Crossed (Avatar Press) er en fryktelig serie og allikevel klarer jeg ikke la være å lese den. Den er forheksende med all sin beskrivelse av fornedrelse, død og generell jævelskap. Hvor det basalt onde har tatt over og hvordan en som menneske skal overleve i en slik verden. I denne, den syvende samlingen av Crossed: Badlands, er den første historien om en mann, en trygt kan kalle ikke helt vellykket, som forråder sine egne for å kunne overleve og samtidig studere The Crossed på nært hold. Med en utdannelse som antropolog ser han disse tydeligere enn noen andre har gjort tidligere. Og han finner at en av dem skiller seg ut. Mer intelligent og kalkulerende enn resten og i stand til og ikke å gi etter for sine øyeblikkelige behov. En som er i stand til å organisere disse hordene av tortur- og drapsmaskiner. Noe som igjen kan få store konsekvenser for den resterende menneskeheten. Med unntak av dem han forråder. Historien har da også fått tittelen Quisling. Skrevet av Christos Gage som har gjort suksess hos Marvel og også skrev Vertigo Crime: Area 10, nevnt tidligere.
Historie nummer to, Breakdown, har David Lapham skrevet. Han har etter hvert skrevet en rekke av disse historiene fra dette helvete på jord og er deprimerende flink. Her er hovedpersonen en ung kvinne, Amanda, hvis mentale helbred ikke er helt i vater. Og som, sammen med to andre like skrullete, har livnært seg som kannibaler. Mens hun er ute på jakt blir hun overrasket av en gruppe av The Crossed. Disse har funnet frem til sin perverterte utgave av kristendommen og helt nye ritualer. Da disse så har dratt videre kommer Amanda frem fra skjulestedet sitt og i prosessen faller en murstein i hodet på en som ikke er smittet. Han tilhørte en gruppe som følger etter de nevnte smittede. Hun treffer disse og Amandas problem blir så: Hvordan skjule en ulykke i en verden av så mye død. Hennes valg preges av at psyken hennes allerede var rimelig smadret. Så dette ble enda en katarsis og hvor en som pasifist kan si at en har gjort ET godt valg.
tirsdag 13. mai 2014
mandag 12. mai 2014
Alternativ historietime
Über (Avatar Press) av den britiske forfatteren Kieron Gillen og tegneren Canaan White er en av disse alternativhistorie beretningene. Hva som ville skjedd hvis det hadde inntruffet istedenfor. Slik tenkning finner jeg ganske interessant og hjemme har jeg boken What if? Hvor en rekke krigshistorikere tar for seg forskjellige alternative scenarier. Et av dem er om assyrerne i 701 før vår tid hadde erobret Jerusalem, for så å spre de i fangetatte innbyggerne til de forskjelligste hjørnene av riket. Helt ulikt jødenes opphold i Egypt og Babylon hvor de forble samlet. Og dette ville ha inntruffet før de hadde rukket å samle materialet som ble til det gamle testamentet. Da hadde vi vel kanskje ennå feiret midtvintersblot.
Handlingen i Über starter i Berlin de helt siste dagene i april. Sovjetiske styrker har kommet inn i byen og tyske militære og sivile gjør seg klare til å kapitulere. Hitler sitter i bunkeren og har både pistol og gift klar. Da dukker general Sankt opp med det som kan bli redningen for det tredje riket. Overmenneskene nazistene har fablet om og denne gangen i levende live. De fleste av dem mye sterkere enn vanlige dødelige og med en evne til å tåle å bli skutt på av både kuler og granater. Så er de tre eksepsjonelle, her kalt battleships, som har blitt gitt nær gudelignende krefter. Og når disse tas i bruk går det meget hardt utover den sovjetiske krigsmakten.
Forskningen som har gjort disse uhyrlighetene mulig har skjedd i en leir i Østerrike nær den sveitsiske grensen. Grunnlaget for forskningen har en funnet i dokumenter av mulig utenomjordisk opprinnelse. En har bare fått oversatt mindre enn en tredjedel av disse. En av forskerne er norske Freya Bergen(sic). Hun viser seg å være en britisk spion ved navn Rebecca. Hun flykter med en kopi av oversettelsen og kommer frem til hjemlandet og de allierte er i stand til å skape sine egne overmennesker.
Über er en vanvittig voldelig serie, men å lese skildringene av all denne volden blir et nødvendig onde for å komme videre i en historie som er ytterst fascinerende. Det at Gillen lar virkelige personer som Churchill, general Guderian og Hitler være en del av den forsterker dette. Denne samlingen inneholder de seks første heftene i denne serien og cliffhangeren den ender med er en smule annerledes. Tegningene er som nevnt i innlegget nedenfor.
Handlingen i Über starter i Berlin de helt siste dagene i april. Sovjetiske styrker har kommet inn i byen og tyske militære og sivile gjør seg klare til å kapitulere. Hitler sitter i bunkeren og har både pistol og gift klar. Da dukker general Sankt opp med det som kan bli redningen for det tredje riket. Overmenneskene nazistene har fablet om og denne gangen i levende live. De fleste av dem mye sterkere enn vanlige dødelige og med en evne til å tåle å bli skutt på av både kuler og granater. Så er de tre eksepsjonelle, her kalt battleships, som har blitt gitt nær gudelignende krefter. Og når disse tas i bruk går det meget hardt utover den sovjetiske krigsmakten.
Forskningen som har gjort disse uhyrlighetene mulig har skjedd i en leir i Østerrike nær den sveitsiske grensen. Grunnlaget for forskningen har en funnet i dokumenter av mulig utenomjordisk opprinnelse. En har bare fått oversatt mindre enn en tredjedel av disse. En av forskerne er norske Freya Bergen(sic). Hun viser seg å være en britisk spion ved navn Rebecca. Hun flykter med en kopi av oversettelsen og kommer frem til hjemlandet og de allierte er i stand til å skape sine egne overmennesker.
Über er en vanvittig voldelig serie, men å lese skildringene av all denne volden blir et nødvendig onde for å komme videre i en historie som er ytterst fascinerende. Det at Gillen lar virkelige personer som Churchill, general Guderian og Hitler være en del av den forsterker dette. Denne samlingen inneholder de seks første heftene i denne serien og cliffhangeren den ender med er en smule annerledes. Tegningene er som nevnt i innlegget nedenfor.
lørdag 10. mai 2014
I don`t want to start any blasphemous rumours
Nå var det en stund siden jeg skrev om om The Wormwood Chronicles. Garth Ennis og hans alternative beskrivelse av endetiden, så vidt nevnt i Johannes åpenbaring. Hvor Jesus, rettferdig gjenfødt som farget, og dyret i antikrist som valgte å være et vanlig menneske og ikke bli den som var ment å rasere vår tilværelse fullstendig. Hva som egentlig skjedde i denne serien har jeg altså nevnt i et tidligere innlegg og det jeg glemte å nevne får en lese seg opp på. Og det var en del fundamentale hendelser som rystet det jordiske, himmelske og det nedenunder. Så kom det et hefte, en tynn uvesentlighet, dårlig tegnet og uinspirert skrevet av Ennis.
Det ble 2009 og da kom miniserien (6 hefter og utgitt på Avatar press) Chronicles of Wormwood: The Last Battle og tegnet av spanjolen Oscar Jimenez. Her har Wormwood blitt tilgitt av sin utkårede, etter å ha hatt forhold med Jean d`Arc, og videre har hun gakket hen og blitt gravid. Hvordan forholde seg til kommende generasjoner når en selv representerer endetiden, blir et av spørsmålene han da må stille seg. Hans nest beste venn, en som har sett Watership Down altfor mange ganger, har vist seg å ha et talent med computere. Noe som er både positivt og negativt. Jay (Jesus) synes å ha blitt bedre av den alvorlige hjerneskaden han ble påført tidligere. Da er det bare en ting som forsurer denne nesten-idyllen. Det at en som var død og fordømt fant en mulighet til nok en gang være pepperet på tampongen.
Bare for å ha nevnt det. Dette er Avatar og det virker som alle tegnerne på dette forlaget er pålagt å følge en mal. Alle de jeg har lest, utenom Jacen Burrows, har en grapsete tegnestil og ikke spesielt tiltalende fargelegging. Her har Ennis` sine karakterer uendelig mye mer de skulle sagt enn i hans tidligere serier. Men når en ser bort fra dette er det allikevel mer løye å lese enn mye annet. Ateisten Ennis har faktisk noe vettugt å melde når det kommer til diskusjonen om religion. Denne serien er horror, humor, ekstreme vulgariteter og det en ofte overser når det kommer til Ennis, dette intelligent medmenneskelige.
Det ble 2009 og da kom miniserien (6 hefter og utgitt på Avatar press) Chronicles of Wormwood: The Last Battle og tegnet av spanjolen Oscar Jimenez. Her har Wormwood blitt tilgitt av sin utkårede, etter å ha hatt forhold med Jean d`Arc, og videre har hun gakket hen og blitt gravid. Hvordan forholde seg til kommende generasjoner når en selv representerer endetiden, blir et av spørsmålene han da må stille seg. Hans nest beste venn, en som har sett Watership Down altfor mange ganger, har vist seg å ha et talent med computere. Noe som er både positivt og negativt. Jay (Jesus) synes å ha blitt bedre av den alvorlige hjerneskaden han ble påført tidligere. Da er det bare en ting som forsurer denne nesten-idyllen. Det at en som var død og fordømt fant en mulighet til nok en gang være pepperet på tampongen.
Bare for å ha nevnt det. Dette er Avatar og det virker som alle tegnerne på dette forlaget er pålagt å følge en mal. Alle de jeg har lest, utenom Jacen Burrows, har en grapsete tegnestil og ikke spesielt tiltalende fargelegging. Her har Ennis` sine karakterer uendelig mye mer de skulle sagt enn i hans tidligere serier. Men når en ser bort fra dette er det allikevel mer løye å lese enn mye annet. Ateisten Ennis har faktisk noe vettugt å melde når det kommer til diskusjonen om religion. Denne serien er horror, humor, ekstreme vulgariteter og det en ofte overser når det kommer til Ennis, dette intelligent medmenneskelige.
torsdag 8. mai 2014
Hva andre hadde å si
Lørdag den 03.05. 2014 var det årets Free Comic Book Day eller Tegneseriens dag. Ikke den dagen nordmenn flest har et forhold til, ennå. Startet i 2002 etter en ide fra tegneserieskaperen Jim Valentino, da sjefsredaktør for Image Comics. Så i år fikk sjefen min det innfallet at for å markere dagen skulle jeg plukke ut en tegneserie hver til rundt 25-30 av de ansatte på Stavanger bibliotek. Ingen av dem hyppige lesere av denne, den niende kunstarten. De skulle lese disse seriene, så skrive en kort anmeldelse og denne skulle festes til serien. For så å låne ut disse tegneseriene med, forhåpentligvis, varme anbefalinger på den store dagen. Så her er et knippe av disse.
Usannsynlig vakkert tegnet «langsom» historie!
Linn
Møt Asterios Polyp, arkitekt, professor, forfatter og besserwisser.Men det var før... Nå er han femti, og livet rakner, noe som fører ham ut på skjebnesvanger reise.
Glimrende tenkt og tegnet!
En eksistensiell tegneserie med mye humor og satire, som utfordrer både tanker og følelser.
Marit
Enten så er den skikkelig god, eller så er den skikkelig dårlig. Jeg har ikke peiling, for jeg leste den, men skjønte ingenting. Handler om noen kvinner som blir drept, og en etterforsker som jeg også tror drepte dem. Jeg er ikke helt sikker. Bare forvirra. Er en mørk historie, det skjønte jeg jo. Fin tittel da.
Mette
En samling av tegneserienoveller som virkelig klarer å formidle hvor utfordrende det noen ganger bare kan være å leve, og hvor nødvendig det kan være med et livsendrende valg.
Karen
Døv nattevakt får jobb på Louvre-museet i Paris, hvor kunstverkene lever sitt eget liv etter stengetid. Grågrønn, drømmeaktig atmosfære impoerer mer enn historien.
Åsmund
Varm, humoristisk og rørende fortelling om vennskap, kjærlighet og å leve med HIV på begynnelsen av 90-tallet. Fortalt i et klassisk tegneseriespråk som gjør et alvorlig tema lett tilgjengelig.
Marte
Det tar ikke lang tid før de mørke illustrasjonene setter stemningen for en plass i sørstatene i 1929. Et sted med blues, omstreifere, rasisme og vigilanter. Et sted hvor; Law around here comes and goes…. Her befinner vår omreisende og gitarspillende helt seg, på feil sted, til feil tid. Ettersøkt for et drap han ikke har begått er han på flukt fra loven og det som verre er.
En god beskrivelse av en tidsepoke og et sted som bød på mye tragedie og ondskap, men også roten til noe av det beste innen musikk.
Håkon
Dette er en drømme-, eller heller marerittaktig bok om frykten for alt som kan gå galt. Det begynner nærmest Kafkask; stakkars Percy har liten kontroll over det som skjer. Etter hvert går det bedre og temaene hoper seg opp: kjærlighet, religiøs fanatisme, forhold mellom foreldre og barn og ikke minst døden. Kanskje ikke så muntert, men Percy vokser med oppgavene.
Elisabeth
Liker du grov vold og lav moral? Ta en tur til Texas (med eller uten bibel).
Olav
Usannsynlig vakkert tegnet «langsom» historie!
Linn
Møt Asterios Polyp, arkitekt, professor, forfatter og besserwisser.Men det var før... Nå er han femti, og livet rakner, noe som fører ham ut på skjebnesvanger reise.
Glimrende tenkt og tegnet!
En eksistensiell tegneserie med mye humor og satire, som utfordrer både tanker og følelser.
Marit
Enten så er den skikkelig god, eller så er den skikkelig dårlig. Jeg har ikke peiling, for jeg leste den, men skjønte ingenting. Handler om noen kvinner som blir drept, og en etterforsker som jeg også tror drepte dem. Jeg er ikke helt sikker. Bare forvirra. Er en mørk historie, det skjønte jeg jo. Fin tittel da.
Mette
En samling av tegneserienoveller som virkelig klarer å formidle hvor utfordrende det noen ganger bare kan være å leve, og hvor nødvendig det kan være med et livsendrende valg.
Karen
Åsmund
Varm, humoristisk og rørende fortelling om vennskap, kjærlighet og å leve med HIV på begynnelsen av 90-tallet. Fortalt i et klassisk tegneseriespråk som gjør et alvorlig tema lett tilgjengelig.
Marte
Det tar ikke lang tid før de mørke illustrasjonene setter stemningen for en plass i sørstatene i 1929. Et sted med blues, omstreifere, rasisme og vigilanter. Et sted hvor; Law around here comes and goes…. Her befinner vår omreisende og gitarspillende helt seg, på feil sted, til feil tid. Ettersøkt for et drap han ikke har begått er han på flukt fra loven og det som verre er.
En god beskrivelse av en tidsepoke og et sted som bød på mye tragedie og ondskap, men også roten til noe av det beste innen musikk.
Håkon
Dette er en drømme-, eller heller marerittaktig bok om frykten for alt som kan gå galt. Det begynner nærmest Kafkask; stakkars Percy har liten kontroll over det som skjer. Etter hvert går det bedre og temaene hoper seg opp: kjærlighet, religiøs fanatisme, forhold mellom foreldre og barn og ikke minst døden. Kanskje ikke så muntert, men Percy vokser med oppgavene.
Elisabeth
Liker du grov vold og lav moral? Ta en tur til Texas (med eller uten bibel).
Olav
tirsdag 6. mai 2014
Spies like us
Britiske Mark Millar er en serieforfatter som er altfor flink og som jeg har lest altfor lite av. Selv om Millar ikke fikk mye oppmerksomhet har tre av seriene hans blitt filmatisert. Wanted fra 2008 og Kick-Ass 1 og 2 ble til to filmer som kom 2010 og 2013. Etter å ha jobbet for en rekke forlag har han hatt mest suksess hos Marvel. Han har nå startet det uavhengige Millarworld og hvor det kan virke som det forlaget som kommer opp med det beste tilbudet får utgi seriene hans. Han samarbeidet lenge med Grant Morrison, men de er nå bitre uvenner. Det jeg har funnet dreier det seg om hvem som fikk ideen til en Authority-historie.
Så på den seks hefters miniserien The Secret Service: Kingsman har han jobbet sammen med Dave Gibbons (Watchmen, Martha Washington og The Originals). Denne tegner for første gang på lenge og gjør som vanlig en glimrende jobb. Her han allikevel valgt å gjøre nytte av Andy Lanning som rentegner og rentegnere bruker Gibbons vanligvis ikke. Den andre samarbeidspartneren her er regissør og produsent Matthew Vaughn. Filmer han har regissert er: Layer Cake, Stardust, Kick-Ass, X-Men: First Class og er snart ferdig med filmatiseringen av denne serien (premiere i oktober).
Da gjenstår det bare si noe om selve serien. Den var bare skamløyen! Som å lese noe av det beste av Garth Ennis og som en av kritikerne sa: James Bond møter My Fair Lady. Det hele starter med at Star Wars stjernen Mark Hamill er blitt kidnappet. Redningsaksjonen MI6 setter i gang lykkes nesten. Så forflytter handlingen seg til en av disse nitriste bydelene i London. Hvor man som livslang trygdemottakere ikke har store forhåpninger om en bedre fremtid, hvor fattigdommen gjør mennesker mindre og disse blir stuet inn i dårlige kommunale boligblokker. Her møter vi Gary som bor med mor, bror og en brutal stefar. Snart atten og en erfaren biltyv. De gangene han har blitt tatt av politiet har onkelen hjulpet ham ut av knipen.
Onkel Jack er en Storbritannias superagenter og har avverget små og store katastrofer. Etter endelig å ha innsett hvor heldig han er for å ha unnsluppet bydelen han vokste opp i tilbyr han nevøen muligheten til å gjøre det samme. Begynne på en superhemmelig spionskole og siden gå i sin onkels fotspor. Og samtidig er det noen som setter sin skjebnesvangre plan ut i livet og denne vil få fatale følger for nesten alle av oss. Denne serien, The Secret Service: The Kingsman er, som sagt, noe av det vittigste jeg har lest på lenge og denne samlingen kom ut i år….
Så på den seks hefters miniserien The Secret Service: Kingsman har han jobbet sammen med Dave Gibbons (Watchmen, Martha Washington og The Originals). Denne tegner for første gang på lenge og gjør som vanlig en glimrende jobb. Her han allikevel valgt å gjøre nytte av Andy Lanning som rentegner og rentegnere bruker Gibbons vanligvis ikke. Den andre samarbeidspartneren her er regissør og produsent Matthew Vaughn. Filmer han har regissert er: Layer Cake, Stardust, Kick-Ass, X-Men: First Class og er snart ferdig med filmatiseringen av denne serien (premiere i oktober).
Da gjenstår det bare si noe om selve serien. Den var bare skamløyen! Som å lese noe av det beste av Garth Ennis og som en av kritikerne sa: James Bond møter My Fair Lady. Det hele starter med at Star Wars stjernen Mark Hamill er blitt kidnappet. Redningsaksjonen MI6 setter i gang lykkes nesten. Så forflytter handlingen seg til en av disse nitriste bydelene i London. Hvor man som livslang trygdemottakere ikke har store forhåpninger om en bedre fremtid, hvor fattigdommen gjør mennesker mindre og disse blir stuet inn i dårlige kommunale boligblokker. Her møter vi Gary som bor med mor, bror og en brutal stefar. Snart atten og en erfaren biltyv. De gangene han har blitt tatt av politiet har onkelen hjulpet ham ut av knipen.
Onkel Jack er en Storbritannias superagenter og har avverget små og store katastrofer. Etter endelig å ha innsett hvor heldig han er for å ha unnsluppet bydelen han vokste opp i tilbyr han nevøen muligheten til å gjøre det samme. Begynne på en superhemmelig spionskole og siden gå i sin onkels fotspor. Og samtidig er det noen som setter sin skjebnesvangre plan ut i livet og denne vil få fatale følger for nesten alle av oss. Denne serien, The Secret Service: The Kingsman er, som sagt, noe av det vittigste jeg har lest på lenge og denne samlingen kom ut i år….
fredag 2. mai 2014
Det kommer sent, men sånn midt på treet
Etter en lengre periode med fri, og uvirksom på bloggen p.g.a. manglende internett og PC og/eller Mac, er dette det første nye innlegget av forhåpentligvis flere. Nå har det ikke vært så mange nye serier jeg har skrevet om de siste månedene og det blir det heller ikke i dag, men det vil endre seg. Nå er det en unnskyldning jeg har med hensyn til at det har blitt så mange innlegg om eldre serier og det er at jeg har gjenoppdaget gleden ved å lese bøker. Er mer enn halvveis i siste bok, The Last Argument of Kings, i Joe Abercrombie`s trilogi The First Law.
Så var det en kveld for rundt en uke siden jeg stod og kikket gjennom hyllene i en av bokhyllene der hjemme. Da så jeg noen album utgitt på Catalan Communications jeg kjøpte for rundt 25-30 år siden. Catalan var for øvrig det forlaget som først utga europeiske album i en større skala i USA og hvor formatet var bare litt mindre enn originalene. Det startet opp i 1983 og utga også mye av det som tidligere hadde blitt trykket i Heavy Metal. Nå var det tre av disse albumene jeg fikk det for meg at jeg ville lese om igjen og pussig nok kom opphavsmennene fra tre forskjellige land.
Først ut var Exterminator 17 av forfatteren Jean-Pierre Dionnet og den mer enn geniale Enki Bilal (Dionnet franskmann og Bilal opprinnelig fra gamle Jugoslavia). En historie lagt til en fremtid hvor mennesket har erobret verdensrommet og kriger blir utkjempet av kloninger. Skaperen av disse iakttar de siste krigshandlingene på en fjern planet og blant de stridende ser han en nummer sytten. Den siste av sitt slag og den siste modellen som ble klonet fra hans eget genmateriale. Det blir så inngått våpenhvile og reglene tilsier da at alle de stridende må termineres. Nummer 17 dør og så dør skaperen og nummer 17 gjenoppstår. Og dermed vil den nyoppstandne finne svar på de spørsmålene som har dukket opp i forbindelse med disse hendelsene. Om han og leseren får så mange svar er vel heller uklart, men det er heller ikke så viktig (det kom senere tre album tegnet av Igor Baranko, men har jeg ikke lest disse). Historien er fra 1979, preget av at tegneserier for et voksent publikum ennå var noe nytt og så var det slik at jeg kunne ha lest telefonkatalogen bare Bilal hadde illustrert den. Dette albumet kom også ut i Norge, men da i pocketformat utgitt på Semic i serien Tegneseriepocket.
Spanske Daniel Torres tror jeg at jeg har nevnt før. Hans retrofuturistiske serie om Rocco Vargas er så stilfull at en ser bort fra at historiene ikke alltid er like interessante. Denne ideen om å la førtitallet være det som skulle prege fremtiden. Hvor denne periodens design, livsstil, væremåte og tankegang preger allting. Hvor noen menn er menn og de fleste kvinner har et iboende ønske om å bli reddet av en av disse. Mest mann av dem alle er Rocco Vargas. I albumet Triton, det første i serien om Vargas, har han trukket seg tilbake og har tatt fatt på en karriere som forfatter. Selvfølgelig bor han i en svær bungalow, med tilhørende badebasseng og mer enn nok solskinn. Han blir så oppsøkt av en gammel venn, motsetter seg å hjelpe denne og vennen blir snart drept. Det viser seg så at intet godt kommer fra Saturn. Triton er for øvrig en av Neptuns måner og er her et meget eksklusivt skisportsted hvor deler av handlingen utspiller seg.
Siste album er italienske Milo Manaras The Paper Man. Et av hans album hvor det erotiske er tonet noe ned. Hvor en møter en cowboy på vei til å møte sin elskede han bare har et fotografi av. Først møter han en eldre engelsk soldat som er blitt glemt av både fedreland og hvis krig er avsluttet mange år tidligere. Deretter en til fange tatt indiansk kvinne, White Rabbit, og en predikant som blir fullstendig rabiat hver gang det regner. Cowboyen blir gitt kallenavnet The Paper Man av kvinnen i deres noe spesielle reisefølge, siden han synes å være forelsket i en papirbit. Historien er komplisert på en enkel måte og har en slutt som blir tristere enn man hadde ventet. Men igjen er det tegningene som imponerer mest. Og sånn må det ha vært den gang da. Det var ikke så viktig med historien bare de kunne tegne.
Så var det en kveld for rundt en uke siden jeg stod og kikket gjennom hyllene i en av bokhyllene der hjemme. Da så jeg noen album utgitt på Catalan Communications jeg kjøpte for rundt 25-30 år siden. Catalan var for øvrig det forlaget som først utga europeiske album i en større skala i USA og hvor formatet var bare litt mindre enn originalene. Det startet opp i 1983 og utga også mye av det som tidligere hadde blitt trykket i Heavy Metal. Nå var det tre av disse albumene jeg fikk det for meg at jeg ville lese om igjen og pussig nok kom opphavsmennene fra tre forskjellige land.
Først ut var Exterminator 17 av forfatteren Jean-Pierre Dionnet og den mer enn geniale Enki Bilal (Dionnet franskmann og Bilal opprinnelig fra gamle Jugoslavia). En historie lagt til en fremtid hvor mennesket har erobret verdensrommet og kriger blir utkjempet av kloninger. Skaperen av disse iakttar de siste krigshandlingene på en fjern planet og blant de stridende ser han en nummer sytten. Den siste av sitt slag og den siste modellen som ble klonet fra hans eget genmateriale. Det blir så inngått våpenhvile og reglene tilsier da at alle de stridende må termineres. Nummer 17 dør og så dør skaperen og nummer 17 gjenoppstår. Og dermed vil den nyoppstandne finne svar på de spørsmålene som har dukket opp i forbindelse med disse hendelsene. Om han og leseren får så mange svar er vel heller uklart, men det er heller ikke så viktig (det kom senere tre album tegnet av Igor Baranko, men har jeg ikke lest disse). Historien er fra 1979, preget av at tegneserier for et voksent publikum ennå var noe nytt og så var det slik at jeg kunne ha lest telefonkatalogen bare Bilal hadde illustrert den. Dette albumet kom også ut i Norge, men da i pocketformat utgitt på Semic i serien Tegneseriepocket.
Spanske Daniel Torres tror jeg at jeg har nevnt før. Hans retrofuturistiske serie om Rocco Vargas er så stilfull at en ser bort fra at historiene ikke alltid er like interessante. Denne ideen om å la førtitallet være det som skulle prege fremtiden. Hvor denne periodens design, livsstil, væremåte og tankegang preger allting. Hvor noen menn er menn og de fleste kvinner har et iboende ønske om å bli reddet av en av disse. Mest mann av dem alle er Rocco Vargas. I albumet Triton, det første i serien om Vargas, har han trukket seg tilbake og har tatt fatt på en karriere som forfatter. Selvfølgelig bor han i en svær bungalow, med tilhørende badebasseng og mer enn nok solskinn. Han blir så oppsøkt av en gammel venn, motsetter seg å hjelpe denne og vennen blir snart drept. Det viser seg så at intet godt kommer fra Saturn. Triton er for øvrig en av Neptuns måner og er her et meget eksklusivt skisportsted hvor deler av handlingen utspiller seg.
Siste album er italienske Milo Manaras The Paper Man. Et av hans album hvor det erotiske er tonet noe ned. Hvor en møter en cowboy på vei til å møte sin elskede han bare har et fotografi av. Først møter han en eldre engelsk soldat som er blitt glemt av både fedreland og hvis krig er avsluttet mange år tidligere. Deretter en til fange tatt indiansk kvinne, White Rabbit, og en predikant som blir fullstendig rabiat hver gang det regner. Cowboyen blir gitt kallenavnet The Paper Man av kvinnen i deres noe spesielle reisefølge, siden han synes å være forelsket i en papirbit. Historien er komplisert på en enkel måte og har en slutt som blir tristere enn man hadde ventet. Men igjen er det tegningene som imponerer mest. Og sånn må det ha vært den gang da. Det var ikke så viktig med historien bare de kunne tegne.
tirsdag 15. april 2014
Going Underground (light) 2
Det som er kommet ut av Gilbert Shelton`s serier på norsk i løpet av de siste femogtyve årene er raskt oppsummert. Det at det i det hele er kommet noe er i seg selv litt enestående. Her hjemme var det vel 70-årene hvor hans serier hadde et publikum og ettersom jeg muligens husker kom det også noen norske undergrunnutgivelser med oversatte amerikanske undergrunnserier, deriblant Shelton`s Freak Brothers. Så i 1990 kom albumet Freak Brothers: Tilbake til grasrota på et da obskurt, og nå glemt, forlag. Bladkompaniet ga i perioden 1990-92 ut humorbladet Stripp og i nr. 1 1991 dukket Wonder Wart-hog opp i den lengre fortellingen Philbert Desanex`s drømmer. Og i nr. 7 samme år ga han oss motortips.
Gilbert Shelton ble født i Houston, Texas i 1940 og er nå bosatt i Paris, Frankrike. Han debuterte som serietegner på College og mest kjent for sin serie The Fabulous Furry Freak Brothers. Dette er en til tidvis genial serie og jeg skal skrive mer om den siden. Kan bare nevne at Stavanger bibliotek har en to binds samling av denne. Så er det også det at Shelton er en av de som trekkes frem som en av de som har bidratt mye til at serier nå også er for de mer voksne enn meg.
Wonder Wart-Hog er en av de morsomste superheltparodiene noensinne. Denne fint lite pene figuren som skal forsvare de amerikanske verdiene og som ikke er altfor slug. Som havner i den ene situasjonen mer absurd enn den forrige og med meget alternative løsninger på de fleste problemer. Som bokstavelig ikler seg sitt alter ego Philbert Desanex og forsvinner i mengden blant de kontorgrå massene. Alt i alt en særdeles mindre vellykket utgave av Supermann og Clark Kent. Desanex er selvfølgelig journalist. Og jobber med en mye mindre likandes utgave av Lois Lane. Med en visshet om at hans drømmer bare vil forbli det.
Nå er det jo slik at Shelton ikke går glipp av muligheten til å kommentere den politiske utviklingen i USA. Hvor han gjør narr av høyresiden i amerikansk politikk, materialismen, griskheten bygget inn i det kapitalistiske system og viser hvor lite han har til overs for den økende militarismen. Han har sitt å si om miljøvern også. Og alt dette er preget av den alternative bevegelsen som rammet 60-tallet og som han var en del av (fant nettopp ut at han var en god venn av Janis Joplin og at hun dukker opp i en av historiene med The Hog of Steel, Wonder Wart-Hog Meets the Elusive, Chimerical Chameleon!) Alt dette uten en eneste gang å glemme å være morsom. Og det går heller ikke an å se bort fra at han er en rasende dyktig tegner også.
Gilbert Shelton ble født i Houston, Texas i 1940 og er nå bosatt i Paris, Frankrike. Han debuterte som serietegner på College og mest kjent for sin serie The Fabulous Furry Freak Brothers. Dette er en til tidvis genial serie og jeg skal skrive mer om den siden. Kan bare nevne at Stavanger bibliotek har en to binds samling av denne. Så er det også det at Shelton er en av de som trekkes frem som en av de som har bidratt mye til at serier nå også er for de mer voksne enn meg.
Wonder Wart-Hog er en av de morsomste superheltparodiene noensinne. Denne fint lite pene figuren som skal forsvare de amerikanske verdiene og som ikke er altfor slug. Som havner i den ene situasjonen mer absurd enn den forrige og med meget alternative løsninger på de fleste problemer. Som bokstavelig ikler seg sitt alter ego Philbert Desanex og forsvinner i mengden blant de kontorgrå massene. Alt i alt en særdeles mindre vellykket utgave av Supermann og Clark Kent. Desanex er selvfølgelig journalist. Og jobber med en mye mindre likandes utgave av Lois Lane. Med en visshet om at hans drømmer bare vil forbli det.
Nå er det jo slik at Shelton ikke går glipp av muligheten til å kommentere den politiske utviklingen i USA. Hvor han gjør narr av høyresiden i amerikansk politikk, materialismen, griskheten bygget inn i det kapitalistiske system og viser hvor lite han har til overs for den økende militarismen. Han har sitt å si om miljøvern også. Og alt dette er preget av den alternative bevegelsen som rammet 60-tallet og som han var en del av (fant nettopp ut at han var en god venn av Janis Joplin og at hun dukker opp i en av historiene med The Hog of Steel, Wonder Wart-Hog Meets the Elusive, Chimerical Chameleon!) Alt dette uten en eneste gang å glemme å være morsom. Og det går heller ikke an å se bort fra at han er en rasende dyktig tegner også.
tirsdag 8. april 2014
Going Underground (light) 1
Siden sist innlegg har jeg rukket å bli et år eldre og er bare måtelig fornøyd med det. For det andre har jeg igjen startet å lese bøker og det har tatt mye tid bort fra å få lest nye tegneserier. Det tredje er at jeg er litt usikker på hva jeg skal skrive om. Det er mange ting å velge mellom, men ingenting som virkelig fenger. Eller at det blir en altfor omfattende oppgave siden vårslappheten har rammet meg hardt. Så var det hva jeg kom frem til.
Jeg er oppvokst på Sandnes og der kom ikke The Summer of Love (i en mer lokal og utvannet utgave) før på midten av syttitallet. Og etterdønningene gjorde seg ennå gjeldende lenge etter at jappetiden var kommet. Så som unge håpefulle gikk vi rundt og hørte på musikk som var populær på den tiden en ennå gikk i bleier. Tidlig på åttitallet fikk jeg jobb i en bokhandel og etter en stund fant jeg ut at det også gikk an å bestille tegneserier. De første jeg bestilte var album i en serie utgitt på det danske forlaget Interpresse. Serien het Underground og presenterte forskjellige amerikanske undergrunnserier.
Så en digresjon: En kjenning av meg hadde lenge samlet på amerikanske undergrunnserier og lot meg låne en hel bærepose av disse heftene. Mange av disse har jeg ikke fått lest siden og jeg var beæret at han lot meg få låne dem. Så var det en kveld jeg gikk og la meg. Men først skulle jeg lese litt på sengen. Jeg satte posen med serier ved siden av sengen og klarte nesten å sette halvliterglasset fylt med Nesquick på nattbordet. Posen fyltes med sjokolademelk og blant mange holdt for eksempel S Clay Wilson`s The Checkered Demon på å drukne. Kjenningen kringlevrei meg ikke, men insisterte bare på å få restene tilbake.
Jeg fikk tak i fire av de fem først albumene (serien ble avsluttet med album nr. 18) og det var. Fritz the Cat av Robert Crumb. Crumb regnes vel som den viktigste undergrunntegneren, men selv har jeg aldri helt fått sansen for hans serier (det er jo noen unntak). Synes å huske at jeg virkelig likte dokumentarfilmen om ham og brødrene. Crumb fra 1994 og regissert av Terry Zwigoff. Det var to album med The Fabulous Furry Freak Brothers av Gilbert Shelton, med litt hjelp. Ham skal jeg skrive litt mer om siden og hans andre store serie, Wonder Warthog.
Til sist var det Rand Holmes` Harold Hedd. Dette var en serie som skilte seg ut med tegninger som var mindre karikerte og etter hvert utviklet han en veldig naturtro stil. Om det at han var fra Canada gjorde noen forskjell er vanskelig å si, men blandingen av komikk og en smule spenning var faktisk veldig okei. Blandet sammen med at hovedpersonen og de rundt ham var hippier og hadde et meget liberalt forhold til bevissthetsutvidende stoffer. Hovedhistorien i dette albumet går ut på å forflytte store mengder nyhøstet hamp fra Mexico og nordover i et britisk bombefly fra annen verdenskrig. Senere kom han med en serie om Hitlers kokain og viderverdighetene rundt det. Senere i karrieren konsentrerte han seg mer om rene horror-historier. Før han ble maler av surrealistiske bilder på heltid. Han døde i 2002 bare 60 år gammel.
Jeg er oppvokst på Sandnes og der kom ikke The Summer of Love (i en mer lokal og utvannet utgave) før på midten av syttitallet. Og etterdønningene gjorde seg ennå gjeldende lenge etter at jappetiden var kommet. Så som unge håpefulle gikk vi rundt og hørte på musikk som var populær på den tiden en ennå gikk i bleier. Tidlig på åttitallet fikk jeg jobb i en bokhandel og etter en stund fant jeg ut at det også gikk an å bestille tegneserier. De første jeg bestilte var album i en serie utgitt på det danske forlaget Interpresse. Serien het Underground og presenterte forskjellige amerikanske undergrunnserier.
Så en digresjon: En kjenning av meg hadde lenge samlet på amerikanske undergrunnserier og lot meg låne en hel bærepose av disse heftene. Mange av disse har jeg ikke fått lest siden og jeg var beæret at han lot meg få låne dem. Så var det en kveld jeg gikk og la meg. Men først skulle jeg lese litt på sengen. Jeg satte posen med serier ved siden av sengen og klarte nesten å sette halvliterglasset fylt med Nesquick på nattbordet. Posen fyltes med sjokolademelk og blant mange holdt for eksempel S Clay Wilson`s The Checkered Demon på å drukne. Kjenningen kringlevrei meg ikke, men insisterte bare på å få restene tilbake.
Jeg fikk tak i fire av de fem først albumene (serien ble avsluttet med album nr. 18) og det var. Fritz the Cat av Robert Crumb. Crumb regnes vel som den viktigste undergrunntegneren, men selv har jeg aldri helt fått sansen for hans serier (det er jo noen unntak). Synes å huske at jeg virkelig likte dokumentarfilmen om ham og brødrene. Crumb fra 1994 og regissert av Terry Zwigoff. Det var to album med The Fabulous Furry Freak Brothers av Gilbert Shelton, med litt hjelp. Ham skal jeg skrive litt mer om siden og hans andre store serie, Wonder Warthog.
Til sist var det Rand Holmes` Harold Hedd. Dette var en serie som skilte seg ut med tegninger som var mindre karikerte og etter hvert utviklet han en veldig naturtro stil. Om det at han var fra Canada gjorde noen forskjell er vanskelig å si, men blandingen av komikk og en smule spenning var faktisk veldig okei. Blandet sammen med at hovedpersonen og de rundt ham var hippier og hadde et meget liberalt forhold til bevissthetsutvidende stoffer. Hovedhistorien i dette albumet går ut på å forflytte store mengder nyhøstet hamp fra Mexico og nordover i et britisk bombefly fra annen verdenskrig. Senere kom han med en serie om Hitlers kokain og viderverdighetene rundt det. Senere i karrieren konsentrerte han seg mer om rene horror-historier. Før han ble maler av surrealistiske bilder på heltid. Han døde i 2002 bare 60 år gammel.
Abonner på:
Innlegg (Atom)


+(4+covers)+(1920px)+(darkness-empire)+007.jpg)













































