Jeg har nesten hatt det samme forholdet til norske tegneserier som jeg har til norsk film, men bare nesten. Det finnes knapt noe jeg har et mer anstrengt forhold til enn norsk film. Wam og Vennerød har brent seg fast til bevisstheten på en måte som ikke kan sies å være en god ting. Når det gjelder norske tegneserier er det selvfølgelig blitt mange unntak til den regelen etter hvert. To av disse er Lars Fiske og Steffen Kverneland. Første gang jeg leste noe av disse var et nummer av Brage ( en antologi / fanzine med norske tegneserier utgitt på sytti og åttitallet ) tidlig på åttitallet. Det var så tidlig at det nesten var debuten til begge. Kverneland hadde en serie om en pønker med kalishnikov og walkman i en verden etter den store katastrofen. Jeg var så imponert over tegningene og tenkte som så at dette var nesten for bra til å være norsk. Lars Fiske hadde en serie om hippier i verdensrommet og med 2CV romskip. Tegningene hans var kantete og annerledes (mer ulikt enn noe jeg var vant til og de lignet ingenting på John Byrne`s tegninger i Prosjekt X / X-Men. Jeg var ennå ung og dummere). Allikevel likte jeg disse tegningene og har siden hatt Fiske som en mine norske favoritter.
Så hopper vi glatt tyve år fremover i tid til 2004. Da kommer tegneseriebiografien om den norske illustratøren og karikaturtegneren Olaf Gulbransson. Her har Fiske og Kverneland samarbeidet og tegnet omtrent halvparten hver seg. Historien om Olaf G blir en guidet tur gjennom livet og karrieren til Gulbransson, en rølpete guttetur med forfatterne (les : Gonzojournalistikk) og en sammensmelting av to vidt forskjellige tegnestiler. Resultatet blir uovertruffent og en gedigen bauta blant norske tegneserier. Og om ikke det var nok, så kommer Kanon 1 i 2006. Her har Kverneland tatt for seg kunstneren Edvard Munchs liv og virke, med en viss hovedvekt på tiden i Berlin. Hvor han omgås bl.a. August Strindberg og Dagny Juel. Det er informativt, uten noensinne å bli kjedelig, morsomt og utrolig bra illustrert. Fiske tar for seg bravadene til den tyske Merz-kunstneren Kurt Schwitters ( 1887-1948 ). Han deltok i Dada-bevegelsen rundt 1. verdenskrig og ble ansett for å være for ”borgerlig”. Her kommer tegnestilen til Fiske virkelig til sin rett og hvor han gjør sitt ytterste for å forklare meg og forhåpentligvis andre lesere hva Merz egentlig er. I år kom Kanon 3 og kvaliteten på denne serien er bare enestående. De har da også mottatt utelukkende gode kritikker for dette prosjektet og det er velfortjent. Hvis du, som meg, har lyst til å få med deg noe annet enn den norske stripe-boomen så er disse seriene noe en må lese !!!!!!!!!!!!!!!!!
Så hopper vi glatt tyve år fremover i tid til 2004. Da kommer tegneseriebiografien om den norske illustratøren og karikaturtegneren Olaf Gulbransson. Her har Fiske og Kverneland samarbeidet og tegnet omtrent halvparten hver seg. Historien om Olaf G blir en guidet tur gjennom livet og karrieren til Gulbransson, en rølpete guttetur med forfatterne (les : Gonzojournalistikk) og en sammensmelting av to vidt forskjellige tegnestiler. Resultatet blir uovertruffent og en gedigen bauta blant norske tegneserier. Og om ikke det var nok, så kommer Kanon 1 i 2006. Her har Kverneland tatt for seg kunstneren Edvard Munchs liv og virke, med en viss hovedvekt på tiden i Berlin. Hvor han omgås bl.a. August Strindberg og Dagny Juel. Det er informativt, uten noensinne å bli kjedelig, morsomt og utrolig bra illustrert. Fiske tar for seg bravadene til den tyske Merz-kunstneren Kurt Schwitters ( 1887-1948 ). Han deltok i Dada-bevegelsen rundt 1. verdenskrig og ble ansett for å være for ”borgerlig”. Her kommer tegnestilen til Fiske virkelig til sin rett og hvor han gjør sitt ytterste for å forklare meg og forhåpentligvis andre lesere hva Merz egentlig er. I år kom Kanon 3 og kvaliteten på denne serien er bare enestående. De har da også mottatt utelukkende gode kritikker for dette prosjektet og det er velfortjent. Hvis du, som meg, har lyst til å få med deg noe annet enn den norske stripe-boomen så er disse seriene noe en må lese !!!!!!!!!!!!!!!!!
2 kommentarer:
Helt enig, Fiske og Kverneland er rent geniale, de er jo nesten de eneste som produserer solide tegneserier her til lands. Ellers går det for det meste i kjipe stripeserier à la Nemi og Radio Gaga.
Å si de er kjipe er å ta i litt vel mye, men at forskjellene på stripene ikke akkurat er enorm er vel til gjengjeld et understatement. En annen norsk serieskaper jeg begynner å få sansen for er Sigbjørn Lilleeng og hans Nebelgrad Blues. Ikke nyskapende og allikevel veldig bra ! En litt eldre serie er Møkkajentene av Inga Sætre. I mine øyne, grusomme tegninger og en fantastisk sjarmerende serie. Og til slutt bør du og sjekke ut Tor Ærlig. Har ikke lest hans siste 90`s Love Song, men Ser Du Meg Nå var virkelig bra (til å være norsk).
Legg inn en kommentar