Spinne garn
av for tidlig
mistet hår.
Skallet
strikke lue
Jeg har det med å skynde meg langsomt. Det er en av gavene jeg fikk fra mitt genetiske opphav og som jeg faktisk er takknemlig for. Et eksempel på dette er David Mazzuchelli`s (og han har jeg vitterlig nevnt tidligere i bloggen) grafiske roman Asterios Polyp fra 2009. I dette tilfellet er grafisk roman en helt korrekt betegnelse. Gjennom hele den 330 lange serien briljerer Mazzuchelli med sidenes layout, grafisk utforming, komplekse tegninger gjort enkle og en høyst uvanlig bruk av farger. Dette var en serie biblioteket fikk i midten av januar og det har tatt meg siden da å få lest den. Dette på tross av at Mazzuchelli er en av mine største favoritter. 
Asterios Polyp er seriens hovedperson. Han er utdannet arkitekt, men har aldri fått noen av sine prosjekter oppført. Han underviser i arkitektur ved universitetet i Itacha, upstate New York. Han er av typen som er forelsket i sin egen briljans og avhengig av å høre sin egen stemme(noe som gjorde at jeg kjente meg bedre igjen m.h.t. historien). Ved fødselen hadde han en tvillingbror som døde. Denne skulle ha hett Ignacio og er historiens forteller. Den starter ved at det slår ned et lyn i leiegården til Polyp i New York, hvor han bor når han ikke er i Itacha. Leiligheten hans blir overtent og han redder med seg bare tre ting. Han går ut i regnet og dette var den verste/beste 50-årspresangen han kunne fått. Han ender opp på en busstasjon og bruker alle pengene sine til å få en bussbillett så langt vekk som mulig. 
Her deler historien seg i to og leseren blir fortalt om hans tidligere liv og hans ekteskap til kunstneren og halvt japanske Hanah. Også var det tilværelsen han etablerer der hvor bussbilletten har brakt ham. Han får jobb på et bilverksted, uten å kunne noe om biler, drevet av Stiffly Major. Han får også leie et rom hjemme hos ham og Stiffly`s frodige og alternativt tenkende kone, Ursula. Serien veksler frem og tilbake mellom disse to historiene og en som leser blir gitt, ikke helt umiddelbare, innsyn i arkitektur, design, kunst og filosofi. Dette som kunne blitt en intellektuell overdose oppveies med sjarmerende og humoristiske hverdagsskildringer. 
Nå da jeg endelig har fått lest den kan jeg ikke si at jeg er ferdig med den. Det vil ta tid før alt synker inn og det vil heller ikke skade og lese den om igjen. Det en kan si om Asterios Polyp er at det er det nærmeste jeg noensinne har kommet en grafisk roman og ergo er det ikke annet enn å anbefale den på det varmeste. 
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar