Fra en lat manns dagbok (1)

Jeg hadde et par dager fri tidligere i uken og innimellom alle reprisene på TV rakk jeg å lese noen tegneserier. Først leste jeg de to siste kapitlene i Fabio Moon og Gabriel Ba`s Daytripper. Litt usikker på hvorfor jeg ventet så lenge med å gjøre det, men disse to kapitlene var ubeskrivelig bra og gjorde en fantastisk serie, om mulig, bedre. Deretter leste jeg bok to i Jeff Lemire`s serie Sweet Tooth, med tittelen In Captivity, og ble enda mer imponert. Det er noe med Lemire og den evnen han har til å presentere leseren for det sentimentale på en nøktern og overbevisende måte. Historien i seg selv kan sees på som en klisje, hvor store deler av befolkningen er gått bort p.g.a. en mystisk sykdom, og hvor hovedpersonen er en 10 år gammel gutt med gevir. Allikevel klarer han å overbevise meg som leser. Uten å kunne si helt sikkert hva det er, men, som i Essex County, er det bare noe med hele stemningen han formidler som gjør det bra.

Videre har jeg tatt fatt på meg oppgaven med å få lest de siste 6 albumene i Peter Madsens Valhall-serie. Jeg har lest de første 9 tidligere og har unngått å få med meg disse siste. Vel, feil er til for å rettes opp. Aldri har vel en gjenfortelling av norrøn mytologi vært morsommere og nesten aldri så lærerik. Nå nylig så jeg at Peter Madsen, ved siden av Menneskesønnen (den av hans serier jeg har minst sansen for, ikke p.g.a. innholdet, men slik jeg ser det så behersker han ikke en så realistisk tegnestil) også har laget Historien om Job(99) for Det Danske Bibelselskapet. I følge Peter Wessel Zappfe den mest blasfemiske av bibelens fortellinger. Og guds veddemål med djevelen er rett uforståelig. Hans siste prosjekt synes å være albumet Souris, men det virker som det ikke har kommet ut ennå. Uansett er det slik at Valhall og Sussi Bech`s Nofret serie, 12 album, er to av høydepunktene innenfor skandinavisk tegneserieproduksjon og dermed kan en være misunnelig på danskene òg. Neste innlegg tenkte jeg å starte og skrive om siste nummer av Vertigo Resurrected som samler en firehefters miniserie, Finals, fra 1999. Skrevet av Will Pfeiffer og tegnet av en av mine favoritter….. og siden skrive mer om hennes serier.

Er frelse universell ?

Det en kan si om coveret til Doug TenNapel`s Black Cherry er at det må være inspirert av de klassiske EC Comics utgivelsene på tidlig 50-tall. Hvor det kan synes at han har blandet tegnestilene til Graham Ingels og Jack Davis. Det at det sikkert er basert på et helt spesielt cover synes også å være nærliggende, men det har jeg ikke funnet ut av. Coveret lover en også en historie med sex, vold og det overnaturlige. Litt lite av det første, mye mer av det andre og med det overnaturlige blir det mer snakk om det religiøse. Hovedpersonen, Eddie Paretti, er en skurk som ikke ville vært medlem av Tony Soprano`s gjeng lenge før han hadde fått et intimt kjennskap til havbunnen. Han har nemlig ”lånt” penger av sin egen boss. For å kunne betale disse tilbake tar han på seg et oppdrag for en konkurrerende boss. Nemlig å stjele et lik fra sin egen sjefs kjeller. Så sagt, så forsøkt.

Etter å ha lykkes viser det seg at det er ikke noe lik, ei heller er det født i vårt solsystem og på toppen av det hele har det fått navnet Harold. Han gjemmer denne E.T.`en hjemme og blir først oppsøkt av fader McHugh, forstanderen for barnehjemmet han vokste opp i, og hans kvinnelige medhjelper. Denne minner Eddie veldig om hans store kjærlighet, stripperen Black Cherry, som forsvant ut av livet hans uten at han fikk muligheten til å fortelle henne hva han virkelig følte for henne. Det viser seg at Harold har vært under opplæring av fader McHugh før han ble kidnappet ev Eddie`s boss. Så begynner en heseblesende historie hvor disse fire jaktes på av to forskjellige gjenger og hvor demoner også viser veldig stor interesse for Harold. Med denne serien klarer TenNapel å gjennomføre en beundringsverdig balansegang mellom det uvørent blasfemiske og det troverdig religiøse. Serien er morsom, spennende og gir allikevel grunn til ettertanke når det kommer til flere spørsmål. For eksempel : Hvilket forhold til gud ville en fremmed sivilisasjon ha ? Serien er i svarthvitt. Noe som passer innholdet fortreffelig. Tegningene er grovskårne og meget ”grafiske”. Dette er nok en serie av TenNapel hvor jeg lar meg imponere og hvor han ennå en gang får vist hvilken allsidig tegneserieskaper han vitterlig er.

Av interesse for noen ?

Det som kan sies om denne bloggen at det er blitt omtalt flere og flere engelskspråklige serier etter som tiden haster videre mot min målstrek. Jeg har ikke tenkt å unnskylde for dette. Det eneste jeg har tenkt å gi er en forklaring på hvorfor så få nye europeiske serier blir omtalt. Vår leverandør, Capris.no, har av en eller grunn bestemt seg for ikke å føre nesten noe som helst av det som gis ut av album oversatt til dansk. Ergo har jeg ikke hatt muligheten til å bestille det som er utgitt på bl.a. Faraos Cigarer. Og i de siste årene har det kommet veldig mye interessant. Nå vil det endre seg. Min avdeling har fått et flunkende nytt gull Mastercard og med denne nyheten har jeg allerede funnet frem solbrillene(Timbukt 3).

Eventyrene en aldri glemte

Hvor ble alle heltene av sang Jan Eggum, som i motsetning til de flestes oppfatning, faktisk er virkelig morsom. Det beste eksempelet er hans sang Blå bananer. Tilbake til heltene. De dukket opp i hopetall hos National Comics, Fawcett Comics og senere Marvel Comics fra slutten av 30-årene. Og, nesten uten unntak, var de alle amerikanske. En av dem var den mest amerikanske av alle, Captain America. Han dukker opp i The Ultimates, skrevet av Mark Millar, hvor han sloss mot en av sine argeste fiender, nazisupersoldaten (som egentlig er en alien) og en av kommentarene hans er at A`en på hetten hans ikke står for Frankrike. For alle vet jo at franskmenn er feige ?
Vel, når det kommer til utviklingen av tegneserien ble det de franske som først kom ut av puberteten. Og deres helter hadde ikke behov for å ha undertøyet på utsiden av klærne. En av disse har jeg alltid hatt veldig sansen for. Bernard Prince ble skapt av forfatteren Greg og tegneren Hermann og dukket første gang opp i bladet Tintin 04.01. 1966. På norsk ble han først utgitt i Tempo. I perioden 1979-81 ble det også gitt fire album. Senere ble de fleste historiene tegnet av Hermann gitt ut i svarthvitt i Magnum. Flere av de helt tidlige og kortere historiene ble trykket i James Bond. Her er Prince agent for Interpol og vi blir fortalt hvordan han treffer de to andre viktige personene i serien, Djinn og Barney Jordan

Djinn er en foreldreløs gutt, som senere ut i serien blir adoptert av Prince, og som livnærte seg på gata. Jordan er en typisk sjømann, en klisje så det holder, røff på en godmodig måte, glad i en dram og har en egen evne til å havne i slåsskamper. Begge er mannskap på Prince`s båt Cormoran. Dette er en liten lastebåt med utseendet til en yacht og som fører besetningen fra det ene eventyret til det andre. Det pussige er at i de albumene som har kommet foregår veldig lite av handlingen til sjøs. Ørkener, sumper og flyktende fra skogbranner er handlingen i tre av dem. Selve historiene har noe guttebokaktig over seg og allikevel er de ikke ment bare for barn. De kan kanskje sammenlignes med Tintin, men det at Barney Jordan er en mye mer realistisk karakter enn kaptein Haddock. Og Bernard Prince blir det antydet har et mulig sexliv i motsetning til …… Også det at Gregs historier er milevis bedre enn noe Herge skrev. Hermann var en av favorittegnerne mine når jeg vokste opp og i denne serien, som i Red Kelly som han og Greg også laget, briljerer han. En blir tatt med til eksotiske steder og får se våre helter takle de største farer. Det har kommet ut i alt 18 album og av dem har Hermann tegnet de tretten første og det attende som kom i fjor. To andre tegnere har og vært involvert. Dany(Daniel Henrotin) overtok for Hermann og det eneste jeg vet som er kommet på norsk av ham var albumet Ekvator som ble gitt ut i Magnum. Etter det tegnet Aidans (Édourd Aidans) to album og han er kjent for Tempo-lesere med seriene Familien Franval, Tony Stark og Tonga. Det som slo meg nå er at Bermard Prince er jo ikke franskmann.

Årets trettiførste innlegg og det er 31.03. 2011

Siden dagen i dag er det den er tenkte jeg for engangs skyld ikke å skrive om tegneserier. Denne dagen i året som definitivt ikke er min favoritt dag, mens andre synes å sette pris på sin. For lenge siden, før mitt eget skjørlevned tok overhånd, gikk jeg mye på biblioteket. Et sted en gikk for å få tak i alt det som ikke lot seg skaffe andre steder. Mer om det siden. Her på Stavanger bibliotek har en brukt bortimot 100 år på å samle en anselig mengde bøker, 65-70 000, i magasinet i kjelleren. Det er noe eget ved å komme ned dit. Det er som tusenvis av døde forfatterspøkelser samtidig visker husk oss. Stavanger biblioteket ligger i det som kalles Stavanger kulturhus. Foruten oss består det av to cafeer, Narvesen, Barnemuseet og Kino 1. Siden i fjor var et dårligere år for Kino 1 enn året før skal de nå utvide med flere saler. Dermed ryker både Narvesen(de konkurrerte da også når det kom til å selge snop og popcorn til kinogåerne) og barnemuseet. Og mer enn halvparten av magasinet. Dermed må vi kassere og/eller sende disse bøkene til en av gruvegangene til Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana. Alt dette fordi knølene som leder Kino 1 ikke kunne finne, blant rimelig mange tomme lokaler i sentrum, noe egnet utenfor kulturhuset. Jeg gidder ikke å prøve å forklare hvor hull i hodet dette er. Det at budsjettet vårt skrumpet med 3 ½ million kroner i år ble som en bonus å regne. Det er i hvert fall godt å vite at kapitalen ikke er det som styrer kulturpolitikken her i byen.



Siden dagen i fremdeles er det den er skal jeg nevne en av de biblioteksopplevelsene jeg ennå husker godt. En av mine største helter i oppveksten jobbet/jobber på Sandnes bibliotek. Dette var på slutten av 70-tallet og storebror min var nettopp kommet ut av skapet(han var den første til å gjøre det på Sandnes). Han gikk aldri inn dit igjen. Noe som krevde mot når en snakker om hvilken liten filleby Sandnes var på den tiden og fylt som den var av daværende og fremtidige Frp-velgere og alle de som viste bedre hva Jesus egentlig hadde sagt enn han selv kunne ha gjort. Nå er den bare større. Bror min hadde fått tak i en liste av romaner som handlet om dette og var skrevet av homofile forfattere og sendte meg for å låne dem. Jeg skjønte ikke så mye av dette med den der mellommenneskelige fysiske kontakten, uavhengig kjønn, så jeg sa ja. Jeg kom ned på biblioteket og gikk bort til skranken og leverte listen til han jeg nevnte litt tidligere i innlegget. Han så på den og fortalte meg hvor jeg kunne finne de forskjellige titlene på hylla, men det var en han måtte ned i kjelleren for å finne. Det var James Baldwin`s Giovannis rom utgitt på norsk første gang i 1968. En ufattelig bra bok og en av topp tre når det kommer til det deprimerende opplysende. Det at han var der og hjalp en liten dredunge som meg med å finne disse bøkene og ikke kom med kritiske kommentarer, men heller gjorde sitt ytterste for å hjelpe meg (bare som en kuriosa hadde ikke S B denne boken for den nye oppgaven kom i 2004) var beundringsverdig og det at han har hjulpet utallige andre både før og siden likeså. Et sted hvor toleransen ble praktisert. Det er nesten sånn at en skulle gjort noe lignende for andre siden, men gå utenom sa bøygen……

Lille postbud, min due

Av de tingene jeg husker med glede er leserbrevsidene i de forskjellige heftene jeg har lest. Så langt tilbake som Supermannutgivelsene(Fantometklubben pleide ikke å være så verst den heller og det var her første gangen jeg leste en serie av Frode Øverli en gang tidlig i Prekambrium) på midten av 70-tallet og frem Vertigo`s titler på 90-tallet. Spesielt i de sistnevnte ble en forklart hva en hadde lest tidligere og gjerne tolket på en forskriftsmessig måte. En av de store på 80-tallet var canadiske T. M. Maple/Jim Bruke (1956-94) og som skrev en lang rekke interessante innlegg, nærmere 3000 ( Charles Sperling en annen) og på 90-tallet var det nederlandske Olav Beemer som pliktskyldig sendte inn sine mange månedlige bidrag. Jeg var vel ofte veldig dypt uenig eller også dårlig skjult misunnelig på denne, til tider, manisk ekspressive brevskriveren. Det at jeg aldri skrev og sendte inn noe selv kan vel også ha litt av skylden for dette. Den virkelige forskjellen på disse brevsidene var når forfatteren av serien selv svarte på dem. To eksempler er James Robinson og Garth Ennis. Robinson gjorde dette når han skrev Starman (en av tidenes beste superheltserier og så mye, mye mer enn det). Hvor han tok leserne på alvor og detaljforklarte hvorfor det å samle er noe av det viktigste et menneske kan gjøre. Ikke bare å samle for å samle, men å ha forståelse og viten om det en velger å samle på. Om gjennomsiktige plastikkstoler som var designet av, ikke Alvor Aalto, men av en av hans samtidige. Hvis berømmelse ikke stod i forhold til det talentet han hadde. Hawaiiskjortenes mysterier og andre like relevante opplysninger en trenger når en skal lese om superhelter. Garth Ennis hadde overoppsynet med brevsidene i The Preacher og var den første som introdusert meg for komikeren Bill Hicks(1961-94). Han forklarte meg også om hvor de geniale de virkelig var disse krigseriene han og jeg hadde lest i oppveksten(På Vingene, Kampserien, Granatserien, osv). Og at han virker som en likandes kar født i Hollywood, Nord-Irland i 1970. Nå har i hvert fall Vertigo tatt til fornuften og gjenintroduserer i disse dager leserbrevsidene. Om ikke annet blir det en side mindre med inkjevetta reklame for et av disse utallige dataspillene.

Den andre anmeldelsen først

Michael Cimono regidebuterte i 1974 med Thunderbolt og Lightning. En ung Jeff Bridges og en yngre Clint Eastwood hadde hovedrollene. I 1978 kom det som må regnes å være mesterverket hans(The Year of the Dragon fra 1985 og med Mickey Rourke var heller ikke så aller verst). Med Deerhunter skaper han denne nitriste og klaustrofobiske stemningen, mens Vietnamkrigen raste, i et industrisamfunn et eller annet sted på østkysten av USA. Hvor en fremtid som fabrikkarbeider var det eneste å se frem til og hvor det å verve seg ikke bare var en patriotisk plikt, men også muligheten til å komme unna. Og krigen krevde nye offer og de ble bl.a. funnet blant innbyggerne i disse små lokalsamfunnene. Tenk seg så dette oppdatert og forflyttet til vestkysten. Nærmere bestemt Oregon. Hvor reservestyrken innkalles for å tjenestegjøre i Irak og fedrene forsvinner fra alle disse hardtarbeidende kjernefamiliene. Her starter Refresh Refresh. Tre venner, som alle har begynt å føle savnet av fedrene forsvunnet i en krig de ikke forstår noe av, og hvor de ser det å herde seg med altfor virkelighetstro vold som et fullgodt alternativ for å oppveie dette. Refresh funksjonen brukes da vitterlig til oppdateringer på internett og da spesielt for å se om en nylig har mottatt meldinger. Den blir da også etter hvert flittig brukt av disse tre når e-postene fra Irak slutter å komme. Josh er den eneste av de tre som muligvis har funnet en vei ut av det hele. Han har kommet inn på College og holder dette hemmelig for de andre. Cody har nesten innfunnet seg med sin fremtid og trener også på en militær karriere ved å gi ordre til en lillebror som følger dem slavisk. Dette mens han får beskjed om at hans tid på fabrikken er i ferd med å begynne. Den som befinner seg midt mellom disse er Gordon. Det kanskje største hinderet de møter er at de er i ferd med å bli voksne. Danica Novgorodoff har her adaptert en novelle av forfatteren Benjamin Percy og novellen ble første gang publisert i The Paris Review og fikk senere Pushcart prisen(stiftet av bl.a. Anais Nin og tidligere vinnere inkluderer Raymond Carver og Joyce Carol Oates) i 2006. Med seg har hun også den forholdsvis ukjente amerikanske regissøren James Ponsoldt, hvis spillefim regidebut, Off the Black, ble vist på Sundance i 2006. Novgorodoff`s tegninger virker enkle, men med helt særegne kvaliteter. Jeg kan ikke helt bestemme meg for om fargebruken forsterker dette spesielle eller tar noe av det bort. Det hele ender opp med å bli en beskrivelse av en virkelighet, hvor det alminnelige er i ferd med å forsvinne, og en søken etter det som skal fungere som erstatning har begynt. Litt pompøst formulert og litt skivebom, men det var et av de inntrykkene jeg satt igjen med. Refresh er fort lest mens innholdet synker saktere inn.

Bare joss (1)

Dette var noe jeg skrev og prøvde å legge ut på Facebook. Det var minmal respons, av en eller annen merkelig grunn. Siden jeg så ofte får det for meg å skrive noe er det en ting jeg lurer på. Hvorfor er det ingen som diskuterer de eksistensielle spørsmålene. Det faktum at Alan Moore er summen av den gammeltestamentlige gud og den nye arken. Neil Gaiman blir da den nestekjærlige sønnen. Grant Morrison som den flertallsbestemte hellige ånd og det kreatives tungetale. Og til slutt Mike Carey`s Paulus med ambisjoner. Og så den beste sangen Pink Floyd aldri skrev og kanskje noe jeg har behov for ?

Queensryche : Silent Lucidity

Hvor jeg mimrer litt, angrer meg en smule og til slutt foretar en avgjørelse(1)

Tidligere i uken så jeg igjen gjennom de ikke rikholdige tegneseriehyllene hos Narvesen og bestemte meg for å kjøpe siste nummeret av Agent X-9. Dette er et hefte jeg har en del av fra før. Hvis jeg husker riktig har jeg de komplette utgavene fra og med 1983 til og med 1997. Det vil si at jeg har altfor mange historier med denne usannsynlige kvinnelige superhelten Modesty Blaise. En avisstripe skapt av den britiske forfatteren Peter O`Donnell (1920-2010) tilbake i 1963 og hvor den første tegneren var Jim Holdaway (1927-1970) . Holdaway tegnet de første 18 avsnittene og siden har det vært flere andre tegnere involvert. Den som alt i alt har tegnet flest avsnitt er Enric Badia Romero. Tidligere har jeg vel nevnt at jeg ikke har ham blant mine favorittegnere. Han har da også tegnet den historien som er i dette heftet(nr. 3 2011 og historien er Satanistsekten, den 91. av i alt 94 historier + 1 ). Ved siden av Holdaway er John M Burns den tegneren som har kommet i nærheten av å være bra. Allikevel fikk han ikke tegne mer enn to og en halv historie. Han har, foruten å tegne en god del for 2000 AD, også tegnet den tohefters miniserien A Silent Armageddon (Dark Horse 2003) med en annen ikke troverdig superhelt, James Bond. New Zealandske Neville Colvin (1918 –1991) tegnet stripen i perioden 1980-86. Jeg har en vag formening om at Colvin også tegnet Sporhundene (en nesten blåkopi av M.B. og utgitt i Serie Spesial), men her kan det godt være at jeg husker feil. Dick Giordano (1932-2010) tegnet en Graphic Novel med Modesty Blaise for DC i 1994 og som kom på norsk samme år og attpåtil i farger. Det er også blitt gitt ut bøker, hørespill og laget et par filmatiseringer med henne. Det får være nok om denne, til tider lettkledde, heltinnen for nå. Agent X-9 kom ut i Norge første gang i 1974 og har siden vært et fast inventar i norske bladhyller. Av alt som er blitt trykket her er det en stor overvekt av avisstriper. Det vil si at det har blitt utgitt enorme mengder av bl.a. Garth (Frank Bellamy, geniforklart i hjemlandet Storbritannia, men i mine øyne en redselsfull tegner), Rip Kirby(både originalen av Alex Raymond og en god del av de senere stripene), Buck Ryan, skapt av Don Freeman og Jack Monk, og som gikk i Daily Mirror fra 1937 til 1962 og selvfølgelig Secret Agent X-9 med minst tre av de forskjellige utgavene med Dashiell Hammett/Alex Raymond, George Evans(slo i gjennom i flere av EC Comics utgivelser på tidlig 50-tall) og de uforlignelige Archie Goodwin/Al Williamson.
Den avisstripen som var utslagsgivende for at jeg kjøpte bladet i mange år var Milton Caniff`s Steve Canyon. Av denne trykket de fra starten 13.01. 1947 og videre et sted mellom 10 og 15 år i kronologisk rekkefølge. Uvurderlig! Innimellom hendte det at de også kom til å gi ut historier, med den nesten like bra serien, Johnny Hazard av Frank Robbins. De trykket også seriehefter i bladet. To av disse var Maze Agency(Mike W Barr/Adam Hughes) og Ms. Tree Quarterly (Max Allan Collins/Terry Beatty) opprinnelig utgitt på DC. Og til slutt var den avgjørende tingen som gjorde at jeg kjøpte bladet i så mange år det at de og trykket en lang rekke album. Noen av disse er Kelly Green (Leonard Starr, Stan Drake), Largo Winch (Jean van Hamme/Philippe Francq) og Kodenavn XIII(van Hamme/William Vance). Dette er bare noen få de titlene som er blitt utgitt i Agent X-9 i løpet av de snart 37 årene bladet har blitt utgitt.

Hvor jeg mimrer litt, angrer meg en smule og til slutt foretar en avgjørelse(2)

Så var det resten av innholdet i dette heftet jeg valgte å betale kr. 49,50 for. Det første som slår meg er at den eneste dustehistorien i bladet er Modesty Blaise og at Agent X-9 har endret sin redaksjonelle profil dramatisk siden jeg sluttet å kjøpe det. Det første jeg leste var den tosiders historien Lt. Hiroo Oitoda, hentet fra Paradox Press/DC sin Big Book of Weirdos, skrevet av Carl A Posey og tegnet av Colin MacNeil (2000 AD og DC). Så var det det nittende avsnittet i Spaghetti Brothers(8 sider). Nok en underfundig historie av Carlos Trillo og med Domingo Mandrafinas særegne og briljante tegninger. Ansikt til ansikt (6 sider) henter handlingen fra den Spansk-Amerikanske krigen i 1895 og utspiller seg på Cuba. Hentet fra den pasifistisk innstilte krigsserien Blazing Combat utgitt av Warren Comics på 60-tallet. Skrevet av Goodwin og tegneren er Joe Orlando. Han er kjent for bl.a. sine piratserier hos EC og gitt en hyllest i Moore/Gibbon`s Watchmen. Human Target er blitt tv-serie etter at Peter Milligan totalrenoverte denne figuren. Her er historien skrevet av Len Wein, mest kjent som skaperen av Swamp Thing tilbake i 1971 sammen med Berni Wrightson, som da også skapte Human Target a.k.a. Christopher Chance tilbake i 1972. Denne gangen sammen med Carmine Infantino (tidligere sjefsredaktør hos DC og rentegner for en gru bråte artister og selvfølgelig har han tegnet egne serier også, uten at han har oppnådd å bli en av mine favoritter).Len Wein`s virkelig store claim to fame er at han introduserte Wolverine (tegnet av Herb Trimpe og John Romita sr) i Hulk nr. 180(forside) og siden i Hulk nr. 181, oktober 1974 (utgitt på norsk av Atlantic Forlag i 1980-81 og hvor Hulk og Jerven møter det tidligere mennesket og nå monsteret Wendigo, som blir straffen og forbannelsen det medfører å være kannibal i Canada). Denne historien med Human Target preges av det faktum at Wein kan sies å ha vært en middelmådighet de siste tiårene og den, for meg, ukjente spanske tegneren Bruno Redondo Fernandez gjør ikke inntrykket spesielt bedre. Det at jeg kommer inn i historien sånn halvveis kan vel også ha litt å si. Det dreier seg i hvertfall om en mafiaboss og hans datter som trenger hjelp av Chance til å samle materiale som er ødeleggende for den organiserte kriminaliteten hjemme i USA. For å være på den sikre siden har denne foreldede erkeskurken gjemt bevisene på forskjellige steder i Europa. I dette avsnittet går turen derfor til Vatikanstaten og jeg prøver å skjule en gjesp mens jeg leser det. Kodenavn XIII er en av de beste europeiske albumseriene jeg har lest de siste 15 årene. Nå har det vel seg slik at van Hamme har begynt med nye prosjekter og at Vance er blitt for gammel. Derfor får en isteden for XIII-Mysteriene. I dette heftet trykkes andre og siste del av albumet Irina. Hvor hovedpersonen skal hevne mordet på sin beste venninne. For å finne frem til morderen/morderne inngår hun bl.a. et proforma ekteskap med en høyt stående KGB offiser for å finne den eller de som er ansvarlige. Historien er virkelig bra, men når ikke de samme høydene originalen gjorde. Skrevet av Eric Corbeyran (som har skrevet en god del album jeg ikke har hatt gleden av å lese) og tegnet av Phillippe Berthet. Sistnevnte visste jeg at jeg hadde hørt om før og etter litt leting fant jeg ut av det. Han har også tegnet Veien til Selma (1991) og dette albumet er utgitt i X9 Spesial nr. 2 og 3 1993. Veien til Selma er for øvrig skrevet av Tome (Philippe Vandevelde) og han er vel mest kjent for samarbeidet med Janry (Jean-Richard Geurts) på albumseriene Sprint og Lille Sprint. Det var gjennomgangen av Agent X-9 nr. 3 2011 og det skal ikke bli neste lønning før jeg har tatt turen til Løvås Bruktu og startet oppkjøpet av de årgangene jeg har gått glipp av.