Noe å se frem til

Bare for å holde fast litt lenger ved det som ble skrevet i innlegget under. Frank Miller`s første jobb var for Western Publishing`s hefte The Twilight Zone tidlig i 1978. Deretter tegnet han noen korte historier for DC og gikk så til Marvel hvor det første han gjorde var John Carter, Warlord of Mars nr. 18 november 1978. Dette var den eneste grunnen til å nevne Miller i denne sammenhengen. Derimot startet Atlantic Forlag å utgi den norske versjonen av John Carter i oktober 1978. Nummer 18 kom i norske nr. 6 1979 og i alt kom det 13 hefter og et gavelalbum. I USA kom det 28 og 3 Annuals. Historiene var skrevet av Chris Claremont (Uncanny X-Men) og Marv Wolfman (Teen Titans) og tegnere var bl.a. Gil Kane, Rudy Nebres, Ernie Colon og Sal Buscema. Dark Horse Comics ga i fjor ut denne serien samlet og med forord av forfatteren Michael Chabon (bl.a. Den Jiddische politiforening og tegneseriene The Escapist og The Amazing Adventures of Kavalier and Clay). Chabon er også manusforfatteren til Disney`s film John Carter som har verdenspremiere 09.03. 2012. Dette er en film jeg tror jeg kommer til å se på kino (har nettopp fått Alfredsons Tinker Tailor, Soldier, Spy på DVD) og jeg har ikke vært på kino siden Sin City. I år er det for øvrig 100 år siden John Carter ble utgitt i bokform. Det var Edgar Rice Burroughs som skapte denne karakteren og han skapte også andre science fiction serier som Pellucidar og Pirates of Venus. Av en eller annen grunn har disse kommet helt i skyggen av hans Tarzan bøker. Om ikke annet her i Norge. Som en kuriosa kan jeg nevne at det var en søndagsstripe med J.C. og den var tegnet og skrevet av sønnen John Coleman Borroughs og rentegnig og bakgrunner gjorde hans kone. Den debuterte i noen få aviser 07.12. 1941, fikk pussig nok ingen oppmerksomhet og varte bare i 72 uker. Jeg har allerede skrevet litt om John Carter og det finner en her. Boet etter Borrouhghs har mistet opphavsretten til flere av John Carter bøkene og siden de da er offentlig eiendom startet Dynamite Entertainment å gi ut både Warlord of Mars og Warlord of Mars : Dejah Thoris. Sistnevnte legger veldig vekt på å vise hvor lettkledd prinsessen kan være. For ikke å snakke om ryggtrøbbelet hun ville fått når hun ble eldre. Skrevet av Arvid Nelson, som skrev den nesten helt vellykkede serien Rex Mundi, og tegnet av kapable middelmådigheter. Coverne er det derimot Joe Jusko som står for Marvel har i forbindelse med filmen gitt ut miniseriene John Carter: The World of Mars(4 hefter og offisiell prequel til filmen) og John Carter of Mars: A Princess of Mars (5 hefter). Dark Horse ga ut Tarzan / John Carter: Warlords of Mars av Bruce Jones og Brett Blevins. Dark Horse har også gitt ut samlingene med eldre serier John Carter of Mars: The Jesse Marsh Years og John Carter of Mars: Weird Worlds. Og da er det bare å telle dagene frem til niende mars.

Bare for å ha sagt det; dette er ikke en anbefaling!

Frank Miller har laget noen av de beste tegneseriene jeg noensinne har lest, men med den siste historien i Sin City, Hell and Back(1999-2000), har det vært jamnt nedoverbakke. Tegningene har, i mangel av et bedre ord, blitt mer og mer slurvete og historiene mer likegyldige. Det hele fortsetter i Batman: The Dark Knight Strikes Again fra 2001. Hvorfor denne oppfølgeren til Batman: The Dark Knight Returns skulle være verdt å vente 15 år på er meg et mysterium. Fra 2005 til 2008 skriver han manus til de 10 første, av det som skal bli 16, heftene i All-Star Batman and Robin the Boy Wonder. Jim Lee tegnet og Miller gjør Batman galere og mer sadistisk enn noensinne. Noe som gjør denne serien til mer enn bare en lidelse å lese.
Miller hadde som kjent suksess med filmatiseringen av Sin City fra 2005. Den er for øvrig en av de beste filmene basert på en tegneserie noensinne laget. Vi ble lovet en oppfølger, men september 2011 forteller Robert Rodriguez at de driver og finpusser manus. Det har bare tatt 6 år! Miller prøvde seg jo som regissør på egenhånd med The Spirit fra 2008. Når en har sett denne er det slik at en ønsker en var en katolsk prest og kunne gi Miller syndsforlatelsen han desperat ser ut til å trenge etter dette grove overtrampet. Både det at han tok Will Eisner`s karakter og fjernet en hver antydning til noe humoristisk, bortsett fra det ufrivillige, men også for å ha kokt sammen denne hardkokte smørja. Siden dette har Miller fått vist at han har blitt så mørkeblå, med brunt i kantene, politisk at det er pinlig og en fremtredende islamofob. Det siste preger vitterlig hans siste serie Holy Terror fra 2011. Utgitt i det samme bildebok formatet som 300 og egentlig ment som en Batman historie. Det forklarer hvorfor Bob Schreck er ansvarlig redaktør for Legendary Comics` utgivelse av Holy Terror siden Schreck tidligere var sjefsredaktør for DC`s Batman titler. Hovedpersonene i serien er de lett omtegnede Catwoman og Batwoman. Først slår de hverandre helseløse bare for å oppdage at kyssing er i grunnen bedre. Nesten -Gotham blir så angrepet av morderiske muslimske fremstilt så endimensjonalt at Miller knapt tar seg bryet med å tegne dem. De han virkelig tar seg bryet å tegne er disse små portrettene av en rekke forskjellige mennesker som skal representere terroristenes ofre. Ellers er det ingen sammenhengende historie, det er de dårligste tegningene jeg har sett av Miller til nå og assosiasjonene jeg får er at dette virker som et illustrert nervøst sammenbrudd. Dermed kan jeg ikke annet enn å ønske god bedring.

The making of a Mark (2)

Jeg husker å ha lest Millar`s versjon av The Authority, men det vage inntrykket jeg sitter igjen med er at det ble en blekere kopi av originalen. Hvorvidt Millar`s kreative kopimaskin manglet toner er muligens uinteressant siden originalen var der for å mangfoldiggjøres. Andre som har fått lov å ta tak i dette er Grant Morrison og Garth Ennis med sine fire historier om den litt mer enn vanlig uheldige Kev Hawkins og hans ublide møter med The Authority. Mitt forhold til de Fantastiske Fire er basert på 1978 årgangen fra Atlantic forlag. Det faktum at et av de første superheltbladene jeg selv kjøpte i kiosken og ennå har er F.F. nr. 6 1978 er også et argument for dette. Jeg vet at Jack Kirby tegnet F.F. fra nr. 1 og til og med nr. 102 og at dette regnes som det ypperste og allikevel har jeg mer sansen for John Buscema. Jeg har til og med bare små problemer med å like John Byrne`s versjon fra tidlig 80-tall (nr. 232-293). Det jeg har lest av Millar og Hitch`s versjon er to samlinger med heftene 554-569. Og jeg må bare innrømme at dette er de beste FF historiene jeg har lest på flere tiår. Millar klarer å komme opp med nye ideer og vrier m.h.t. F.F. mytoset og det som lenge hadde vært preget av mer og mer slitne gjentagelser. Og igjen Hitch!! 90-tallet var en trasig tid for Marvel Comics og det var først når Joe Quesada overtok som sjefsredaktør at en kunne ane en klar forbedring. En av nyskapningene var The Ultimate seriene. Hvor en tok superhelter eller grupper, startet det hele på nytt fra scratch og la inn en vri. Ultimate Spider-man`s siste nummer var et av fjorårets mest solgte hefter og det hadde helt sikkert ingenting med at hovedpersonen døde. Millar`s The Ultimates er historien om The Avengers slik den ville blitt fortalt i dag. Det kom to maxi-serier, hver på 13 hefter, og den første er utgitt på norsk i Mega-Marvel 2 og 7 2004. Her går Hulk amok og dreper rundt 800 sivilister, Giant Man / Henry Pym blir avslørt som konemishandler etter å ha lagt hånd på Wasp / Janet van Dyne og The Ultimates stanser en invasjon fra rommet. I serie to tilspisser det seg virkelig. Thor blir avslørt som en norsk tidligere psykiatrisk pasient, Bruce Banner / Hulk blir dømt til døden, det blir sådd alvorlige tvil om Captain America`s patriotisme, The Ultimates har minst en forræder blant sine medlemmer og noen har rottet seg sammen mot USA. Og enda en gang Hitch!!! Millar sysler nå med sitt eget Millarworld og de titlene som er blitt utgitt her er: Wanted, American Jesus, Kick-ass, The Unfunnies og War Heroes. Han har sluttet å samarbeide med bare et forlag og titlene blir dermed utgitt på en rekke forskjellige forlag. Og for de som er interessert så har jeg det fra Wikipedia.org at Millar også er en praktiserende katolikk. Ikke at det skulle være uforenlig med å være en glimrende tegneserieforfatter.

The making of a Mark (1)

Hvis en kunne tenke seg en kombinasjon av Grant Morrison og Rema 1000s filosofi ville en da ende opp med Mark Millar. Mitt svar ville blitt et definivt kanskje. Andre vil heller hevde at han er mest kjent for sin Over the Top historiefortelling. Det er kanskje noe søkt over denne sammenligningen, men det er noe uhyggelig og enkelt kommersielt over hans serier og allikevel er det et originalt preg en ikke finner hos så mange andre med denne typen salgstall. Bare det at det er laget ikke mindre enn to nogen lunde suksessfylte filmer basert på hans serier og hvor verken Wanted eller Kick-ass var å sammenligne med Batman eller Spider-man i popularitet og ikke hadde de vært varemerker i 50+ år heller. Hvor vellykkede disse filmene var sammenlignet med seriene er det vel ikke veldig nødvendig å gå inn på her. Millar er født julaften 1969 og hadde allerede i 1989 debutert som serieforfatter for britiske 2000 AD og forlaget Trident. I 1994 startet han å skrive D.C.`s Swamp Thing. De fire første sammen med Morrison og senere alene de neste 28 og til heftet gikk inn med nr. 171. Han skrev også miniserien Skrull Kill Krew (95) og Vampirella (96-97) sammen med Morrison. Av det som er kommet på norsk er jeg litt usikker(jeg husker ikke hvor vidt om noe av hans Ultimate X-Men kom på norsk), men i 2004 kom Elseworlds miniserien Red Son i Gigant nr. 6 2004 (hva ville skjedd om Supermann hadde vokst opp i det stalinistiske Sovjet). Og i fjor kom Civil War ut i Marvel Superheltene nr. 2. Nå har jeg ikke tenkt å ta for meg hele Millar`s produksjon, men bare de eksemplene jeg faktisk har lest. Nevnt tidligere er filmatiseringen av Wanted. Hvorfor produsentene og regissør valgte å forandre nesten hele historien til det semre er et mysterium. Originalen er slik at taperen og kontormedarbeideren Wesley Gibson blir gitt sin rettmessige arv og får sin fars plass i verdens mest hemmelige organisasjon. Arven består også av en betydelig formue. En snakker om en verden hvor superskurkene har organisert seg og sammen utryddet hver eneste superhelt. De har siden delt seg inn forskjellige selskap og fordelt verden og parallelle dimensjoner mellom seg og det er inn i et av disse vår helt får sin tildelte plass. Og det hele blir skamløst underholdende og på grensen til det bekymringsverdige kyniske.
Briten Bryan Hitch (1966-) har bl.a. samarbeidet med Millar på Fantastic Four og The Ultimates og han tegnet Warren Ellis`The Authority før Millar og Frank Quitely overtok. Han er kanskje ikke en av verdenshistoriens beste superhelttegnere (de øverste plassene her har kritikerne utdelt for tiår siden), men han er langt mer enn bare fenomenal. Gitt de scenariene han har fått i oppgave å tegne og de løsningene han kom opp med er en Jack Kirby wannabe verdig (dette siste var ikke ment på noen måte negativt siden jeg liker Hitch bedre enn Kirby). Og med dette fortsetter vi med del 2 neste gang.

Hva jeg har lest siden sist (4)

Det er en av tingene som er det merkelige med å bli eldre. En finner at det er færre ting å være redd og allikevel er de redslene som blir igjen blitt ytterligere forsterket. Nå skal jeg ikke liste opp hva jeg ennå er redd for, men bare nevne at jeg ennå er mørkredd. Og det er en mye mer nyansert utgave jeg lider av nå enn når jeg var ennå yngre. Overgangen her blir selvfølgelig til The Man Without Fear. De har hatt salg på Outland og jeg har fått kjøpt tre samlinger med Daredevil skrevet av Ed Brubaker og tegnet av Michael Lark. Det har vært som å finne igjen en ungdomsforelskelse og innse at følelsene en hadde fremdeles er like sterke. Disse følelsene m.h.t. Daredevil forsterkes kanskje av at Brubaker og Bendis før ham begge har lest sin Frank Miller. Og som ikke det er nok så har jeg sett om igjen både Daredevil og Elektra på DVD og innsett at de er forbausende bra. Vittorio Giardino er en av disse italienske serieskaperne en nesten kan bruke ordet som begynner på g (og slutter på enial) når en skal beskrive hans serier. Hans Little Ego, Sam Pezzo, Jonas Fink og Fatale ferier (utgitt i norske James Bond) er grunn god nok, men historiene om Max Friedman er vel det ypperste han har prestert. Den siste serien om Max Friedman er de tre albumene i serien No Pasaran!(De skal ikke komme forbi, brukt som kamprop av republikanerne). Det tok Giardino 10 år å fullføre disse og han må ha gjort en formidabel research for å kunne fortelle denne historien så troverdig. Handlingen er lagt til slutten av den spanske borgerkrigen. Friedman er der for å finne en bekjent fra den Internasjonale brigaden hvor han selv har tjenestegjort tidligere. Denne bekjente har forsvunnet sporløst etter å ha gjort seg meget upopulær hos de forskjellige som sitter i ledelsen, bl.a. den sovjetiske kommisæren. Det blir en historie med politiske intriger og konfrontasjoner. Når jeg var ferdig med å lese disse tre albumene tok jeg likeså greit og leste de to første Friedman albumene (Ungarsk Rapsodi og Menneskejakt i Istanbul). Det er som med god vin de blir bare bedre med årene. Kathy Kane a.k.a. Batwoman dukket første gang opp i Detective Comics 233 juli 1956. Siden Fredric Wertham i sin bok Seduction of the Innocent hadde mer enn antydet at forholdet mellom Batman og Robin var mer enn bare platonisk introduserte man Batwoman for å vise at Batman var en ordentlig mann. Hun ble myrdet i 1979 og med Infinite Crisis i 1985 ble det besluttet at hun aldri hadde eksistert. Slik var det frem til 2006 hvor Greg Rucka og Alex Ross skapte den nye Batwoman og lot henne debutere i maxi-serien 52 nr. 7. Hun er jødisk og åpent homofil og dette siste gjør henne en smule spesiell i superhelt sammenheng.
Serien Batwoman har siden høstet mange lovord og Batwoman: Elegy av Rucka og J. H. Williams III var på mange av fjorårets topp 10 lister over beste tegneserieutgivelser. Handlingen i Elegy er at den sekten som nesten klarte å myrde vår heltinne tidligere har fått en ny leder og denne er fast bestemt på å rette opp forgjengerens feil. Denne nye lederen er en ravende sinnssyk Alice in Wonderland kopi og allikevel synes vår heltinne at det er noe kjent med henne. Historien er ikke overmåte original, men det som gjør den eksepsjonell er J. H. Williams III fortellerteknikk. En så det eksepsjonelle med hans og Alan Moore`s Promethea og her har han videreutviklet den. Det er bare så inni gamperæva (Solan Gundersens kraftutrykk) bra! Og det var noe av det jeg har lest siden sist og neste gang blir det mer om Mark Millar.

Hva jeg har lest siden sist (3)

Hvis det var noen som var i tvil så er Curt Swan (1920-96) den definitive tegneren av Supermann. Gjennom årtier tegnet han denne mannen av stål slik vi var ment å se ham. Etter lang og tro tjeneste fikk han alt annet enn fortjent. En av de positive tingene jeg har å si om John Byrne er at han gjorde en framifrå jobb når han fikk i oppgave å revitalisere Supermann tilbake i 1986. Denne vitamininnsprøytningen var ikke nok til å forhindre at pasienten igjen henfalt til å bli rimelig uinteressant etter en nokså kort tid. Jeg synes allikevel å huske en reise tilbake til Krypton, tegnet av en ung Mike Mignola, som noe verdt å huske. Spole hurtig videre til All-Star Superman. Og her snakker en om den definitive utgaven av hva Siegel og Shuster`s versjon av Der Übermensch var tenkt å være. Skrevet av Grant Morrison og tegnet av Frank Quitely. Bedre enn dette kan det vanskelig bli. Dermed var det en absolutt nødvendighet å få med seg når Morrison igjen skulle skrive Supermann. Spesielt når en ser på hva han også har gjort med X-Men og Batman. Av de to titlene som er blitt relansert som følge av DC`s storsatsing 52 skriver Morrison Action Comics. Superman skrives av George Perez som muligens ikke spiller i samme divisjon som Morrison, men er en fabelaktig tegner. I Superman er det snakk om den voksne Superman, mens i Action Comics møter vi en pur ung Clark Kent i starten av sin karriere som helt. Dette gir Morrison muligheten til å fortelle historien fra begynnelsen av og på en helt ny måte. Slik bare Morrison er i stand til å gjøre det. Resultatet blir en Supermann som er mer lik den som først dukket opp i Action Comics # 1. Hvor han ῝bare῝ har overmenneskelige krefter og ikke er så gudelignende som han har hatt for vane å være tidligere. En Supermann mer tilpasset 2010-tallet og hvor Morrison igjen får vist at han ikke bare muligens er genial. I mine øyne finnes det ikke tvil om at han er det. Den første samlingen kommer senere i vår og vil utvilsomt bli kjøpt inn til biblioteket så raskt som mulig.

Hva jeg har lest siden sist (2)

Om det er fordi jeg er blitt latere eller om det fordi jeg for tiden har for mye å gjøre går vel nesten ut på det samme. Dermed blir det til at jeg bare nevner det jeg har fått lest selv uke for uke. Ulempen med det er at da kommer jeg til å nevne ting en ikke vil få inn på biblioteket. Allikevel må det vel være greit å vite at jeg fremdeles har tid til å lese.Paul Dini er i følge flere og flere en av de som virkelig skiller seg ut positivt av de som skriver superheltserier for øyeblikket. Det skal jeg komme nærmere tilbake til ved en senere anledning. Nå skal jeg bare nevne at jeg har lest samlingen Madame Mirage. Utgitt på Top Cow som en 6 hefters miniserie i 2007. Tegneren er den litt ukjente Kenneth Rocafort. Madame Mirage er en kvinnelig utgave av 30-tallets krimbekjemper The Shadow og med noen meget velutviklete kvinnelige fordeler. Noe som faktisk får en logisk forklaring senere ut i serien. Dette er en hevnhistorie med en god dose pulp og et snev av høyteknologisk noir. Ikke den mest originale historien(skjønt et par pussige vrier er det), men en sann svir å lese. Og så finnes den på biblioteket òg. Prekambrium for meg som tegneseriesamler var en god tid(les: 1975 og utover). I 1976 kom det tre fortellinger om Fritz Leiber`s Fafhrd and The Gray Mouser i superheltbladet Gigant ( bladet hvor Justice League of America var en av de faste seriene og hvor jeg først fikk lest Jim Starlin og Howard Chaykin. I 1990 startet Epic Comics å utgi en firehefters serie i Prestige format hvor Chaykin adapterte flere av novellene og Mike Mignola tegnet og Al Williamsom rentegnet. Senere utgitt i samlet utgave av Dark Horse Comics. Denne har jeg nevnt tidligere i bloggen, men det var jyssla kjekt å lese den på nytt. Om ikke annet enn for sin godmodige kynisme, intelligens (noe som det ikke akkurat er for mye av i Fantasy litteraturen) og høye underholdningsverdi. På tidlig 70-tall tegnet Chaykin en annen kortlivet science fiction tittel for DC, nemlig Ironwolf. Litt mindre enn 20 år senere skrev han og John Francis Moore(som han samarbeidet en del med på denne tiden) Ironwolf: The Fires of the Revolution. Igjen tegnet av Mignola og denne gang rentegnet av P Craig Russell. Hvordan ville det være å fare gjennom verdensrommet i et fartøy laget av tre. Det får en aldri vite siden skogene med disse trærne blir brent ned helt i begynnelsen av historien. Dette er en spenningshistorie med en intrikat og til tider kompleks historie. (hvis det er en ting som har gjort Chaykin populær hos forskjellige forleggere er at han etter amerikanske forhold kan sies å være en smule mer influert av sosialistiske ideer enn meningmann). Mye å fortelle og med begrenset plass(104 sider). Jeg har måttet lese den om igjen flere ganger før jeg helt fattet bæret. Nå er jeg jo litt treig, men når jeg nå til slutt fikk med meg det hele var det sånn at jeg ble litt stolt av meg selv og ble ytterligere imponert av historien. Mignola er både One of a Kind og så hinsides flinkere enn de fleste andre. Allikevel er han best uten at noen rentegner.