Jeg har skrevet altfor lite om Jasons serier. En norsk serieskaper som har gjort seg mer enn bemerket innenfor den internasjonale tegneseriescenen. Som har mottatt gjeve priser og glimrende kritikker i inn- og utland. Og med en imponerende produksjon kvalitetsmessig. Dette er hva en ville ha sagt hvis en var en fan. Nå er det slik at et av mine mottoer er: At nesten hver norsk storhet skal styrtes og stenes. Så med det utgangspunktet vet en at jeg tar feil og at hva jeg jeg må ha av meninger om Jasons serier nødvendigvis ikke medfører riktighet. Som om det var nok til å stoppe meg!
Jeg har nettopp lest tre av hans tidligere serier om igjen. Disse er Vent litt…., Jernvognen og Du går feil vei med forord av henholdsvis Fredrik Wandrup, Nils Nordberg og Bjarte Breiteig. Tre litterater jeg har stor respekt for. Disse forklarer i løpet av disse forordene Jasons genialitet og etterlater meg spørrende. Mitt største handicap må vel være at jeg ikke klarer å tolke seriene så definitivt klarsynt som disse herrene. Det andre er vel at tegneserie forklart som haiku som oftest kjeder meg. Disse antropomorfiske karakterene som i sine stivnede positurer gjør leseropplevelsen lettlest og uengasjerende. Hvor det melankolske blir for overveldende og en smule påtatt. Og at misunnelsen kanskje også spiller en liten rolle.
Nå var det ikke min mening og bare være negativ, selv om jeg finner det enklest. Historien i Vent litt… om disse tilfeldighetene som former vår videre skjebne. Hvordan en tragisk ulykke kan få store konsekvenser for et liv levd videre. Adapsjonen av Stein Rivertons klassiske kriminalroman Jernvognen, jeg har ikke lest boken, er sikkert glimrende, men minner meg om Alfred Hitchcock`s filmer. Fantastisk originale når de kom og så mye bedre gjort i ettertid (ikke boken eller filmene, men det som gjorde dem enestående til å begynne med).
I Du går feil vei er hovedpersonene Frankensteins monster, hans skaper, The Bride of Frankenstein, back up bruden, Igor og Boris. Og det eneste virkelig bra med denne serien er den ordknappe samtalen mellom Igor og Boris hvor de diskuterer problemene med å finne noen å dele livet med. En av dem oppnår en viss suksess, vet ikke hvem siden jeg ikke klarer å se forskjell på dem, og det er virkelig vakkert skildret. Så som konklusjon: Disse tre som hver på sin måte lovpriser Jason kan uendelig mye mer om det litterære enn meg, men når det kommer til tegneserier stiller vi vel likere. Så da kan det jo være at jeg og har litt rett?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar