Årets trettiførste innlegg og det er 31.03. 2011

Siden dagen i dag er det den er tenkte jeg for engangs skyld ikke å skrive om tegneserier. Denne dagen i året som definitivt ikke er min favoritt dag, mens andre synes å sette pris på sin. For lenge siden, før mitt eget skjørlevned tok overhånd, gikk jeg mye på biblioteket. Et sted en gikk for å få tak i alt det som ikke lot seg skaffe andre steder. Mer om det siden. Her på Stavanger bibliotek har en brukt bortimot 100 år på å samle en anselig mengde bøker, 65-70 000, i magasinet i kjelleren. Det er noe eget ved å komme ned dit. Det er som tusenvis av døde forfatterspøkelser samtidig visker husk oss. Stavanger biblioteket ligger i det som kalles Stavanger kulturhus. Foruten oss består det av to cafeer, Narvesen, Barnemuseet og Kino 1. Siden i fjor var et dårligere år for Kino 1 enn året før skal de nå utvide med flere saler. Dermed ryker både Narvesen(de konkurrerte da også når det kom til å selge snop og popcorn til kinogåerne) og barnemuseet. Og mer enn halvparten av magasinet. Dermed må vi kassere og/eller sende disse bøkene til en av gruvegangene til Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana. Alt dette fordi knølene som leder Kino 1 ikke kunne finne, blant rimelig mange tomme lokaler i sentrum, noe egnet utenfor kulturhuset. Jeg gidder ikke å prøve å forklare hvor hull i hodet dette er. Det at budsjettet vårt skrumpet med 3 ½ million kroner i år ble som en bonus å regne. Det er i hvert fall godt å vite at kapitalen ikke er det som styrer kulturpolitikken her i byen.



Siden dagen i fremdeles er det den er skal jeg nevne en av de biblioteksopplevelsene jeg ennå husker godt. En av mine største helter i oppveksten jobbet/jobber på Sandnes bibliotek. Dette var på slutten av 70-tallet og storebror min var nettopp kommet ut av skapet(han var den første til å gjøre det på Sandnes). Han gikk aldri inn dit igjen. Noe som krevde mot når en snakker om hvilken liten filleby Sandnes var på den tiden og fylt som den var av daværende og fremtidige Frp-velgere og alle de som viste bedre hva Jesus egentlig hadde sagt enn han selv kunne ha gjort. Nå er den bare større. Bror min hadde fått tak i en liste av romaner som handlet om dette og var skrevet av homofile forfattere og sendte meg for å låne dem. Jeg skjønte ikke så mye av dette med den der mellommenneskelige fysiske kontakten, uavhengig kjønn, så jeg sa ja. Jeg kom ned på biblioteket og gikk bort til skranken og leverte listen til han jeg nevnte litt tidligere i innlegget. Han så på den og fortalte meg hvor jeg kunne finne de forskjellige titlene på hylla, men det var en han måtte ned i kjelleren for å finne. Det var James Baldwin`s Giovannis rom utgitt på norsk første gang i 1968. En ufattelig bra bok og en av topp tre når det kommer til det deprimerende opplysende. Det at han var der og hjalp en liten dredunge som meg med å finne disse bøkene og ikke kom med kritiske kommentarer, men heller gjorde sitt ytterste for å hjelpe meg (bare som en kuriosa hadde ikke S B denne boken for den nye oppgaven kom i 2004) var beundringsverdig og det at han har hjulpet utallige andre både før og siden likeså. Et sted hvor toleransen ble praktisert. Det er nesten sånn at en skulle gjort noe lignende for andre siden, men gå utenom sa bøygen……

Lille postbud, min due

Av de tingene jeg husker med glede er leserbrevsidene i de forskjellige heftene jeg har lest. Så langt tilbake som Supermannutgivelsene(Fantometklubben pleide ikke å være så verst den heller og det var her første gangen jeg leste en serie av Frode Øverli en gang tidlig i Prekambrium) på midten av 70-tallet og frem Vertigo`s titler på 90-tallet. Spesielt i de sistnevnte ble en forklart hva en hadde lest tidligere og gjerne tolket på en forskriftsmessig måte. En av de store på 80-tallet var canadiske T. M. Maple/Jim Bruke (1956-94) og som skrev en lang rekke interessante innlegg, nærmere 3000 ( Charles Sperling en annen) og på 90-tallet var det nederlandske Olav Beemer som pliktskyldig sendte inn sine mange månedlige bidrag. Jeg var vel ofte veldig dypt uenig eller også dårlig skjult misunnelig på denne, til tider, manisk ekspressive brevskriveren. Det at jeg aldri skrev og sendte inn noe selv kan vel også ha litt av skylden for dette. Den virkelige forskjellen på disse brevsidene var når forfatteren av serien selv svarte på dem. To eksempler er James Robinson og Garth Ennis. Robinson gjorde dette når han skrev Starman (en av tidenes beste superheltserier og så mye, mye mer enn det). Hvor han tok leserne på alvor og detaljforklarte hvorfor det å samle er noe av det viktigste et menneske kan gjøre. Ikke bare å samle for å samle, men å ha forståelse og viten om det en velger å samle på. Om gjennomsiktige plastikkstoler som var designet av, ikke Alvor Aalto, men av en av hans samtidige. Hvis berømmelse ikke stod i forhold til det talentet han hadde. Hawaiiskjortenes mysterier og andre like relevante opplysninger en trenger når en skal lese om superhelter. Garth Ennis hadde overoppsynet med brevsidene i The Preacher og var den første som introdusert meg for komikeren Bill Hicks(1961-94). Han forklarte meg også om hvor de geniale de virkelig var disse krigseriene han og jeg hadde lest i oppveksten(På Vingene, Kampserien, Granatserien, osv). Og at han virker som en likandes kar født i Hollywood, Nord-Irland i 1970. Nå har i hvert fall Vertigo tatt til fornuften og gjenintroduserer i disse dager leserbrevsidene. Om ikke annet blir det en side mindre med inkjevetta reklame for et av disse utallige dataspillene.

Den andre anmeldelsen først

Michael Cimono regidebuterte i 1974 med Thunderbolt og Lightning. En ung Jeff Bridges og en yngre Clint Eastwood hadde hovedrollene. I 1978 kom det som må regnes å være mesterverket hans(The Year of the Dragon fra 1985 og med Mickey Rourke var heller ikke så aller verst). Med Deerhunter skaper han denne nitriste og klaustrofobiske stemningen, mens Vietnamkrigen raste, i et industrisamfunn et eller annet sted på østkysten av USA. Hvor en fremtid som fabrikkarbeider var det eneste å se frem til og hvor det å verve seg ikke bare var en patriotisk plikt, men også muligheten til å komme unna. Og krigen krevde nye offer og de ble bl.a. funnet blant innbyggerne i disse små lokalsamfunnene. Tenk seg så dette oppdatert og forflyttet til vestkysten. Nærmere bestemt Oregon. Hvor reservestyrken innkalles for å tjenestegjøre i Irak og fedrene forsvinner fra alle disse hardtarbeidende kjernefamiliene. Her starter Refresh Refresh. Tre venner, som alle har begynt å føle savnet av fedrene forsvunnet i en krig de ikke forstår noe av, og hvor de ser det å herde seg med altfor virkelighetstro vold som et fullgodt alternativ for å oppveie dette. Refresh funksjonen brukes da vitterlig til oppdateringer på internett og da spesielt for å se om en nylig har mottatt meldinger. Den blir da også etter hvert flittig brukt av disse tre når e-postene fra Irak slutter å komme. Josh er den eneste av de tre som muligvis har funnet en vei ut av det hele. Han har kommet inn på College og holder dette hemmelig for de andre. Cody har nesten innfunnet seg med sin fremtid og trener også på en militær karriere ved å gi ordre til en lillebror som følger dem slavisk. Dette mens han får beskjed om at hans tid på fabrikken er i ferd med å begynne. Den som befinner seg midt mellom disse er Gordon. Det kanskje største hinderet de møter er at de er i ferd med å bli voksne. Danica Novgorodoff har her adaptert en novelle av forfatteren Benjamin Percy og novellen ble første gang publisert i The Paris Review og fikk senere Pushcart prisen(stiftet av bl.a. Anais Nin og tidligere vinnere inkluderer Raymond Carver og Joyce Carol Oates) i 2006. Med seg har hun også den forholdsvis ukjente amerikanske regissøren James Ponsoldt, hvis spillefim regidebut, Off the Black, ble vist på Sundance i 2006. Novgorodoff`s tegninger virker enkle, men med helt særegne kvaliteter. Jeg kan ikke helt bestemme meg for om fargebruken forsterker dette spesielle eller tar noe av det bort. Det hele ender opp med å bli en beskrivelse av en virkelighet, hvor det alminnelige er i ferd med å forsvinne, og en søken etter det som skal fungere som erstatning har begynt. Litt pompøst formulert og litt skivebom, men det var et av de inntrykkene jeg satt igjen med. Refresh er fort lest mens innholdet synker saktere inn.

Bare joss (1)

Dette var noe jeg skrev og prøvde å legge ut på Facebook. Det var minmal respons, av en eller annen merkelig grunn. Siden jeg så ofte får det for meg å skrive noe er det en ting jeg lurer på. Hvorfor er det ingen som diskuterer de eksistensielle spørsmålene. Det faktum at Alan Moore er summen av den gammeltestamentlige gud og den nye arken. Neil Gaiman blir da den nestekjærlige sønnen. Grant Morrison som den flertallsbestemte hellige ånd og det kreatives tungetale. Og til slutt Mike Carey`s Paulus med ambisjoner. Og så den beste sangen Pink Floyd aldri skrev og kanskje noe jeg har behov for ?

Queensryche : Silent Lucidity

Hvor jeg mimrer litt, angrer meg en smule og til slutt foretar en avgjørelse(1)

Tidligere i uken så jeg igjen gjennom de ikke rikholdige tegneseriehyllene hos Narvesen og bestemte meg for å kjøpe siste nummeret av Agent X-9. Dette er et hefte jeg har en del av fra før. Hvis jeg husker riktig har jeg de komplette utgavene fra og med 1983 til og med 1997. Det vil si at jeg har altfor mange historier med denne usannsynlige kvinnelige superhelten Modesty Blaise. En avisstripe skapt av den britiske forfatteren Peter O`Donnell (1920-2010) tilbake i 1963 og hvor den første tegneren var Jim Holdaway (1927-1970) . Holdaway tegnet de første 18 avsnittene og siden har det vært flere andre tegnere involvert. Den som alt i alt har tegnet flest avsnitt er Enric Badia Romero. Tidligere har jeg vel nevnt at jeg ikke har ham blant mine favorittegnere. Han har da også tegnet den historien som er i dette heftet(nr. 3 2011 og historien er Satanistsekten, den 91. av i alt 94 historier + 1 ). Ved siden av Holdaway er John M Burns den tegneren som har kommet i nærheten av å være bra. Allikevel fikk han ikke tegne mer enn to og en halv historie. Han har, foruten å tegne en god del for 2000 AD, også tegnet den tohefters miniserien A Silent Armageddon (Dark Horse 2003) med en annen ikke troverdig superhelt, James Bond. New Zealandske Neville Colvin (1918 –1991) tegnet stripen i perioden 1980-86. Jeg har en vag formening om at Colvin også tegnet Sporhundene (en nesten blåkopi av M.B. og utgitt i Serie Spesial), men her kan det godt være at jeg husker feil. Dick Giordano (1932-2010) tegnet en Graphic Novel med Modesty Blaise for DC i 1994 og som kom på norsk samme år og attpåtil i farger. Det er også blitt gitt ut bøker, hørespill og laget et par filmatiseringer med henne. Det får være nok om denne, til tider lettkledde, heltinnen for nå. Agent X-9 kom ut i Norge første gang i 1974 og har siden vært et fast inventar i norske bladhyller. Av alt som er blitt trykket her er det en stor overvekt av avisstriper. Det vil si at det har blitt utgitt enorme mengder av bl.a. Garth (Frank Bellamy, geniforklart i hjemlandet Storbritannia, men i mine øyne en redselsfull tegner), Rip Kirby(både originalen av Alex Raymond og en god del av de senere stripene), Buck Ryan, skapt av Don Freeman og Jack Monk, og som gikk i Daily Mirror fra 1937 til 1962 og selvfølgelig Secret Agent X-9 med minst tre av de forskjellige utgavene med Dashiell Hammett/Alex Raymond, George Evans(slo i gjennom i flere av EC Comics utgivelser på tidlig 50-tall) og de uforlignelige Archie Goodwin/Al Williamson.
Den avisstripen som var utslagsgivende for at jeg kjøpte bladet i mange år var Milton Caniff`s Steve Canyon. Av denne trykket de fra starten 13.01. 1947 og videre et sted mellom 10 og 15 år i kronologisk rekkefølge. Uvurderlig! Innimellom hendte det at de også kom til å gi ut historier, med den nesten like bra serien, Johnny Hazard av Frank Robbins. De trykket også seriehefter i bladet. To av disse var Maze Agency(Mike W Barr/Adam Hughes) og Ms. Tree Quarterly (Max Allan Collins/Terry Beatty) opprinnelig utgitt på DC. Og til slutt var den avgjørende tingen som gjorde at jeg kjøpte bladet i så mange år det at de og trykket en lang rekke album. Noen av disse er Kelly Green (Leonard Starr, Stan Drake), Largo Winch (Jean van Hamme/Philippe Francq) og Kodenavn XIII(van Hamme/William Vance). Dette er bare noen få de titlene som er blitt utgitt i Agent X-9 i løpet av de snart 37 årene bladet har blitt utgitt.

Hvor jeg mimrer litt, angrer meg en smule og til slutt foretar en avgjørelse(2)

Så var det resten av innholdet i dette heftet jeg valgte å betale kr. 49,50 for. Det første som slår meg er at den eneste dustehistorien i bladet er Modesty Blaise og at Agent X-9 har endret sin redaksjonelle profil dramatisk siden jeg sluttet å kjøpe det. Det første jeg leste var den tosiders historien Lt. Hiroo Oitoda, hentet fra Paradox Press/DC sin Big Book of Weirdos, skrevet av Carl A Posey og tegnet av Colin MacNeil (2000 AD og DC). Så var det det nittende avsnittet i Spaghetti Brothers(8 sider). Nok en underfundig historie av Carlos Trillo og med Domingo Mandrafinas særegne og briljante tegninger. Ansikt til ansikt (6 sider) henter handlingen fra den Spansk-Amerikanske krigen i 1895 og utspiller seg på Cuba. Hentet fra den pasifistisk innstilte krigsserien Blazing Combat utgitt av Warren Comics på 60-tallet. Skrevet av Goodwin og tegneren er Joe Orlando. Han er kjent for bl.a. sine piratserier hos EC og gitt en hyllest i Moore/Gibbon`s Watchmen. Human Target er blitt tv-serie etter at Peter Milligan totalrenoverte denne figuren. Her er historien skrevet av Len Wein, mest kjent som skaperen av Swamp Thing tilbake i 1971 sammen med Berni Wrightson, som da også skapte Human Target a.k.a. Christopher Chance tilbake i 1972. Denne gangen sammen med Carmine Infantino (tidligere sjefsredaktør hos DC og rentegner for en gru bråte artister og selvfølgelig har han tegnet egne serier også, uten at han har oppnådd å bli en av mine favoritter).Len Wein`s virkelig store claim to fame er at han introduserte Wolverine (tegnet av Herb Trimpe og John Romita sr) i Hulk nr. 180(forside) og siden i Hulk nr. 181, oktober 1974 (utgitt på norsk av Atlantic Forlag i 1980-81 og hvor Hulk og Jerven møter det tidligere mennesket og nå monsteret Wendigo, som blir straffen og forbannelsen det medfører å være kannibal i Canada). Denne historien med Human Target preges av det faktum at Wein kan sies å ha vært en middelmådighet de siste tiårene og den, for meg, ukjente spanske tegneren Bruno Redondo Fernandez gjør ikke inntrykket spesielt bedre. Det at jeg kommer inn i historien sånn halvveis kan vel også ha litt å si. Det dreier seg i hvertfall om en mafiaboss og hans datter som trenger hjelp av Chance til å samle materiale som er ødeleggende for den organiserte kriminaliteten hjemme i USA. For å være på den sikre siden har denne foreldede erkeskurken gjemt bevisene på forskjellige steder i Europa. I dette avsnittet går turen derfor til Vatikanstaten og jeg prøver å skjule en gjesp mens jeg leser det. Kodenavn XIII er en av de beste europeiske albumseriene jeg har lest de siste 15 årene. Nå har det vel seg slik at van Hamme har begynt med nye prosjekter og at Vance er blitt for gammel. Derfor får en isteden for XIII-Mysteriene. I dette heftet trykkes andre og siste del av albumet Irina. Hvor hovedpersonen skal hevne mordet på sin beste venninne. For å finne frem til morderen/morderne inngår hun bl.a. et proforma ekteskap med en høyt stående KGB offiser for å finne den eller de som er ansvarlige. Historien er virkelig bra, men når ikke de samme høydene originalen gjorde. Skrevet av Eric Corbeyran (som har skrevet en god del album jeg ikke har hatt gleden av å lese) og tegnet av Phillippe Berthet. Sistnevnte visste jeg at jeg hadde hørt om før og etter litt leting fant jeg ut av det. Han har også tegnet Veien til Selma (1991) og dette albumet er utgitt i X9 Spesial nr. 2 og 3 1993. Veien til Selma er for øvrig skrevet av Tome (Philippe Vandevelde) og han er vel mest kjent for samarbeidet med Janry (Jean-Richard Geurts) på albumseriene Sprint og Lille Sprint. Det var gjennomgangen av Agent X-9 nr. 3 2011 og det skal ikke bli neste lønning før jeg har tatt turen til Løvås Bruktu og startet oppkjøpet av de årgangene jeg har gått glipp av.

Hva skal man med alle disse stiene når man har masser av fortau (2)

Born Again er en av de historiene som er med på å definere karakteren Daredevil. Denne fattigmannsutgaven av DC`s Batman. Han mistet synet, fikk forsterket sine andre sanser og dette var nok til at han mistet enhver form for frykt. Det hadde gjort meg, om mulig, enda reddere. Sånn er det nå i superheltuniversene, de velger som vanlig å følge sine helt egne regler. Born Again la altså grunnen for det som kom senere og hvor karakteren Daredevil ble mye mer dyster og mørk(Det samme gjelder for Miller og Mazzucchelli`s versjon av Batman i Batman : Year One). Senere eksempler på dette er hva Brian Michael Bendis og Ed Brubaker gjorde som forfattere av serien. Samlinger med hver av deres versjoner har jeg ikke fått bestilt inn til biblioteket ennå. Karen Page dukket helt tidlig opp i serien som sekretæren i advokatfirmaet Murdock og Nelson. Hun ble Murdock`s første store kjærlighet etter Elektra og ble skrevet ut av serien ved at hun reiste til Hollywood for å bli stjerne. Noe hun da også ble, men i den typen filmer som oftest blir filmet i The San Fernando Valley. Etter at denne karrieren tar slutt og rusmisbruket for alvor tok overhånd ender hun opp med å ha en ting av virkelig verdi. Dette er den hemmelige identiteten til Daredevil. Denne selger hun da også til slutt og som alle viktige nyheter i underverdenen kommer det til slutt Kingpin for øre. For de som ikke vet det er Kingpin capo di tutti capi i New York`s forbryterverden. Opprinnelig en av Spider-Man`s erkefiender, men Miller adopterte ham inn i Daredevil mytoset og gjorde en litt latterlig figur til en kriminell naturkraft. Så Kingpin får rede på sin svorne fiendes hemmelige identitet og velger å knuse ham og legge hele hans eksistens i grus, en gang for alle. Han ødelegger advokatpraksisen til Murdock, får sperret alle hans bankkonti, sprenger huset hans til fillebiter og feilberegner grovt hvordan dette vil virke inn på Murdock/Daredevil. For i forkant har Murdock gått fra å være nesten i vater til å bli like mentalt vindskeiv som flere av de skurkene han forsøker å stoppe. Murdock gjør et seriøst forsøk på å drepe Kingpin, mislykkes og ender down and out in New York City. Uten å røpe for mye av den videre handlingen. Karen Page kommer tilbake til New York i følge med et herrebekjentskap som kan sies å være en smule sjalu, Murdock møter en nonne som er meget opptatt av hans velferd og Daredevil konfronteres med det som er Captain America`s moderne vrengebilde. Miller har gjort utrolig mye bra opp gjennom årene. I de senere årene har han skuffet litt med The Dark Knight Strikes Again og All Star Batman and Robin the Boy Wonder var litt bedre enn aldeles forferdelig. Born Again er noe av det bedre han har gjort som bare forfatter og med tanke på at historien er blitt 25 år gammel så holder den ennå mål, sammenlignet med det meste som kommer ut i dag. Miller gjorde fire Daredevil prosjekter etter Born Again. Det var Daredevil : Love and War(86) og Elektra Assassin(86-87) med Bill Sienkiewicz, Elektra Lives(1990)hvor han hadde med seg sin senere fraskilte kone, Lynn Varley, som fargelegger og miniserien Daredevil : The Man Without Fear fra 1993 og tegnet av John Romita jr. og Al Williamson. Og har jeg ikke allerede skrevet om dem så blir det vel til at jeg gjør det senere en gang.

Hva Zapffe skrev om (1941)

Virkeligheten sett gjennom en feberdrøm. Utflytende, men allikevel konsist. Det uvirkelige viklet inn i det hverdagslige. Slik fremstår Danijel Zezeljs tegninger for meg. Det er selvfølgelig bedre måter å beskrive disse på, men ordene stokker seg en smule. Jeg har nevnt tegneseriekollektivet Strip Burger tidligere og når de var i Stavanger hadde de en liten utstilling, i det som var bakrommet til Skjenkestuen, og det eneste bildet jeg ikke kunne unngå å legge merke til var signert Zezelj. Han var ikke tilstede siden det var på denne tiden han startet på sitt definitive gjennombrudd borte i sambandsstatene. Jeg husker ikke helt hvordan bildet så ut, men det var en svarthvitt tegneserieside, med en underskjønn kvinne og noen enorme ventilasjonskanaler, og jeg har aldri vært mer fristet til å stjele kunst(det var ikke til salgs). Kevin Baker har skrevet en trilogi historiske romaner og en bok om Baseball. Han jobber også som journalist og gjør sin debut som tegneserieforfatter med Luna Park. Denne er utgitt på Vertigo og kom opprinnelig i 2009. Et av sentrale temaene i denne fortellingen er et dikt av Alexander Pushkin med tittelen Bronserytteren. Det leses om og om igjen av hovedpersonen Alik. En overlevende fra den russiske armes altfor iherdige tilstedeværelse i Tsjetsjenia og som siden er blitt den skitneste krigen vesten valgte å ignorere. En etterkommer av krigshelter og selv velger han å emigrere til New York og Brooklyn. Han livnærer seg som torpedo for Nicky D, hvis selvbilde tilsier han skal bli New Yorks neste gangsterkonge, og som fremdeles befinner seg langt nede på den kriminelle rangstigen. Luna Park er forøvrig en del av det fallerte og fordums meget populære fornøyelsessenteret Coney Island. Det er tre kvinner i Aliks liv. Mariam han traff som soldat i Tsjetsjenia og hvor han gjorde et forsøk på å berge henne og familien. Miriam i Brooklyn med sin lille datter og hvor både hun og datteren eies av en russisk gangster som er mye nærmere toppen av den tidligere nevnte stigen. Og til slutt møter han Marina i den siste delen av fortellingen. Luna Park er en ambisiøs historie og som blir enda bedre p.g.a. det. Alik synes å representere det russiske og den tragedien som har preget dette folkeslaget og som er gitt dem i arv fra generasjon til generasjon. Baker blander historiske fakta og myter inn i en kriminalfortelling om den mursteinsgråe virkeligheten hovedpersonene lever i. Dette er i grunnen alt jeg vil si om denne serien. Fordi dette er en tegneserie en må lese uten for mye forstyrrende forhåndskunnskap. Å si at jeg anbefaler denne serien vil sies å være et understatement.

If I had a hammer

Det har vært mye snakk om annet enn nye serier i det siste. Derfor er det på tide å skrive om nettopp det. Jeg var innom Narvesen for et par dager siden og godt gjemt blant milliarder av interiørblader og andre uvesentligheter fant jeg en tegneserie. Det var Thor : Vandrende guder. En samling av Thor 1-6 volume 3. Skrevet av J. Michael Straczynski, med den franske tegneren Olivier Coipel og utgitt av Schibstedt. Thor ble også forsøkt utgitt, sammen med Fantastiske Fire og Daredevil, på Seriehuset tidligere dette årtusenet. Denne utgivelsen kommer som følge av at filmen Thor har premiere, med bl.a. Natalie Portman, Anthony Hopkins, Stellan Skarsgård, den rimelig ukjente Chris Hemsworth som Thor og regissert av Kenneth(Oh, how the mighty have fallen)Brannagh, den sjette mai. Det at Schibstedt velger å utgi serien og ikke den offisielle tegneserieadapsjonen er beundringsverdig. Jeg har noen virkelig elendige av disse i bladsamlingen. Star Wars episode IV-VI(ikke de nytegnede Dark Horse ga ut for noen år siden), Batman 1-3, Spider-Man, Barb Wire (noen som husker Pamela Anderson som Bad Girl ?) osv. Ad Nauseam. Thor, dette wagnerske marerittet, ble skapt av Jack Kirby og en viss mr. Lee tilbake i 1962 og debuterte i Journey into Mystery nr. 83 samme år. En veldig amerikanisert utgave av den norrøne tordenguden. Borte var det humoristisk evneveike, Ratatosk og fisketurer og det andre som beskrives så briljant i Peter Madsens m.fl. Valhall, og istedenfor blir han gitt visdom og følelser som medfører et enormt ansvar for menneskeheten. Så stort at han fikk et menneskelig alter ego, legen Donald Blake, og ble medlem av den jordiske superheltgruppen The Avengers. Serien ble aldri den helt store suksessen, på samme måte som Kirby`s originalversjon av X-Men, og siden overtok andre serieskapere ansvaret. De som har greie på det vil nok si at karakterens høydepunkt kom når Walt Simonson overtok serien med nr. 337 i 1983 og tegnet og skrev den til og med 367. Siden var han forfatter frem til nr. 382. Simonson er en fantastisk tegner(bl.a. Michael Moorcock`s Multiverse og Star Slammers)og hans utgave av Thor er nå kommet i samlede utgaver, men koster uforskammet mye. Dermed er det usikkert om de blir kjøpt inn til biblioteket. Selv om det gnager meg m.h.t. hvor mye jeg har lyst til å få lest dem. Så hopper jeg frem til 2007 og det at J. Michael Straczynski(skaperen av tidenes beste science fiction tv-serie noensinne. Det skulle vært Battlestar Galactica, men sesong 4 del 2 ødela alt)får forfatteransvaret for Thor vol. 3. Det litt pussige er at etter Babylon 5 virker det som om Straczynski kun har konsentrert seg om tegneserier(nå kom jo Crusade og Babylon 5 tv-filmene etterpå og så klarte han totalt å ødelegge Hermanns Jeremiah og det med Luke Perry i hovedrollen). Sine egne, Rising Stars(utgitt på norsk) og Midnight Nation, og en lang rekke Marvel titler. Coipel har tidligere jobbet for DC på Legion of Super Heroes(Rommets Helter) og som ble til Legion. I 2005 skrev han kontrakt med Marvel og har siden jobbet utelukkende for dem. Noe jeg godt kan forstå siden han har en utmerket forståelse for sitt håndverk. Denne serien starter med at Ragnarok er overstått. Både gudene og deres fiender er døde. Så kommer en av tommelfingerreglene når en leser superheltserier. Det er aldri noen som noensinne dør. Uansett hvor grundig de blir drept. Enhver helt eller superskurk i disse universene har helt klart latt seg inspirere av påskebudskapet og siden gjennomført det i praksis. Så også Thor når han blir vekket fra sin evige søvn av Donald Blake. Blake forklarer ham at dette er et nytt univers og at alle gudene lever. De må bare vekkes først. Thor tar på seg oppgaven og reiser til, ikke New York som tidligere, men en liten by i Oklohoma. Han gjenreiser Åsgard der og tar så fatt på letingen etter de savnede. Han tar turen til det orkanherjede New Orleans og treffer gamle bekjente. For siden å la Blake ha en kort visitt hos Leger uten grenser som yter hjelp i en blodig borgerkrig i Afrika. Litt smakløst kan dette virke, men serien har alltid vært preget av dette overdrevent pompøse, så en kan velge å se mellom fingrene med det. Dette er ikke en serie en absolutt bør lese. Den er dog vel verdt å lese og det er par-tre ting som taler for det. Først og fremst fordi det er en av de virkelig få superheltseriene utgitt på norsk de siste årene, Straczynski og Coipel forteller historien glimrende og det er en av de beste superheltseriene fra Marvel jeg har lest på veldig lenge. Og den koster bare(?) 99 kr.

Sykemeldt med rett til å .....

Jeg lå, siden det var den eneste stillingen som kom i nærheten av utholdelig, og så NRK2s Bokprogrammet tirsdag. Denne gangen skulle de ta for seg de tegnede romanene. Wow, var mine forventninger skrudd skyhøyt til værs. Endelig skulle Graphic Novels få den anerkjennelsen de så sårt har hatt behov for og det i et 30 minutter langt program som på ingen måte ville ha et nedlatende utgangspunkt. Det slår faen meg aldri feil. Alt de kunne gjøre galt gjorde de og det mer enn bare overbevisende. En kort stikker innom tegneserieutstillingen i gamle Sandnes kino og så rasket de med seg Lene Ask. Hun må ha vært i Stavanger og dermed sparte de sikkert noen penger på produksjonssiden. Hennes Hitler, Jesus og Farfar var rimelig fornøyelig og det er jo beundringsverdig at hun tilbrakte ti dager i Tanzania og siden ga ut Da jeg reddet verden. Bra tegnede romaner er det derimot ikke. På samme utstilling traff de den allesteds nærværende Morten Harper. Denne gangen som kurator. Det må være en monsterjobb å plukke ut det begrensede antall serieskapere representert på denne uttillingen og så forstørre flere av tegneseriesidene deres. Det morsomste han sa var at felles for serieskaperne på utstillingen var at de alle tegnet i en subjektiv stil i motsetning til alle disse som belemrer oss med sin objektive. Det er for øvrig et mysterium hvordan Harper evner å dukke opp i enhver sammenheng m.h.t. tegneserier. Finnes det virkelig ingen andre som er like sjarmløse, blottet for vidd og med så utstudert selvhøytidelighet rundt forbi. Det er vel høyst sannsynlig at privatpersonen Harper er helt annerledes, men jeg snakker kun om ham i sammenheng som selvutnevnt og meget tilstedeværende, i slike sammenhenger, Norgesmester i tegneserier. David Zane Mairovitz oppsøkte de i Gdansk. Vel, han har helt klart gjort masse bra. Selv ble jeg først oppmerksom på ham når han samarbeidet med Robert Crumb med utgivelsen Kafka/Kafka for nybegynnere. De tre utgivelsene som kom i fjor er Conrad`s Mørkets Hjerte, Kafka og Prosessen og Dostojevskis Forbrytelse og straff og alle tre er glimrende. Allikevel mistenker jeg Bokprogrammet for å se at dette var tegneserier basert på seriøse romaner og at det var det viktigste. Heller diskutere Dostojevski enn tegneserier. Også var det en rimelig god reklame for det bittelille forlaget Minuskel og som har fått alle disse tre titlene inn i innkjøpsordningen. Noe som er forbanna imponerende, bare snakk med Kverneland og gjengen og hvor mye de måtte/må slite for å komme i så godt selskap. Avslutningsvis var det intervju med to nye og fremadstormende tegneserieskapere og deres nye tegnede romanprosjekter. Inga Sætre og hennes Møkkajenter var virkelig en fornøyelse å lese. At hun hadde publisert den i Morgenbladet visste jeg ikke. Det kan tyde på at redaksjonen i Morgenbladet har veldig sansen for kvinnelige serieskapere og deres veldig subjektive tegnestil. Hennes nye prosjekt virket en smule spennende, men det er en serie jeg ser frem til å lese når jeg får tid. Sigbjørn Lilleeng og Nebelgrad Blues 1 og 2 har jeg faktisk latt meg imponere av. Ikke at det er noe kvalitetsstempel, men de er to av de bedre norske seriene utgitt de siste 10 årene, og vel så det, som jeg har lest. Han forteller en historie og tegner uforskammet bra. Til slutt er det en innvendning mot Bokprogrammet igjen. Den er at de i sin iver etter å finne norske tegneserieskapere som lager Graphic Novels så elegant klarte å overse Tor Ærlig. Han har i løpet av de siste årene gitt ut de glimrende Ser du meg nå, 90`s Love Song og Mare Frigoris og samlingen Jeg, Tor Ærlig. Og det er selvfølgelig andre helt selvinnlysende kandidater utenom ham. Så er det bare å vente til neste gang NRK Fjernsynet skal forbarme seg over tegneseriemediet og få meg like sur.

………………… være meget surmaget.

Hvor jeg går på ikke gjengrodde stier (1)

Det går litt trått når det kommer til å lese de nye titlene som har ankommet biblioteket. Doug TenNapel`s Gear var befriende annerledes og morsom. Tezukas Ayako tar tid og Kevin Baker og Danijel Zezeljs Luna Park må vente til noe mer enn bare en fridag. Derfor blir det nok en mimring om de gode gamle dagene….. Der hver tirsdag var en dag å se frem til og hvis en hadde hatt flaks hadde en allerede kjøpt de nye bladene hos tobakkshandleren fredagen i forveien. Hvor bladhyllene flommet over av serietitler og album og den eneste begrensingen var hvor mye en allerede hadde brukt av lommepengene eller lønnen fra helgejobbingen. Det blir vel heller til at det ble slik jeg kunne husket det. Virkeligheten var mye gråere og mang en tirsdag kjøpte jeg Fantomet fordi noe bedre ikke var å oppdrive. Så var det å starte dette innlegget på en så kronglete måte som mulig. I 1984 overtok Semic Nordisk Forlag rettighetene til å gi ut Marvel Comics i Norge. Fra 1978 og frem til da var det det bittelille Fredrikstad forlaget Atlantic som hadde hatt eneretten til det. Det kom i alt 223(egentlig bare 222 siden nr. 171 visstnok ikke ble utgitt) hefter i Semics Marvel Universet. Edderkoppen var den eneste tittelen som ble utgitt månedlig fra nr. 10 1984 til 12 1993, mens Fantastiske Fire, Hulk, Prosjekt X og Demonen kom ut i rykk og napp. Demonen/Våghalsen/Daredevil ble til å begynne med utgitt månedlig og forlaget rakk å trykke nesten alle av Frank Miller/Klaus Janson`s historier før tittelen ble gitt en mye mer adspredt utgivelseshyppighet. Disse historiene er for øvrig samlet i Daredevil: Visionaries 1, 2, 3 og finnes på biblioteket, godt lest. Så kom Demonen nr. 1 1988(117) og de tre neste kom 1989 og var 122, 125 og 130.
Historien her var skrevet av Frank Miller og tegnet av David Mazzucchelli. Jeg har nevnt to av Mazzuchelli`s andre serier her i bloggen, Paul Auster`s City of Glass og Asterios Polyp og jeg har så vidt nevnt det andre samarbeidet mellom Miller og Mazzucchelli, Batman: Year One. Jeg har også nevnt Daredevil : Born Again, som var den amerikanske originaltittelen og ble utgitt i Daredevil 226-233, men denne gangen tenkte jeg å være litt mer utfyllende enn det jeg var i juni 2009. For å begynne med det viktigste først. Jeg har aldri klart å sette fingeren på hva det er som gjør Mazzucchelli til en så framifrå tegner. At han gjør alt riktig er det ingen tvil om, men det er noe med hans tegninger, som gjerne kan virke middelmådige når en ser dem første gang, og hvordan han allikevel klarer å finne den helt riktige vinkelen, posituren, ansiktsuttrykket eller close upen som gjør alt så meget bedre. I City of Glass og Asterios bruker han en mye enklere tegnestil og allikevel ”konstruerer” han bilder og sider de færreste andre tegnere er i nærheten av. Det en kan si med Born Again er at der legger han seg tett opptil hvordan Miller og Janson tegnet den tidligere og allikevel er det umiskjennelig Mazzucchelli. Nå har ikke Mazzucchelli tegnet veldig mange superheltserier(han tegnet i alt 23 Daredevil hefter i denne perioden, som er personlig rekord for å jobbe hos en av de to store), han har i det hele tatt ikke tegnet så forferdelig mye på de rundt 50 årene han har vært blant oss her nede. Da får trøsten være at han holder seg kvalitet fremfor kvantitet. Her ender første del og fortsettelsen dukker opp litt senere.

Litt mindre enn uvesentlig

Bare for å ha advart en mulig leser av dette. Her finner en ingenting mer enn rester av mitt intellektuelle navlelo. Og kvaliteten på det sier sitt, men jeg tenkte på dette og så skrev jeg det jomenn også, beklager. Det er mange måter å telle tegneserier på. Det som ville vært naturlig ville vært å telle hefter, album og samlinger. Slik sett blir min samling rundt 50 hyllemeter. Dette er ikke et forsøk på å skryte, snarere det at hushaien var innom for å reparere noe her om dagen og skrekkslagent gjorde meg oppmerksom på hvordan den knøttlille leiligheten min er i ferd med å drukne i papir. Hvorom allting er, hva om samlingene, de limfreste heftene(Agent X-9, Magnum, Colt, Conan) og (veldig ofte redigerte) superheltserier skulle telle for de enkeltheftfene de er en samling av. Et eksempel er David Sim`s Cerebus. Serien er samlet i 16 bøker, men inneholder 300 hefter. Har en da 16 eller 300 tegneserier ? Argumentet for 16 blir at samlingene inneholder ikke brevsidene, de seriene Sim presenterte utenom hovedhistorien og at alle forsidene til de enkelte heftene mangler. Jeg kjøpte ikke et hefte med The Sandman før nr. 46 og allikevel har jeg lest og har de 75 + 1 heftene i serien. Det er bare at de fleste er samlet i Trade Paperbacks. Det samme gjelder for eksempel Lucifer hvor mine første 31 hefter er bokform. Eller Fables hvor jeg har hele serien samlet i 15 TPBer og 4 hefter. Det jeg vil frem til er at jeg har flere tegneserier enn det en kan telle ved bare å se i hyllene mine. Hvorfor dette skulle bety noe for meg er litt uvisst og allikevel gjør det faktisk det. Jeg har lest så mange tegneserier og det hele vil koke bort når jeg har glemt flere enn jeg noensinne vil huske. Det er kanskje derfor antallet blir viktig.

P.S.

Bildene er av den gudebenådede Bill Sienkiewicz

og har ingenting med innholdet å gjøre.

Annet enn at det er 08.03. i dag.

D.S.

I mangel av noe bedre, en liste

Jeg vet ikke om jeg har sagt det før(noe som er blitt min nye kjenningsmelodi), men det er to grunner til at disse listene dukker opp så jevnlig. Den første er at de viser til hva som er blitt kjøpt inn til Stavanger bibliotek. Dette kan være interessant for de som har muligheten til å komme innom å låne. Eller hvis en ikke har muligheten til så det er fjernlån en annen mulighet. Da tar en bare kontakt med sitt lokale bibliotek og det bestiller dem fra oss. Den andre grunnen er selvfølgelig å vise hvor flink jeg er.

Doug TenNapel : Gear

Doug TenNapel : Iron West

Doug TenNapel : Black Cherry

Doug TenNapel`s Web Comic RatfistTre nye titler av TenNapel og jeg har bare fått lest Gear. Skjønt bare, den var virkelig fornøyelig. Gonzo er en tegneseriebiografi om gonzojournalisten Hunter S Thompson og Deny`s Wortman`s New York er en samling vitsetegninger og samtidig stemningsrapporter fra et forgangent New York. Fables : witches er den fjortende boken i denne glimrende serien. Sweet Tooth har jeg bare lest første bok, men den er så bra at jeg kjøper den selv. Luna Park er illustrert av en av de mest interessante serietegnerne jeg vet om, Danijel Zezelj og historien virker uhyre spennende.

Will Bingley/Anthony Hope-Smith : Gonzo

Denys Wortman : Denys Wortman`s New York

Bill Willingham/Mark Buckingham m.m. : Fables : Witches

Ennis/Dillon : Preacher : Until the End of the World

Jeff Lemire : Sweet Tooth : Out of the Deep Woods

Jeff Lemire : Sweet Tooth : In Captivity

Kevin Baker/Danijel Zezelj : Luna Park

Ennis fortsetter å utøse sitt hat mot superhelter i The Boys bok 7, men aberet er at han blir mindre og mindre morsom. Eddie Campbell`s samling er en rimelig tykk bok på 638 sider og samler samtlige av de nestenbiografiske seriene med Alec. Scout er en gammel favoritt og det samme er Timothy Truman. Howard Chaykin og hans Black Kiss er en erotisk thriller uten å bli altfor vovet. Utgitt på Vortex Comics på sent 80-tall og skapte allikevel oppstandelse der borte i unaiten. Hva Matt Wagner har å tilføre historien om Zorro gjenstår å se, men han har allerede rukket å bli nominert til en Eisner for disse historiene. Thulsa Doom er lagt til samme tidsalder som Kong Kull og karakteren Thulsa Doom dukket første gang opp Kong Kull novellen som ble hetende The Cat and the Skull.

Ennis/Robertson : The Boys : The Innocents bok 7

Eddie Campbell : Alec : The Years Have Pants

Timothy Truman : Scout volume 1

Christos Gage/Wellington Dias : The Man With no Name : Saints and Sinners

Howard Chaykin : Black Kiss

Alex Ross, Jim Krueger/Diverse : Project Superpowers

Matt Wagner/Cezar Razek : Zorro : Clashing Blades

Robert E Howard, Diverse/Diverse : Thulsa Doom
Refresh, Refresh synes å være en ungdomsskildring, men det har jeg ikke fått sjekket ut ennå. Danica Novgorodoff er helt klart en serieskaper en må merke seg. Jim Butcher har til nå skrevet 13 bøker i serien om trollmannen og privatdetektiven Harry Dresden. Dette er den andre tegneserieadapsjonen. Den første heter The Dresden Files : Welcome to the Jungle og finnes på biblioteket. Danske Cobolt forlag har satt seg fore å gjenutgi Linda og Valentin serien i kronologisk rekkefølge. Dette første bindet inneholder historiene Onde drømme(tidligere kun utgitt på dansk i Fortællinger fra rummet), Storbyen der druknede og De tusind planeters imperium. Og med masse ekstramteriale.

Percy, Ponsoldt/ Danica Novgorodoff : Refresh Refresh

Butcher, Powers/ Ardian Syaf : The Dresden Files : Stormfront : Maelstrom

Pierre Christin/Jean-Claude Mezieres : Linda og Valentin samlede eventyr 1

Carlos Trillo/ Eduardo Risso Chicanos bok 2

Carlos Trillo/Domingo Mandrafina : The Big Hoax

Runberg/Talijancic : Hammerfall : Skuggorna i Svartalvhem Album 2

Jones/Barreto, Williamson : Star Wars : A New Hope

Goodwin/Williamson, Garzon : Star Wars : The Empire Strikes Back

Goodwin/Williamson, Garzon : Star Wars : Return of the JediCarlos Trillo har skrevet en rekke glimrende serier i løpet av de siste snart 50 årene. Med serien Chicanos har han samarbeidet med den meget produktive og uhyre dyktige Eduardo Risso. Historien er tegnet i svarthvitt og tittelen henviser til et navn gitt de med mexicansk opprinnelse bosatt i USA. Opprinnelig utgitt i hefteformat i Europa og her har en samlet heftene 9-16. Hovedpersonen er kortvokst, litt penere enn helt stygg privatdetektiv forfulgt av uhell. The Bix Hoax er en avsluttet kriminalhistorie av Trillo og Mandrafina som har samarbeidet på en rekke prosjekter tidligere. Hammerfall er albumserie fra vikingtiden og gitt ut Sverige. Virker ganske interessant. De tre nytegnede serieadapsjonene av Star Wars episode IV til VI er i hvertfall bedre enn de Howard Chaykin og andre tegnet like i forkant av hver av filmenes premierer. Osamu Tezuka : Ayako

Hiroya Oku : Gantz 7

Hiroya Oku : Gantz 8

Hiroya Oku : Gantz 9

Hiroya Oku : Gantz 10

Hiroya Oku : Gantz 11

Hiroya Oku : Gantz 12

Takehiko Inoue : Vagabond 23

Takehiko Inoue : Vagabond 24

Takehiko Inoue : Vagabond 25

Takehiko Inoue : Vagabond 26

Takehiko Inoue : Vagabond 27

Takehiko Inoue : Vagabond 28

Takehiko Inoue : Vagabond 29

Takehiko Inoue : Vagabond 30

Gantz er en serie om unge mennesker som jakter på aliens i Tokyos gater. Spillefilmen basert på serien har nylig hatt premiere. Samuraiserien Vagabond har med sine 30 bøker passert 6000 sider(alt i alt 33) og hele historien er igjen løselig basert på Eiji Yoshikawas roman Musashi. Hvor spennende dette kan være har ikke jeg rukket å finne ut. Inoue er forøvrig en glimrende tegner. Ayako er en manga Tezuka ga i ut 1972—73 og er et sosialrealistisk drama. Det er også sagt at det er hans mest politiske serie noensinne. Handlingen er lagt til Japan like etter slutten på 2. verdenskrig og problemene med gjenoppbygging, økonomi og amerikanernes tilstedeværelse er noen sentrale temaer. Det var det og dermed vil det nok bli en stund til neste liste.