torsdag 23. september 2010

Siden jeg først får jernteppe

Siden jeg allikevel får jernteppe, her er nesten hele innlegget jeg skal holde i morgen, 24.09., på seminaret Lesing for unge voksne i regi av Biblioteksforeningen, avdeling Rogaland.

Den første tegneserien er den hulemannen malte på grotteveggene i Sør-Frankrike for ca 30 000 år. En beskrivelse av jaktscener og ved å male dem ble de magiske. Noe bra tegneserier har en evne til å bli den dag i dag. I Egypt gjorde de tegneserien til skriftspråk om enn litt vanskelig for oss å lese frem til Rosettasteinen. Bayeuxteppet er en 70 meter lang brodert tegneseriefremstillng av Normannernes invasjon av England i 1066. Botticelli gjorde et forsøk på å fremstille Dantes guddommelige komedie i tegneserieform. Slutten av 1700-tallet en får en oppblomstring satiretegninger. Punch som er verdens eldste satiremagasin kom første gang i 1841. Siden striper er det som leses mest av det norske publikummet, ved siden av Donald og Fantomet, og er det norske serieskapere har størst kommersiell suksess med, er dette ment som en kort presentasjon av noen av de viktigste stripene, tiår for tiår.

Den moderne tegneserien regnes fra The Yellow Kid rundt 1896. Dette var en stripe helt uten dialog. Noe som passet de hundre tusener av nylig ankomne immigranter, som enten ikke behersket språket eller i mange tilfeller alfabetet. Videre fikk en Katzenjammer Kids / Knoll og Tott og i 1905 kom Winsor McCay`s Little Nemo in Slumberland. Om en liten gutts nattlige eventyr i drømmeriket og som ennå er en av de mest fantastisk tegnede avisserier noensinne.

En serie som også var fantastisk tegnet var George McManus sin Bringing up Father. Her hjemme best kjent som Fiinbeck og Fia. Serien startet i 1913, McManus døde i 1954 og serien ble tegnet av andre frem til 2000. I 20-årene kom avisstripe utgaven av Tarzan. Så de første science fiction stripene med Buck Rodgers(1929) og Flash Gordon(1934). Og 13.02. 1937 kom første søndagsside av Hal Foster`s Prins Valiant. Foster hadde tidligere tegnet Tarzanstripen, men bega seg nå ut på ferd som varte til han trakk seg tilbake som tegner i 1970. Hvor en følger den norske prinsen Valiant på hans og hans senere families vei gjennom livet. En utrolig serie.

Milton Caniff hadde hatt stor suksess med stripen Terry and the Pirates. Så i 1947 presenterte han en serie mer beregnet på et modnere publikum. Det var Steve Canyon og med flygeren Canyon i hovedrollen kunne han presentere historier fra alle verdenshjørner. Caniff var en fantastisk tegner, men ikke like talentfull når det kom til politiske. Tre år senere kom den første stripen i det som siden har blitt den største stripesuksessen noensinne. Peanuts var originaltittelen og på norsk Knøttene. En annen serie som kom samme tiår var Walt Kelly`s Pogo som inspirerte en rekke senere stripetegnere, deriblant Bill Watterston.

En serie som kom i 1964 var The Wizard of Id / Trollmannen av Id av Brant Parker og Johnny Hart. Hart hadde også startet serien fra steinaldermiljø, B.C., seks år tidligere. Begge utgitt på norsk i bl.a. Billy. 1970 og Doonesbury av Gary Trudeau hadde sin premiere. Den gjennom tidenes beste politiske serie og den første serien til å motta en Pulitzer-pris. Den mest uforglemmelige karakteren i denne serien er Duke som er basert på gonzojournalismens far, Hunter S Thompson. En som tidlig ble beskyldt for å plagiere Doonesbury var Berkeley Breathed med sin Bloom County. Hans stripe debuterte ti år etter Doonesbury og han har ikke benektet at han ”lånte” ideer av Trudeau. Akkurat som Lars Lauvik ikke kan si at han ikke hadde lest Breathed før han startet Eon. I alle fall ble Bloom County en fantastisk serie og hvor Bill the Cat ofte stjeler de fleste scenene og hvor pingvinen kommer opp med de mest poetiske kommentarene. Bloom County er faktisk den eneste serien som kan måle seg med Bill Watterson`s mesterverk Calvin & Hobbes. Nå er det 90-tall og etter min mening avtar kvaliteten på amerikanske striper. Noen verdt å nevne Dan Piraro`s Bizarro, Bill Amend`s Foxtrot og den fra starten kontroversielle stripen Boondocks av Aaron McGruder.

Tegneserier er visstnok den niende kunstarten og. I følge Norges fremste tegneserieekspert Morten Harper, kan de deles inn i ni sjangre. Vel, det kan godt være, men jeg synes det virker altfor lite. Jeg sliter med å få det under tjue. Hvis en skal inkludere alle sjangerne innen manga vil det bli ennå mer. Min foreløpige og redigerte inndeling blir som følger :

Striper

Europeiske humorserier

Grafiske romaner-Europeiske og amerikanske

Fantasy

Science fiction

Superhelter

Horror

Krim/spenning

Western

Krig

Manga

Norske serier

Det at norske serier blir gitt en egen sjanger kan virke litt søkt, men jeg opplever at det er noe særegent norsk over de fleste serier jeg har lest av norske serieskapere. Så var det overlappingen en finner hos de fleste seriene. Er Ex Machina en ren superheltserie eller er det politiske kommentarer fra Brian K Vaughan`s side forkledd som en superheltserie. Er Neil Gaiman`s The Sandman en horrorserie som den var ment å være fra begynnelsen, en fantasyserie eller noe som endte opp utenom enhver sjangerbeskrivelse? Er Benoit Peeters og Francois Schuitens serie Hemmelighetsfulle byer en fantasy serie, skal den havne i sjangeren grafiske romanerr eller er denne seriens fremste hensikt å si noe om forholdet mellom arkitektur og mennesker og dermed bli en sjanger for seg selv?

Dette var kanskje ikke de best valgte eksemplene, men det er så trøttandes å måtte operere med alle disse inndelingene. Det burde bare være fire inndelinger når det kommer til tegneserier og det burde være Poor, Good, Fine og Near Mint, med muligheter til å variere med +, - og very. Dette gjelder både kvaliteten og innholdet i serien.

Og her skal jeg da si noe om serier som er representative for de forskjellige sjangerne :

2 kommentarer:

Jo sa...

Lykke til.

Utvalget av amerikanske stripeserier du nevner kan selvsagt diskuteres. Noen vil alltids savnes enten man tenker på kvalitet (f.eks. Krazy Kat), komersiell suksess (f.eks. Blondie) eller historisk betydning (f.eks. Wash Tubbs), men for en kort gjennomgang virket utvalget greit.
Når du først tar med Bizarro, som strengt tatt ikke er en tegneserie, er kanskje den mest markante utelatelsen Gary Larsons The Far Side, som vel må kunne sies å treffe på alle disse tre kriteriene (men altså egentlig ikke kan regnes som en tegneserie).

l.g. sa...

Du har helt rett, men hele innlegget skulle vare rundt 25 minutter og da må en utelate en del vesentlige serier. Spesielt når en skal snakke om historikk og sjangerinndeling Et annet problem ble at jeg kunne ikke bruke dette med striper allikevel. Dette fordi de som satt og led seg igjennom det hovedsaklig var lærere og bibliotekarer og disse hadde nær ingen kunnskaper om serier overhodet(katalogisering derimot). Det er vel grunnen til at de ba meg ?

Det der med Bizarro var en kortslutning, men jeg tenkte på humorserier jeg ennå liker. Ikke at jeg ikke liker Larsons, men er gått litt lei etter de utallige gangene de er blitt trykket. På samme måte som med Calvin & Hobbes. Det er først nå, 10 år etter jeg sluttet å kjøpe bladet, at jeg igjen har begynt å lese den.