Foreløpig nest siste avsnitt av Fra en lat manns dagbok

Påsken er endelig overstått. Den desidert kjedeligste av alle høytider. Hvor tilværelsen blir lagt på vent i nær en uke fordi noen av oss må få oppleve den siste rest av snø. Jeg for min del var nær ved å trekke for gardinene når solen skinte altfor kraftig og gjorde det vanskelig å se tv-skjermen. Jeg fikk da lest noen tegneserier for det. Ikke alle av like høy kvalitet, men en skal jo lete gjennom mange åkre før en finner det kålhodet en passer best med.
Den religiøse lederen og guruen Sathya Sai Baba gikk videre den 24.04. i år. Ikke at J. M. DeMatteis var en av hans tilhengere, men han fant også det han søkte i de traktene av verden. Noe han beskriver i den briljante serien Seekers Into the Mystery. Utgitt på Vertigo i 1996-97. Den er ikke helt selvbiografisk og allikevel er vel dette J M DeMatteis` mest personlige serie. Om hvordan en forsoffen manusforfatter plutselig blir gitt muligheten til å huske sin egen fortrengte fortid og bli gitt muligheten til å få svar på de virkelig store åndelige spørsmålene. Alt takket være Mesteren. Det kom bare 15 hefter i denne serien og hvorfor det ikke ble en suksess er vel et av spørsmålene serien ikke besvarte. Når en ser hvilke tegnere som var involvert blir en enda mer forbauset Glenn Barr (Brooklyn Dreams med DeMatteis) 1-4, Michael Zulli(Sandman : The Wake og The Last Temptation of Alice, begge skrevet av Gaiman) 6-9, Jon J Muth(M basert på Fritz Langs filmmanus og Moonshadow med DeMatteis) 5,10 og 15 og til slutt Jill Thompson 11-14. Jeg leste bare heftene 11-14 denne gangen og skal fortelle mer om det i min gjennomgang av hennes utgivelser. Det er ikke feil å si at jeg igjen jeg ble imponert. Det eneste forholdet jeg har til den klassiske britiske tv-serien The Prisoner er Iron Maiden`s sang med samme navn på albumet Number of the Beast fra 1982. Her bruker de en soundbyte fra serien og hovedpersonen konkluderer med at I`m Not a Number, I`m a Free Man. I 1988-89 ga Dean Motter (Terminal City og Mister X), med manushjelp av Mark Askwith, ut den fire hefters miniserien The Prisoner på DC. Den var ment som en fortsettelse og skulle oppklare de ubesvarte spørsmålene fra serien. Og det kan det være at den gjorde. Jeg for min del hadde store problemer med å følge handlingen og kvaliteten på tegningene gjorde det ikke bedre. Kuriøst, men ikke helt nødvendig lesning. Året var 2002 og forlaget Egmont ga ut en to hefters norsk oversettelse av Neil Gaiman`s Books of Magic. Selve serien ble hetende Magic Fantasy og etter disse to kom det 6 hefter med serier fra forlaget CrossGen. Noe som passet utmerket siden CrossGen spesialiserte seg på fantasy utgivelser i perioden 1996 til 2004 da forlaget gikk konkurs. Hver av disse inneholdt fire av forlagets serier. En av disse var Sojourn og hovedpersonen her hadde veldig klare likhetstrekk med både Chris Claremont og John Bolton`s Marada og Robert E Howard`s Røde Sonja. Hovedpersonen er Arwyn som for å hevne drapet på sin familie og redde planeten Quin fra den onde trollmannen Mordath må finne de fem bortgjemte fragmentene av helten Ayden`s magiske pil. Som i sin tid drepte den nå gjenoppståtte Mordath. Dette skjer i en verden hvor de fleste fantasyklisjeene dukker opp. Allikevel redder serien seg i land med en entusiastisk historie og glimrende tegninger av Greg Land (Ultimate Fantastic Four og Uncanny X-Men). Nå har ikke jeg lest hele serien, men nok til å si at dette er mer enn bare grei tidtrøyte. En annen CrossGen serie jeg fikk lest litt av i påsken var Brath. Igjen kan en mer enn ane inspirasjonen fra Robert E Howard. Denne gangen er det kong Kull/Conan forfatteren Chuck Dixon (som jeg skal skrive om senere) har hentet inspirasjonen fra. Handlingen er lagt til et mytisk Skottland og hvor de innfødte står i mot den tilsynelatende romerske invasjonshærens overmakt. Lederen for disse noble barbarene er Brat Mac Garen og han har en underskjønn kone og en oppvakt sønn som synes å gå en utrygg fremtid i møte. Magi er en realitet og gudeverden står mot gudeverden. Her er det vel mer italienske Andrea Di Vitos tegninger som gjør serien verdt å lese fremfor Dixon`s ikee altfor originale historie. Di Vito har, foruten å ha tegnet flere andre Crossgen titler, også jobbet en god del for Marvel. Det kom bare 15 hefter av denne tittelen.