Og med det var 2014 overstått! Godt nytt år!

Siden det er blitt 2015 neste gang jeg skriver noe i denne bloggen, og siden min oppsummering av tegneserieåret 2014 får vente, vil siste innlegg i år bli noen få eksempler på hvorfor Enki Bilal er verdens største serieskaper. Dette innlegget har ingenting å gjøre med det at bloggen ville endt opp med 113 innlegg i år hvis ikke. Overtro er for tapere…..

A walk on the wild side

For noen innlegg siden nevnte jeg noe om at jeg har lest min del av superheltserier. Det har jeg da og, men det var tydeligvis ikke nok. Etter å ha sett litt nøyere etter viser det seg at jeg har lest en hel haug i det siste. Og nesten alle fra Marvel! Så også med den jeg har tenkt å nevne i dag. Fire hefter utgitt på Marvel`s Icon, som utgir serier hvor opphavsmennene/kvinnene selv eier rettighetene, i 2010-2011. Og serien det er snakk om er Nemesis. Skrevet av skotske Mark Millar og tegnet av Steve McNiven.

Siden det nå er jul

Fra midten av åttitallet gjennomgikk DC Comics sin mest kreative periode noensinne. Det begynte med Alan Moore`s Swamp Thing, fortsatte med Watchmen og The Return of the Dark Knight og de senere Vertigo seriene Animal Man, Doom Patrol, The Sandman, Hellblazer og Shade the Changing Man. Alle utenom en av disse seriene var skrevet av engelskmenn, men amerikanerne var ikke helt utafor.

Skal i den sorte gryte

Det er vanskelig å være sær uten å ha noen fikse ideer. Selv har jeg en rekke og skal ikke starte og liste opp alle disse nå. En av dem er at jeg har fått det for meg er å samle på filmer basert på tegneserier. Til nå har jeg kjøpt litt over åtti. Treogtredve av disse er basert på karakterer fra Marvel comics og toogtredve av dem har jeg sett (den siste er på Blue-ray og jeg har ikke skaffet meg Blue-ray spiller ennå). De fleste av disse filmene er en oppvisning i middelmådig melodrama og hvor mindre enn en håndfull skiller seg ut på en positiv måte. En av disse er Guardians of the Galaxy.

Hva er det disse skogene synger om?

Det er i skogen det skjer. Alt dette mørke, uhyggelige og uforklarlige vi og våre forfedre har fryktet i tusener av år. Det er der ulvene venter en og bestemors hus er alltid litt for langt unna. Det er i skogen vår hovedperson, Eve Coffin, mister sine to beste venninner i et rituale som gikk forferdelig galt. Eve og kvinnene i hennes familie er direkte etterkommere av heksene i Salem og har arvet disses evner. Så er det også slik at denne familien også er og har vært en av New Englands rikeste. Noe som kommer godt med når en skal skjule sin annerledeshet for omverdenen.

Så var det nevnt

Sist jeg nevnte Chuck Dixon og David Wenzel`s tegneserieadapsjon av J.R.R. Tolkien`s The Hobbit var tilbake i februar 2009. Da var det ennå Guillermo del Toro som skulle regissere filmatiseringen av boken, som siden ble til tre. Og av de tre hadde den siste premiere i forrige uke. Den skal jeg ikke se før den kommer på DVD en gang våren 2015. Men jeg har jo sett de to første og noen bør nå gi Peter Jackson en dictionary hvor ordet hubris er klart markert og understreket. Hans tilføyelser har ikke gjort historien noe bedre.

Da er det bedre at en forholder seg til historien, slik Dixon gjorde, som er blitt lest kontinuerlig siden utgivelsen i 1937. Det finnes ting i Hobbiten jeg kunne tenke meg å vite mer om, men skulle noen kunnet fortelle meg det burde det være en mye skarpere kniv enn Jackson og hans medhjelpere. Så tilbake til tegneserie versjonen. Wenzel er en uhyre dyktig tegner, men hans forestilling av Hobbiten går ikke helt overens med min. Jeg synes det ser litt tantete og gammeldags ut. Men med mindre heseblesende action enn filmene og helt blottet for denne latterlige gruppen med super orker og ulvene deres.

Så boken er å foretrekke, fulgt av tegneserien og så blir det slik at ingen av de fire filmatiseringene er spesielt vellykkede. Det er allikevel to ting Jackson har lykkes med. Først det at han har filmet dem i det vakreste landet jeg aldri kommer til å besøke og Smaug var glimrende!

Back after no popular demand: A liste

Til liste å være så må denne kunne sammenlignes med et oppsamlingsheat. Tegneserier som har ankommet biblioteket de siste to månedene. Det mest gledelige er at Terry Moore`s glimrende serie Rachel rising endelig er til utlån. Videre at en nå har syv bøker i Fantagraphics utgivelser av Carl Barks samlede serier. For øvrig nr. 14 i serien siden forlaget synes å gi dem ut litt etter innfallsmetoden. Til slutt er det Batman Adventures. Tegnefilmserien og tegneseriene som gjorde det morsomt å lese Batman igjen. Og så var de jeg allerede har skrevet om.

Carl Barks: Uncle Scrooge: The seven cities of gold 

Bill Willingham/Mark Buckingham: Fables: Snow White (19) 

Bill Willingham/Mark Buckingham: Fables: Camelot (20) 

Brian Wood/Gerry Brown: The Massive: Longships (3)

Terry Moore: Rachel rising: The shadow of death (1) 

Terry Moore: Rachel rising: Fear no Malus (2) 

Terry Moore: Rachel rising: Cemetery songs (3) 

Jeff Lemire: Trillium 

Matt Kindt: Mind MGMT: The Manager (1) 

Matt Kindt: Mind MGMT: The Futurist (2) 

Matt Kindt: Mind MGMT: The Home Maker (3) 

Mike Mignola: Hellboy in Hell: The Descent (13) 

Alex De Campi/Igor Kordey: Ashes/Smoke 

Greg Rucka/Michael Lark: Lazarus: The Lift (2) 

Max Brooks/Raulo Caceres: The Extinction Parade 

Warren Ellis/Declan Shalvey: Moon Knight: From the dead 

Matt Fraction/ Annie Wu, Javier Pullido: Hawkeye: L.A. Woman 

Div./Div.: The Batman Adventures vol. 1

 Enki Bilal: Phantoms of the Louvre 

Oceanerosemarie/Sandrine Revel: Den usynlige lesbiske 

Tor Ærlig: Femti ord for regn 

Chris Wright: Black Lung 

Brecht Evens: På feil sted 

Scott McCloud, diverse: 24 Hour Comics 

Mike Mignola/Duncan Fegredo: Hellboy Library Edition vol. 6 

Neil Gaiman, Leslie Klinger: The annotated Sandman volume 3

Når det å stå opp igjen blir en del av jobbeskrivelsen (2)

Lazarus: Lift er den andre samlingen av Greg Rucka og Michael Lark`s beretning om Forever Carlyle. Her får en vite mer om hennes uortodokse oppvekst. Hvor hun tilbringer mesteparten av tiden med våpenopplæring og finne årsaken til hvorfor hun må leve avsondret fra resten av familien. Hennes trener og surrogatmor (uten altfor mange av disse morete følelsene) er Marisol. Tilbake i vår tid fotfølger Forever en mulig terrorgruppe og blir stadig vekk minnet på at hun ikke er en del av Carlyle-familien via anonyme tekstmeldinger. En familie som ennå ikke vet at den er i ferd med å gå i oppløsning.

I bok 2 blir en også introdusert for familien Barret. De har mistet alt etter en flom og siden de befinner seg nederst på den sosiale rangstigen blir det å bygge opp igjen gården for dyrt. Familien Carlyle vet å ta seg betalt. Dermed beslutter de seg for å forflytte seg til Denver hvor The Lift skal finne sted. The Lift er når familien, i dette våre venner Carlyle, velger det riff-raffet de ser rundt seg og plukker ut de verdige nok til å tjene familien. De som har kommet for å bli valgt kan telles i tusener. En mulighet til å unnslippe det å være Waste.

Lift inneholder heftene 5-9 av denne serien og hvis jeg likte den første samlingen, så må jeg si at med denne blir det bare bedre. Historien er i ferd med å bli virkelig interessant, en ser mer av hovedpersonens bakgrunn og selve settingen virker mer troverdig. Et føydalt USA styrt av disse kapitalistiske krigsherrene. Og så var det hvordan det hele er illustrert. Vel, nå har jeg likt Michael Larks tegninger i snart 20 år og har fremdeles ikke funnet noe å utsette på dem.

Tegneserie Grinchen

Jeg er ingen stor fan av jul. Jeg er altfor egoistisk til det. Når en var mindre var ikke det noe problem og en hadde denne sitrende følelsen kalt julestemning. Hos meg forsvant siste rest av denne tidlig i tyveårene. Og med det meldte jeg meg ut av denne kollektive psykosen desember (og stadig flere andre måneder) er blitt. Det er nesten slik at en savner midtvintersblotet. Nå kan det vel være at noe av dette ovenfor er satt litt på spissen, men jeg er definitivt ikke noen stor fan av jul.

En ting jeg virkelig misliker er julehefter. Fra barndommen når en ble avspist med Blondie, Fiinbeck og Fia (som kunne være bra avhengig av hvem tegneren var), Knoll og Tott og den dummeste tegneserien noensinne, 91 Stomperud. Sistnevnte er ikke bare teit fordi det er en fornorsket versjon av den svenske 91:an Karlsson, men også fordi tegninger og det såkalte humoristiske innholdet bare er så evneveikt banalt. Og der satt en da og sturet mens venner fikk Donald eller Tarzan julehefter som var verdt å lese.

Så av de tretti juleheftene jeg har funnet som blir utgitt i forbindelse med årets høytid er det et jeg kunne ha tenkt meg å kjøpe (kanskje to avhengig av innholdet i Asterix & Obelix: Bestevenner). Det sikreste kortet er allikevel Carl Barks` jul. Det på tross av at jeg allerede har lest de fleste historiene i det tidligere. En blir bare ikke lei av genialitet. Nå er jeg ikke lei av Bill Watterston og hans Calvin & Hobbes, men han la ned serien i 1995 og allikevel har stripene hans blitt gjenopptrykket kontinuerlig siden. Det er begrenset i hvor mange forskjellige hefter / pocketbøker/ album/ bøker en vil ha de samme stripene.

Norske stripeskapere har for vane å lage nye historier til juleheftene uten at det gjør det så veldig mye bedre. Så har en to julehefter basert på Anne Cath Vestlys bøker, Flåklypa jul og det nostalgiske våset som er Smørbukk og Tuss og Troll. Også er det alle disse amerikanske stripeseriene som noen mener en ikke kan gå glipp av rundt jul. Som Billy, Rødøye, Hårek og Skippern (kan være bra hvis stripene er eldre enn 1955). Så hvis jeg skal oppsummere så er juleheftene forlagenes kyniske forsøk på å suge ennå litt penger ut av et publikum som synes de tar vare på en av disse juletradisjonene de klynger seg til. Og forlagene synes kanskje å trenge litt ekstra penger når en ser på antallet utgivelser det er resten av månedene i året. Jeg for min del sparer pengene og leser min bok, utgitt på Hjemmet forlag i 2002, Donald Duck: Carl Barks` julespesial om igjen. Hvis jeg skulle føle behov for det.

Når fremtiden er her

Dette er en serie jeg har sett frem til å lese. I grunnen har jeg irritert meg over at jeg ikke kjøpte de 8 heftene når de kom ut, men nå er nå samlingen her. Jeff Lemire er en serieskaper som i løpet av de siste har imponert meg og en hel rekke andre. Serier som Essex County, The Underwater Welder, The Nobody og ikke minst serien Sweet Tooth er glimrende. Så med Trillium har han igjen gjort noe nytt. Med Trillium har han laget en litt annerledes science fiction fortelling (low-fi sci-fi) og blandet den med en virkelig uvanlig kjærlighetshistorie.

Trillium er en planteslekt i giftliljefamilien og en plante er viktig i denne historien. Vi befinner oss i år 3797 og det lille som er igjen menneskeheten er i ferd med å bli utryddet av et intelligent virus. Jorden er en saga blott og vi befinner oss langt ute i Melkeveien. Rettere sagt på en planet hvis befolkning ikke lar seg komme i kontakt med. Det som gjør disse interessante er at de dyrker en plante som kan gjøre mennesker immune mot viruset. Nika er biologen som prøver å opprette kontakt med disse urinnvånerne. William Pike er en mann som har overlevd første verdenskrig med men. Når disse så møtes blir historien snudd på hodet og videre må en gjøre det med selve tegneserien også.

Trillium er en historie som kan virke enkel, men hvor det enkle etter hvert forsvinner og blir mer og mer kompleks. Slutten stod for meg som et stort spørsmålstegn og det er slik det skal være. Allikevel er det ting med Trillium som trekker litt ned. Forventningene jeg hadde i forkant ble ikke helt innfridd. Nå var de da også skyhøye. Det skulle ikke forhindre andre fra å lese denne serien. Tegningene er som de pleier å være. De ser uferdige ut og er bare briljante.

En reise er en reise er en....

Jeg har hverken lest eller sett filmatiseringen av boken Eat, Pray, Love. Har vel konkludert med at det er ikke helt min greie. Har heller ikke sett en eneste episode av tv-serien Girls. Mest fordi jeg anser meg for gammel til nå å oppdage det som gikk meg hus forbi når jeg var mye yngre. Grunnen til at jeg i det hele tatt nevner dette er at de som har sansen for dette også vil like Lucy Knisley`s An Age of License. Og selv om jeg stiller med et klart handicap må jeg si at det gjør vitterlig jeg og.

An age of License er beretningen om den amerikanske serieskaperen Lucy Knisley`s store reise til det europeiske kontinent. Hvor hun først er blitt invitert til tegneseriefestivalen Raptus i Bergen. Siden videre til Stockholm for å se igjen Henrik som hun traff før avreisen fra New York. Derfra til Berlin for å treffe et vennepar på bryllupsreise. Og til slutt til Frankrike og hvor reisen ender i Paris. Tittelen på boken får hun fra en av dem hun treffer på denne reisen. Det skal visstnok være et uttrykk for når man ennå er så ung at en kan eksperimentere, gjøre noe nytt og allikevel ha muligheten til å feile uten at det vil få alvorlige konsekvenser.

Det hun beretter her er høyst personlig uten at det blir pinlig. I et av avsnittene spør hun også om en av dem hun omgås med vil bli støtt av å nevnes på denne måten. Det hun forteller fra Bergen er å få litt innsyn i det å være deltager på Norges nest største tegneseriekonferanse. Det hele er fortalt med enkle tegninger, men hvor mer forseggjorte og vakre helsider dukker opp med jevne mellomrom. Teksten er sjarmerende vittig og når en har lest ferdig føler en at en er blitt litt bedre kjent med miss Knisley. Alt i alt en serie å bli godt humør av og en kjærkommen avveksling til alt alvoret så mange andre serier preges av.

Bare sånn at det ikke blir 13 innlegg denne måneden...........

Annie Goetzinger har ingenting med innlegget nedenfor å gjøre. Den nesten, eneste grunnen til å legge ut hennes tegninger er at hun er en glimrende seriekunstner og på toppen av det hele en kvinne som klarte å slå i gjennom i en mannsdominert bransje og fremdeles er en av de ledende franske serieskaperne nesten førti år senere enn debuten i 1976.

Når man ikke vil være streit

Den usynlige lesbiske er Oceanerosemaries (Oceane Michel) historie om problemene hun har hatt med å bli akseptert som homofil. Historien har tidligere vært et meget populært one woman show, men er nå altså blitt tegneserie og tegnet av den suverent dyktige Sandrine Revel. En humoristisk introduksjon inn i et miljø en god del av oss aner lite eller ingenting om. Hvor en får oppskriften til å bli en av de überkule lesbene på nattklubber til hvordan en god del heterofile alltid skal dele sine homofile erfaringer med en. Og det å lide av sykdommen det er å forelske seg i feil type kvinner (les: heterofile.)

Nå er dette en serie som handler veldig mye om legning uten at det blir på noen måte ekskluderende. Hun forteller blant annet om hvordan hun allerede som liten viste stor interesse for samme kjønn, men med tenårene ble det umulig å kunne komme inn i det lesbiske miljøet fordi hun ble avfeid som streit. Hun reiste på lesbekonferanse i Belgia og fikk vite at det som kjennetegnet lesbiske var at ringfingeren var lengre enn pekefingeren. Noe som gjør de fleste av oss det samme. Senere treffer hun sitt livs kjærlighet og en er ikke kommet lenger enn to tredjedeler ut i serien.

Dette er en varm, ærlig og morsom historie. Noe jeg helt ikke har funnet ut av er hvorfor de fleste karakterene er tegnet med helt hvitsminkede ansikt, litt som klovnemasker (det er kanskje et clue). Revels tegninger gjør en glimrende historie bedre og understreker det allmennmenneskelige ved den. Så til slutt et lite personlig hjertesukk: Ikke at jeg har all verdens erfaring, men det lille jeg har opplevd er at det er lettere å bli «stemplet» som homofil enn ikke kunne bli det. Men da har vel jeg vært en av de usynlige heterofile og at det er en av grunnene til at jeg liker dette albumet så godt.

Fattigmanns Batman ? (2)

Det var i ferd med å mørkne denne kvelden tilbake i 1980. Stedet var Kristiansand, et av stoppestedene på vei hjem til Stavanger etter endt sommerferie på østlandet, og jeg hadde nettopp vært innom en nokså trist kiosk og kjøpt Super Tempo nummer 7. Klistremerket som fulgte med var utformet som et amerikansk skvadronsmerke fra Første verdenskrig og ganske uinteressant. For der stod jeg med den første norske utgivelsen av en av Marvel`s superhelter. Denne Månebaronen som var ulik alt av hva jeg hadde lest av superheltserier tidligere. Dette heftet gjorde et uutslettelig inntrykk på en som hadde glemt at han var kommet i puberteten. Siden har jeg vel fått med meg alt med denne karakteren utgitt på norsk og noe av det utgitt på originalspråket.

Med samlingen Moon Knight: From the Dead hadde jeg innbilt meg at denne følelsen fra den gang da skulle gjenta seg. Fordi nå har jeg igjen glemt nesten alt som har med puberteten å gjøre. Det ble ikke helt slik og det fordi når setter forventningene for høyt skal det så mye mindre til for at skuffelsen gjør seg gjeldende. Nå blir det feil å si at jeg ble skuffet, men det som manglet ved første gjennomlesning dukker nok opp når en igjen setter seg ned og leser samlingen på ny.

Hvem er det som sitter i passasjersetet i en svær limousin og blir kjørt gjennom New Yorks gater uten sjåfør. Jo, det er den nye og forbedrede Månebaronen, vel hjemme fra utlendigheten i Los Angeles og tilsynelatende helt frisk både fysisk og ikke minst psykisk. I Warren Ellis og Declan Shalvey`s versjon er Månebaronen iført en hvit dress, hvitt har vel aldri vært å foretrekke når enn opererer på nattestid, og en grufull maske/r. Han har fått et mye mer intenst forhold til sin skaper, måneguden Konshu. Det hele har blitt meget mer metafysisk. Samtidig med at Månebaronen selv har blitt mer løssluppen med bruken av voldelige midler.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive Shalvey`s tegninger, bildene som følger med innlegget får gjøre det, men jeg likte dem umiddelbart. Ellis skuffer ikke, men det lille ekstra mangler. Når jeg kan si det er det fordi jeg sammenligner From the Dead med tidligere ting han har skrevet. Okke som så er det slik at hvis en skal lese noen superheltserier utgitt i 2014 så må denne samlingen bli en av dem. Og for de som har fått det for seg at denne typen serier er beneath them, les og innse hvor feil dere tok.