Uten at du ser
Nødvendigheten av
Å forbli oppreist
Det hender jeg sitter ved en bardisk og drikker enten Farris eller kaffe. De gangene jeg gjør dette alene hender det at jeg ber om å få låne blokk og penn. Noen av innleggene i bloggen har blitt skrevet med og på slik lånt rekvisita. Jeg skal ikke trekke frem eksempler på sådanne som er forfattet på denne måten, de avslører seg selv. Det jeg skal er å komme til noe som ligner et poeng. Det blir i så fall at Farris og/eller kaffe kan føre til en type inspirasjon en vanligvis ikke ville kunne finne foruten. Det er noe eget med dette vannet fra Olav V`s kilde. 
I kjølvannet av streiken er det kanskje på sin plass å skrive om den tiende og siste samlingen med The Sandman, The Wake. The Sandman is dead. Long live the Sandman. Den nyeste inkarnasjonen av denne, av de syv uendelige, er Daniel, bortført i The Kindly Ones. Dette er en lysere utgave av Morpheus og han synes å ha mistet en del av det tungsinnet den tiligere, vi som lesere ble kjent med, inkarnasjonen bar med seg. Det eneste virkelig irriterende som skjedde på denne tiden var at utgivelsesfrekvensen var så sjelden at en glemte nesten hva som hadde skjedd mellom hver gang en fikk et nytt hefte. 
Første historie dreier seg om likvaken kvelden før og hvor Daniel blir introdusert for sine evige søsken. Hefte nr. 2 er om begravelsen hvor vi alle deltar. Og i tredje fortelling våkner vi til en ny tilværelse uten Morpheus. Etter begravelsen møter vi nok en gang Hob Gadling, mannen som har bestemt seg for å utsette døden på ubestemt tid. En mann født inn i middelalderen føler han seg ikke helt hjemme på et Reneissance Fair og sovner. I løpet av denne søvnen møter han igjen Death og blir igjen spurt om han har ombestemt seg. Disse fire heftene er det Michael Zulli som alene har tegnet. 
I det nest siste heftet er hovedpersonen en kinesisk tjenestemann ved keiserens hoff og hvis skjebne det var å falle i unåde. Han møter The Sandman, i Daniels, skikkelse i en av de mange soft places som etter sigende eksisterer. Denne historien er nydelig illustrert av Jon J Muth og hans utsøkte pennetegninger. Hele eposet avsluttes med at William Shakespeare fullfører sin avtale med The Sandman og overleverer det andre stykket han hadde blitt gitt i oppdrag å skrive. Det første var en Midsommernatts drøm og det hele avsluttes med The Tempest/Stormen. Gaiman skriver historien som om dette skulle ha vært Shakespeare`s siste stykke. Det var det vel ikke siden det ble ferdig rundt fem år før han døde i 1615. 
Avslutningen på denne serien var til å begynne med et antiklimaks. En satt skuffet igjen og lurte på hvorfor en følte seg så snytt. Den happy endingen en hadde ventet seg kom aldri. I stedet fikk leserne en avskjed hvor sorgen og savnet stod i sentrum og som ble ytterligere forsterket av at det nå var definitivt slutt på hele serien. Da ble det en god ide å lese hele serien på nytt og oppdage hvor genialt konstruert denne historien virkelig er. Og med dette avslutter jeg gjennomgangen av Neil Gaiman`s magnus opus og senere en gang komme innom avleggerhistoriene, nemlig de to miniseriene med Death i hovedrollen og Endless Nights.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar