En av de tre viktigste superheltseriene gjennom tidene i følge Heidi Macdonald (de to andre The dark knight returns og Watchmen)

I det siste har jeg fått tid til å lese noen av mine serier om igjen. Samtidig har jeg nå kommet tre fjerdedeler gjennom den mursteinen Guy de Lisles Opptegnelser fra Jerusalem er. Som for øvrig er høyaktuell i disse dager siden han befant seg i Jerusalem i årsskiftet 2008- 2009, som var forrige gang IDF og israelske politikere og Hamas ble enige seg i mellom om å få jevnet dette 360 kvadratkilometer åpne fengselet med jorden. Nå var det ikke denne serien jeg hadde tenkt å skrive om. Slike serier som de Lisles kan virke meget forstyrrende på min og andres evne til virkelighetsflukt. Kan heller komme tilbake til denne.

Nå var det slik at den jeg skulle skrive om leste jeg første gang i Bergen rundt midten på 90-tallet. Siden prøvde jeg å skaffe den selv og det tok ikke mer enn en 10-12 år. Serien det er snakk om er Rick Veitch`s Bratpack. Opprinnelig utgitt på Veitch`s eget forlag King Hell Press og i samarbeid med Kevin Eastman`s (skapte sammen med Peter Laird Teenage Mutant Ninja Turtles i 1984, en parodi på Frank Miller`s Ronin, og er eier og utgiver av Heavy Metal). Dette er en av de beiskeste fortellinger om superhelter jeg noensinne har lest (den andre er Veitch`s Maximortalman).

Forordet til den samlede utgaven er skrevet av Neil Gaiman og her snakker han om avstemningen DC avholdt i 1989. Hvor forlagets lesere avgjorde med et minimalt flertall avgjorde at Robin nr. 2, Jason Todd, skulle dø. Et av Jokerens navn på Robin var jo The Boy Hostage. Han ble selvfølgelig gjenopplivet noen år senere. I Bratpack er det slik at når noen av disse sidekickene skulle gå bort blir raskt erstattet. De er: Luna-som skal ha alvorlige spiseforstyrrelser-elev av Moon Mistress. Kid Vicious- steroider gitt ham av det selverkærte overmennesket Judge Jury. Wild Boy-alkohol og narkotika gitt ham av King Rack. Chippy utsettes for seksuelle overgrep av The Midnight Mink.

Og dette skjer med alle de forskjellige utgavene av de unge heltene. Gaiman nevner en annen ting i forordet og det er at bør være rimelig skeptiske til voksne mennesker som har tenåringer som sine viktigste partnere. «Skurken» i denne historien er Doctor Blasphemy og jo lenger ut i historien en kommer, jo mer stiller en spørsmålstegn ved det. Helt tidlig i historien klarer denne doktoren tilsynelatende å drepe disse fire, ikke helt kjernesunne tenåringene. Våre fire helter, i mangel av et bedre ord, starter straks med å finne nye kandidater og holder nøye øye med om disse drapene går utover forretningene.

Og hvis det er noe som er viktig for disse fire så er det inntjening. En må ikke glemme at denne gruppen av påståtte velgjørere har en rekke avtaler med en rekke firmaer om licensing. Veitch viser med denne serien hvordan denne kyniske kommersialismen som gjennomsyrer seriens karakterer er den samme som har preget de store amerikanske serieforlagene opp gjennom årene. I særdeleshet DC som har en lang rekke av purunge hjelpere og voksne superhelter som påtar seg ansvaret som mentorer og surrogatforeldre. Veitch`s tegninger er holdt i gråtoner og passer historien glimrende.