I helgen fikk jeg sett nesten hele første sesong av tv-serien The Walking Dead. basert på Robert Kirkman`s zombie-såpeopera serie. At jeg hadde lest serien tidligere gjorde det lettere for en pyse som meg å se tv-serien. Det verste var faktisk at jeg likte den. Allikevel blir dette for småtteri å regne når en skal sammenligne med de to seriene jeg skal nevne i dette innlegget, men først en nesten-digresjon. Et av de menneskene jeg skulle ønske jeg var, siden jeg er stuck som meg selv, er Alan Moore. Et ensomt geni i et hav av middelmådige pop-kulturelle ytrere. Som står bak noen av de beste tegneseriene jeg har lest, men så var det det at han har også utgitt serier på Avatar Press. Og jeg liker virkelig ikke det forlaget. Her er to av deres utgivelser.
Neonomicon samler de to miniseriene Alan Moore`s The Courtyard (2 hefter skrevet av Moore og adaptert av Antony Johnson) og Neonomicon (4 hefter skrevet av Moore). Dette er visstnok Moore`s mørkeste serier noensinne og H P Lovecraft`s univers er hvor handlingen utspiller seg. The Courtyard er om FBI agenten som jobber under cover i Brooklyn og etterforsker en serie mord. Etter en tid, han tror at han er i ferd med å kjøpe et nytt dop fra en av de drapsmistenkte, blir flere ord Aklo hvisket ham i øre. Et språk Lovecraft benyttet i en rekke av sine historier og skapt av forfatteren Arthur Machen. Som følge av dette begår han en rekke uhyrligheter etter å ha blitt en av de innvidde. Med Neonomicon har det gått noen måneder og vi møter ytterligere to FBI agenter. Hun tilbake etter en uvanlig sykemelding og han en farget ambisiøs ung mann. De vikles inn i en sak som har forgreninger til en liten by ofte nevnt i Lovecraft`s historier og samtidig med hva som hendte med agenten i den foregående historien. Mord, musikk, dop, vold og sex er ingrediensene her. Ikke et høydepunkt i Moore`s karriere og allikevel verdt å lese på en selvplagersk måte.
Felles med neste serie og den foregående er tegneren Jacen Burrows. For alt i verden ville jeg ikke ha sett de bildene han har i hodet, siden han kommer opp med disse tegnede grusomhetene helt på egenhånd. Crossed gir leseren grunn til å fundere på hvor avstumpet en har blitt med alderen. Garth Ennis har her kommet opp med ideen om at flertallet av jordens befolkning mister de sperrene som gjør oss nogenlunde siviliserte. Han forteller oss ikke hva årsaken kan være, men konsekvensen blir at for disse er vold den eneste interessen de har igjen. De har mye til felles med zombier og det smitter nogenlunde likt. Den viktigste forskjellen er at disse Crossed kan ennå tenke og lære. Historien følger en gruppe som ikke er blitt smittet av dette og deres stadig vanskeligere kamp for å overleve. Dette er en vond tegneserie å lese p.g.a. de uhyre grafiske skildringene av uhyrligheter og av visse en ikke en gang ante fantes. Og allikevel får Ennis vist hvilken fantastisk forfatter han er. Den uhyre neddempete par siste sidene er verdt det hele.
En nyere favoritt er Yoshihiro Tatsumi, som nå blir utgitt på norsk med samlingen Kikkeren, og hans selvbiografiske A Drifting Life. En murstein av en serie og så verdt å lese. En innføring i hvordan det japanske manga miljøet utviklet seg eller snarere gjennomgikk en revolusjon etter 2. verdenskrig og hvor Osamu Tezuka raget over dem alle. 
Så var det serien jeg nettopp har lest. A Zoo in Winter handler om den unge mannen Hamaguchi. Noe som igjen kan sies å være serieskaperen Jiro Taniguchis lett forkledde alter ego. Fortellingen starter i Kyoto 1966 og unge Hamiguchi har fått jobb i en konfeksjonsfabrikk. Uten helt å vite hvorfor blir han anstand til sjefens datter som har hatt en affære med en gift mann. Siden Hamaguchi ikke ser en fremtid i konfeksjonsindustrien lar han seg lokke til å bli en av en etablert manga artists mange assistenter etter et besøk i Tokyo. Det er lange dager og netter med stress og vanskelige arbeidsforhold. De ulike arbeidsoppgavene assistentene har, kampen for å rekke deadline og skaperens av serien sin noe ubekymrede holdning til det hele. Felles for assistentene er at de alle drømmer om å lage sin egen manga. Skjønt et par har vel allerede innfunnet seg med sine begrensinger. 
Hamaguchi er og nær ved å gi opp drømmen og det etter at han på en kameratslig sjalu måte har svekket en av sine kollegaers. Inntil han treffer Mariko. Jeg har aldri lyst til å ramse opp hele handlingen for hva er da vitsen med å lese serien? A Zoo in Winter er nok et eksempel på Taniguchis evne til å fortelle uten og måtte bruke store fakter. Tegningene hans er så avansert enkle at det er en fryd. Det selvbiografiske aspektet gjør det enda bedre og siden historien går fra 1966 til tidlig 1969. Da er det kanskje lov å håpe lov på at det kommer flere bøker. Det som er felles med disse tre seriene, foruten at de er tre fantastiske serieskapere, er at de alle gir oss hvert sitt portrett av tegneseriekunstneren som ung mann.
Hugo Pratt, Milo Manara: The Manara Library Volume 1
Mike Carey, Peter Gross: The Unwritten: Dead Man`s Knock nr. 3
Jiro Taniguchi: A Zoo in Winterland
Sweet Tooth, eller Gus som han nå insisterer på å bli kalt, sin far har etterlatt seg et manuskript hvor det kommer frem at han hadde profetiens gave. Og sentral i denne visjonen av fremtiden befinner Gus seg. Svarene på å få bukt med epidemien og hvorfor alle disse barna med dyretrekk og egenskaper dukket opp kan befinne seg helt nord i Alaska. Gus og hans følgesvenner legger ut på turen nordover og før de er kommet langt nok møter de en alvorlig distraksjon. Denne består av en følelse av trygghet og fasiliteter en ikke har sett siden før katastrofen. Den eneste som finner dette mistenkelig er Mr. Jepperd, men når en allerede har forrådt hovedpersonen en gang mister en litt innflytelse. 
Boken ender med en cliffhanger noe som er uvanlig med slike samlinger. Det vanligste er at en får en midlertidig avklaring på historien. Og for en gangs skyld siden jeg ga etter for blasertheten min er jeg virkelig spent på hva som vil skje. Bare for å ha nevnt det har jeg bestilt både Endangered Species og Emitown til biblioteket. Bok tre Animal Armies er allerede kommet til huset. 
Og da blir vel overgangen til nettopp Vertigo Crime serien nesten knirkefri. Av de 10 første bøkene i denne serien har jeg vel skrevet noe om alle. De to siste er 99 Days skrevet av Matteo Casali og tegnet av Kristian Donaldson. Her er vi i dagens Los Angeles og hovedpersonen er politidetektiven Antoine Boshoso Davis som 12 år tidligere befant seg på den siden som ikke ble slaktet i Rwanda. Etter å ha flyktet fra ugjerninger han observerte og deltok i har han endt opp med å bli et reformert menneske. Da er det at en seriemorder slår til og starter å myrde mennesker med en machete og fortiden synes umulig å unnslippe fra.
Cowboys har to hovedpersoner. Det er Tim Brady og Deke Kotto. Begge er politimenn og familiemenn som jobber undercover og de treffes til slutt, egentlig helt i begynnelsen av historien, i en nattklubb hvor en skuddveksling ender med at den fargede Kotto er blitt drept. Her er det snakk om to uavhengige etterforskninger som vikles inn i hverandre og to politimenn som etter hvert har problemer med å finne ut av hvilken side de egentlig tilhører. Det er snakk om skatteunndragelser, narkotika og tilhørende kriminalitet. Hvorfor historien starter med slutten vet jeg ikke og ikke heller om det var et sjakktrekk. Forfatteren Gary Phillips har skrevet en rekke bøker og for ikke lenge siden leste jeg hans mye bedre serie High Rollers(denne tegnet av Sergio Carrera). Tegneren av Cowboys er Brian Hurtt. 
Jeg leste et eller annet sted at DC legger ned Vertigo Crime serien og jeg ble ikke veldig lei meg når jeg fikk vite det. Hver ny utgivelse har blitt litt mer meningsløs og disse forsøkene på å lage moderne noir serier viste vel også hvorfor denne retningen innen krim fikk et tilbakeslag allerede på 50-tallet. At flere forfattere med minimal erfaring med tegneserier fikk i oppgave å skrive historier kan vel og være en faktor. Også har jeg gått i metning. De fleste av disse 12 historiene står seg godt alene, men når de leses som serie mister de noe. Den eneste av disse jeg har kjøpt selv er Ian Rankin`s Dark Entries og det mest fordi John Constantine har hovedrollen. 
Hvordan en kan følge utviklingen hans fra å være en elev av Jije (minst en av de Jerry Spring historiene han var assistent på ble utgitt i Colt) til de første albumene i Løytnant Blueberry serien, til å bli 70-tallets kreative supernova innenfor tegneseriemiljøet, John Difool og den begynnende respekten for tegneserier her hjemme, Jim Cutlass, interessen for krystaller og syre og at han i løpet av de siste årene har hvilt vel mye på sine laurbær. Ikke at det er noe galt med det. Jeg kommer uansett til å savne ham! 
Ikke mest p.g.a. det han gjorde som Moebius, fordi mange av de historiene finner jeg ennå helt uforståelige, men derimot for det han gjorde med og uten Jean-Michel Charlier på serien om Blueberry. Jeg husker ennå jeg kjøpte Blueberry nr. 21, Skatten (utgitt av norske A/S Interpresse i 1984), og fikk se hvordan han hadde latt sine forskjellige stilarter smelte sammen til noe som var hinsides perfekt. Om jeg ikke allerede visste at jeg skulle lese tegneserier til den evige blindheten tok meg for godt allerede da, var det etter dette aldri noen tvil. Og det vil jeg alltid være takknemlig for. 
Chabon er også manusforfatteren til Disney`s film John Carter som har verdenspremiere 09.03. 2012. Dette er en film jeg tror jeg kommer til å se på kino (har nettopp fått Alfredsons Tinker Tailor, Soldier, Spy på DVD) og jeg har ikke vært på kino siden Sin City. I år er det for øvrig 100 år siden John Carter ble utgitt i bokform. Det var Edgar Rice Burroughs som skapte denne karakteren og han skapte også andre science fiction serier som Pellucidar og Pirates of Venus. Av en eller annen grunn har disse kommet helt i skyggen av hans Tarzan bøker. Om ikke annet her i Norge. Som en kuriosa kan jeg nevne at det var en søndagsstripe med J.C. og den var tegnet og skrevet av sønnen John Coleman Borroughs og rentegnig og bakgrunner gjorde hans kone. Den debuterte i noen få aviser 07.12. 1941, fikk pussig nok ingen oppmerksomhet og varte bare i 72 uker. Jeg har allerede skrevet litt om John Carter og det finner en 
Boet etter Borrouhghs har mistet opphavsretten til flere av John Carter bøkene og siden de da er offentlig eiendom startet Dynamite Entertainment å gi ut både Warlord of Mars og Warlord of Mars : Dejah Thoris. Sistnevnte legger veldig vekt på å vise hvor lettkledd prinsessen kan være. For ikke å snakke om ryggtrøbbelet hun ville fått når hun ble eldre. Skrevet av Arvid Nelson, som skrev den nesten helt vellykkede serien Rex Mundi, og tegnet av kapable middelmådigheter. Coverne er det derimot Joe Jusko som står for Marvel har i forbindelse med filmen gitt ut miniseriene John Carter: The World of Mars(4 hefter og offisiell prequel til filmen) og John Carter of Mars: A Princess of Mars (5 hefter). Dark Horse ga ut Tarzan / John Carter: Warlords of Mars av Bruce Jones og Brett Blevins. Dark Horse har også gitt ut samlingene med eldre serier John Carter of Mars: The Jesse Marsh Years og John Carter of Mars: Weird Worlds. Og da er det bare å telle dagene frem til niende mars.
Miller hadde som kjent suksess med filmatiseringen av Sin City fra 2005. Den er for øvrig en av de beste filmene basert på en tegneserie noensinne laget. Vi ble lovet en oppfølger, men september 2011 forteller Robert Rodriguez at de driver og finpusser manus. Det har bare tatt 6 år! Miller prøvde seg jo som regissør på egenhånd med The Spirit fra 2008. Når en har sett denne er det slik at en ønsker en var en katolsk prest og kunne gi Miller syndsforlatelsen han desperat ser ut til å trenge etter dette grove overtrampet. Både det at han tok Will Eisner`s karakter og fjernet en hver antydning til noe humoristisk, bortsett fra det ufrivillige, men også for å ha kokt sammen denne hardkokte smørja. Siden dette har Miller fått vist at han har blitt så mørkeblå, med brunt i kantene, politisk at det er pinlig og en fremtredende islamofob. 
Det siste preger vitterlig hans siste serie Holy Terror fra 2011. Utgitt i det samme bildebok formatet som 300 og egentlig ment som en Batman historie. Det forklarer hvorfor Bob Schreck er ansvarlig redaktør for Legendary Comics` utgivelse av Holy Terror siden Schreck tidligere var sjefsredaktør for DC`s Batman titler. Hovedpersonene i serien er de lett omtegnede Catwoman og Batwoman. Først slår de hverandre helseløse bare for å oppdage at kyssing er i grunnen bedre. Nesten -Gotham blir så angrepet av morderiske muslimske fremstilt så endimensjonalt at Miller knapt tar seg bryet med å tegne dem. De han virkelig tar seg bryet å tegne er disse små portrettene av en rekke forskjellige mennesker som skal representere terroristenes ofre. Ellers er det ingen sammenhengende historie, det er de dårligste tegningene jeg har sett av Miller til nå og assosiasjonene jeg får er at dette virker som et illustrert nervøst sammenbrudd. Dermed kan jeg ikke annet enn å ønske god bedring. 