Revenge of the Sith

For en del år siden leste jeg en glimrende serie med tittelen Saga of the Pliocene Exiles. Den var på fire bøker og skrevet av amerikanske Julian May. Her starter hun med å beskrive vår verden som har fått kontakt med utenomjordiske sivilisasjoner og hvor tilværelsen siden har nærmet seg det utopiske. De få misfornøyde finner sin utvei fra dette veltilpassede helvete. En vitenskapsmann har klart å åpne en portal til seks millioner år før vår tid.

Ulempen er at den virker  bare en vei og allikevel velger en rekke å benytte seg av denne muligheten til å unnslippe denne fremtiden. Og når de kommer dit blir de tatt til fange av alver. Eller snarere nok en utenomjordisk rase og hvor denne har strandet på jorden i denne tidsepoken og siden gått hen og blitt en del av menneskehetens kollektive hukommelse som alver, nisser og dverger. Og det er med dette som gjør serien videre så bra.

Da blir overgangen til Ian Edginton og Francesco Trifogli`s nye (startet utgivelse i 2013) serie på Vertigo, Hinterkind, nesten smertefri. Den første samlingen inneholder de seks første heftene og har fått tittelen The Waking World. Her befinner en seg også i en nær forestående fremtid, men hvor menneskeheten er blitt en utrydningstruet art etter en ikke spesifisert verdensomspennende katastrofe. I et overgrodd New York har en liten gruppe slått seg til i Central Park.

Her holder vår hovedperson Prosper til. Hun og vennen Angus forlater siden dette samfunnet og oppdager at de underjordiske har dukket frem fra den kollektive underbevisstheten og er i ferd med å gjøre slaver av de gjenværende gruppene av mennesker. En del av disse underjordiske foretrekker ennå bare å spise dem. Så viser det seg at det også finnes en tredje aktør. Og med en mengde løse tråder ender bok 1 og jeg ser frem til å få svar på i hvert fall noen av dem i bok 2.

Det som slo meg når jeg leste denne serien er at Vertigo har utgitt noen av de beste amerikanske seriene siden starten i 1993, men har aldri hatt behov for å skildre noe som kommer i nærheten av den virkelige virkeligheten, bare alternative som her. Edginton er britisk og det første jeg leste av ham var en kort fortelling, som siden ble til den grafiske romanen Kingdom of the Wicked tegnet av D`Israeli (Matt Brooker), i Heavy Metal tidlig på 90-tallet. Siden har navnet hans dukket opp med jevne mellomrom og seriene holder som oftest høy kvalitet. Francesco Trifogli vet jeg dessverre fint lite om.

Hvor jeg beskjedent klapper meg selv på skulderen

I løpet av helgen skjedde det jeg har gått og ventet på i løpet av det siste halve året. Denne bloggen passerte hundretusen sidevisninger(jeg har ikke tort å sjekke hvor mange av disse er mine). Nå er vel ikke dette et altfor stort antall her ute på verdensveven, men selv er jeg ganske fornøyd. Tatt i betraktning at jeg har gjort minimalt med å promotere den. Jeg er ikke registrert på noe bloggkart, har ikke lagt inn spesielle søkeord og hvis en googler tegneserier finner en denne på side tre, rett bak Tegneserier – Norsk Vg2 og Vg3 SF - NDLA (vanligvis er den på side 4 og ved et tilfelle dukket den ikke opp i det hele tatt).

Nå er det jo gått en stund siden oppstarten fredag 05.12. 2008 og med et snitt på sekstentusen sekshundre og sektisyv lesere i året så kunne en jo ønsket seg mer oppmerksomhet. Det at dette må være den mest omfattende bloggen på norsk om tegneserier burde vel kanskje generert mer interesse, men å starte og klage på slike ting vil fort ende opp med å bli sutring og det var ikke hva jeg hadde tenkt å gjøre nå.

Statistikk derimot er interessant. Med denne google-bloggen kan en få riktig så mye nerdete informasjon. Hvor en på et kart kan se hvor i all verden de forskjellig besøkende kommer fra, når i løpet av en uke det er mest trafikk og hvor en får oppsummert de besøkende. For eksempel har det i dag vært 1 fra Thailand, 9 fra Tyskland, 25 fra Norge og 32 fra USA. Til sammen mer enn dobbelt så mange utenlandske, ingen fra andre skandinaviske land, enn norske. Noe som er litt pussig. Men hvem har tid til å klage når en kan utsette det til i morgen.

 Illustrasjonene er av Marc Bati

En liten gladmelding

For de som ennå ikke vet det så er det all mulig grunn til å glede seg til fjerde samling av Brian K Vaughn og Fiona Staples` Star Wars done right, Saga. Dette er en serie som bare blir bedre og bedre. Og det er godt gjort når en tenker på hvor bra denne serien har vært til nå.

Utgivelse er i følge Amazon.co.uk 09.12. 2014. Den perfekte gaven å kjøpe til seg selv til jul (forutsatt at en har vært fremsynt nok til å kjøpe eller lese de tre første). Og da får en i hvert fall noe en ønsker seg. Pluss at en er nogenlunde ajour med en av de beste titlene som utgis for tiden.

Av historisk betydning?

I 1988 ble alt som hadde med Superman å gjøre verdsatt til i overkant av 3 milliarder dollar. Det har ikke blitt mindre verdt siden da. Med Superman nr. 75 i 1992, The Death of Superman, solgte DC 3 millioner hefter av dette ene bladet og markedsverdien av dette jippoet ble estimert til langt over en ny milliard dollar. Tilbake i Cleveland i 1933 skapte to tenåringer, Jerry Siegel og Joe Shuster, denne karakteren. Kom 1938 og de solgte denne til National Comics for en slikk og ingenting og underskrev også en tiårs kontrakt som forfatter og tegner av serien. Etter datidens forhold var de rimelig godt betalt i forhold til andre serietegnere, mens avisstripeskaperne befant seg himmelhøyt over dette.

Så kom 1946 og Siegel og Shuster gikk til søksmål mot forlaget med hensyn til rettighetene til karakteren. De inngikk et forlik og fikk til sammen 94 000 dollar og det meste gikk med til å betale advokatutgiftene. Så gikk det 29 år og etter en offentlig kampanje, ledet av Neal Adams, ble de tilkjent en årlig pensjon på 20 000 dollar, medisinsk forsikring og leserne av seriene fikk endelig bekreftet at Superman var skapt av disse to. Da hadde Siegel livnært seg som forfatter for andre forlag og Shuster hadde rukket å bli en utfattig eldre herre. Senere har Siegel`s etterlatte vunnet frem i rettsvesenet og fått kontroll over en del av rettighetene.

I 1947 hadde Siegel og Shuster skapt en ny karakter, Funnyman, for forlaget Magazine Enterprises. Denne serien ble kortvarig og Shuster stoppet med å tegne få år etter. Så kom jeg over denne merkelige boken som synes å vite hva Shuster livnærte seg av mens rettsaken ennå stod på. Christopher Yoe`s bok, med et unødvendig forord av Stan Lee, Secret Identity er en samling av tegninger fra serier veldig ulike de i Action Comics. Skjønt både kvinner og menn her avbildet hadde mer enn en viss likhet med karakterer fra dette og andre Superman-serier.

Hans bidrag var til titler som Hollywood Detective, Rod Rule og ikke minst Nights of Horror. Dette var noen av datidens mest snuskete og perverterte utgivelser. Ofte utgitt av folk som godt kunne kalle seg made men. Med fokus på fetisjisme, lesbiske erfaringer og, til tider meget brutal, sadomasochisme. Tegningene er enkle og vakre, men innholdet i dem kan selv i dag virke mye mer enn bare støtende.

Allikevel er det en viktig bok. Ikke bare forteller den om hvordan den ene av de to foregangsmennene for alt superhelt relatert ble tvunget til å livnære seg, men også om hvordan den lille mannen har blitt behandlet i the land of the free i forhold til de frie markedskreftene. Og det at det alltid synes å være et marked for pornografi, uavhengig av innhold. Selv i et land som ennå tviholdt på sine puritanske idealer.

Kan ikke for det!?

Jeg har skrevet altfor lite om Jasons serier. En norsk serieskaper som har gjort seg mer enn bemerket innenfor den internasjonale tegneseriescenen. Som har mottatt gjeve priser og glimrende kritikker i inn- og utland. Og med en imponerende produksjon kvalitetsmessig. Dette er hva en ville ha sagt hvis en var en fan. Nå er det slik at et av mine mottoer er: At nesten hver norsk storhet skal styrtes og stenes. Så med det utgangspunktet vet en at jeg tar feil og at hva jeg jeg må ha av meninger om Jasons serier nødvendigvis ikke medfører riktighet. Som om det var nok til å stoppe meg!

Jeg har nettopp lest tre av hans tidligere serier om igjen. Disse er Vent litt…., Jernvognen og Du går feil vei med forord av henholdsvis Fredrik Wandrup, Nils Nordberg og Bjarte Breiteig. Tre litterater jeg har stor respekt for. Disse forklarer i løpet av disse forordene Jasons genialitet og etterlater meg spørrende. Mitt største handicap må vel være at jeg ikke klarer å tolke seriene så definitivt klarsynt som disse herrene. Det andre er vel at tegneserie forklart som haiku som oftest kjeder meg. Disse antropomorfiske karakterene som i sine stivnede positurer gjør leseropplevelsen lettlest og uengasjerende. Hvor det melankolske blir for overveldende og en smule påtatt. Og at misunnelsen kanskje også spiller en liten rolle.

Nå var det ikke min mening og bare være negativ, selv om jeg finner det enklest. Historien i Vent litt… om disse tilfeldighetene som former vår videre skjebne. Hvordan en tragisk ulykke kan få store konsekvenser for et liv levd videre. Adapsjonen av Stein Rivertons klassiske kriminalroman Jernvognen, jeg har ikke lest boken, er sikkert glimrende, men minner meg om Alfred Hitchcock`s filmer. Fantastisk originale når de kom og så mye bedre gjort i ettertid (ikke boken eller filmene, men det som gjorde dem enestående til å begynne med).

I Du går feil vei er hovedpersonene Frankensteins monster, hans skaper, The Bride of Frankenstein, back up bruden, Igor og Boris. Og det eneste virkelig bra med denne serien er den ordknappe samtalen mellom Igor og Boris hvor de diskuterer problemene med å finne noen å dele livet med. En av dem oppnår en viss suksess, vet ikke hvem siden jeg ikke klarer å se forskjell på dem, og det er virkelig vakkert skildret. Så som konklusjon: Disse tre som hver på sin måte lovpriser Jason kan uendelig mye mer om det litterære enn meg, men når det kommer til tegneserier stiller vi vel likere. Så da kan det jo være at jeg og har litt rett?

Tilværelsens utholdelige tretthet

Virkelighetsflukt er et av de essensielle kravene en stiller til tegneserier. Mae West sa i sin tid: Too much of a good thing can be wonderful. Vel, i de fleste tilfeller kan det stemme, men det er og befriende å lese en tegneserie som tar utgangspunkt i det vi oppfatter som den virkelige verden. Ikke nødvendigvis en korrekt gjengivning av virkeligheten, men noe som ligger ganske nærme. Slik at en ikke trenger å forholde seg til kosmiske problemstillinger eller sette seg inn i det ondes anatomi. Heller erstatte det med det hverdagslige. Denne nysgjerrigheten om hvordan dette ene livet kan leves av andre.

Michael Cho`s Shoplifter er en av disse seriene. Den eneste innsigelsen jeg hadde, og den var minimal, er at han hadde valgt en kvinnelig hovedperson og så var det hvor god kontakt han kunne sies å ha med sin feminine side. Det får andre bedømme, men hos meg forsvant denne mulige innvendingen etter å ha lest noen få sider. Hovedpersonen er altså den ubevisst frustrerte og single Corrina Park. Etter fire år med engelsk hovedfag på college jobber hun nå i et reklamebyrå. Med uoppfylte drømmer har hun kompensert for dette med å perfeksjonere det å stjele tidsskrift, men bare fra butikker i de store kjedene. Så synes løsningen å åpenbare seg og så blir det slik tilværelsen ofte har bevist tidligere at løsningen heller blir det motsatte.

Av en eller annen grunn har alderen gjort meg mer sippete og slutten på Shoplifter gjorde øyekrokene noe fuktigere enn vanlig. En helt enkelt og vakkert fortalt historie som denne er ment å gjøre det. Cho selv kom til Canada fra Sør-Korea som seksåring og sier selv at han lærte engelsk ved å lese tegneserier. Når det så kommer til tegningene og fargevalg i Shoplifter minner de meg mye om Darwyn Cooke`s i serien Richard Stark`s Parker. Og det var ment som et kompliment.

Et forsøk som endte opp med å bli til litt tafatte filosofiske funderinger

«Another breath, closer to death» er slik jeg husker tekstlinjen fra sangen Time av Pink Floyd, fra dette uhyre oppskrytte albumet The Dark Side of the Moon. Grunnen til å nevne dette er at det finnes mange ulemper med det å bli eldre og den selvfølgeligste er da at en går tom for tid. Og hva trenger en all denne tiden til? Før jeg svarer på det så er det slik at en hver som leser tegneserier ser at en kan ikke bare lese dem en gang. Da snakker en om de som var verdt å lese første gangen.

 “Another year older and what have I done. My aspirations have shriveled in the sun”. I've Been Waitin' for Tomorrow (All of My Life) fra The The`s album Soul Mining. En må legge dem til side og senere finne dem frem igjen og få med seg det en gikk glipp av ved først gangs lesning. Eller slik jeg har opplevd ved flere anledninger. En leser en serie og skjønner ikke bæret, innimellom er jeg glad i å bli forvirret, og år senere skjønne, om ikke alt, men mer enn ved første gjennomlesning. Og da blir det jo verdt det. Ellers er det, antar jeg, slik at en med alderen samler mer erfaring og innsikt, i en ideell verden, og sånn sett kunne dette også gi en bedret leseforståelse.

 “Time ain`t on your side. Don`t sit idly by”. Fra sangen Times Up fra Living Colour`s album med samme navn. Så var det igjen dette med tid. I løpet av de siste tiårene har jeg fått det en kan kalle et sosialt liv. Jeg har av en merkelig grunn begynt å få en filmsamling, har alltid sett for mye TV, har ikke sluttet å lese nye serier og så skal jeg finne tid til å lese de jeg allerede har. Det er ikke slik at jeg skal fortelle hvor mange serier jeg har, men et eksempel er: Fra 1967 til midten av 1979 kom det i alt 674 utgivelser i serien Tempo. Av disse har jeg rundt 450 og spørsmålet blir: Når skal jeg få tid til å lese disse om igjen og hvordan skal jeg få serien komplett (mest av alt ønsker jeg meg en komplett 1974 årgang).

"Do not go gentle into that good night" (Dylan Thomas, 1914 - 1953 og tonesatt av John Cale) er en påminnelse om og ikke kaste seg ut for tidlig i denne malstrømmen som venter oss ved livets ende. Jeg for min del skynder meg langsomt, mens jeg tenker på alt jeg skulle ha gjort…….. om igjen. (bildene er tegnet/malt av Silvio Cadelo)

Crime does pay

For de få som ikke har fått det med seg: Brian Azzarello og Eduardo Risso`s 100 Bullets er en av de beste krimseriene noensinne og det inkluderer vel de i romanform også. Selv om det kom 100 hefter ble kvaliteten aldri forringet. Har en først lest disse heftene eller de 13 samlingene så vil det ha gjort inntrykk. En husker «selvfølgelig» hele persongalleriet siden det etter hvert ble så få av dem. Med Brother Lono, en åtte hefters miniserie også utgitt på Vertigo, treffer en igjen Lono (kallenavn The Dog) den mest fredsæle av karakterene i 100 Bullets.

Uten å røpe hvordan 100 Bullets ender så starter historien i Mexico, på en gård ikke langt utenfor Durango. Her har Lono noen år tidligere søkt tilflukt. I forbindelse med gården er det også et barnehjem og presten som driver dette har hørt Lono`s skriftemål. Dermed kan en si at vår hovedperson har begynt å ane gud. Narkotikakrigen herjer i nabolaget og det er med nød og neppe at barnehjemmet blir holdt utenfor. Så kommer det en ny nonne, den unge amerikanske June, til gårds. Med det skjer det et skifte. Lono legger bort sine pasifistiske holdninger og blir sitt elskelige jeg igjen. Alt for å beskytte dette fristedet som har gitt ham et avbrekk fra å være helt seg selv. Det går mot et High Noon with a twist.

Dette er en voldelig serie og Risso gjør ingenting for å skåne leseren for de til tider groteske blodsutgytelsene. Det er vel slik det bør være når en vet at virkeligheten i dette området av verden er langt verre enn hva Risso har valgt å skildre. Azzarello har denne evnen til å skrive i tilnærmet telegramstil og allikevel få sagt mye mer enn sånne som undertegnede som bedriver ord. Kombinasjonen av disse to er nesten uten sidestykke i seriesammenheng. Hvis jeg til slutt skal komme med en personlig kommentar, så var det å lese Brother Lono et virkelig godt argument for å lese 100 Bullets om igjen.

Hvor en hjerne leser mer

Det er lett å la seg imponere, og det bør det være så lenge en ikke er blitt for blasert, men sjeldnere er det å la seg lamslå av noe så hinsides preget av bare kvalitet. Jeg har tidligere skrevet om Matt Kindt`s serier, Two Sisters og Revolver, og gitt uttrykk for en viss beundring for disse. Så er det slik at etter en periode hvor jeg har skrevet om serier som ikke kan regnes som fremtidige klassikere, og ikke ville vært blant titlene i min kanon av tegneserier, har jeg sett lyset. Mind MGMT er den beste serien jeg har lest på lang, lang tid (denne første samlingen inneholder de 7 første heftene i en serie på 36).

Kindt har tidligere samarbeidet med Jeff LeMire og begge har endret min oppfatning av hva tegneserier bør være. Skal en først snakke om Kindt`s serier er noe av det første en vil nevne hans måte å tegne på. Hvor en først vil si at tegnestilen virker naivistisk, men det er slik en lar seg lure til å tro til begynne med. Hos Kindt er det ikke snakk om manglende tegneferdigheter, snarere et bevisst valg med hensyn til hvordan historien kan og bør fortelles. Og hvor mitt behov, og andres, for tegnemessig perfeksjon så enkelt motbevises med Kindt`s måte å gjøre det på.

Så dette er serien en må lese! Derfor blir selve oppsummeringen kortfattet. Historiens forteller er den det søkes etter. Forfatteren Meru er seriens hovedperson og har skrevet en bestseller basert på en virkelig og grotesk mordsak. Det var for to år siden og nå leter hun desperat etter hva som skal bli oppfølgeren. Så finner hun frem til denne saken hvor et passasjerfly med 121 passasjerer kollektivt mister hukommelsen mens det befinner seg i luften. Hvor 120 av dem blir gjort rede for, men nr. 121 med navn Henry Lyme (navnevalget har sannsynligvis ingen sammenheng med Harry Lime?)  er forsvunnet. De få sporene etter ham som er fører Meru først til Mexico og siden Zanzibar. Og de svarene hun finner gjør det hele desto mer innviklet. Hvor en så kan stille spørsmål om hvor virkelig virkeligheten virkelig er. Og det er en av de tingene som gjør denne serien nært genial.

Noe av det du hadde glemt du husket

Den norske tegneserien som har fått mye omtale i media i år er Endre Skandfer og Bjarte Agdesteins Krüger & Krogh: Brennpunkt: Oslo. Milliardæren Johan H. Andreassen har fortalt at han allerede har kjøpt 1000 eksemplarer av dette albumet. Om han skal bruke disse til tapet vites ikke.

Hvor jeg er mest negativ

I dag tidlig leste jeg ferdig Sigbjørn Lilleengs grafiske roman Generator fra 2012. Tidligere har jeg lest hans Nebelgrad blues og ble veldig imponert. Man var fristet til å bruke frasen: God til å være norsk, men han var bedre enn det. Så vet jeg ikke helt hvorfor det har vart så lenge med å få lest Generator. Det kan ha vært coveret eller det at jeg ennå nærer en viss skepsis til norske serier. Og det med skepsisen må skyldes alderen. Så mange norske serieskapere opp i gjennom årene som har hatt store problemer med å tegne eller fortelle en historie. Så til slutt satte jeg meg ned og leste. Og etter noen sider kjente jeg skuffelsen bygge seg opp.

Historien om Birk som jobber på parfymefabrikk, kikker på bedriftens resepsjonist kle av seg i leigligheten sin jevnlig fra et hustak, bli dumpa av den «virkelige» kjæresten, vikles inn i et kriminelt komplott og utenom det være totalt uinteressant. Det er sjelden jeg er kommet over en hovedperson hvor bare det å huske navnet til denne blir en prestasjon. Navnet Birk nevnes jevnlig. Tegningene virker uinspirerte og det kan synes som om Lilleeng ikke helt har hatt historie til en så omfattende serie. En annen ting i denne science fiction serien er hvorfor kråker dukker opp som sikkerhetsvakter og gjengmedlemmer. Nå skal ikke jeg anbefale noen til ikke å lese denne serien. Igjen har alderen lært meg at jeg altfor ofte tar feil, men det blir lenge til jeg skal lese Generator om igjen.

Mer positiv, mindre konsis

I går kveld leste jeg bok 6 i Kabu Kibuishis serie Amulet. Og det som gjorde det enda mer spennende var at jeg var blitt overbevist om at dette var avslutningen på hele serien. Det var det jo ikke. Bok syv er lovet en gang til neste år og det har sikkert ingen sammenheng med plasseringene på best seller listene og at Will Smith har kjøpt filmrettighetene. Nå ble jeg ikke så veldig skuffet over at serien fortsetter. Den er fremdeles en av de beste seriene for barn og unge jeg noensinne har lest. Og det er en fryd å lese serier som er laget for å underholde og samtidig ikke virker fordummende. Kibuishis tegninger har jeg rost tidligere.

Våre hovedpersoner, søskenparet Emily og Navin, har blitt med i ledelsen av opposisjonen som prøver å forhindre alvekongen og hans hær i å ta kontroll over landet. Så viser det seg at alle fiender ikke er fiender på bare en måte. Noen ganger gjør de det motsatte av det en forventer. Så skjer også her, med tragiske konsekvenser og noen som kan endre hele konflikten. Så er det bare å glede seg til bok syv og håpe at det kan være avslutningen. Har bare virkelig lyst til å vite hvordan det hele ender. Det jeg tidligere har skrevet om Amulet finner en her.

Skulle kanskje vært mer positiv

Her var det meningen at jeg skulle skrive noe om oppfølgeren Lob og Rochettes Snowpiercer: The Escape og slik ble det altså ikke, nesten. Snowpiercer: The Explorers ( Benjamin Legrand og Jean-Marc Rochette) ble i overkant forvirrende og altfor deprimerende. Den nye forfatteren Legrand har tidligere jobbet med Jacques Tardi, Philippe Druillet, skrevet boken Luc Bessons film Adele Blanc Sec er basert på (eller var det omvendt, fransken min er ikke-eksisterende) og skrevet en rekke spenningsromaner. Han gjør allikevel avdøde Lob (1932-1990) en iskald bjørnetjeneste.

Explorers samler begge albumene som kom ut etter Lobs bortgang. Rochettes tegnestil har endret seg siden det første albumet og blitt mer «mainstream». Fremdeles i svarthvitt og litt likere flere andre franske serieskapere en har sansen for. Nå er det ikke slik at dette er en samling av to dårlige franske album, snarere tvert om. Det er bare det at når jeg skal disse dystopiske seriene så er det greit at serieskaperne lurer meg og andre lesere til å tro at det finnes en antydning til håp om at ikke alt vil gå til helvete. Det skjer ikke i Snowpiercer: The Explorers og det vet en fra første side.