The making of a Mark (2)

Jeg husker å ha lest Millar`s versjon av The Authority, men det vage inntrykket jeg sitter igjen med er at det ble en blekere kopi av originalen. Hvorvidt Millar`s kreative kopimaskin manglet toner er muligens uinteressant siden originalen var der for å mangfoldiggjøres. Andre som har fått lov å ta tak i dette er Grant Morrison og Garth Ennis med sine fire historier om den litt mer enn vanlig uheldige Kev Hawkins og hans ublide møter med The Authority. Mitt forhold til de Fantastiske Fire er basert på 1978 årgangen fra Atlantic forlag. Det faktum at et av de første superheltbladene jeg selv kjøpte i kiosken og ennå har er F.F. nr. 6 1978 er også et argument for dette. Jeg vet at Jack Kirby tegnet F.F. fra nr. 1 og til og med nr. 102 og at dette regnes som det ypperste og allikevel har jeg mer sansen for John Buscema. Jeg har til og med bare små problemer med å like John Byrne`s versjon fra tidlig 80-tall (nr. 232-293). Det jeg har lest av Millar og Hitch`s versjon er to samlinger med heftene 554-569. Og jeg må bare innrømme at dette er de beste FF historiene jeg har lest på flere tiår. Millar klarer å komme opp med nye ideer og vrier m.h.t. F.F. mytoset og det som lenge hadde vært preget av mer og mer slitne gjentagelser. Og igjen Hitch!! 90-tallet var en trasig tid for Marvel Comics og det var først når Joe Quesada overtok som sjefsredaktør at en kunne ane en klar forbedring. En av nyskapningene var The Ultimate seriene. Hvor en tok superhelter eller grupper, startet det hele på nytt fra scratch og la inn en vri. Ultimate Spider-man`s siste nummer var et av fjorårets mest solgte hefter og det hadde helt sikkert ingenting med at hovedpersonen døde. Millar`s The Ultimates er historien om The Avengers slik den ville blitt fortalt i dag. Det kom to maxi-serier, hver på 13 hefter, og den første er utgitt på norsk i Mega-Marvel 2 og 7 2004. Her går Hulk amok og dreper rundt 800 sivilister, Giant Man / Henry Pym blir avslørt som konemishandler etter å ha lagt hånd på Wasp / Janet van Dyne og The Ultimates stanser en invasjon fra rommet. I serie to tilspisser det seg virkelig. Thor blir avslørt som en norsk tidligere psykiatrisk pasient, Bruce Banner / Hulk blir dømt til døden, det blir sådd alvorlige tvil om Captain America`s patriotisme, The Ultimates har minst en forræder blant sine medlemmer og noen har rottet seg sammen mot USA. Og enda en gang Hitch!!! Millar sysler nå med sitt eget Millarworld og de titlene som er blitt utgitt her er: Wanted, American Jesus, Kick-ass, The Unfunnies og War Heroes. Han har sluttet å samarbeide med bare et forlag og titlene blir dermed utgitt på en rekke forskjellige forlag. Og for de som er interessert så har jeg det fra Wikipedia.org at Millar også er en praktiserende katolikk. Ikke at det skulle være uforenlig med å være en glimrende tegneserieforfatter.

The making of a Mark (1)

Hvis en kunne tenke seg en kombinasjon av Grant Morrison og Rema 1000s filosofi ville en da ende opp med Mark Millar. Mitt svar ville blitt et definivt kanskje. Andre vil heller hevde at han er mest kjent for sin Over the Top historiefortelling. Det er kanskje noe søkt over denne sammenligningen, men det er noe uhyggelig og enkelt kommersielt over hans serier og allikevel er det et originalt preg en ikke finner hos så mange andre med denne typen salgstall. Bare det at det er laget ikke mindre enn to nogen lunde suksessfylte filmer basert på hans serier og hvor verken Wanted eller Kick-ass var å sammenligne med Batman eller Spider-man i popularitet og ikke hadde de vært varemerker i 50+ år heller. Hvor vellykkede disse filmene var sammenlignet med seriene er det vel ikke veldig nødvendig å gå inn på her. Millar er født julaften 1969 og hadde allerede i 1989 debutert som serieforfatter for britiske 2000 AD og forlaget Trident. I 1994 startet han å skrive D.C.`s Swamp Thing. De fire første sammen med Morrison og senere alene de neste 28 og til heftet gikk inn med nr. 171. Han skrev også miniserien Skrull Kill Krew (95) og Vampirella (96-97) sammen med Morrison. Av det som er kommet på norsk er jeg litt usikker(jeg husker ikke hvor vidt om noe av hans Ultimate X-Men kom på norsk), men i 2004 kom Elseworlds miniserien Red Son i Gigant nr. 6 2004 (hva ville skjedd om Supermann hadde vokst opp i det stalinistiske Sovjet). Og i fjor kom Civil War ut i Marvel Superheltene nr. 2. Nå har jeg ikke tenkt å ta for meg hele Millar`s produksjon, men bare de eksemplene jeg faktisk har lest. Nevnt tidligere er filmatiseringen av Wanted. Hvorfor produsentene og regissør valgte å forandre nesten hele historien til det semre er et mysterium. Originalen er slik at taperen og kontormedarbeideren Wesley Gibson blir gitt sin rettmessige arv og får sin fars plass i verdens mest hemmelige organisasjon. Arven består også av en betydelig formue. En snakker om en verden hvor superskurkene har organisert seg og sammen utryddet hver eneste superhelt. De har siden delt seg inn forskjellige selskap og fordelt verden og parallelle dimensjoner mellom seg og det er inn i et av disse vår helt får sin tildelte plass. Og det hele blir skamløst underholdende og på grensen til det bekymringsverdige kyniske.
Briten Bryan Hitch (1966-) har bl.a. samarbeidet med Millar på Fantastic Four og The Ultimates og han tegnet Warren Ellis`The Authority før Millar og Frank Quitely overtok. Han er kanskje ikke en av verdenshistoriens beste superhelttegnere (de øverste plassene her har kritikerne utdelt for tiår siden), men han er langt mer enn bare fenomenal. Gitt de scenariene han har fått i oppgave å tegne og de løsningene han kom opp med er en Jack Kirby wannabe verdig (dette siste var ikke ment på noen måte negativt siden jeg liker Hitch bedre enn Kirby). Og med dette fortsetter vi med del 2 neste gang.

Hva jeg har lest siden sist (4)

Det er en av tingene som er det merkelige med å bli eldre. En finner at det er færre ting å være redd og allikevel er de redslene som blir igjen blitt ytterligere forsterket. Nå skal jeg ikke liste opp hva jeg ennå er redd for, men bare nevne at jeg ennå er mørkredd. Og det er en mye mer nyansert utgave jeg lider av nå enn når jeg var ennå yngre. Overgangen her blir selvfølgelig til The Man Without Fear. De har hatt salg på Outland og jeg har fått kjøpt tre samlinger med Daredevil skrevet av Ed Brubaker og tegnet av Michael Lark. Det har vært som å finne igjen en ungdomsforelskelse og innse at følelsene en hadde fremdeles er like sterke. Disse følelsene m.h.t. Daredevil forsterkes kanskje av at Brubaker og Bendis før ham begge har lest sin Frank Miller. Og som ikke det er nok så har jeg sett om igjen både Daredevil og Elektra på DVD og innsett at de er forbausende bra. Vittorio Giardino er en av disse italienske serieskaperne en nesten kan bruke ordet som begynner på g (og slutter på enial) når en skal beskrive hans serier. Hans Little Ego, Sam Pezzo, Jonas Fink og Fatale ferier (utgitt i norske James Bond) er grunn god nok, men historiene om Max Friedman er vel det ypperste han har prestert. Den siste serien om Max Friedman er de tre albumene i serien No Pasaran!(De skal ikke komme forbi, brukt som kamprop av republikanerne). Det tok Giardino 10 år å fullføre disse og han må ha gjort en formidabel research for å kunne fortelle denne historien så troverdig. Handlingen er lagt til slutten av den spanske borgerkrigen. Friedman er der for å finne en bekjent fra den Internasjonale brigaden hvor han selv har tjenestegjort tidligere. Denne bekjente har forsvunnet sporløst etter å ha gjort seg meget upopulær hos de forskjellige som sitter i ledelsen, bl.a. den sovjetiske kommisæren. Det blir en historie med politiske intriger og konfrontasjoner. Når jeg var ferdig med å lese disse tre albumene tok jeg likeså greit og leste de to første Friedman albumene (Ungarsk Rapsodi og Menneskejakt i Istanbul). Det er som med god vin de blir bare bedre med årene. Kathy Kane a.k.a. Batwoman dukket første gang opp i Detective Comics 233 juli 1956. Siden Fredric Wertham i sin bok Seduction of the Innocent hadde mer enn antydet at forholdet mellom Batman og Robin var mer enn bare platonisk introduserte man Batwoman for å vise at Batman var en ordentlig mann. Hun ble myrdet i 1979 og med Infinite Crisis i 1985 ble det besluttet at hun aldri hadde eksistert. Slik var det frem til 2006 hvor Greg Rucka og Alex Ross skapte den nye Batwoman og lot henne debutere i maxi-serien 52 nr. 7. Hun er jødisk og åpent homofil og dette siste gjør henne en smule spesiell i superhelt sammenheng.
Serien Batwoman har siden høstet mange lovord og Batwoman: Elegy av Rucka og J. H. Williams III var på mange av fjorårets topp 10 lister over beste tegneserieutgivelser. Handlingen i Elegy er at den sekten som nesten klarte å myrde vår heltinne tidligere har fått en ny leder og denne er fast bestemt på å rette opp forgjengerens feil. Denne nye lederen er en ravende sinnssyk Alice in Wonderland kopi og allikevel synes vår heltinne at det er noe kjent med henne. Historien er ikke overmåte original, men det som gjør den eksepsjonell er J. H. Williams III fortellerteknikk. En så det eksepsjonelle med hans og Alan Moore`s Promethea og her har han videreutviklet den. Det er bare så inni gamperæva (Solan Gundersens kraftutrykk) bra! Og det var noe av det jeg har lest siden sist og neste gang blir det mer om Mark Millar.

Hva jeg har lest siden sist (3)

Hvis det var noen som var i tvil så er Curt Swan (1920-96) den definitive tegneren av Supermann. Gjennom årtier tegnet han denne mannen av stål slik vi var ment å se ham. Etter lang og tro tjeneste fikk han alt annet enn fortjent. En av de positive tingene jeg har å si om John Byrne er at han gjorde en framifrå jobb når han fikk i oppgave å revitalisere Supermann tilbake i 1986. Denne vitamininnsprøytningen var ikke nok til å forhindre at pasienten igjen henfalt til å bli rimelig uinteressant etter en nokså kort tid. Jeg synes allikevel å huske en reise tilbake til Krypton, tegnet av en ung Mike Mignola, som noe verdt å huske. Spole hurtig videre til All-Star Superman. Og her snakker en om den definitive utgaven av hva Siegel og Shuster`s versjon av Der Übermensch var tenkt å være. Skrevet av Grant Morrison og tegnet av Frank Quitely. Bedre enn dette kan det vanskelig bli. Dermed var det en absolutt nødvendighet å få med seg når Morrison igjen skulle skrive Supermann. Spesielt når en ser på hva han også har gjort med X-Men og Batman. Av de to titlene som er blitt relansert som følge av DC`s storsatsing 52 skriver Morrison Action Comics. Superman skrives av George Perez som muligens ikke spiller i samme divisjon som Morrison, men er en fabelaktig tegner. I Superman er det snakk om den voksne Superman, mens i Action Comics møter vi en pur ung Clark Kent i starten av sin karriere som helt. Dette gir Morrison muligheten til å fortelle historien fra begynnelsen av og på en helt ny måte. Slik bare Morrison er i stand til å gjøre det. Resultatet blir en Supermann som er mer lik den som først dukket opp i Action Comics # 1. Hvor han ῝bare῝ har overmenneskelige krefter og ikke er så gudelignende som han har hatt for vane å være tidligere. En Supermann mer tilpasset 2010-tallet og hvor Morrison igjen får vist at han ikke bare muligens er genial. I mine øyne finnes det ikke tvil om at han er det. Den første samlingen kommer senere i vår og vil utvilsomt bli kjøpt inn til biblioteket så raskt som mulig.

Hva jeg har lest siden sist (2)

Om det er fordi jeg er blitt latere eller om det fordi jeg for tiden har for mye å gjøre går vel nesten ut på det samme. Dermed blir det til at jeg bare nevner det jeg har fått lest selv uke for uke. Ulempen med det er at da kommer jeg til å nevne ting en ikke vil få inn på biblioteket. Allikevel må det vel være greit å vite at jeg fremdeles har tid til å lese.Paul Dini er i følge flere og flere en av de som virkelig skiller seg ut positivt av de som skriver superheltserier for øyeblikket. Det skal jeg komme nærmere tilbake til ved en senere anledning. Nå skal jeg bare nevne at jeg har lest samlingen Madame Mirage. Utgitt på Top Cow som en 6 hefters miniserie i 2007. Tegneren er den litt ukjente Kenneth Rocafort. Madame Mirage er en kvinnelig utgave av 30-tallets krimbekjemper The Shadow og med noen meget velutviklete kvinnelige fordeler. Noe som faktisk får en logisk forklaring senere ut i serien. Dette er en hevnhistorie med en god dose pulp og et snev av høyteknologisk noir. Ikke den mest originale historien(skjønt et par pussige vrier er det), men en sann svir å lese. Og så finnes den på biblioteket òg. Prekambrium for meg som tegneseriesamler var en god tid(les: 1975 og utover). I 1976 kom det tre fortellinger om Fritz Leiber`s Fafhrd and The Gray Mouser i superheltbladet Gigant ( bladet hvor Justice League of America var en av de faste seriene og hvor jeg først fikk lest Jim Starlin og Howard Chaykin. I 1990 startet Epic Comics å utgi en firehefters serie i Prestige format hvor Chaykin adapterte flere av novellene og Mike Mignola tegnet og Al Williamsom rentegnet. Senere utgitt i samlet utgave av Dark Horse Comics. Denne har jeg nevnt tidligere i bloggen, men det var jyssla kjekt å lese den på nytt. Om ikke annet enn for sin godmodige kynisme, intelligens (noe som det ikke akkurat er for mye av i Fantasy litteraturen) og høye underholdningsverdi. På tidlig 70-tall tegnet Chaykin en annen kortlivet science fiction tittel for DC, nemlig Ironwolf. Litt mindre enn 20 år senere skrev han og John Francis Moore(som han samarbeidet en del med på denne tiden) Ironwolf: The Fires of the Revolution. Igjen tegnet av Mignola og denne gang rentegnet av P Craig Russell. Hvordan ville det være å fare gjennom verdensrommet i et fartøy laget av tre. Det får en aldri vite siden skogene med disse trærne blir brent ned helt i begynnelsen av historien. Dette er en spenningshistorie med en intrikat og til tider kompleks historie. (hvis det er en ting som har gjort Chaykin populær hos forskjellige forleggere er at han etter amerikanske forhold kan sies å være en smule mer influert av sosialistiske ideer enn meningmann). Mye å fortelle og med begrenset plass(104 sider). Jeg har måttet lese den om igjen flere ganger før jeg helt fattet bæret. Nå er jeg jo litt treig, men når jeg nå til slutt fikk med meg det hele var det sånn at jeg ble litt stolt av meg selv og ble ytterligere imponert av historien. Mignola er både One of a Kind og så hinsides flinkere enn de fleste andre. Allikevel er han best uten at noen rentegner.

Årets første

Nytt år, nytt budsjett og dermed ny liste.

Gary Phillips/Brian Hurt: Vertigo Crme: Cowboys

Matteo Casali/Kristian Donaldson: Vertigo Crime: 99 Days

Jay Cantor/James Romberger: Aaron and Ahmed

Ennis/McCrea, Robertson: The Boys: Highland Laddie Vol. 8 Diverse/Diverse: Flight Volume 8

Robert Kirkland/Charles Adlard: The Walking Dead Book 6

Robert Kirkland/Charles Adlard: The Walking Dead Book 7

Diverse/David Messina: True Blood: All Together Now

Joe Hill/GabrielRodriguez: Locke & Key: Head Games Vol. 2

Joe Hill/GabrielRodriguez: Locke & Key: Crown of Shadows Vol.3

Alan Moore/Gene Ha: Top 10: The Forty-Niners

Mark Waid/ Peter Krause: Irredeemable Vol.1

Mark Smylie: Artesia Afire

Johns,Gibbons/Ivan Reis: Green Lantern: The Sinestro Corps War Vol.2 Le Tendre; Loisel/Mallie: Jagten på tidsfuglen: Rigaens vej bind 7

Jeremy Love: Bayou Volume 2

Moore/O`Neill: The League of Extraordinary Gentlemen: Century: 1969

Steve Rude: The Moth

Greg Rucka/J.H. Williams III: Batwoman: Elegy

Peter Milligan/Giuseppe Camuncoli: Hellblazer: Scab

Matthew Sturges/Luca Rossi: House of Mystery: Love stories for dead People Vol.2

Brian Wood/Riccardo Burchielli: Northlanders: Metal Vol. 5

Brian Wood/Diverse: DMZ: Collective Punishment Vol. 10

Jason Aaron/R. M. Guera: Scalped: You Gotta Sin to Get Saved Vol.8

Pierre Christin/Jean-Claude Mezieres: Linda og Valentins samlede eventyr 3

Frank Miller: Holy Terror

Frank Miller: Sin City: Hell and Back

Jean van Hamme/Gregorz Rosinski: Thorgal Magnum 2

Vittorio Giardino: No Pasaran bind 1

Jean-Claude Carriere/Bernar Yslaire: The Sky Over the Louvre

Arvid Nelson/Stephen Sadowski: Warlord of Mars Volume 1

Nelson/Rafael: Warlord of Mars: Dejah Thoris: Colossus of Mars Vol.1

Matt Wagner/Amy Reeder: Madame Xanadu: Broken House of Cards Vol.3

Carla Speed McNeil: The Finder Library Volume 1

Carla Speed McNeil: The Finder Library Volume 2

Carl Barks: Donald Duck: Lost in the Andes

Shoko Tendo/Michiru Morikawa: Yakuza Moon

James P Hogan/Yukinobu Hoshino: The Two Faces of Tomorrow

Kentaro Miura: Berserk Vol.35

Eiji Otsuka/Housui Yamazaki: The Kurosagi Corpse Delivery Service Vol. 11

Kyousuke Motomi: Dengeki Daisy Vol. 6-8

Kazune Kawahara: High School Debut Vol. 9

Naoki Urasawa: 20th Century Boys Vol. 14-17

Garon Tsuchiya/Nobuaki Minegishi: Old Boy Vol. 7

Hva jeg har lest siden sist (1)

Det var dette med å skrive regelmessige innlegg og hvor jeg var flinkere før. Det er ikke så nøye så lenge en ikke har tiden til å si noe fornuftig. Ikke det at jeg har formidlet noe av virkelig interesse tidligere. Det jeg har gjort siden sist er å ha lest noen nye og noen ikke fullt så nye serier. Den første er bok nr. 16 i Bill Willingham`s Fables. Fables: Super Team er den første samlingen hvor jeg synes Willingham skuffer litt. Det jeg og vet er at med fortsettelsen tar det seg voldsomt opp. Og det er ikke annet å vente når en serie har passert 100 utgivelser at det ikke skulle komme historier som ikke helt holder mål. Misforstå meg riktig, det var ikke dårlig, bare ikke helt opp til den vanlige standarden Willingham har satt.
Vertigo Resurrected er en brillefin ide. Det at en tar miniserier som enten ikke solgte eller som nå er vanskelige å få tak i og utgir dem i hundresiders hefter til en billig penge er sånn at en blir glad i hele seg. Hvis de nå bare kunne få ut fingeren og utgi Grant Morrison og Steve Yeowell`s Sebastian O. De to siste utgivelsene inneholder Sgt. Rock: Between Hell and a Hard Place. Skrevet Brian Azzarello og tegnet av en skaperne av figuren Joe Kubert. Opprinnelig utgitt som en grafisk roman i 2003. Dette er en mye mørkere utgave av Sgt. Rock enn den Andy Partridge og XTC synger om i Sgt. Rock (is going to help me). Azzarello er en glimrende tegneserieforfatter, men dette blir for mørkt og kynisk og slutten er latterlig dårlig. Kubert derimot gjør som vanlig ingenting feil og som bonus får en noen helt tidlige historier med vår helt fra bladet Our Army at War også disse tegnet av Kubert og fra helt tidlig 60-tall. Første gangen jeg leste om Sergeant Rock og Easy Company var i Lynvingen nr. 8 1979, og hvis jeg husker rett var det en historie fra The Brave and the Bold, tegnet av en av de store Batman tegnerne Jim Aparo. I fortreffelig svarthvitt og jeg husker ennå gleden jeg hadde av å lese det.

2. Hvileskjær

Siden det nå er en uke siden sist innlegg, og jeg egentlig ikke har tid til å skrive et nytt(biblioteket er på flyttefot), tenkte jeg det var på tide å jukse litt. Jeg har begynt å lese denne serien, men ikke rukket å lese den ferdig. Derfor har jeg sakset anmeldelser fra to andre blogger jeg leser regelmessig. De er Comics Worth Reading og Now Read This! som jeg har nevnt før. Hvorvidt jeg kommer til å skrive et eget innlegg om denne mangaen vet jeg ikke helt, men det jeg har lest av den til nå har overbevist meg om at dette er en av de beste japanske seriene jeg har lest de siste årene. Også er det et tema jeg aldri har truffet på i tegneseriesammenheng før. http://www.comicsreview.co.uk/nowreadthis/2011/07/08/wandering-son-book-1/

http://comicsworthreading.com/2011/06/23/wandering-son-book-1-and-anime/

En ikke altfor presis historisk gjennomgang, men dog.

Det er bare de middelmådige som til en hver tid er på topp. Og det er den eneste belønningen gitt disse tildelt denne straffen. Da er det bedre å kunne si at en er utilstrekkelig eller bare dårlig. Og med en selvmedlidende tone å mene dette fordi jeg har aldri har vært best i annet enn å være dårligst. Det finnes mange middelmådige Batman kopier også var det Marvels dårlige kopi. Daredevil ble skapt av tegneren Bill Everett og en viss Stan et eller annet og ble første gang utgitt i 1964. Hovedpersonen er den blinde advokaten Matt Murdock som når han mistet synet som guttunge fikk forsterket alle andre sanser mangfoldige ganger og ble Daredevil eller på norsk Demonen (Se-Bladene 1968-70), Våghalsen (Atlantic 1982), Demonen (Semic Nordisk Forlag 1986-89) og Daredevil (Seriehuset 2003-04). Den første serien første høydepunkt var når Gene Colan overtok tegneansvaret, mens selve historiene var vel mye såpeopera. Så kom Frank Miller og skapte historie ikke bare en gang, men to ganger med heftene158-191 og Born Again 227-233. Etter dette varierte serien fra Ann Nocenti`s glimrende historier til forfattere som krevde å få Alan Smithee`s anonymitet. Vi snakker her om en periode som strekker seg fra 1964 og frem til slutten av 90-tallet og det er helt klart at forfattere og tegnere som burde vært nevnt ikke blir det. Og dermed har jeg gjort det enkelt for meg selv og hopper frem til 1998 og bladet Daredevil 380 som blir det siste i volume 1 og en starter fra nr. 1 igjen. Dette som et ledd i prosessen med å få et konkurstruet Marvel på bena. Joe Quesada var redaktør og DD ble en del av satsingen Marvel Knights. Kevin Smith (Chasing Amy, Dogma, Jersey Girl og Clerks II og de tre første filmene er noe av grunnen til at jeg har sansen for filmen Daredevil fra 2003) er en strålende mann og han fikk æren av å skrive historien til de 8 første heftene (Guardian Devil). Tegnere var senere sjefsredaktør for Marvel Quesada og hans kompanjong Jimmy Palmiotti fra deres felles forlag Event Comics (Ash, Painkiller Jane og 22 Brides). Denne var kanskje ikke et definitivt høydepunkt, men den fikk store konsekvenser for DD`s videre historie. Smith ble etterfulgt av David Mack som tok en pause fra å produsere sin usannsynlig geniale serie Kabuki. Jeph Loeb og Tim Sale gjenfortalte DD`s tilblivelse i Daredevil: Yellow.
Så kom Brian Michael Bendis (Jinx, A.K.A. Goldfish og Powers) og førte DD tilbake til gammel storhet og godt hjulpet av tegneren Alex Maleev. Han gjorde altså jobben for etterfølgeren Ed Brubaker så vanskelig som mulig før Bendis overtok forfatteransvaret på nesten alle de store Marveltitlene. Brubaker ble faktisk utgitt på norsk i X-9 Spesial med historien An Accidental Death tegnet av Eric Shanower. Siden har han tatt på seg å tilføre mainstream comics nye ideer ikledd kvalitet og i aller høyeste grad lykkes. Han jobbet sammen med tegneren Michael Lark og de hadde tidligere samarbeidet på Vertigo miniserien Scene of the Crime (utgitt på norsk i Inferno nr. 15). August 2009 og siste hefte i volume 2 kommer ut. Selv har jeg ikke fått lest noe mer enn noen brøkdeler av de 119 heftene, men det jeg har lest har imponert meg. Og allikevel er jeg gammelmodig nok til å si at Miller gjorde det bedre. Takket være Grant Morrison er Batman universet snudd fullstendig på hodet, mens Daredevil`s består. Så nå foretrekker jeg faktisk Marvels versjon fremfor DC`s originale og det er det mange år siden sist skjedde. Når en så leser på nettet at Mark Waid (Kingdom Come, Captain America, The Flash, Irredeemable, m.m.) har overtatt forfatteransvaret og at Daredevil vol. 3 kanskje er den beste superheltserien på markedet akkurat nå, så ser det ikke ut til at jeg kommer til å endre mening med første.

Ser ingen god grunn til ikke å fortsette

Hvis en er depressiv av legning og så er nedfor vil det si at en egentlig føler seg ganske bra. Hvis en befinner seg på gølvet tråkket av de intellektuelle plattfotede og en selv har platåsko vil det gjøre en forskjell. Kunne det være at allmuens ønsker om noe bedre er noe jeg ser ned på. Er dette et innlegg om tegneserier eller et patetisk forsøk på å rettferdiggjøre min egen begynnende megalomania. Hvem bryr seg utenom meg? Nå er i jeg i min villfarelse ikke så interessert i akkurat det svaret og derfor var det om å gjøre og skifte tema. Jeg har lest om igjen en del av seriene skrevet av Warren Ellis. Bare for å nevne dette gølvet igjen, hvis jeg skulle være bonevoksen så har Ellis klatret med en medbrakt stige til etasjer ovenfor. Jeg har nevnt Planetary tidligere og denne serien blir definitivt ikke dårligere av å bli lest flere ganger. Forrige innlegg nevnte jeg Moore`s The League of Extraordinary Gentlemen, men Ellis` ide om arkeologene i Planetary, og seg selv, som blir gitt muligheten til og utforske de siste 150 års populærkultur er bare hinsides genial. Og det at John Cassaday var tegneren gjør det om mulig enda bedre. Global Frequency var en 12 hefters maxiserie og hvor hvert hefte hadde forskjellige tegnere. Igjen har jeg nevnt dette før, men det er slik at når en har så lite lesestoff som meg så må en lese ting om igjen. Det mest lattervekkende med denne serien er at handlingen i et av heftene blir lagt til Norge og hvor det norskeste av alt blir nevnt. Hva det er? Kirkebranner og Black Metal. Og Ellis sitt forsøk på å komme opp med norske etternavn(Stavbursik?). For øvrig ble dette heftet tegnet av en mine definitive favoritter Jon J Muth(Bl.a. The Sandman, Moonshadow, The Mystery Play og M). Noe av det beste med denne serien er at Ellis har lovt å skrive en oppfølger. Til slutt bare å nevne Ocean. Tegnet av Chris Sprouse og Karl Story og utgitt originalt som en 6 hefters miniserie i 2004. En science fiction thriller hvor mesteparten av handlingen foregår i bane rundt Europa, som igjen går i et ellipseformet(?) omløp rundt Jupiter og ble oppdaget av Galileo Galilei i 1610. Mer om denne serien her. Så var det bare å nevne at biblioteket endelig har fått inn Ellis` kultroman Crooked Little Vein og at et av mine få nyttårsforsett er å få lest denne.