fredag 15. januar 2010

Tegnere jeg liker å mislike og allikevel har lest altfor mye av (5)

Dette blir det siste innlegget i den ganske mørtelgrumsete serien jeg har kalt Tegnere jeg liker å mislike. Siste mann ut fikk sitt store gjennombrudd som den andre tegneren av avisstripen Modesty Blaise. Dette skyldtes at den opprinnelige tegneren, Jim Holdaway (1927-70), gikk hen og døde helt plutselig. Dette før han var ferdig med avsnittet The War-Lords of Phoenix. Holdaway hadde sammen med skaperen av Modesty Blaise, Peter O`Donnel, laget 17 historier med denne usannsynlige superheltinnen (pluss to veldig korte avsnitt med titlene In the Beginning og The Killing Ground). De hadde startet serien 13.05. 1963. ( Jim Holdaway)
Enrique Badia Romero (f. 1930) fikk i oppdrag å fullføre historien og tegnet Modesty frem til 1978, hvor han tok seg tid til å gjøre noe annet. Før Modesty hadde han jobbet store deler i hjemlandet og hvor han debuterte som femtenåring og allerede hadde skapt flere egne serier og startet eget forlag på 50-tallet. Senere jobbet han bl.a. for det britiske forlaget Fleetway. Som sagt, fikk han sitt store gjennombrudd med Modesty Blaise og når han takket for seg i 1978 hadde han allerede rukket å tegne noen få album i Andre Cherets serie om den rimelig barbarisk ariske steinaldermannen Rahan (en gammel favoritt fra flere album på norsk på 70-tallet, hvor Cheret selv tegnet serien).
I 1978 skaper han den post-apokalyptiske serien om den pelsbikini kledde Axa sammen med, for meg det nokså ubeskrevne bladet, Donne Avenell. Denne var først en stripe som debuterte i avisen The Sun og siden laget han lengre historier beregnet for det amerikanske markedet. Modesty og Axa har mange likhetstrekk, foruten at de ligner hverandre utseendemessig, og begge må kunne betegnes som uhyre sterke kvinner. Modesty, som den kvinnelige utgaven av James Bond hun er, overlever ved hjelp av en fenomenal kjennskap til våpenbruk og selvforsvar og sin trofaste medhjelper Gavin. Axa derimot vandrer rundt i denne ruinen av en fremtidsverden kun med et sverd og en kniv til forsvar. Begge overlever mirakuløst de utroligste farer, men har en egen evne til å ende opp toppløse til slutt. Ikke at det er noe galt i det. I 1986 fortsatte han å tegne Modesty og fortsatte med det frem til 2001 når Peter O`Donnel pensjonerte seg selv og serien.

Når det gjelder hvorfor jeg ikke liker Romero må svaret være at alt han gjør ser så inn i hampen likt og generisk ut. Det synes som inspirasjon og kreativitet er fremmedord han aldri en gang har giddet å slå opp definisjonen av. At han er teknisk dyktig hjelper ikke det grann når en leser hans serier og sliter med å finne en mer enn en grunn til å lese historiene ferdig. Alle hans historier med Modesty Blaise er blitt gitt ut, minst to til tre ganger, i bladet Agent X-9. Som igjen har et helt klart behov for snarlig eutanasi med sin hyppighet av nyopptrykk av utdaterte serier. De fleste av hans historier med Axa kom i X-9 Spesial på 90-tallet. Og her avslutter jeg innleggene om favorittene med negative fortegn.

2 kommentarer:

Jo sa...

Jeg har et ganske likt forhold til Romero og Ingels.
Ron Smith har jeg egentlig ikke noen oppfatning om da jeg aldri har vært noen stor Judge Dredd-fan. Jeg har riktignok latt meg irritere av at historiene, pga. hvordan 2000AD produseres, ofte tilsynelatende tilfeldig skifter tegnere midt i historiene. Kvalitetsforskjellene kan være store, så Ron Smith har sikkert irritert meg noen ganger, men ikke ofte nok til at jeg har merket meg navnet hans.
John Byrne har jeg derimot ikke opparbeidet noe hatforhold til. Det kan nok skyldes at jeg har lest svært lite av det han har gjort siden Next Men (som jeg likt ganske godt, selv om den, som de aller fleste superserier, kommer til kort hvis den sammenlignes med Watchmen). Men jeg skal vel kanskje bare være glad for at jeg ikke har lest det han har laget de siste 15 årene.

Lars Gundersen sa...

Jeg har ikke lest mye av Byrne de siste årene, men det jeg har lest lider helt klart av at han holder et enormt produksjonsnivå. Opptil tre-fire månedlige titler. Også er det det vemodige ved at ungdomshelter fallerer. Hvordan det går an og ikke like Judge Dredd lidenskapelig kan jeg ikke forstå. Så mange bra historier opp gjennom årene, så mange fantastiske tegnere og så mye ondsinnet satire.