Våren har helt klart gjort sitt inntog og allergi, for mye lys og den generelle slappheten setter sitt preg på hvor mye som blir skrevet i bloggen. Og det faktum at jeg igjen får i meg nok Lithium. For de som ikke vet det er jeg i besittelse av en noe særegen form for ( les : forsøk på ) humoristisk sans. Det vil si at jeg ser det humoristiske og alle andre ser litt misbilligende ut. Da var det poenget tværet ut lenge nok og jeg skal skrive om helt andre ting.
Først vil jeg bare nevne at en tegneserie veier ikke mye alene, men når en først har samlet en stund blir det mye papir og som er tungt hver gang en skal flytte. Det er en grunnene til at jeg ikke har vurdert å finne meg en leilighet på snart 10 år. Fornem nød vil et fåtall hevde og det er jeg faktisk enig i og forblir fornøyd værende i en utrivelig leilighet ( det er ikke bare huseieren sin skyld at den er det ), uten å kunne flytte på et øyeblikk. En av grunnene til at jeg har så mye papir er at det nystartede forlaget Gevion (Dag Kolstad og co forlot Semic og startet dette og det herostratisk beryktede bladet Pyton var et av deres nye utgivelsene) ga ut Magnum. Det første heftet kom våren 1986.
Magnum var et blad med hundre sider i svarthvitt og utgitt, til å begynne med nokså uregelmessig, senere regelmessig med 12 til 13 hefter i året. De første årgangene alt annet enn interessante. De klarte kunststykket å utgi Duchateau / Tibets Allan Falk komplett. Jeg har aldri likt denne realistiske kopien av privatdetektiven Mikke Mus. De utga Romeo Brown ( skrevet og tegnet av skaperne av Modesty Blaise, O`Donnel / Holdaway), DC Comics fra 60-årene og en lang rekke middelmådige serier. Ting edret seg når Bladkompaniet kjøpte opp Gevion og også fikk rettighetene til Marvel Comics. Allikevel var det å kjøpe Magnum en øvelse i masochisme. En led seg gjennom hefte for hefte og håpet iherdig at avstraffelsen snart ville ta slutt og visste at så var ikke tilfelle. Fra 1988 var noen av lyspunktene Conan ( Roy Thomas og John Buscema sin versjon og det er en beinhard indikasjon på hvor ille det var ) og serien om superheltinnen Cat Claw ( serberen Bane Keracs glimrende tegnede humoristiske serie ) som endte opp toppløs i hver episode ( som var et soleklart høydepunkt ) og en av de bedre amerikanske krigsseriene gjennom tidene : Robert Kanigher og Joe Kubert`s Enemy Ace. Her tar jeg en pause i forsøket på å fortelle om hvilken viktig norsk tegneserieutgivelse Magnum ble og fortsetter i 8.Mimring om en stund.
Først vil jeg bare nevne at en tegneserie veier ikke mye alene, men når en først har samlet en stund blir det mye papir og som er tungt hver gang en skal flytte. Det er en grunnene til at jeg ikke har vurdert å finne meg en leilighet på snart 10 år. Fornem nød vil et fåtall hevde og det er jeg faktisk enig i og forblir fornøyd værende i en utrivelig leilighet ( det er ikke bare huseieren sin skyld at den er det ), uten å kunne flytte på et øyeblikk. En av grunnene til at jeg har så mye papir er at det nystartede forlaget Gevion (Dag Kolstad og co forlot Semic og startet dette og det herostratisk beryktede bladet Pyton var et av deres nye utgivelsene) ga ut Magnum. Det første heftet kom våren 1986.
Magnum var et blad med hundre sider i svarthvitt og utgitt, til å begynne med nokså uregelmessig, senere regelmessig med 12 til 13 hefter i året. De første årgangene alt annet enn interessante. De klarte kunststykket å utgi Duchateau / Tibets Allan Falk komplett. Jeg har aldri likt denne realistiske kopien av privatdetektiven Mikke Mus. De utga Romeo Brown ( skrevet og tegnet av skaperne av Modesty Blaise, O`Donnel / Holdaway), DC Comics fra 60-årene og en lang rekke middelmådige serier. Ting edret seg når Bladkompaniet kjøpte opp Gevion og også fikk rettighetene til Marvel Comics. Allikevel var det å kjøpe Magnum en øvelse i masochisme. En led seg gjennom hefte for hefte og håpet iherdig at avstraffelsen snart ville ta slutt og visste at så var ikke tilfelle. Fra 1988 var noen av lyspunktene Conan ( Roy Thomas og John Buscema sin versjon og det er en beinhard indikasjon på hvor ille det var ) og serien om superheltinnen Cat Claw ( serberen Bane Keracs glimrende tegnede humoristiske serie ) som endte opp toppløs i hver episode ( som var et soleklart høydepunkt ) og en av de bedre amerikanske krigsseriene gjennom tidene : Robert Kanigher og Joe Kubert`s Enemy Ace. Her tar jeg en pause i forsøket på å fortelle om hvilken viktig norsk tegneserieutgivelse Magnum ble og fortsetter i 8.Mimring om en stund.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar