Ettertenksomt uinteressant

Det er ikke det
at jeg er
så ærlig
Jeg har bare
så lite
å lyve om
Dette kan virke som fornem nød, men det er en ting som i økende grad plager meg. Jeg kan vel godt kalles for en samler, uten at jeg har det litt forstyrrede behovet for å ha komplette samlinger av alt. Allikevel har jeg opp gjennom årene klart å skaffe meg flere bøker enn jeg har lest, mer musikk enn jeg har hatt behov for å høre, en dvd-samling som tar plass og en ansamling av tegneserier hvis hovedhensikt synes å være å øke i antall. Da er det dette som bekymrer meg. En ting er få sett, hørt og lest alt dette, men når skal en få tid til å gjøre det om igjen. Jo, eldre en blir jo, mindre tid er det igjen. Jeg har allerede full booket godt over en fjerdedel av de forventede pensjonsårene mine bare med de bøkene jeg har lyst å lese om igjen. Hva så med alt det andre, både nytt og gammelt ? Det er slike alvorlige problemstillinger jeg bruker tiden min til å grunne over. Slik at det blir enda mindre tid igjen til å gjøre det jeg tenker på. Et eksempel på dette var nå sist lørdag, bare for å vise hvilket aktivt sosialt liv jeg lever, hvor jeg satt hjemme og bladde gjennom ukebladet Tempo fra siste halvdel av 1973 og 1974 årgangen. Av de 674 heftene som kom i denne serien har jeg vel jeg rundt 450. Jeg har årgangene etter 1974 komplett, men mangler selvfølgelig en god del hefter i disse to årgangene. Grunnen til at jeg fant frem disse var å sjekke ut hvor mye jeg manglet av Laymilie(Jean-Luc Vernal, skrev også manus til Jugurtha som var tegnet av Hermann. Så vidt nevnt tidligere) og Jean Tortons(Jeronaton) to album om spanjolenes erobring av Maya og Azteker rikene. Disse gikk altså som føljetonger i Tempo 1973-74. Gjensynet med denne serien var gledelig og jeg manglet mindre enn jeg fryktet.
Da dukket det opp et nytt problem, som er hvordan jeg skal kunne lese resten av seriene i Tempo om igjen. Det finnes en rekke glimrende serier som har blitt publisert her, men de har jeg også ofte i albumutgave(eksempelvis Løyntant Blueberry, Jaktfalkene, Buddy Longway, Asterix og Lucky Luke). Det jeg først tenker på er slike middelmådige serier som Jean Gratons Mark Breton, Duchâteau/Tibets serie, om en som er mulig eklere enn Tintin, Allan Falk, Edouard Aidans serier Tonga og Familien Franval og en av de verste er Albert Weinbergs serie om den canadiske jagerflypiloten Dan Cooper. Den likte jeg når jeg var liten, men det skyldes vel det at jeg har vokst opp som barn av flyvåpenet. Og dette er bare en håndfull av serier som tiden ikke har vært snille med. Jeg kan ikke se nødvendigheten av å måtte tvinge meg selv til å lese disse om igjen og allikevel føler jeg at det er nettopp det jeg er nødt til å gjøre. Om ikke annet enn for å gi dem en sjanse til. Disse bekymringene er altså grunnen til at jeg ser ut så gammel som jeg egentlig er.