Så lenge varte det

Av og til

er jeg rosebusken
og tankene mine

bladlus

Nå har dette våset vart i en uke og jeg har allerede tapt inntektene av fire arbeidsdager fordi jeg ikke stilte som streikevakt mandag. Dette selv om jeg har mer enn gyldige grunner. Jeg vet fremdeles ikke hva det er vi streiker for. Likelønn ? Det er derfor det er like lett å komme inn på lærerstudiet som ingeniør. Kriteriet bør altså være at hvis en har treårig høyskole/universitetsutdanning så skal lønnen være lik. Dette må sies å være sosialdemokratisk tankegang på sitt aller verste. Ikke at jeg og ser at sykepleiere, lærere og barnehageansatte fortjener mye mer lønn enn de får i dag, men å sette i gang denne streiken for oppnå ”likelønn” er bare så mye mer enn hinsides fjollete. Og det viktigste argumentet for å begynne å skrive igjen er at dette er min blogg og ikke Stavanger Biblioteks !! Og det at jeg kjeder meg. Så hva har jeg lest i uken som er gått ? Ikke så mye, bare tre fjerdedeler av DC Comics serie 52 fra 2006. Grunnen til at jeg ikke har fått lest hele er at Outland hadde bare del 1, 3 og 4 på salg tidligere i våres og allikevel kunne jeg ikke la være å kjøpe dem. Dette fordi serien er skrevet av Geoff Johns(bl.a. Green Lantern og The Flash), Mark Waid(Captain America, The Flash og Kingdom Come), Greg Rucka(30 Days of Night, Queen & Country og Batman) og en av favorittskottene, Grant Morrison. Det mest imponerende er at unikumet Keith Giffen tegnet utkast til hver eneste side i serien og lenger ned i innlegget forstår en hvorfor dette er en idrettsprestasjon av de sjeldne. I Norge har vi siden av 50-årene hatt en ukentlig utgivelse av Donald Duck & co. Tempo kom fra 1968 ut hver uke. Fantomet har kommet hver annen uke siden slutten av 60-tallet. Dette er bare tre eksempler på hva som skiller utgivelsespolitikken i Norge og USA. Der borte har det vært vanlig med månedlige utgivelser siden før krigen. Alle forlagene har prøvd med ukentlige titler uten særlig hell. Dark Horse prøvde å skape blest om sine superhelter med serien Will to Power som kom med 12 ukentlige hefter. Det var egentlig 4 vanlige hefter splittet opp og hvor en endte opp med å betale mer for de 12 enn en ville ha gjort for fire vanlige hefter. Hvis jeg husker rett hadde Giffen en finger med her og. Det er dette som gjør 52 så spesielt. Forfatterne og redaktøren setter seg for å fortelle en historie som skal gå over et år og hvor historien blir fortalt i ”real time”, d.v.s. 52 hefter i løpet av ett år. For å sette en ekstra spiss på det hele er Superman, Wonder Woman og Batman missing in action. Serien er en direkte fortsettelse av den syv hefters Infinite Crisis hvor Superboy(Kon El) døde for å berge universet. Her ble Wonder Woman tvunget å drepe Maxwell Lord (Justice League International), Batman ble overmannet av sine indre demoner og Superman mister kreftene sine. Dette er da utgangspunktet for 52 og det er den mest interessante, gripende og fornøyelige superheltserien jeg har lest på lenge. Jeg skal komme tilbake til selve historien siden det vil ta litt plass å prøve å oppsummere en historie på over 1000 sider.