tirsdag 16. september 2014

Et forsøk som endte opp med å bli til litt tafatte filosofiske funderinger

«Another breath, closer to death» er slik jeg husker tekstlinjen fra sangen Time av Pink Floyd, fra dette uhyre oppskrytte albumet The Dark Side of the Moon. Grunnen til å nevne dette er at det finnes mange ulemper med det å bli eldre og den selvfølgeligste er da at en går tom for tid. Og hva trenger en all denne tiden til? Før jeg svarer på det så er det slik at en hver som leser tegneserier ser at en kan ikke bare lese dem en gang. Da snakker en om de som var verdt å lese første gangen.
 “Another year older and what have I done. My aspirations have shriveled in the sun”. I've Been Waitin' for Tomorrow (All of My Life) fra The The`s album Soul Mining. En må legge dem til side og senere finne dem frem igjen og få med seg det en gikk glipp av ved først gangs lesning. Eller slik jeg har opplevd ved flere anledninger. En leser en serie og skjønner ikke bæret, innimellom er jeg glad i å bli forvirret, og år senere skjønne, om ikke alt, men mer enn ved første gjennomlesning. Og da blir det jo verdt det. Ellers er det, antar jeg, slik at en med alderen samler mer erfaring og innsikt, i en ideell verden, og sånn sett kunne dette også gi en bedret leseforståelse.
 “Time ain`t on your side. Don`t sit idly by”. Fra sangen Times Up fra Living Colour`s album med samme navn. Så var det igjen dette med tid. I løpet av de siste tiårene har jeg fått det en kan kalle et sosialt liv. Jeg har av en merkelig grunn begynt å få en filmsamling, har alltid sett for mye TV, har ikke sluttet å lese nye serier og så skal jeg finne tid til å lese de jeg allerede har. Det er ikke slik at jeg skal fortelle hvor mange serier jeg har, men et eksempel er: Fra 1967 til midten av 1979 kom det i alt 674 utgivelser i serien Tempo. Av disse har jeg rundt 450 og spørsmålet blir: Når skal jeg få tid til å lese disse om igjen og hvordan skal jeg få serien komplett (mest av alt ønsker jeg meg en komplett 1974 årgang).
"Do not go gentle into that good night" (Dylan Thomas, 1914 - 1953 og tonesatt av John Cale) er en påminnelse om og ikke kaste seg ut for tidlig i denne malstrømmen som venter oss ved livets ende. Jeg for min del skynder meg langsomt, mens jeg tenker på alt jeg skulle ha gjort…….. om igjen. (bildene er tegnet/malt av Silvio Cadelo)

2 kommentarer:

Jo sa...

Tempo holdt ut helt til 1979, ikke 1978.

Det gikk mye bra serier i Tempo, og bladets betydning for tegneserieutbudet i Norge er uomtvistelig. Men det var også en del elendige serier, særlig de par første og par siste årene. Noen av disse seriene er direkte plagsomme å lese, for ikke å snakke om å skulle lese dem om igjen. Men i 1974-årganen er nok det meste verdt å få med seg. I tillegg kan nok nostalgiaktoren hjelpe til.

De aller beste Tempo-seriene, f.eks. Blueberry, Asterix og Bernard Prince, har vel i sin helhet blitt gitt ut som album på norsk og/eller dansk, men det finnes jo en del perler som man ikke finner på skandinaviske språk andre steder enn nettopp i Tempo. Danskenes "Fart og tempo" var, med unntak av leder/lesersider, identisk med norske Tempo fra start til slutt).

l.g. sa...

Ha, nå har jeg rettet opp den feilen. Det er forøvrig en graverende feil med 74-årgangen og det er Albert Weinbergs serie Aquila. En vederstyggelighet!!

Hermanns Jugurtha er en av disse perlene.