Tegneserier for voksne var et begrep som dukket opp i Norge rundt 1982 / 83. Dette skulle være det første beviset på at tegneserier ikke bare var for de yngste.
Av de tidligste seriene med denne merkingen var Christin / Bilal og deres Den sorte ordens falangister (nevnt før et eller annet sted). Et album som kom før dette var Jeronatons (Jean Torton) Kvinnen fra stjernene (1983). Her var det en E.T. som krasjet et eller annet sted på Yucatan-halvøya under Mayaenes storhetstid. Denne ufrivillig besøkende til Terra Firma var også en underskjønn kvinne. Så avansert at hun fullstendig hadde gått bort fra en enhver form for bruk av klesplagg. Og for å forlate oss var hun avhengig av å gå til sengs med en ung mann og stjele hans ”energi”. Dette var virkelig tegneserier for voksne tilbake i –83. Jeronaton var, og er forhåpentligvis, en velmenende og politisk korrekt sjel, men ikke spesielt original eller belemret med for mye talent.
En som ikke kan beskyldes for å mangle talent er Jacques Tardi. Fra 1983 og til 1986 ble de første fem albumene (til nå er det utkommet ni) i serien om Adele Blanc-Sec utgitt på norsk under den samme merkingen, Tegneserier for voksne. Her, ikke så mye p.g.a. sex og nakenhet, men fordi de kanskje var mer intellektuelt stimulerende enn Sølvpilen og Fantomet og ikke et samlebåndsprodukt som de to sistnevnte. Okke som, serien om Adele er handlingen lagt til tiden like før 1. verdenskrig og hvor Europa ennå hadde en siste rest av uskyld igjen. Hovedpersonen, Adele, er en frigjort og uavhengig, spesielt med tanke på hvilken tid en befinner seg i, kvinne som mer eller mot sin vilje havner opp i det ene mysteriet etter det andre. Vi møter gale vitenskapsmenn, flyvende dinosaurer, mumier og omfattende konspirasjoner. Tardi har latt seg inspirere av samtidens spenningsbøker og allikevel sitter en som leser igjen med at en leser som om Tardi òg var på sporet av den tapte tid. Jaques Tardi har laget så mye bra at han er en jeg kommer tilbake til senere….
I 1983 kom også albumet Rotteracet. Her var det Gerard Lauzier som raljerte om de unge profesjonelle innen reklamebransjen. Med knivskarp og akkurat ondskapsfull nok satire dissekerte han dette miljøet av selvopptatte spradere, sjelløse navlebeskuere og selvutnevnte genier. Noe han for øvrig gjorde i de fleste av sine andre album (selvfølgelig med en stor variasjon m.h.t. hvilke miljøer han tok for seg). I Rotteracet var det faktisk tendenser til nakenhet, så der var merkingen om at dette var for voksne på sin plass. Andre album av Lauzier utgitt på norsk er bl.a. En middelmådig ung manns dagbok (er fremdeles like vond å lese den dag i dag), Leif og Bodil og den seksuelle revolusjonen og lenge før Brokeback Mountain historiene om ”westernhelten” Al Crane (utgitt i bladet Caliber i perioden 1994-96). Lauzier døde 06.12. 2008 76 år gammel. Og her slutter den sjette mimringen og forhåpentligvis vil jeg kunne bli ferdig med tidlig åttitall og komme videre ?
Av de tidligste seriene med denne merkingen var Christin / Bilal og deres Den sorte ordens falangister (nevnt før et eller annet sted). Et album som kom før dette var Jeronatons (Jean Torton) Kvinnen fra stjernene (1983). Her var det en E.T. som krasjet et eller annet sted på Yucatan-halvøya under Mayaenes storhetstid. Denne ufrivillig besøkende til Terra Firma var også en underskjønn kvinne. Så avansert at hun fullstendig hadde gått bort fra en enhver form for bruk av klesplagg. Og for å forlate oss var hun avhengig av å gå til sengs med en ung mann og stjele hans ”energi”. Dette var virkelig tegneserier for voksne tilbake i –83. Jeronaton var, og er forhåpentligvis, en velmenende og politisk korrekt sjel, men ikke spesielt original eller belemret med for mye talent.
En som ikke kan beskyldes for å mangle talent er Jacques Tardi. Fra 1983 og til 1986 ble de første fem albumene (til nå er det utkommet ni) i serien om Adele Blanc-Sec utgitt på norsk under den samme merkingen, Tegneserier for voksne. Her, ikke så mye p.g.a. sex og nakenhet, men fordi de kanskje var mer intellektuelt stimulerende enn Sølvpilen og Fantomet og ikke et samlebåndsprodukt som de to sistnevnte. Okke som, serien om Adele er handlingen lagt til tiden like før 1. verdenskrig og hvor Europa ennå hadde en siste rest av uskyld igjen. Hovedpersonen, Adele, er en frigjort og uavhengig, spesielt med tanke på hvilken tid en befinner seg i, kvinne som mer eller mot sin vilje havner opp i det ene mysteriet etter det andre. Vi møter gale vitenskapsmenn, flyvende dinosaurer, mumier og omfattende konspirasjoner. Tardi har latt seg inspirere av samtidens spenningsbøker og allikevel sitter en som leser igjen med at en leser som om Tardi òg var på sporet av den tapte tid. Jaques Tardi har laget så mye bra at han er en jeg kommer tilbake til senere….
I 1983 kom også albumet Rotteracet. Her var det Gerard Lauzier som raljerte om de unge profesjonelle innen reklamebransjen. Med knivskarp og akkurat ondskapsfull nok satire dissekerte han dette miljøet av selvopptatte spradere, sjelløse navlebeskuere og selvutnevnte genier. Noe han for øvrig gjorde i de fleste av sine andre album (selvfølgelig med en stor variasjon m.h.t. hvilke miljøer han tok for seg). I Rotteracet var det faktisk tendenser til nakenhet, så der var merkingen om at dette var for voksne på sin plass. Andre album av Lauzier utgitt på norsk er bl.a. En middelmådig ung manns dagbok (er fremdeles like vond å lese den dag i dag), Leif og Bodil og den seksuelle revolusjonen og lenge før Brokeback Mountain historiene om ”westernhelten” Al Crane (utgitt i bladet Caliber i perioden 1994-96). Lauzier døde 06.12. 2008 76 år gammel. Og her slutter den sjette mimringen og forhåpentligvis vil jeg kunne bli ferdig med tidlig åttitall og komme videre ?
3 kommentarer:
Det er ikke rart det tar tid for deg å bli ferdig med begynnelsen av 80-tallet. For det første skjedde det mye på tegneseriefronten på den tiden. I USA kom uavhengige forlag på banen for alvor, og nye europeiske serier kom ut i Norge (og Danmark). For det andre var dette på mange måter formative år for oss som er født i 1966. Når jeg leste de danske utgavene av Adele-albumene i 1980/81 var det første gang jeg forsto at tegneserier ikke var noe jeg måtte (eller kom til å) vokse fra. For meg var det virkelig en serie for voksne, ikke bare en serie med mer blod og sex.
Det kan godt være at det er sent lørdagskveld, men jeg regnet meg frem til at tverrsummen av 1966 ble tre og det er et heldig og hellig tall (fasiten sier fire, men hvem bryr seg ?)Uansett er jeg heldig når du er enig i at de helt tidlige åttiårene er med på å forme hva tegneserier siden har blitt. Jeg er misunnelig på det faktum at du leste Tardi så tidlig og allikevel kommer jeg ikke utenom det at at Simon fra floden i svarthvitt (Claude Auclair) var det første eksemplet på hva en tegneserie var ment å være. Jeg liker Tardis serier, men Adele Blanc-Sec kommer ikke på topp 5-listen og derfor er det grunn til å takke for seg seg. Hans serier basert på bøker av Leo Malet er strålende, bl.a.
Farvel,Brindavoine, Isens Demon og de fire albumene om revolusjonen i 1870 er blant annet en kan trekke frem. Allikevel er Tardi stor !
Legg inn en kommentar