Ikke en altfor saklig fremstilling (2)

Nå kan det kanskje synes merkelig at alle sitatene i disse innleggene er fra bare et intervju, men som tittelen sier …. Og den nebbsilda Lee har fått lov til å si alt for meget opp gjennom årene. Dette er det intervjuet hvor Kirby tar bladet fra munnen og hvor han gir uttrykk for hvordan det er å bli svindlet og frastjålet gjennom en hel karriere og hvordan det tar på. En serieskaper, som når han kom til Marvel i 1961, hadde en allerede 20 år lang karriere bak seg. Som startet hos Will Eisner og Jerry Iger`s i deres studio. Som sammen med Joe Simon skapte den ikoniske Captain America og revolusjonerte 50-tallets romantiske serier (som Roy Lichtenstein plagierte og ble vel milliardær på det) og en rekke andre karakterer og serier. Også skal vi tro Lee på at det var han som var den kreative delen av dette partnerskapet.

Gary Groth: Stan says he conceptualized virtually everything in The Fantastic Four – that he came up with all the characters. And then he said he wrote a detailed synopsis for Jack to follow?
Roz Kirby: I`ve never seen anything.
Kirby: I`ve never seen it, and of course I would say that`s an outright lie.
Groth: Stan pretty much takes credit in an introduction to one of his books for creating all the characters in the Fantastic Four. He also said he created the name?
Kirby: No, he didn`t.
The Comics Journal 134 1990 side 81

Groth: Stan also claimed he created the name The Hulk?
Kirby: No, he didn`t.
Roz Kirby: It`s just his word against Stan`s.
The Comics Journal 134 1990 side 82

Groth: There was a period between 1961 and 1963 when you were just drawing a tremendous number of books?
Roz Kirby: May I make one point? In all these years when Jack was still creating things, Stan Lee, hasn`t been creating things. When Jack left Stan, there wasn`t anything new created by Stan.
Kirby: Yeah, Stan never created anything new after that. If he says he created things that easily, what did he create after I left. That`s the point. Have they done anything new? He`ll probably tell you, “I didn`t have to”. The Comics Journal 134 1990 side 82

Gary Groth: Can I ask what your involvement in Spider-Man was?
Kirby: I created Spider-Man. We decided to give it to Steve Ditko. I drew the first Spider-man cover. I created the character. I created the costume. I created all those books, but I couldn`t do them all. We decided to give the book to Steve Ditko who was the right man for the job. He did a wonderful job.
The Comics Journal 134 1990 side 82

Groth: What kind of guy was he (Ditko)? Kirby: He was a very withdrawn guy. I never bothered him because I felt that that`s the way he wanted it. I talked to him when it was necessary. I believe that Steve was a kind of guy that wanted it that way. He was a wonderful artist, a wonderful conceptualist. It was Steve Ditko that made Spider-Man the well-known character that he is. The Comics Journal 134 1990 side 82

Han har jo prøvd å skrive serier etter dette og han skal vel ha vært delaktig i å skape karakteren Savage She Hulk sammen med John Buscema? Dette heftet ble utgitt på Atlantic forlag i 1982 som Lady Hulk nr. 1 og var alt annet enn minneverdig. Det eneste jeg husker, av det jeg har lest, som ikke har vært latterlig dårlig er den Silver Surfer historien han skrev for Epic nr. 1(1980 og utgitt på norsk i Epic nr. 1 1983), igjen med Buscema, men som i ettertid synes å være litt for mye av det selvhøytidelige svulstige. Han har samarbeidet med Moebius på en historie om Silver Surfer og her var det en norsk kritiker som sa noe som så: Moebius kunne tegne på toalettpapir og det ville bli gull og det er det han har gjort her. Lee`s manus kunne sies å bære preg av demens. Siden skal jeg fortsette denne alternative hyllningen av den svinepelsen som synes å være Stan Lee.

Ikke en altfor saklig fremstilling (1)

I forrige innlegg nevnte jeg favoritt hatobjekt nr. 1og som igjen viser at Ibsen hadde rett når han sa at hos nordmenn er misunnelsen sterkere enn seksualdriften. Denne gangen skal jeg nevne en jeg virkelig har fått i vrangstrupen. Født 28.11. 1922 i New York City og gitt navnet Stanley Martin Lieber. Siden forandret han navn til Stan Lee. Sikkert for å spare slekten for ytterligere skam med å bli assosiert med ham. Noen få og spredte glimt av objektivitet vil sikkert dukke opp i løpet av innlegget, men sikkert er det ikke når det kommer til denne gnøttegnomen. En pussig detalj er at han ble innlemmet i Will Eisner`s Hall of Fame i 1994 og først året etter fikk en plass i Jack Kirby`s Hall of Fame.

Grunnen til denne rasjonelle antipatien jeg nærer for Mr. Lee er hvordan han egenhendig har plassert seg på toppen av den pyramiden amerikanske mainstream serieskapere utgjør. Og dit har han kommet ved å være Marvel Comics løpegutt og grovt utnytte et hvert talent som kom innenfor dørene til forlagets kontorer. Work for hire kalte de det og det betydde at tegnerne og forfatterne ikke bare solgte seriene, men også eventuelle rettigheter til dem. Og den eneste som ikke ble skadelidende var vår venn Mr. Lee. Derfor har vi gleden av å se ham i biroller i hver eneste film basert på Marvel`s figurer og som produsent. Kirby`s navn ble vel ikke nevnt i Avengers filmens rulletekster.

Jack Kirby (1917-1994)var det en rundt her kaller en fine mann. Personlig har jeg aldri likt tegnestilen hans, men og ikke innse hvilket kreativt fyrtårn han var ville være for dumt. Hentet fra det siste store intervjuet Kirby gjorde. Her er Kirby`s beretning om når han kom til Marvel med ideen til Fantastic Four:

I came into the Marvel offices and they were moving out the furniture, they were taking the desks out - and I needed the work! I had a family and a house and all of a sudden Marvel is coming apart. Stan Lee is sitting on a chair crying. He didn`t know what to do, he`s sitting on a chair crying - he was just out of his adolescence. I told him to stop crying. I says, “Go into Martin (Goodman, sjefsredaktør og eier) and tell him to stop moving the furniture out, and I`ll see that the books make money. And I came up with a raft of new books and all these books began to make money. Somehow they had faith in me. I knew I could do it, but I had to come up with characters that nobody had seen before. I came up with the Fantastic Four. I came up with Thor, Whatever it took to sell a book I came up with it. Stan Lee has never been editorial minded. It wasn`t for a man like Stan Lee to come up with new things – or old things for that matter. Stan Lee wasn`t a guy that read or that told stories. Stan Lee was a guy that knew where the papers were or who was coming to visit that day. Stan Lee is essentially an office worker, O.K.! (side 81,The Comics Journal nr. 134, 1990). Og da har vi fått bekreftet det. Neste gang hvem det var lille Stanley tok rotta på.

Hvor jeg pludrer videre

Syttende mai og grunnlovsjubileet er overstått. Måten jeg feiret det hele på var å stå opp og å ta på meg morgenkåpen, tidlig ettermiddag, for så å lese de siste heftene jeg har kjøpt hos Outland. Ideen om Norge var mer enn velment, men jeg så ikke noe behov for i fellesskap få en bekreftelse på dette. En har lov å være en smule sær når har blitt min alder. Også slapp jeg å finne ut av hvor mye av finstasen hadde krympet siden jeg sist brukte den. Nå var det ikke bare nye tegneserier jeg leste, men også de kjøpt fra et garasjesalg i regi av «hatobjekt nr. 1»(hvor urettferdig er det ikke at noen har mer enn dobbelt så mange serier som meg og helt sikkert også er et bedre menneske enn meg).

Jeg har nevnt Mike Carey og Peter Gross` Unwritten i flere sammenhenger tidligere. Volume I endte med nr. 54, så kom den grafiske romanen The Unwritten: Tommy Taylor and the ship that sank twice og det hele avsluttes med de tolv heftene i volume II: The Unwritten: Apocalypse. Det er på tide at denne serien, som har begeistret så lenge, får en avslutning verdig begynnelsen og midten. Etter å ha lest 4 nr. av Apocalypse er jeg litt usikker på om så blir tilfelle.

Daredevil av Bill Everett, Jack Kirby og Stan Lee fyller 50 år i år. Marvel feiret dette med og la nr. 36 i serien bli et spesialnummer, hvorpå serien gikk hen og ble digital. Stor var min forbauselse når Daredevil 1 og 2 dukket opp og fremdeles med Mark Waid som forfatter og Chris Samnee som tegner. Matt Murdock har flyttet til San Fransisco og Foggy er ennå kreftsyk hjemme i New York. Denne serien er så bra at en trenger ikke føle seg 25 år for gammel til å lese den.

Terry Moore`s Rachel Rising forvirrer meg mer og mer. En horror-historie med bibelske proporsjoner og med den dagligdagse meldingen om at det umulige inntreffer oftere enn en kunne tro. Hvor Moore igjen får vist hvilken eminent serieskaper han er etter den smule nedturen Echo ble.

Fairest klarte aldri å bli annet enn en blass kopi av hva Fables er. Og nå er det bare 11 nummer igjen til Fables nummer 150 og serien blir til en av de en vil huske som en av de beste noensinne utgitt.

Tv-serien Constantine er rett rundt hjørnet. Og det er lov å håpe at den blir bedre enn den utvanna vassgrauten DC har erstattet Hellblazer med. Serien Constantine er ikke direkte dårlig, men har lite til felles med det som gjorde Hellblazer så verdt å lese. John Constanine dukker også opp i Justice League Dark og her som alternativ superhelt og en generisk utgave av hans opprinnelige persona. Hvor en har samlet den mer okkulte delen DC universet. Skrevet av bl.a. Peter Milligan, Jeff Lemire og J M DeMatteis har gjort den litt bedre.

Med The New 52 starter alle utgivelsene på forlaget forfra med nr. 1. Action Comics ble skrevet av Grant Morrison og det var bare å la seg imponere. Så med nr. 18 sa han takk for seg og nå er det Greg Pak som har overtatt. Og uforklarlig nok er ikke savnet så altfor stort, men det er der.

Det er ikke ofte jeg føler andakt når jeg leser serier, men når jeg satte meg ned med Marvel`s nyutgivelse av Miracleman 1-4 var det tilfelle. Tilbake på midten av 90-tallet bestilte jeg Miracleman bok 2-4 og Miracleman: Apocrypha på internettet fra Bud Plant. Så i 20 år har jeg ventet på å få lest bok 1 (som da inneholder disse heftene) og jeg ble ikke skuffet. Men det som slo meg er hvor mye mer arrogant hovedpersonen fremstår nå enn jeg så ham tidligere. Så er det bare å vente i litt mindre enn to år for å se hvordan Gaiman lar det ende.

Hvor jeg gjør et forsøk på å snakke i munnen på meg selv

Jeg har alltid innbilt meg at jeg er en konsekvent person og at når jeg har tatt en beslutning står jeg fast ved den. Den eneste som lar seg lure av det er meg selv. For en god stund siden så kom det et spørsmål i kommentarfeltet. Det var om biblioteket skulle kjøpe inn mer av serieadapsjonen av Stephen King`s The Dark Tower. Mitt svar var at så lenge Peter David var involvert var det utelukket. Da er det snodig at serien nå står komplett på hylla, klar til utlån. Og det er meg som har bestilt disse!

Tilbake i 1995 gikk jeg hen og kjøpte Magnum nr. 1, 1995. Hovedhistorien her var første heftet i den seks hefters miniserien Breed. De fem siste kom samme år i Magnum Presenterer nr. 1. Tegnet og skrevet av Jim Starlin og utgitt i svarthvitt for å spare penger. Den eneste av Starlin`s serier, med unntak av enkelte Marvel og DC historier (Superman: The Weird 1-4 er en, men her skrev han og Bernie Wrightson tegnet og Batman: A Death in the Family hvor Jim Aparo Mike DeCarlo var ansvarlig for tegningene), var Metamorfosens odysse i Epic 1983-84. Breed er en glimrende serie og Starlin laget to Breed-miniserier til. Jeg skal skrive om alle tre senere, men for de som er nysgjerrige så har biblioteket nå fått alle tre.

For nesten halvannet år siden skrev jeg innlegg om serien Murena av Jean Dufaux og Philippe Delaby. Innlegget tok for seg de fire første albumene i en serie på i alt åtte. Innlegget sluttet med at jeg nok aldri ville få lest de fire siste. Vel, så var det slik at en skal aldri si aldri. Nå har de ankommet biblioteket og for meg er det bare å finne tid til å få lest dem.

Trail of the Unicorn er den sjette samlingen i Fantagraphics Comics serie The Complete Carl Barks Disney Library og Stavanger bibliotek har alle.

Guilty, guilty, guilty pleasure.......

Crossed (Avatar Press) er en fryktelig serie og allikevel klarer jeg ikke la være å lese den. Den er forheksende med all sin beskrivelse av fornedrelse, død og generell jævelskap. Hvor det basalt onde har tatt over og hvordan en som menneske skal overleve i en slik verden. I denne, den syvende samlingen av Crossed: Badlands, er den første historien om en mann, en trygt kan kalle ikke helt vellykket, som forråder sine egne for å kunne overleve og samtidig studere The Crossed på nært hold. Med en utdannelse som antropolog ser han disse tydeligere enn noen andre har gjort tidligere. Og han finner at en av dem skiller seg ut. Mer intelligent og kalkulerende enn resten og i stand til og ikke å gi etter for sine øyeblikkelige behov. En som er i stand til å organisere disse hordene av tortur- og drapsmaskiner. Noe som igjen kan få store konsekvenser for den resterende menneskeheten. Med unntak av dem han forråder. Historien har da også fått tittelen Quisling. Skrevet av Christos Gage som har gjort suksess hos Marvel og også skrev Vertigo Crime: Area 10, nevnt tidligere.

Historie nummer to, Breakdown, har David Lapham skrevet. Han har etter hvert skrevet en rekke av disse historiene fra dette helvete på jord og er deprimerende flink. Her er hovedpersonen en ung kvinne, Amanda, hvis mentale helbred ikke er helt i vater. Og som, sammen med to andre like skrullete, har livnært seg som kannibaler. Mens hun er ute på jakt blir hun overrasket av en gruppe av The Crossed. Disse har funnet frem til sin perverterte utgave av kristendommen og helt nye ritualer. Da disse så har dratt videre kommer Amanda frem fra skjulestedet sitt og i prosessen faller en murstein i hodet på en som ikke er smittet. Han tilhørte en gruppe som følger etter de nevnte smittede. Hun treffer disse og Amandas problem blir så: Hvordan skjule en ulykke i en verden av så mye død. Hennes valg preges av at psyken hennes allerede var rimelig smadret. Så dette ble enda en katarsis og hvor en som pasifist kan si at en har gjort ET godt valg.

Alternativ historietime

Über (Avatar Press) av den britiske forfatteren Kieron Gillen og tegneren Canaan White er en av disse alternativhistorie beretningene. Hva som ville skjedd hvis det hadde inntruffet istedenfor. Slik tenkning finner jeg ganske interessant og hjemme har jeg boken What if? Hvor en rekke krigshistorikere tar for seg forskjellige alternative scenarier. Et av dem er om assyrerne i 701 før vår tid hadde erobret Jerusalem, for så å spre de i fangetatte innbyggerne til de forskjelligste hjørnene av riket. Helt ulikt jødenes opphold i Egypt og Babylon hvor de forble samlet. Og dette ville ha inntruffet før de hadde rukket å samle materialet som ble til det gamle testamentet. Da hadde vi vel kanskje ennå feiret midtvintersblot.

Handlingen i Über starter i Berlin de helt siste dagene i april. Sovjetiske styrker har kommet inn i byen og tyske militære og sivile gjør seg klare til å kapitulere. Hitler sitter i bunkeren og har både pistol og gift klar. Da dukker general Sankt opp med det som kan bli redningen for det tredje riket. Overmenneskene nazistene har fablet om og denne gangen i levende live. De fleste av dem mye sterkere enn vanlige dødelige og med en evne til å tåle å bli skutt på av både kuler og granater. Så er de tre eksepsjonelle, her kalt battleships, som har blitt gitt nær gudelignende krefter. Og når disse tas i bruk går det meget hardt utover den sovjetiske krigsmakten.

Forskningen som har gjort disse uhyrlighetene mulig har skjedd i en leir i Østerrike nær den sveitsiske grensen. Grunnlaget for forskningen har en funnet i dokumenter av mulig utenomjordisk opprinnelse. En har bare fått oversatt mindre enn en tredjedel av disse. En av forskerne er norske Freya Bergen(sic). Hun viser seg å være en britisk spion ved navn Rebecca. Hun flykter med en kopi av oversettelsen og kommer frem til hjemlandet og de allierte er i stand til å skape sine egne overmennesker.

Über er en vanvittig voldelig serie, men å lese skildringene av all denne volden blir et nødvendig onde for å komme videre i en historie som er ytterst fascinerende. Det at Gillen lar virkelige personer som Churchill, general Guderian og Hitler være en del av den forsterker dette. Denne samlingen inneholder de seks første heftene i denne serien og cliffhangeren den ender med er en smule annerledes. Tegningene er som nevnt i innlegget nedenfor.

I don`t want to start any blasphemous rumours

Nå var det en stund siden jeg skrev om om The Wormwood Chronicles. Garth Ennis og hans alternative beskrivelse av endetiden, så vidt nevnt i Johannes åpenbaring. Hvor Jesus, rettferdig gjenfødt som farget, og dyret i antikrist som valgte å være et vanlig menneske og ikke bli den som var ment å rasere vår tilværelse fullstendig. Hva som egentlig skjedde i denne serien har jeg altså nevnt i et tidligere innlegg og det jeg glemte å nevne får en lese seg opp på. Og det var en del fundamentale hendelser som rystet det jordiske, himmelske og det nedenunder. Så kom det et hefte, en tynn uvesentlighet, dårlig tegnet og uinspirert skrevet av Ennis.

Det ble 2009 og da kom miniserien (6 hefter og utgitt på Avatar press) Chronicles of Wormwood: The Last Battle og tegnet av spanjolen Oscar Jimenez. Her har Wormwood blitt tilgitt av sin utkårede, etter å ha hatt forhold med Jean d`Arc, og videre har hun gakket hen og blitt gravid. Hvordan forholde seg til kommende generasjoner når en selv representerer endetiden, blir et av spørsmålene han da må stille seg. Hans nest beste venn, en som har sett Watership Down altfor mange ganger, har vist seg å ha et talent med computere. Noe som er både positivt og negativt. Jay (Jesus) synes å ha blitt bedre av den alvorlige hjerneskaden han ble påført tidligere. Da er det bare en ting som forsurer denne nesten-idyllen. Det at en som var død og fordømt fant en mulighet til nok en gang være pepperet på tampongen.

Bare for å ha nevnt det. Dette er Avatar og det virker som alle tegnerne på dette forlaget er pålagt å følge en mal. Alle de jeg har lest, utenom Jacen Burrows, har en grapsete tegnestil og ikke spesielt tiltalende fargelegging. Her har Ennis` sine karakterer uendelig mye mer de skulle sagt enn i hans tidligere serier. Men når en ser bort fra dette er det allikevel mer løye å lese enn mye annet. Ateisten Ennis har faktisk noe vettugt å melde når det kommer til diskusjonen om religion. Denne serien er horror, humor, ekstreme vulgariteter og det en ofte overser når det kommer til Ennis, dette intelligent medmenneskelige.

Hva andre hadde å si

Lørdag den 03.05. 2014 var det årets Free Comic Book Day eller Tegneseriens dag. Ikke den dagen nordmenn flest har et forhold til, ennå. Startet i 2002 etter en ide fra tegneserieskaperen Jim Valentino, da sjefsredaktør for Image Comics. Så i år fikk sjefen min det innfallet at for å markere dagen skulle jeg plukke ut en tegneserie hver til rundt 25-30 av de ansatte på Stavanger bibliotek. Ingen av dem hyppige lesere av denne, den niende kunstarten. De skulle lese disse seriene, så skrive en kort anmeldelse og denne skulle festes til serien. For så å låne ut disse tegneseriene med, forhåpentligvis, varme anbefalinger på den store dagen. Så her er et knippe av disse.

Usannsynlig vakkert tegnet «langsom» historie!

Linn

Møt Asterios Polyp, arkitekt, professor, forfatter og besserwisser.Men det var før... Nå er han femti, og livet rakner, noe som fører ham ut på skjebnesvanger reise.

Glimrende tenkt og tegnet!

En eksistensiell tegneserie med mye humor og satire, som utfordrer både tanker og følelser.

Marit

Enten så er den skikkelig god, eller så er den skikkelig dårlig. Jeg har ikke peiling, for jeg leste den, men skjønte ingenting. Handler om noen kvinner som blir drept, og en etterforsker som jeg også tror drepte dem. Jeg er ikke helt sikker. Bare forvirra. Er en mørk historie, det skjønte jeg jo. Fin tittel da.

Mette

En samling av tegneserienoveller som virkelig klarer å formidle hvor utfordrende det noen ganger bare kan være å leve, og hvor nødvendig det kan være med et livsendrende valg.

Karen

Døv nattevakt får jobb på Louvre-museet i Paris, hvor kunstverkene lever sitt eget liv etter stengetid. Grågrønn, drømmeaktig atmosfære impoerer mer enn historien.

Åsmund

Varm, humoristisk og rørende fortelling om vennskap, kjærlighet og å leve med HIV på begynnelsen av 90-tallet. Fortalt i et klassisk tegneseriespråk som gjør et alvorlig tema lett tilgjengelig.

Marte

Det tar ikke lang tid før de mørke illustrasjonene setter stemningen for en plass i sørstatene i 1929. Et sted med blues, omstreifere, rasisme og vigilanter. Et sted hvor; Law around here comes and goes…. Her befinner vår omreisende og gitarspillende helt seg, på feil sted, til feil tid. Ettersøkt for et drap han ikke har begått er han på flukt fra loven og det som verre er.
En god beskrivelse av en tidsepoke og et sted som bød på mye tragedie og ondskap, men også roten til noe av det beste innen musikk.

Håkon

Dette er en drømme-, eller heller marerittaktig bok om frykten for alt som kan gå galt. Det begynner nærmest Kafkask; stakkars Percy har liten kontroll over det som skjer. Etter hvert går det bedre og temaene hoper seg opp: kjærlighet, religiøs fanatisme, forhold mellom foreldre og barn og ikke minst døden. Kanskje ikke så muntert, men Percy vokser med oppgavene.

Elisabeth

Liker du grov vold og lav moral? Ta en tur til Texas (med eller uten bibel).

Olav

Spies like us

Britiske Mark Millar er en  serieforfatter som er altfor flink og som jeg har lest altfor lite av. Selv om Millar ikke fikk mye oppmerksomhet har tre av seriene hans blitt filmatisert. Wanted fra 2008 og Kick-Ass 1 og 2 ble til to filmer som kom 2010 og 2013. Etter å ha jobbet for en rekke forlag har han hatt mest suksess hos Marvel. Han har nå startet det uavhengige Millarworld og hvor det kan virke som det forlaget som kommer opp med det beste tilbudet får utgi seriene hans. Han samarbeidet lenge med Grant Morrison, men de er nå bitre uvenner. Det jeg har funnet dreier det seg om hvem som fikk ideen til en Authority-historie.

Så på den seks hefters miniserien The Secret Service: Kingsman har han jobbet sammen med Dave Gibbons (Watchmen, Martha Washington og The Originals). Denne tegner for første gang på lenge og gjør som vanlig en glimrende jobb. Her han allikevel valgt å gjøre nytte av Andy Lanning som rentegner og rentegnere bruker Gibbons vanligvis ikke. Den andre samarbeidspartneren her er regissør og produsent Matthew Vaughn. Filmer han har regissert er: Layer Cake, Stardust, Kick-Ass, X-Men: First Class og er snart ferdig med filmatiseringen av denne serien (premiere i oktober).

Da gjenstår det bare si noe om selve serien. Den var bare skamløyen! Som å lese noe av det beste av Garth Ennis og som en av kritikerne sa: James Bond møter My Fair Lady. Det hele starter med at Star Wars stjernen Mark Hamill er blitt kidnappet. Redningsaksjonen MI6 setter i gang lykkes nesten. Så forflytter handlingen seg til en av disse nitriste bydelene i London. Hvor man som livslang trygdemottakere ikke har store forhåpninger om en bedre fremtid, hvor fattigdommen gjør mennesker mindre og disse blir stuet inn i dårlige kommunale boligblokker. Her møter vi Gary som bor med mor, bror og en brutal stefar. Snart atten og en erfaren biltyv. De gangene han har blitt tatt av politiet har onkelen hjulpet ham ut av knipen.

Onkel Jack er en Storbritannias superagenter og har avverget små og store katastrofer. Etter endelig å ha innsett hvor heldig han er for å ha unnsluppet bydelen han vokste opp i tilbyr han nevøen muligheten til å gjøre det samme. Begynne på en superhemmelig spionskole og siden gå i sin onkels fotspor. Og samtidig er det noen som setter sin skjebnesvangre plan ut i livet og denne vil få fatale følger for nesten alle av oss. Denne serien, The Secret Service: The Kingsman er, som sagt, noe av det vittigste jeg har lest på lenge og denne samlingen kom ut i år….