Jeg tilbrakte første delen av sist lørdagskveld med å bla gjennom 1001 Comics You Must Read Before You Die. Forordet er ved Terry Gilliam og bidragsyterne er fra rundt omkring i verden. Den norske representanten er Tor Arne Hegna og hans forslag var Jasons Mjau Mjau og Fiske og Kvernelands Olaf G. To serier som nesten kan regnes som noe av det beste norske serieskapere har produsert noensinne (jeg er litt uenig når det kommer til Jason, men i klart mindretall). Svenskene presenterer Joakim Pirinen og Joanna Rubin Dranger, fra Danmark Claus Deleuran og så et par finske serier.
Utvalget i denne boken er fra rundt 1900 til 2011. Paul Gravett, som er sjefsredaktør, synes å ha gjort sitt ytterste for at utvalget også skal være så eklektisk som mulig. Ergo blir eldgamle, og ukjente for de aller fleste, serier lovprist og som eksempel blir en indisk serie fra altfor lenge siden geniforklart. Japanske serier fra 1930-tallet, altså før Osamu Tezuka revolusjonerte mangaen, trekkes frem. Og en hel rekke av amerikanske stripeserier fra før 1930.
En kan hevde at denne viljen til å favne så vidt gjør det prosjektet litt mindre seriøst. Hvem kan ikke gå i graven uten å ha lest The Kin-der-kids av kubistmaleren og tegneserieskaperen Lyonel Feiniger (kom første gang i 1906) eller GeGeGe no kitaro av Shigeru Mizuki (først utgitt i 1960). Det er også en del av disse smalere seriene som blir vel pretensiøse. Tegneserie som kunst er greit, men kunst som tegneserie er sjeldent vellykket. Det er også lov å stille spørsmålstegn med valg av shojo-manga serier som Fruits Basket og Nana og hvorvidt det er serier en må ha lest før en vandrer. Misforstå meg riktig jeg liker flere shojo-serier, Banana Fish er hysterisk.
Denne kritikken kommer selvfølgelig ikke som følge av min frustrasjon og misunnelse og det at jeg har bladd og talt meg gjennom denne boken. Med mine nesten-autistiske tendenser slått ut i full blomst. Resultatet ble at av enkeltstående hefter og deler av serier hadde jeg 319. Det i seg selv var ikke så nedslående siden min samling av serier er ikke så stor. Det som er virkelig ille er at jeg bare har lest 398 av dem. Og vet ikke om det er tid igjen til å få lest disse 603 uleste. Litt oppløftende var det å se hvor mange av de nyere seriene biblioteket hadde.
5 kommentarer:
Tittelen kan vanskelig tas bokstavelig, i likhet med tilsvarende bøker om f.eks. filmer du må se og popmusikk du må høre, men gir jo grunnlag for mye diskusjon og refleksjon. For tegnerserier blir en slik utvelgelse ekstra vanskelig siden man sammenligner korte enkelthistorier som "Master Race" med flere tiårs produksjon av en avisserie. Selv om lengden på platene og filmene kan variere en del er det generell konsensus om at det er henholdsvis musikkalbum og langfilmer som skal vurderes. For musikkalbum er dette kanskje i endring, men der finnes det jo også en tradisjon for å sammenligne enkeltlåter.
Jeg oppfatter utvalget i 1001 comic som en blanding av det som anses som viktige og gode serier. Mange av seriene er begge deler, men noen er det vanskelig å se hva har her å gjøre. F.eks. har Pushwagners Soft City på mystisk vis kommet med på listen.
Som den nerden jeg også er måtte jeg jo prøve meg på en tilsvarende opptelling for egen del. Det var litt vanskelig å vurdere hva som skal til for å si at man eier eller har lest en lang serie, men jeg kom fram til at jeg eier 507 og har lest 442 av seriene. Det er jo litt pinlig med alle seriene jeg eier, men ikke har lest, bl.a. en del eldre avisserier, noen album og flere mangaserier. Det er nok ikke alt jeg kommer til å gidde å lese, men i noen tilfeller peker det vel ut hva jeg bør prioritere framover, både når det gjelder innkjøp og lesing.
Når det gjelder disse seriene du ikke har lest ennå, så er det godt å ha noe å glede seg til når en blir pensjonist.
Jeg blir mindre frustrert av å bla meg gjennom bøkene 1001 filmer og 1001 album. For det første fordi jeg ikke har vært så opptatt av film og musikk som tegneserier. For det andre hvor positivt overrasket jeg har blitt over hvor mange filmer jeg hadde sett og album hørt. Og dette var før streamingtjenestene kom.
Når det kommer til denne 1001 comics boken føles det som om det intellektuelle og kunstneriske er satt i høysetet. Og jeg har ikke lest tegneserier i så mange år for å bli nevneverdig smartere, men underholdt.
Selv om svært mange, ikke minst i Norge, leser tegneserier nesten bare for å bli underholdt, synes jeg det er riktig at en slik bok også må vise annen bruk av mediet. Kritikere, som har lest mye og måttet sette serier inn i historiske kontekster o.l., er mer begeistret for eksperimentering enn lesere flest. Selv om jeg også primært har lest tegneserier for å bli underholdt har de også lært meg mye. Det kan hende andelen pretensiøse serier er for høy, men jeg kan komme opp med både kommersielle og mer kunstneriske serier som jeg savner og/eller ville tatt ut av boka.
For øvrig har jeg vel faktisk sett flere av de 1001 filmene enn jeg har lest av de 1001 tegneseriene. Når det gjelder musikkalbumene har jeg hørt langt færre, med mindre det holder å ha hørt enkeltsanger.
Den ideelle tegneserien er den som underholder og hvor en er smartere/vet litt mer etter å ha lest den. To av de første av disse ble for meg Den sorte ordens falangister og Jakten av Christin/Bilal. Historie, politikk, en forståelig handling og fantastiske tegninger. Bedre blir det nesten ikke.
Skal jeg til slutt ta litt selvkritikk så er det vel opptil flere kunstserier jeg har lest og satt pris på. Det er bare det at jeg som oftest klarer å fortrenge akkurat det.
Selvkritikk? Skjerp deg Lars! Du er knapt til å kjenne igjen....
Legg inn en kommentar