildret. Fortsettelsen lot vente to og et halvt år på seg før Semic startet å gi Prosjekt X høsten 1984. Og det er en annen historie. 
Hans mest kjente serie må vel være Ghostworld som ble utgitt i samlet utgave i 1997 etter først å ha gått som serie i Eightball. Den ble da også filmatisert og regissert av Terry Zwigoff. Jeg har sett filmen, men ikke lest serien. Zwigoff regisserte også Art School Confidential fra 2006 også denne basert på en serie av Clowes og hvor Clowes adapterte den for film. De fleste kjenner vel også til den fantastiske dokumentaren Zwigoff laget med Robert Crumb og brødrene (Crumb, 1994). Clowes har også skrevet screenplay til flere andre filmer utenom å være en produktiv serieskaper. Hvis teknikken virker så skal denne 
Så var den ene grafiske romanen av Clowes jeg har lest; A Velvet Glove Cast In Iron (et sitat fra Russ Meyer filmen Faster, Pussycat! Kill! Kill! fra 1965). En serie jeg leste etter at Kristoffer Schau hadde anbefalt den på NRK2. En historie helt ulik de fleste av Clowes mer realistisk forankrede serier. En drøm fortalt som serie krydret med paranoia, en nokså typisk amerikansk fascinasjon for freaks, alternativ religiøsitet, sex, fetisjisme og andre absurditeter. Hovedpersonen er Clay Loudermilk og som ser igjen sin savnede kone mens han befinner seg i en kino med utelukkende voksne filmer. Hun har hovedrollen som dominatrix i en av dem. Siden følger vi Clay`s forsøk på å lokalisere henne og de outrerte karakterene han møter på ferden. Clowes tegner uhyre dyktig og historien er aldri kjedelig, men gud bedre så forvirret jeg ble etter en stund. Så etter å ha lest den ferdig og skjønt mye mindre enn vanlig måtte jeg allikevel konkludere med at det hadde vært så verdt det. Og at det er en serie mange flere burde få med seg. 
Steven Spielberg kjøpte filmrettighetene til Tintin tilbake i 1983. Samme år som Georges Remi døde. Nå har han gått i kompaniskap med sir Peter Jackson (ble gitt The New Zealand Order of Merit i 2002 og i 2010 ble han gjort til Knight Companion of New Zealand). Spielberg skal regissere dette prosjektet, som har opplevd flere forsinkelser og sir Peter skal produsere. Og er vi riktig heldige blir det en film nr. 2 regissert av Jackson og produsert av Spielberg. Og til slutt en tredje regissert av dem begge. Nå har det kommet film med Tintin før. Tintin : Haisjøen kom i 1972 og var vel ikke all verdens verken som film eller tegneserie. I perioden 1959 til 1963 ble det laget 104 5 minutters tv-episoder av belgiske Belvision og på nittitallet kom det en fransk-canadisk samproduksjon med i alt 39 en timers tv-episoder. 
Så var det På eventyr med Tintin-Enhjørningens hemmelighet som har Norges premiere den 28. denne måneden. Historien i filmen er hentet fra albumene Krabben med de gyldne klør, Enhjørningens hemmelighet og Rackham den Rødes skatt. Alle tre ble utgitt under 2. verdenskrig og viser vel hvordan Herge la mer og mer vekt på eventyret og hvor realisme ble gitt mindre plass. Dette skyldtes vel i stor grad den nazistiske sensuren. Nå har det seg at jeg har sett flere trailere til denne filmen og jeg må motvillig innrømme at det ser veldig bra ut i all sin RealD 3-D, computer animasjon og det de brukte for å få til Gollum i LoT filmene. En smule hektisk, men det er vel de fleste trailere. Listen over skuespillere som bidrar med stemmer er intet mindre enn imponerende. Idet hele tatt ser dette prosjektet som først virket dødfødt ut til å bli usannsynlig bra. Ikke så bra at jeg kommer til å se den på kino, men jeg skal kjøpe DVD` en. Kanskje til og med oppgradere til Blu-Ray? 
Det sentrale temaet i serien, og de to senere Ghost In the Shell 2 : Man/Machine Interface og Ghost In the Shell 1.5 : Human-Error Processer, er forholdet mellom menneske og maskin og hva det er som definerer det menneskelige. Nå er det ikke slik at denne serien er å regne som et filosofisk innlegg i pågående debatt. Da ville den ha blitt fort glemt. Den er derimot glimrende skrevet og tegnet av Shirow, med muligens litt hjelp av noen få assistenter, og inneholder nok intriger, action og humor til å underholde de fleste. Det eneste aberet er at historien til tider kan bli litt vel intrikat. Det er også blitt laget to anime filmer av denne serien og to anime tv-serier. 
Shirow var en av de japanske serieskaperne som slo i gjennom i vesten før han fikk sitt definitive gjennombrudd i Japan. Noe mange mener skyldes Shirows mer vestlige tegnestil. Serien han slo igjennom med i USA var Appleseed. Først gitt ut av Eclipse fra 1988 og siden gjenutgitt i sin helhet på Dark Horse Comics. Problemet er bare at jeg har lest nada, zilch, zero av denne serien. Det eneste jeg har fått med meg er den ene anime filmen Appleseed Ex Machina fra 2007 og produsert av John Woo. Den første filmatiseringen av Appleseed kom i 2003. De som kan dette karakteriserer serien som en blanding av Cyperpunk (som synes å være gjennomgangstemaet for Shirows produksjon) og mecha (store roboter som styres av mennesker) 
Black Magic var det første han ga ut i Japan på et stort forlag. Den kom i 1983 og i 1990 ga Eclipse forlag den ut i en firehefters miniserie. Av en eller merkelig grunn har jeg fått tak i de tre første av disse, men kan ikke huske om jeg har lånt med bibliotekets samlede utgave hjem for å lese avslutningen. Ikke fordi at Black Magic er noen dårlig cyperpunk serie, men den bærer preg av å være en debut med dens små mangler. Det er bare det at jeg husker så mye dårligere enn tidligere. To andre serier av Shirow utgitt på Dark Horse er Orion og Dominion. Her har jeg bare lest litt av Orion og et par hefter av Dominion: Tank Police så det er ikke så mye å si. Dette var et forsøk på en rask og overflatisk presentasjon av Masamune Shirow og hans serier. Det overflatiske lykkes jeg kanskje best med. Shirow ble for øvrig født i Kobe 23.11. 1961. 
Det en først kan si om Torpedo 1936 er at den beviser at kynisme er en er en undervurdert kunstform. Blandet med seriens beksvarte humor og Bernets tegninger blir dette en eksepsjonell serie. Siden nesten ingen av historiene er lengre enn 7 sider fører dette til visse begrensninger med hva en rekker å fortelle, men Abuli klarer allikevel å gjøre det interessant. Hovedpersonen er leiemorderen Luca Torelli og den andre faste karakteren er hans klumsete medhjelper og eneste «venn» Rascal. Torelli kom til USA fra Sicilia i ung alder etter å ha vokst opp i et meget dysfunksjonelt hjem. Etter å kommet til USA blir den unge Torelli nødt til å klare seg på egen hånd og til slutt innse at hans største talent er å drepe. Handlingen i serien utspiller seg i siste del av den første store depresjonen. 
Serien inneholder alle elementer fra og klisjeer innen den hardkokte krimgenren. Disse blir det også harselert med, men allikevel er serien mer krim enn humor. Og det at helten er slikt et gjennomført svin setter og sitt preg på serien. Og så er den i svarthvitt som kanskje også har en ekstra betydning? Allikevel er dette en serie jeg anbefaler og som jeg selv har hatt mye glede av å lese opp gjennom årene. 
