Jack of Fables fortsetter ufortrødent, men selv har jeg mistet litt av interessen. Har vel aldri hatt helt sansen for den karakteren. Har for øvrig bestilt 2-5 av samlingen av Sturges` andre serie på Vertigo, House of Mystery. Videre den nyeste samlingen av Scalped pluss nr. 5 som bare forsvant fra biblioteket etter et utlån. Det mest gledelige med hele denne listen er at biblioteket endelig har fått inn den komplette Starman-serien. Det har vært forsøk på det før, men det gikk aldri helt og lykkes. Jeg har nevnt det før, og gjentar det gjerne, dette er kanskje den beste superheltserien noensinne utgitt. Promethea er nesten like bra og den avsluttende nr. 5 manglet vi òg. 
Bill Willingham, Matthew Sturges : Jack Of Fables bok 7
Jason Aaron/R.M. Guera : Scalped : High Lonesome bok 5
Jason Aaron/R.M. Guera : Scalped : Rez blues bok 7
James Robinson/Tony Harris : Starman Omnibus volume 1
James Robinson/Tony Harris : Starman Omnibus volume 2
James Robinson/Tony Harris : Starman Omnibus volume 3
James Robinson/Tony Harris : Starman Omnibus volume 4
James Robinson/Peter Snejbjerg : Starman Omnibus volume 5
James Robinson/Peter Snejbjerg : Starman Omnibus volume 6
Alan Moore/J.H. Williams III : Promethea bok 5 
Halo er et spill jeg aldri har spilt, bøker jeg aldri har lest og nå også en en tegneserie jeg skal lese(inneholder en ny historie med Moebius). Med Thor og Dreadstar er mimrefaktoren høy og Zatanna har blitt vel barmfager i sin siste inkarnasjon. The Life and Times of Martha Washington inneholder, foruten et lass med ekstramateriale, alle de tre historiene i serien og heftet The Death of Martha Washington. Nødvendig lesning selv om Miller har trådt inn ekstremistenes rekker når det gjelder Islam og muslimer. Wagner`s Zorro er den første samlingen i denne serien som bygger på Isabel Allendes roman med samme navn. Det er vel unødvendig å nevne både Bendis, og også Brubaker`s, utgave av Daredevil holder en skyhøy standard og lenge har vært noe av det beste fra The House of Less Ideas.
Div./Div. : Halo The Graphic Novel
Walter Simonson : The Mighty Thor vol. 1
Walter Simonson : The Mighty Thor vol. 2
Jim Starlin : Dreadstar : The Beginning
Paul Dini/Stephane Roux, Chad Hardin : Zatanna Mistress of Magic
Brian Michael Bendis/Alex Maleev : Daredevil bok 2
Frank Miller/Dave Gibbons : The Life and Times of Marha Washington
Matt Wagner/Fransceco Francavilla : Zorro : Trail of the Fox 
Kalessniko og Tomine`s må være to sider av samme sak, men med et litt forskjellig utgangspunkt. Gemma Bovery er serien Posy Simmonds gjorde før Tamara Drewe(ble film i fjor og regissert av Stephen Frears)og skal visstnok ha samme effekt som å skrelle en masse løk. Av sveitsiske Thomas Ott har jeg lest og skrevet om den glimrende 73304-23-4153-6-96-8 og gleder meg virkelig til å få lest R.I.P. Oji Suzuki er enda en de manga-artistene som gikk i bresjen for den alternative mangaen og A Single Match er en samling av surrealistiske historier og som i sin samtid må ha provosert. Blokk er britiske Andrew Page`s andre serie utgitt på Jippi forlag. Og Todd Hignite har laget en praktbok om Jaime Hernandez hvis undertittel er The Secrets of Life and Death. 
Mark Kalessniko : Mail Order Bride
Adrian Tomine : Scenes From an Impending Marriage
Posy Simmonds : Gemma Bovery
Thomas Ott : R.I.P. Best of 1985-2004
Oji Suzuki : A Single Match
Andrew Page : Blokk
Todd Hignite : The Art of Jaime Hernandez 
Påsken begynner å bli et vagt minne og jeg klager ikke. Før jeg helt glemmer det skal jeg bare nevne de siste tegneseriene som ble lest mens hverdagen glimret med sitt fravær. Bladet Gigant har blitt utgitt i tre omganger her i Norge. Fra 1969 til 1971(8 utgivelser), fra 1975 til 1985(70 utgivelser) og siste gang fra 2000 til 2005(25 utgivelser). Det har alltid vært et blad med fylt med superhelter. Frem til 1985 var Lovens Voktere/Justice League of America et nesten fast innslag. Fra 2000 ble det gjort plass til Team-up historier og crossovere. Eksempler på dette er Superman versus Terminator, JLA møter Witchblade og Batman møter Daredevil. Til slutt kom seriene Batman : Hush, Superman : Birthright og Mark Waid og Alex Ross` Kingdom Come. 
Jeg kjøpte nylig nr. 3 og 4 2002 og leste disse litt på trass. Nr. 3 var Green Lantern vs. Aliens. Alien-filmene er bra, men seriene basert på dem er oppskriftsmessige like. Dette på tross av at det er kompetente Dark Horse Comics som gir dem ut. Med denne fire hefters miniserien hadde forfatteren, Ron Marz, lånt vel mye fra originalen fra 1979 og resultatet ble deretter. For å gjøre det hele mer spennende mister Green Lantern ringen sin i kampen mot disse monomane E.T.`ene og blir nesten litt forelsket i en, tilsynelatende kvinnelig, androide. Rick Leonardi tegner det hele greit nok og en trenger å ha lesestoff på badet også. Ellers må jeg si at jeg gleder meg litt til Green Lantern filmen med Ryan Reynolds i hovedrollen(norsk premiere 05.08. 2011). 
Nummer 3 var som de fleste crossovere/team-ups pleier å være. Superhelter møter hverandre for første gang og den mest naturlige måten å bryte isen på er med en slåsskamp eller flere. Her var det til gjengjeld to historier. JLA/WildC.A.T.S. skrevet av Grant Morrison og tegnet av Val Semeiks. Dette enkeltstående hefte kjøpte jeg faktisk når det kom ut i 1997. Det var på denne tiden Morrison satte seg fore å oppdatere og til en viss grad også revolusjonere Justice League of America. Dette lykkes han med over all forventning, men denne historien var et av unntakene. Både WildC.A.T.S. og Gen 13 var en del av Jim Lee`s Wildstorm. Først en del av det opprinnelige Image Comics, så solgt til DC og i fjor ble det lagt ned og noen få serier ble beholdt som en del av DC universet. 
Gen 13 dukker opp i historie nr. 2 og her møter de Fantastic Four. Å lese serier med Fantastic Four er som å oppleve at tiden står stille. Det er ingenting som forandrer seg. I dette tilfellet er det en positiv ting. Gen 13 derimot har ikke tålt tidens tann like godt. Denne påtatte (allerede da) lissom hipheten en forbinder med 90-tallet er kvelende til stede og da er det et gledelig lyspunkt at den er tegnet (og skrevet) av Kevin Maguire. Han tegnet Justice League International, skrevet av J M DeMatteis og Keith Giffen på sent 80-tall. Senere gjentok disse tre suksessen med miniseriene Formerly Known as the Justice League(04) og I Can`t Believe It`s not the Justice Leaugue(05). De fire samlingene med JLI og miniseriene er å få lånt på biblioteket og anbefales på det varmeste. 
Gen 13 vs. Fantastic Four er et 52 sider langt one-shot og starter med at Gen 13 er på besøk i New York, de bor til vanlig på vestkysten. Samtidig får jorden besøk av et vesen fra en annen dimensjon. Dette medfører at Reed Richards ser seg nødt til å undersøke. Et av medlemmene av Gen 13 har et kjæledyr med en ikke-jordisk tilhørighet og denne reagerer på dette uventede besøket med å vokse seg til King Kong størrelse og skape like store problemer for myndighetene(det samme gjør selvfølgelig motparten også). Spider-Man har en liten gjesteopptreden. En del misforståelser og bataljer senere og det hele ender til slutt minnelig. Noe en har lest hundre ganger før, men Maguire er slik en forbannet god tegner at det allikevel er verdt det. Noen har også hevdet at Gen 13 er et direkte plagiat av Marvel`s X-Men, men det kan da umulig stemme. Og dermed gjenstår det bare å fortelle om de kjekke seriene jeg leste denne høytiden.
Påsken er endelig overstått. Den desidert kjedeligste av alle høytider. Hvor tilværelsen blir lagt på vent i nær en uke fordi noen av oss må få oppleve den siste rest av snø. Jeg for min del var nær ved å trekke for gardinene når solen skinte altfor kraftig og gjorde det vanskelig å se tv-skjermen. Jeg fikk da lest noen tegneserier for det. Ikke alle av like høy kvalitet, men en skal jo lete gjennom mange åkre før en finner det kålhodet en passer best med.
Den religiøse lederen og guruen Sathya Sai Baba gikk videre den 24.04. i år. Ikke at J. M. DeMatteis var en av hans tilhengere, men han fant også det han søkte i de traktene av verden. Noe han beskriver i den briljante serien Seekers Into the Mystery. Utgitt på Vertigo i 1996-97. Den er ikke helt selvbiografisk og allikevel er vel dette J M DeMatteis` mest personlige serie. Om hvordan en forsoffen manusforfatter plutselig blir gitt muligheten til å huske sin egen fortrengte fortid og bli gitt muligheten til å få svar på de virkelig store åndelige spørsmålene. Alt takket være Mesteren. Det kom bare 15 hefter i denne serien og hvorfor det ikke ble en suksess er vel et av spørsmålene serien ikke besvarte. Når en ser hvilke tegnere som var involvert blir en enda mer forbauset Glenn Barr (Brooklyn Dreams med DeMatteis) 1-4, Michael Zulli(Sandman : The Wake og The Last Temptation of Alice, begge skrevet av Gaiman) 6-9, Jon J Muth(M basert på Fritz Langs filmmanus og Moonshadow med DeMatteis) 5,10 og 15 og til slutt Jill Thompson 11-14. Jeg leste bare heftene 11-14 denne gangen og skal fortelle mer om det i min gjennomgang av hennes utgivelser. Det er ikke feil å si at jeg igjen jeg ble imponert. 
Det eneste forholdet jeg har til den klassiske britiske tv-serien The Prisoner er Iron Maiden`s sang med samme navn på albumet Number of the Beast fra 1982. Her bruker de en soundbyte fra serien og hovedpersonen konkluderer med at I`m Not a Number, I`m a Free Man. I 1988-89 ga Dean Motter (Terminal City og Mister X), med manushjelp av Mark Askwith, ut den fire hefters miniserien The Prisoner på DC. Den var ment som en fortsettelse og skulle oppklare de ubesvarte spørsmålene fra serien. Og det kan det være at den gjorde. Jeg for min del hadde store problemer med å følge handlingen og kvaliteten på tegningene gjorde det ikke bedre. Kuriøst, men ikke helt nødvendig lesning. 
Året var 2002 og forlaget Egmont ga ut en to hefters norsk oversettelse av Neil Gaiman`s Books of Magic. Selve serien ble hetende Magic Fantasy og etter disse to kom det 6 hefter med serier fra forlaget CrossGen. Noe som passet utmerket siden CrossGen spesialiserte seg på fantasy utgivelser i perioden 1996 til 2004 da forlaget gikk konkurs. Hver av disse inneholdt fire av forlagets serier. En av disse var Sojourn og hovedpersonen her hadde veldig klare likhetstrekk med både Chris Claremont og John Bolton`s Marada og Robert E Howard`s Røde Sonja. Hovedpersonen er Arwyn som for å hevne drapet på sin familie og redde planeten Quin fra den onde trollmannen Mordath må finne de fem bortgjemte fragmentene av helten Ayden`s magiske pil. Som i sin tid drepte den nå gjenoppståtte Mordath. Dette skjer i en verden hvor de fleste fantasyklisjeene dukker opp. Allikevel redder serien seg i land med en entusiastisk historie og glimrende tegninger av Greg Land (Ultimate Fantastic Four og Uncanny X-Men). Nå har ikke jeg lest hele serien, men nok til å si at dette er mer enn bare grei tidtrøyte. 
En annen CrossGen serie jeg fikk lest litt av i påsken var Brath. Igjen kan en mer enn ane inspirasjonen fra Robert E Howard. Denne gangen er det kong Kull/Conan forfatteren Chuck Dixon (som jeg skal skrive om senere) har hentet inspirasjonen fra. Handlingen er lagt til et mytisk Skottland og hvor de innfødte står i mot den tilsynelatende romerske invasjonshærens overmakt. Lederen for disse noble barbarene er Brat Mac Garen og han har en underskjønn kone og en oppvakt sønn som synes å gå en utrygg fremtid i møte. Magi er en realitet og gudeverden står mot gudeverden. Her er det vel mer italienske Andrea Di Vitos tegninger som gjør serien verdt å lese fremfor Dixon`s ikee altfor originale historie. Di Vito har, foruten å ha tegnet flere andre Crossgen titler, også jobbet en god del for Marvel. Det kom bare 15 hefter av denne tittelen. 
Den første serien Jill Thompson tegnet etter hun kom til DC i 1990 var Wonder Woman. Denne amasoneprinsessen og superheltinnen som ble skapt av William Moulton Marston (psykolog, feministteoretiker og oppfinner av den systoliske blodtrykkstesten som ble en viktig del i utviklingen av den moderne løgndetektoren) og hadde sin første opptreden i All Star Comics nr. 8 desember 1941. Jeg har aldri vært noen stor fan av Wonder Woman og det beste med denne serien var de fantastiske coverne Brian Bolland gjorde i flere år. Ergo har jeg ikke lest noen av disse og kan bare nevne at Thompson tegnet heftene 45-48, 51, 53-55, 57-59 og 61-64. Disse var igjen skrevet av George Perez som av mange regnes som den ypperste Wonder Woman tegneren noensinne. Han gjorde det visstnok ikke så verst som forfatter heller. 
Neil Gaiman var en sentral skikkelse når DC startet Vertigo i 1993. Hans og Dave McKean`s første serie hos DC var den trehefters Prestige Format Black Orchid. Den kom i 1988 og Gaiman omskaper den, litt latterlige superheltinnen skapt i 1973, og gjør henne til en hybrid av menneske og plante med superkrefter og et behov for å finne seg selv og et hjem for seg og ”søsteren” Suzy. Behovet for finne seg selv er som følge av at hun som opprinnelig var Black Orchid, Susan Linden-Thorne, har blitt drept av ektemannen. Denne serien er fremdeles en av mine favoritter og når den ble månedlig serie hos Vertigo i 1993 var forventningene skyhøye. Jeg hadde ikke trengt å bry meg. Før en rakk å si eplesaft suse tretti ganger hadde forfatteren Dick Foreman forkludret det hele. Thompson tegnet de 6 første heftene og må ha hatt vett nok til så å trekke seg fra resten av prosjektet. Også med denne serien var coverne det beste. Denne gang kreert av Dave McKean. 
Historien om Timothy Hunter, som J K Rowling aldri har latt seg inspirere av, startet i den firehefters Books of Magic. Utgitt i 1990-91 og skrevet av Neil Gaiman. Historien fortsetter i Arcana Annual, inkludert i samlingen Books of Faerie av Bronwyn Carlton og Peter Gross, for så bli en månedlig serie fra 1994 og frem til 2000. Det kom 75 hefter, noe som synes som en øvre grense for utgivelser med tilknytning til Gaiman (Sandman og Lucifer), og 3 Annuals. Jill Thompson tegnet nr. 42 og derfor denne gjentakelsen av Hunter`s utgivelseshistorie. John Ney Rieber skrev historien og ga seg etter nr. 50. Noe som er forståelig fordi serien var blitt nesten uforståelig. Jeg abonnerte på serien og gruet meg nærmest til hver måned hvor jeg ble nødt til å lese et nytt hefte. Jeg ga meg for øvrig også rundt nr. 50. Thompson gjør en for så vidt grei jobb uten at hun utmerker seg på noe vis. 
Det som nå er blitt Marvel Comics største forfatterstjerne var for lenge siden ung og lovende. Da overtok han sammen med Grant Morrison forfatteransvaret for Swamp Thing. Det var med nr. 140 og året var 1994. Fire nr. senere forlot Morrison tittelen for å være genial andre steder. De trettito heftene Millar skrev er kanskje noe av det eneste som kan komme i nærheten av den standarden Alan Moore satte(her er jeg i et klart mindretall). Rick Veitch hadde også et par bra tilløp, men ga seg altfor tidlig. Thompson tegner nr. 159 og her har Millar skrevet en makaber historie og Jill Thompson får ennå en gang vist hvor dyktig hun er.
Samme år som Morrison skrev Swamp Thing med Millar startet han det som kanskje vil bli husket som hans mesterverk. The Invisibles er en serie jeg gjerne skulle ha skrevet om, men jeg aner ikke hvordan. Den er for full av alle disse komplekse ideene bare Morrison kan komme opp med. Han hevdet for øvrig at når serien var fullført ville en kunne oppnå den totale opplysning. Nirvana via tegneserier. Jeg mangler ennå et hefte for å ha den komplett. Thompson tegner heftene 5-9 hvor en tur tilbake til 1700-talls Frankrike er nødvendig. Her befrir man Marquis de Sade fra fengsel og tar han med tilbake til vår tid. Videre tegner hun 13-15 og denne historien har tittelen Sheman. Også er hun en av bidragsyterne i nr. 4 og 3 volume 3. Og da har jeg nevnt nesten alle de DC seriene som ikke har noe med The Sandman å gjøre. 
Her følger andre del av hva jeg leste på fridagen min. I bok nr.3, Dead Man`s Knock, i Mike Carey og Peter Gross` serie The Unwritten dukker forfatteren av bøkene om Tommy Taylor såvidt opp. Wilson Taylor er da også far til seriens hovedperson Tom Taylor og denne tror at anledningen nå er inne for å avkreve faren en forklaring på hva som har skjedd tidligere. Carey har sagt at dette forholdet far-sønn er basert på Christopher Milne`s forhold til sin far A. A. Milne. I stedet for en oppklaring får Tom beskjed av sitt faderlige opphav at livet består og styres av historier. En får også vite mer om denne verdensomspennende organisasjonen som har satt seg fore å kontrollere alt det nedskrevne, dens leder Mr. Callendar og deres bøddel/agent Pullman. Tommy Taylor`s erkefiende Ambrosio er også klart til stede. En bør unne seg den gleden det er å lese denne serien. 
1001 Nights of Snowfall kommer forut for hele serien og med den er det kommet i alt 16 samlinger med Bill Willingham`s serie Fables. Den femtende har tittelen Red Rose og inneholder heftene 94-100. Her er det forståelig nok Red Rose som er hovedpersonen og hun sørger ennå over Boy Blue`s død. Så blir hun oppsøkt av sin døde mors gjenferd og vi blir fortalt Red Rose og søsteren Snow White`s oppvekst. En får også vite hvorfor forholdet mellom søstrene ble som det ble. Nede i Fabletown regjerer Mister Dark og i nr. 99 er hele heftet viet ham. Det er tegnet av Inaki Mirandi og når en leser det sitter en med følelsen at dette må være en japansk tegner, men Miranda er fra Madrid, Spania. Nå er det ikke slik at Mark Buckingham gjør noe dårlig, snarere tvert i mot, men Miranda er virkelig imponerende. Det hele avsluttes med det utvidete nr. 100 og det som skal bli den endelige kampen mellom Mister Dark og Frau Totenkinder, nå den unge Bellflower, og utfallet skal jeg ikke røpe her. Det er virkelig imponerende at en serie når 100 utgivelser. Enda mer når en tenker på at samme mann har skrevet den fra starten og at den er like bra nå som nummer en var da jeg leste det. 
Jeg har vel nevnt det(?), men jeg er ikke noen fan av alle disse vampyrbøkene, tv-seriene og filmatiseringene som flommer over oss. Den beste vampyrfilmen jeg har sett er Kjærlighet ved første bitt med George Hamilton. Den er fra 1979 og ingenting slår en solbrun Dracula. Jeg har lest manhwa versjonen av Stephenie Meyer`s første bok og skrevet om den tidligere her. Ellers har jeg klart å styre unna alle disse nymoderanes vampyrene. Så tilfeldig leste jeg et enkeltstående hefte jeg hadde hjemme. Det var nr. 9 i maxiserien Anita Blake-Vampire Hunter : Guilty Pleasures. Og jeg ble mektig imponert. Historien er basert på en av Laurell K Hamilton`s bøker og selv så sent ute i historien virket som Hamilton og Ritchie virkelig hadde lykkes med å gjøre bok om til tegneserie. Selve historien virket overraskende bra og hovedpersonen fascinerende. Til og med tegneren Ron Lim, som aldri tidligere har gjort noe jeg har vært i nærheten av å like, briljerer. Dagen etter bestilte jeg fire av disse grafiske romanene til biblioteket, inklusiv den ene vi har hatt og som forsvant….., og gleder meg faktisk til å få lest dem. 
Ennå en dag fri og tegneserier fremfor repriser på tv. Det må være noe som feiler meg. Først var det abonnementene med Echo 29, Scalped 47, Northlanders 38, Hellblazer 277 og Vertigo Resurrected : Hellblazer : Bad Blood. Den siste hadde jeg fra før og Jamie Delano klarer ikke helt å komme i havn med de komiske innslagene i denne miniserien fra en ikke fjern fremtid. Den vanlige Hellblazer tittelen skrives fremdeles av Peter Milligan og den nygifte Constantine er ute etter å erstatte sin avkappede tommel og niesen Gemma søker å hevne seg på onkelen. Litt likt Lyta Hall i Sandman : The Kindly Ones Virker veldig lovende. Terry Moore`s Echo nr. 29 og er det nest siste i serien som først nå begynner å bli virkelig bra. 
Scalped skrives fremdeles av Jason Aaron og de fleste heftene tegnes av R M Guera og har en ikke begynt å lese denne serien ennå bør en starte akkurat nå!! Dette avsnittet er tredje del av You gotta have sinned og handler om Dino Poor Bear, en av vaktmesterne på reservatets kasino, og som strever for et bedre liv for seg selv og datteren. For å kunne gi en presang til kvinnen han er forelsket i angir han kameratene, som har kjørt i hjel en ung pike, for den utlovede belønningen og blir siden fortalt av henne at hun ser på ham som en bror. Det er få happy endings i Scalped og det er en av de mange tingene som gjør den så bra. 
Brian Wood`s månedlige serie på Vertigo, DMZ, forvirret meg dit hen at jeg sluttet å lese den. Ideen med den andre amerikanske borgerkrigen og et krigsherjet New York var fascinerende en stund, men så sluttet det å gi noen som helst mening. Ikke at andre ikke skulle lese den. Snarere tvert i mot. Det er ikke Wood`s feil at jeg ikke er så smart at jeg ikke helt skjønner hvor glimrende denne serien egentlig er. Noe har jeg da allikevel fått med meg og det er at hans serie Northlanders bør en absolutt lese. Northlanders nr. 37 og en er kommet til del to, av tre, i The Siege of Paris. Vikingen Mads øyenvitneskildring av hvordan denne danske vikinghæren prøvde å innta Paris i 820. I stedet blir den viklet inn i en langvarig beleiring og det hele får visse likhetstrekk med skyttergravskrigen under 1. verdenskrig. Det hele er makeløst tegnet av Simon Gane og han har tidligere tegnet The Vinyl Underground (Si Spencer) og Dark Rain : A New Orleans Story (Mat Johnson). Dette var heftene jeg kjøper hver måned og neste gang resten av det jeg leste. 
Før jeg starter dette innlegget må jeg bare advare at dette kommer til bli enda mer etter innfallsmetoden og omstendelig enn vanlig. Og hvis den innrømmelsen ikke gir en lyst til å lese videre, så vet ikke jeg. Det første jeg kan nevne om Jill Thompson er at hun er født samme år som meg. Hun bærer allikevel alderen mye bedre hvis en skal dømme fra de bildene jeg har sett av henne. Og så har hun beviselig talent. Hennes debut som serietegner kom i 1987 hvor hun tegnet flere hefter av Bill Willingham`s (Fables) serie Elementals. Utgitt på Texas forlaget Comico Comics, også første utgiver av Matt Wagner`s Mage og Grendel serier og Sam Kieth`s The Maxx, og som gikk konkurs første gang i 1990. Med veldig uheldige konsekvenser for Matt Wagner. Elementals var et forsøk på å lage en mørk og annerledes superheltserie og mer rettet mot et ”voksnere” publikum. Fordelen med at forlag går konkurs er at forlagets titler oversvømmer markedet og til en billig penge. Helt til bruktforretninger i Stavanger og Sandnes. Jeg har faktisk noen av disse Elemental bladene og de er ikke veldig bra. De er allikevel mye bedre enn den andre gruppe av superhelter, Justice Machine, som samme forlag også utga. 
I 1987 kom også Elementals Spin-offen Fathom(har ingenting med Michael Turner`s Fathom som først dukket opp i 1998). Tre hefter tegnet av Thompson og hvor hun virkelig imponerer. Hovedpersonen har hudfarge og utseendet, ikke størrelsen, til Marvel`s Lady Hulk. Hennes element er vann og handlingen i disse tre heftene utspiller seg mesteparten av tiden under havoverflaten. Jeg har lest den minst to ganger og det er det eneste jeg husker. Kom 1988 og Thompson fikk jobb hos et annet av disse små forlagene som dukket opp på 80-tallet, First Comics. 
Forlaget hadde fått rettighetene til å adaptere Michael Moorcock`s bøker (eller overtok dem når de overtok konkurse Pacific Comics ?) og hadde fire miniserier med adapsjoner av bøkene om den melankolske trollmann albinoen Elric. Moorcock hadde denne ideen om The Eternal Champion, Elric var en inkarnasjon og en annen var den enøyde og enarmede prins Corum Jhaelen Irsei. De ga først ut de tolv heftene i The Chronicles of Corum, de 6 første tegnet av Mike Mignola, og i 1988 kom de fire heftene i Corum : The Bull and the Spear. Her var Thompson tegneren. Jeg har bare lest det første heftet og allikevel drister jeg til å si at Mark Shainblum`s adapsjon ikke er blant de mest vellykkede. Det vel også en av grunnene til at Thompson ikke nevner den i bibliografien på sin hjemmeside. 
Året etter illustrerer hun i samarbeid med P Craig Russell, som er en annen stor favoritt, Nathaniel Hawthorne`s bok The Scarlet Letter. Hvor handlingen er lagt til det puritanske Boston på 1600-tallet og forteller om den uheldige Hester Prynne og hennes skjebne. Boken har funnet sin plass i litteraturhistorien, blitt filmatisert og denne utgivelsen var en av flere hvor First prøvde å modernisere de klassiske Classics Illustraded / Illustrerte Klassiker fra tidligere(1941 til 1971 og med 169 utgivelser). To andre og senere utgivelser var Kyle Baker`s versjon av Lewis Carroll`s Through the Looking Glass og Bill Sienkiewicz`s adapsjon av Moby Dick. Kommer 1990 og hun begynner å jobbe for DC, men det får bli neste innlegg. For av disse titlene har jeg lest de fleste. 
Jack of Fables fortsetter ufortrødent, men selv har jeg mistet litt av interessen. Har vel aldri hatt helt sansen for den karakteren. Har for øvrig bestilt 2-5 av samlingen av Sturges` andre serie på Vertigo, House of Mystery. Videre den nyeste samlingen av Scalped pluss nr. 5 som bare forsvant fra biblioteket etter et utlån. Det mest gledelige med hele denne listen er at biblioteket endelig har fått inn den komplette Starman-serien. Det har vært forsøk på det før, men det gikk aldri helt og lykkes. Jeg har nevnt det før, og gjentar det gjerne, dette er kanskje den beste superheltserien noensinne utgitt. Promethea er nesten like bra og den avsluttende nr. 5 manglet vi òg. 
