Hvordan kan en se for seg det at tilfeldigheter bestemmer så mye i ens tilværelse. I følge Mark Twain var det en tilfeldighet at et av de første atomer traff et annet og videre, via en lang kjede av lignende tilfeldigheter, endte opp med ”intelligent” liv. Som er en teori langt å foretrekke fremfor kristendommens lære om predestinasjon. Eller som han selv formulerte det. 
Evolution is a blind giant who rolls a snowball down a hill. The ball is made of flakes--circumstances. They contribute to the mass without knowing it. They adhere without intention, and without foreseeing what is to result. When they see the result they marvel at the monster ball and wonder how the contriving of it came to be originally thought out and planned. Whereas there was no such planning, there was only a law: the ball once started, all the circumstances that happened to lie in its path would help to build it, in spite of themselves.
"The Secret History of Eddypus"
De tilfeldighetene jeg skal nevne her er av stor betydning for meg og ingen andre. Det var tidlig i januar 1994 hvor jeg var innom en platebutikk som hadde opphørssalg. Der fant jeg en del tegneserier, som også var på tilbud. Det var den første samlingen av The Mask skrevet av John Arcudi og tegnet av Doug Mahnke. Videre hefte nr. 8 av Spawn. Dette var skrevet av Alan Moore og tegnet av Todd McFarlane. Og til sist en fem seks hefter av John Byrne`s Next Men. Noen uker senere dro jeg på besøk til Bergen og var innom Hva Berghulen Gjemte, eller om den allerede hadde skiftet navn, den største (og eneste?) tegneseriebutikken i Bergen på denne tiden. Her fikk jeg ordnet et abonnement på antologiserien Dark Horse Presents. 
Det som da viste seg å være tilfeldigheter var at blant Next Men bladene var også nr. 21. Her gjorde Mike Mignola`s Hellboy sin debut i en vanlig serieutgivelse, men bare over noen få sider. Det førte til at jeg også fikk kjøpt den første miniserien med Hellboy. Hellboy : Seed of Destruction som kom tidlig i 1994, var på 4 hefter og hvor John Byrne er kreditert som medforfatter. Den andre tilfeldigheten var at den tredje Hellboy historien, The Wolves of St August, dukket opp i DHP 88-91 samme år. Og takket være dette tilfeldige besøket hadde fått med meg begynnelsen på det som vist seg å være en beste amerikanske seriene de siste 16 årene. 
Størrelse har
Ingen betydning
Og alt er
For stort
Tilbake i 1994 kom den eneste historien av denne danske serieskaperen på norsk. Den 7-8 siders ubetydeligheten var skrevet av en Frantz Möller og hvor sentralt i handlingen var en amerikansk småbysheriff og en dødelig sopp. Det eneste minneverdige med denne serien var måten den var tegnet på. Den ble for øvrig utgitt i X-9 Spesial nr. 7. I begynnelsen av 90-årene overtok Semic lisensen til å produsere tegneserieutgaven av Tarzan. Noen av disse historiene kom på norsk i 1992-3. Den første serien vår mann står kreditert med er Tarzan historien The Scar(93). Denne var skrevet av en av nestorene innenfor det danske tegneseriemiljøet, Henning Kure(manus til Valhall m.m.), og ble selvfølgelig ikke utgitt i Norge. 
Bare for å fortsette denne altfor omstendelige innledningen så fortsetter jeg med å fortelle at det lille britiske forlaget Atomeka Press ble startet i 1988 av Dave Elliott og tegneserieskaperen Garry Leach(bl.a. Marvelman og Garth Ennis` Hitman). Serier som ble publisert var The Bojeffries Saga av Alan Moore og Steve Parkhouse, flere av Simon Bisley`s serier og tidlige serier av en av favorittene, Ted McKeever. John Tomlinson stod for manus og vår danske venn for tegningene når The Lords of Misrule ble utgitt på Atomeka. Senere er den også utgitt i Dark Horse Presents og en samlet utgave av serien kom på Radical Comics i 2009. 
Hvordan Peter Snejbjerg (født 1963) fikk innpass hos Atomeka vet jeg ikke. Det kan være han ble oppdaget når Tarzan historien ble utgitt på Malibu Comics i USA i 1993 eller det faktum at et så stort talent ikke lot seg skjule. Etter dette fikk han i hvertfall oppdrag hos Vertigo, DC og flere andre større forlag og slik har det fortsatt frem til i dag. Det som gjør det hele litt merkelig er at han er et stort navn i USA og nærmest ukjent her hjemme og til en viss grad i Danmark. Danskene har comicwiki.dk og her er han viet litt mer plass enn det navn og fødselsdato tar. 
Noe av det siste han har gjort er sammen med Garth Ennis og den trehefters miniserien Battlefields : Dear Billy på Dynamite Entertainment, de fire heftene i miniserien The Mighty skrevet av Peter Tomasi og tegneserieromanen A god somewhere med John Arcudi fra i år. Sistnevnte holder jeg akkurat på med å lese og vil skrive noe om den så snart som mulig. Noe jeg tenkte jeg skulle gjøre om flere av de andre seriene Snejbjerg han har tegnet i de snart 20 siste årene. 
Han blir gitt en hjelm med sofistikerte dibbedutter og gitt oppdraget med å dra til den amerikanske byen Vanity. En by preget av så mye kriminalitet at ærlige borgere er en undertrykket minoritet. Som i The Question`s Hub City, Nightwing`s Blüdhaven osv. For Aztek er dette starten på hans prøvetid som superhelt og som innebærer en del prøving og ganske mye feiling. Problemet blir bare at feilene kan ha fatale følger. Spesielt når The Joker dukker opp. Det som kanskje er enda vanskeligere er å reise fra en skjermet oppvekst i et laboratorium og starte et hektisk og til tider uforståelig liv som doktor Curtis Falconer. 
Dette er bakgrunnen for Grant Morrison og Mark Millar`s superheltserie Aztek : The Ultimate Man som kom med første nummer i august 1996(egentlig mai siden måneden på heftenes forside er to til tre måneder forut den egentlige utgivelsesdatoen, litt uvisst hvorfor). Serien ble ingen stor suksess og gikk inn med nr. 10. Aztek fikk bli medlem av Justice League of America som Morrison nettopp hadde overtatt som forfatter. Noe som er vanlig når en superhelt mister sin egen hefteutgivelse og forlaget fremdeles vil bevare interessen for karakteren. 
Det som var Azteks største feil var at den var forut for sin tid. Morrison tok med seg lightversjonen av det han hadde gjort i Doom Patrol, overførte dette til Aztek og prøvde å få overbevist et stokk konservativt superheltlesende publikum om at dette var fremtiden. Godt hjulpet av Millar. En annen ting er at denne serien var glimrende tegnet og mer enn det. Tegneren var N Steven Harris som ikke hadde gjort seg særlig bemerket i mine øyne verken før eller etter denne serien. Han har allikevel jobbet for både DC, Dark Horse og Marvel senere. Selv nå snart 15 år senere er hans tegninger fremdeles originale når en sammenligner med mye av disse dusinvare tegnerne en ennå finner i denne typen serier. Rentegneren var den like habile Keith Champagne. Så oppfordringen blir å lese denne samlingen med disse 10 heftene, bli imponert og så se for seg hvor bra den kunne ha blitt.
Noen av historiene har vært trykket på norsk tidligere. Batman historien hvor Clayface forteller historien om han og hans utkårede, som da viser seg å være en mannequin, kom på norsk i 1988 og var tegnet av George Freeman. Whatever Happened to the Man of Tomorrow kom i Supermann nr. 12 1986. Dette var siste utgave av Superman og Action Comics før John Byrne begynte sin oppdatering av karakteren med The Man of Steele. Dette er ment å være den siste Superman historien noensinne og vi følger hovedpersonen hvor han og hans nærmeste blir utsatt for det ene brutale og morderiske angrepet etter det andre fra hans største fiender. Tegnet av den største Supermanntegneren gjennom tidene Curt Swan(1920-96). 
Den andre Supermannhistorien er fra Superman Annual 1 1985 og har tittelen For the Man Who Has Everything. Dette er historien Moore og Dave Gibbons gjorde sammen for DC før The Watchmen. Gibbons har skrevet et interessant forord og vi blir vitne til hvordan en av Superman`s bursdagfeiringer kan utarte seg. Superman møter også Swamp Thing i historien The Jungle Line. Her har Kal El blitt infisert av en dødelig soppinfeksjon fra hjemplaneten og treffer helt tilfeldig Swamp Thing. Denne historien har aldri blitt å regne som en viktig del av sagaen om Swamp Thing og er ikke inkludert i de seks samlingene som er utgitt av Moore`s versjon av denne. 
Den siste lange historien har den nokså teite ”helten” Vigilante i hovedrollen. En tidligere statsadvokat som er så misfornøyd med hvordan systemet fungerer at han ikler seg et kroppskondom og dykkermaske og straffer de skyldige på egenhånd. De første heftene utgitt på norsk i Gigant. I Moore`s historie skal han takle vold i hjemmet og kvinnemishandling og det hele blir bare pinlig. Moore klarer ikke å redde dette i land og britiske Jim Baikie tegner for så vidt bra, men det holder ikke mål. Foruten disse historiene er det 8 kortere fortellinger og de viser vel at de hadde hatt potensiale til å bli bedre hadde Moore hatt flere sider til historien. Kuriositeten er Tygers tegnet av Kevin O`Neill og som gjorde han uønsket hos DC fra og med utgivelsen av denne. 
Hvis jeg skal være litt kritisk så kan en si at denne samlingen utgjør en parentes i Moore`s forfatterskap, med de to hederlige unntakene Killing Joke og Whatever Happened to the Man of Tomorrow. Allikevel må jeg i at jeg synes det er interessant å se en mer feilbarlig side av geniet som er Alan Moore.
På denne tiden strevde skotten Mark Millar med å få innpass i det amerikanske seriemarkedet. I dag har han endt opp med å bli en av de største og mest populære serieforfatterne. To av hans serier er allerede filmatisert.
Videre var det vel i samme serie (eller var det Mega-Marvel?) blitt utgitt to(?) samlinger med The Ultimates(dette er en vri på superheltgruppen The Avengers og er ennå et av Marvel`s, litt etter hvert, patetiske forsøk på komme seg ut av den kreative krisen de har vært i siden tidlig 90-tall)på norsk også disse skrevet av Millar. Tegneren her var britiske Bryan Hitch. Hitch var også med å skape 
Nå ble denne innledningen så lang at det jeg egentlig skulle skrive om får vente til i morgen. For i 1996 samarbeidet Morrison og Millar på superheltserien Aztek The Ultimate Man.
Geriljahjerte er skrevet av Levi Henriksen og handler om han som er på besøk i eksens hus, uinvitert og alene. Med seg har han en rosa laks og klarer å bli uvenner med den plutselig snakkende undulaten Frank. Slutten her er så patetisk at det gjorde nesten vondt å lese. Allikevel synes jeg ikke at historien fungerer og om dette skyldes Levi Henriksens tekst er ikke så usannsynlig. 
stop.rec.ffwd. er også tittelen på den lengste historien i denne samlingen. Hovedpersonen skal på jobb som julenisse på julaften og havner i en krangel med samboeren. Mens han kjefter på hunden kveler han henne. For så å gå på jobb som vanlig. Denne dagen blir da ikke det. Han klarer allikevel å få gjort noen hverdagslige ting oppi det hele. Mot slutten endres historien og tegnestilen til en drømmesekvens og hvor hovedpersonen bl.a. må bekjempe et monster. Jeg ble en smule forvirret av dette, men likte det og. Alt i alt er dette en imponerende utgivelse, både i størrelse og innhold. Noe det er liten tvil om er at Johansen er en fabelaktig tegner med et enda større potensiale. Det eneste jeg vet han har gitt ut tidligere er albumet Anunnaki sammen med John S Jamtli. 
Ka-Zar er en ikke veldig interessant Tarzan kloning. Egentlig dukket han opp i pulpheftene på 30-tallet, men ble senere en tegneseriefigur, først hos Timely Comics på 40-tallet og senere hos Marvel Comics. Han holder til i The Savage Land som pussig nok er en jungel midt inne i Antarktis. For å forvirre enda mer lever dinosaurer og pattedyr side ved side sammen med en rekke forskjellige urbefolkninger. Noen som har hørt om Pal-ul-Don ? Hit havner Wolverine i det enkeltstående heftet The Jungle Adventure(1990). Wolverine har forfulgt en Apocalypse robot hit. Denne Apocalypse var en svær crossover ”begivenhet” hos Marvel noen år senere. Skrevet av Walter Simonson som i mine øyne er en bedre tegner enn forfatter. 
Året blir 1991 jobbet Mignola igjen for Marvel og igjen var det snakk om en fire hefters miniserie i Prestige Format. Det var en adapsjon av flere av Fritz Leiber`s(1910-1992) fortellinger om Fafhrd and the Grey Mouser. Disse fortellingene er forøvrig en glimrende blanding av sword and sorcery(sverd og sauseri) blandet med humor og glimrende skrevet. Howard Chaykin gjør en god jobb med å overføre dem til tegneserie og Mignola er bare glimrende. Det som er litt underlig med både serien og bøkene til Leiber er at de ikke har nådd ut til et større publikum ettersom interessen for fantasy er så stor som nå og hvor Conan ble utgitt inntil nylig(?). Jeg har nevnt denne før og skal bare lese den på nytt før jeg skriver mer om den. 
Så den siste firehefters miniserien i denne omgang. I 1993 samarbeidet Mignola med tegneserieforfatteren Roy Thomas(har i sin tid bl.a. skrevet noen Conan historier) om å lage tegnesserieversjonen av Francis Ford Coppola sin filmatisering av Bram Stoker`s Dracula. Serien følger handlingen med noen få unntak og jeg mener at serien faktisk er mye bedre enn filmatiseringen. Den ble utgitt i samlet utgave i Norge samme år, men da i svarthvitt. Noe som faktisk gjorde Mignola`s tegninger enda bedre. Og dette var en presentasjon av noen av de seriene Mignola rakk å gjøre før han begynte med Hellboy. 
I slutten av 1987 og begynnelsen av 1988 tegnet Mignola den fire hefters Superman miniserien The World of Krypton. Skrevet av John Byrne og noe av dette ble også utgitt i den norske utgaven av Supermann. Superman finner her en mulighet til å kunne observere fragmenter av hjemplanetens historie ved hjelp av stråling eller noe lignende. Byrne har faktisk skrevet en grei historie og en begynner å ane konturene av hvilken fantastisk tegner Mignola er i ferd med å bli. Selv om rentegneren Rick Bryant gjør sitt beste for å skjule dette. 
Her en gylden anledning til å sitere meg selv :
Omtrent på denne tiden gjorde Mignola en annen serie for DC og hvor P Craig Russell enda en gang var rentegner. Ironwolf var en DC figur som dukket opp i 3 siste heftene av DC`s fantasy / science fiction antologiserie Weird Worlds utgitt i 1972/3. Disse tre historiene var tegnet av 
