tilværelsens
bærebjelke
av usikkerhetens
termitter
Jeg skal ikke beklage meg om denne ulidelige streiken i dette innlegget. Jeg skal heller ikke skrive fortsettelsen på det foregående innlegget om maxi-serien 52. Til det er denne serien for omfattende og historiene så mange at jeg ikke helt har klart å finne en måte å presentere det på som ikke vil være minimum tre innlegg. Istedenfor skal jeg skrive om en serie som jeg egentlig hadde tenkt å mislike p.g.a. dennes kynisme og menneskeforakt. Sånn ble det da ikke og siden jeg nå har lest de rundt 1000 sidene serien utgjør kommer innlegget om den her.
Manga er ikke det som er blitt nevnt hyppigst i denne bloggen og det skyldes at jeg har litt problemer med disse figurene med tallerkenøyne. Jeg foretrekker realistisk tegnet manga og det kommer det ikke like mye av på markedet. Og ofte er det samuraiserier og det blir i lengden litt uspennende. En som tegner realistisk (ofte litt i overkant sådan) manga er Ryoichi Ikegami. Blant verdens 10 beste serietegnerne gjennom tidene og nevnt tidligere i bloggen. Det hører med til historien at han har et lass med assistenter, men det spiller egentlig ikke så stor rolle. Sammen med Buronson (Fist of the Northstar) laget han serien Strain i perioden 1997-8. De har tidligere laget den politiske thrilleren Sanctuary og hvor Buronson (Yoshiyuki Okamura) brukte navnet Sho Fumimura. Dette er en serie jeg skal komme tilbake til bare jeg får lest den ferdig. 
Vel, handlingen i Strain utspiller seg i all hovedsak i Malaysia. Her møter vi Mayo (japansk for hest) som har kommet på den pussige forretningsideen at han dreper hvem som helst for 5 malayiske dollar. Hans eneste venn er den aldrende Sai, som igjen har nære forbindelser med Sai-Tongen. Det viser seg at Mayo egentlig er Singko Kusawa, en av to arvinger til det japanske multinasjonale selskapet Kusawa. Noen år tidligere har han blitt tatt med narkotika noen hadde plantet i bagasjen hans og dømt til døden. Han overlever den elektriske stolen (nå trodde jeg henging var vanlig) og klatrer noen dager etter begravelsen ut av sin egen grav. Dette kan jo sette sitt preg på hvem som helst. Hans eldre bror Shunichiro var ansvarlig for narkotikaen og når han får greie på at lillebroren er i live setter han himmel og jord i bevegelse for å rette opp denne feilen og få minstemann tilbake i den graven han skulle ha vært i de siste årene. 
Shunichiro har via mellommenn tidligere bestilt Mayo sine tjenester og oppdraget gikk ut på å drepe den sykelige moren til den 12 år gamle gateprostituerte Shion. Noe Mayo ikke gjør han dreper i stedet oppdragsgiveren. Shion har da også en sentral plass i den videre historien. Nå er en ikke kommet langt ut i handlingen og det hele blir enda mer komplisert. Dette er en thriller med storfinans, argumenter for asiatisk proteksjonisme mot unødvendig vestlig innblanding, Yakuzaen og Tongene er involvert, det samme er en av Malaysias frigjøringskjemper(en av de mindre troverdige påstandene er at gjenværende japanske soldater fra okkupasjonen skulle vært alfa og omega for den malayiske frigjøringskampen mot engelskmennene) og ikke minst er det snakk rent og riktig blod. Arv er noe det snakkes mye om i denne serien. 
Dette er en serie hvor de fleste regelmessig bør fylles med avsky. Volden er så realistisk og grafisk og flere av seriens bipersoner er så hinsides det en er vant til i vestlige serier. Det som forundrer en er at det er japanske sensurinstanser, men at de er mer interessert i å fjerne enhver antydning til kjønnshår enn gjøre noe med den mer ekstreme volden. Hvorfor skal en da lese denne serien. Vel, historien er, tross innsigelser, faktisk veldig bra og Ikegami kan ikke gjøre noe feil. Selv om han kommer farlig nær her. Det finnes ingen som lager serier som Ikegami og det burde være grunn god nok til å lese også denne. En annen ting er at ingen av de seriene jeg har lest av ham kan kalles finslige. Det eneste unntaket er mangaversjonen av Spider-Man han tegnet på slutten av 60-tallet. 
3 kommentarer:
Jeg mener nå at Ikegami gjorde noe feil når han var med å lage Wounded Man. Jeg har bare lest første nummer, og det var i hvert fall noe av det dårligere jeg har lest. Historien var nok værre enn tegningene, selv om den var skrevet av Koike (Lone Wolf and Cub, Crying Freeman m.m.). Jeg forlanger ikke at vold, nakenhet og sex skal være "nødvendig for handlingen". Dette kan være et mål i seg selv, men i Wounded Man ble det bare dumt. Det kan jo hende serien tar seg opp i senere nummer, men første nummer var en sånn smørje av kvinnefiendlig og dårlig motivert vold at jeg ikke gidder å lese mer.
Ikegami er nok ikke en av mine store helter, men det skyldes kanskje at jeg har lest for lite/feil serier av ham? Jeg har f.eks. ikke lest Strain.
Kan absolutt anbefale "Sanctuary", som ble reklamert som en "erotisk ladet manga", da jeg leste den for noen år tilbake. Så veldig mye erotisk var det ikke, selv om det var noen scener. For min del likte jeg den pga at den virket som ett politisk oppgjør med eldre-generasjonen, og en politiker-elite som var gjennom-korrupt.
"Drastic times needs drastic measures" - for å si det sånn.
Ser fram til å lese "Strain", så takk for tipset !
Jeg har ikke hørt om Wounded Man en gang, men det du beskriver var noe av det samme jeg satt igjen med etter å ha lest bok en av Strain. Derfor gikk det lang tid før jeg leste resten av serien. En av de tingene som virkelig har sjokkert meg er at japanerne har utviklet kommersielle computerspill hvor formålet er å voldta og antaste kvinner. I følge reportasjen i 60 Minutes er de også veldig populære. Da begynner en å ane hvilke enorme kulturforskjeller det er. En eller annen sa : For at japanerne skulle kunne bo i øynasjonen Japan måtte de inngå en avtale om at alle sammen ble kollektivt sinnsyke. Av og til kan det virke som det stemmer.
Jeg liker faktisk Sanctuary bedre enn Strain, men biblioteket mangler bind seks, så jeg har bare lest de fem første. En annen serie av Ikegami jeg har lest er Samurai Crusader som er en, til tider, nokså ufrivillig morsom historie. Skrevet av Hiroi Oji som ikke har store kunnskaper om europeisk mellomkrigshistorie, som igjen er litt rart siden viktige deler av handlingen utspiller seg i Europa i mellomkrigstiden. Videre er to av hovedpersonene Ernest Hemingway og Pablo Picasso. Den virkelige hovedpersonen er neo-samuraien Kumomaru. Det som trekker opp historien er at den og såvidt prøver å belyse uhyrligheter begått av Japan i erobringen av Kina.
Legg inn en kommentar