torsdag 3. juni 2010

Så lenge varte det

Av og til
er jeg rosebusken
og tankene mine
bladlus

Nå har dette våset vart i en uke og jeg har allerede tapt inntektene av fire arbeidsdager fordi jeg ikke stilte som streikevakt mandag. Dette selv om jeg har mer enn gyldige grunner. Jeg vet fremdeles ikke hva det er vi streiker for. Likelønn ? Det er derfor det er like lett å komme inn på lærerstudiet som ingeniør. Kriteriet bør altså være at hvis en har treårig høyskole/universitetsutdanning så skal lønnen være lik. Dette må sies å være sosialdemokratisk tankegang på sitt aller verste. Ikke at jeg og ser at sykepleiere, lærere og barnehageansatte fortjener mye mer lønn enn de får i dag, men å sette i gang denne streiken for oppnå ”likelønn” er bare så mye mer enn hinsides fjollete. Og det viktigste argumentet for å begynne å skrive igjen er at dette er min blogg og ikke Stavanger Biblioteks !! Og det at jeg kjeder meg. Så hva har jeg lest i uken som er gått ? Ikke så mye, bare tre fjerdedeler av DC Comics serie 52 fra 2006. Grunnen til at jeg ikke har fått lest hele er at Outland hadde bare del 1, 3 og 4 på salg tidligere i våres og allikevel kunne jeg ikke la være å kjøpe dem. Dette fordi serien er skrevet av Geoff Johns(bl.a. Green Lantern og The Flash), Mark Waid(Captain America, The Flash og Kingdom Come), Greg Rucka(30 Days of Night, Queen & Country og Batman) og en av favorittskottene, Grant Morrison. Det mest imponerende er at unikumet Keith Giffen tegnet utkast til hver eneste side i serien og lenger ned i innlegget forstår en hvorfor dette er en idrettsprestasjon av de sjeldne. I Norge har vi siden av 50-årene hatt en ukentlig utgivelse av Donald Duck & co. Tempo kom fra 1968 ut hver uke. Fantomet har kommet hver annen uke siden slutten av 60-tallet. Dette er bare tre eksempler på hva som skiller utgivelsespolitikken i Norge og USA. Der borte har det vært vanlig med månedlige utgivelser siden før krigen. Alle forlagene har prøvd med ukentlige titler uten særlig hell. Dark Horse prøvde å skape blest om sine superhelter med serien Will to Power som kom med 12 ukentlige hefter. Det var egentlig 4 vanlige hefter splittet opp og hvor en endte opp med å betale mer for de 12 enn en ville ha gjort for fire vanlige hefter. Hvis jeg husker rett hadde Giffen en finger med her og. Det er dette som gjør 52 så spesielt. Forfatterne og redaktøren setter seg for å fortelle en historie som skal gå over et år og hvor historien blir fortalt i ”real time”, d.v.s. 52 hefter i løpet av ett år. For å sette en ekstra spiss på det hele er Superman, Wonder Woman og Batman missing in action. Serien er en direkte fortsettelse av den syv hefters Infinite Crisis hvor Superboy(Kon El) døde for å berge universet. Her ble Wonder Woman tvunget å drepe Maxwell Lord (Justice League International), Batman ble overmannet av sine indre demoner og Superman mister kreftene sine. Dette er da utgangspunktet for 52 og det er den mest interessante, gripende og fornøyelige superheltserien jeg har lest på lenge. Jeg skal komme tilbake til selve historien siden det vil ta litt plass å prøve å oppsummere en historie på over 1000 sider.

4 kommentarer:

Jo sa...

Velkommen tilbake.

Jeg vil anbefale den seneste utgaven av NRK P2s Radiofront som ble sendt i reprise i dag, og sikkert er lett å finne på nettet. Det dreier seg i sin helhet om superhelter. Noen av innslagene var nok mer perifert "finkulturelle" (superhelt-opera og gjennoppliving av Tor Åge Bringsværds "Bløtkakemannen"), men jeg synes Øivind Holen og Aslak Sira Myhres diskusjon om superheltenes politiske ståsted var både morsom og interessant.

For øvrig begynte Tempo-utgivelsene i 1966.

l.g. sa...

Jeg visste det, men kom de 13 nummerne i 1966 ukentlig ? Bløtkakemannen er en av mine definitive favoritter. Sprenge Natohovedkvarteret på Kolsås med bolledeig var når jeg leste det første gangen bare fantastisk. Sira Myhre har vel uttalt seg om tegneserier uten helt å være veldig kunnskapsrik og Øivind Holen sin blogg har jeg vært innom. Skal allikevel prøve å finne frem til denne utgaven av Radiofront.

Jo sa...

Jeg hadde egentlig tenkt Radiofront som et tips til de som savnet nytt stoff under streiken, men nå er vi kanskje tilbake til vanlig frekvens på innleggene?

Jeg likte også Bløtkakemannen (leste ikke historiene før de kom i en samlebok midt på 00-tallet), og det er jo en nyhet at han nå vil dukke opp i historier av en ny forfatter.

Men det er litt typisk at når superhelter, den eneste sjangeren som er genuin for tegneseriene, skal tas opp dreier halve programmet seg om superhelter som ikke hører hjemme i tegneseriene. Man kan jo ikke akkurat påstå at de vanlige superseriene allerede er så gjennomanalysert og -debattert i norsk kulturjournalistikk at det nå er behov for nye innfallsvinkler. Selv om de fleste i Norge kanskje kjenner superhelter primært fra film så stammer heltene, og stort sett også historiene, opprinnelig fra tegneseriene. Det er vel ingen kjente superhelter som har sin opprinnelse i andre medier?

Sira Myhre er nok ikke den aller mest kunnskapsrike når det gjelder serier. Men han er entusiastisk og makter å formidle noe av gleden ved å lese serier. I akkurat dette innslaget, der det også skulle dreie seg om politisk teori, var han egentlig et ganske naturlig valg.

Jeg er ganske sikker på at Tempo var et ukeblad helt fra starten. Uansett kom det 52 nummer i 1967.

l.g. sa...

Innleggene blir ikke like hyppige siden jeg ikke har internett hjemme. Snarere en en PC med Windows 2000 B.C. og som mister mapper hver gang jeg slår den på. Igjen har jeg blingset. Jeg mente selvfølgelig å skrive 1967.

Skal ikke Bringsværd selv skrive de nye historiene om Bløtkakemannen ? Hvis ikke, hva var da vitsen ?

Superhelter og politikk er i mine øyne et ikke-tema. Amerikanske som de fleste er, er de selvfølgelig preget av the american way. Og det er ikke slik at de foregår i en setting som er relevant til vår egen. De to eneste eksemplene jeg kommer på hvor politikk gjenspeiles i historien er The Watchmen med The Comedian og den psykotiske og lettere fascistiske Batman i Miller`s Return of the Dark Knight. Ellers vil jeg hevde at de fleste superhelter er politisk nøytrale og hvis meninger bare påvirkes av hvilken forfatter som har skrevet historien.