Når en ikke vet å fatte seg i korthet (2)

Den første serien Jill Thompson tegnet etter hun kom til DC i 1990 var Wonder Woman. Denne amasoneprinsessen og superheltinnen som ble skapt av William Moulton Marston (psykolog, feministteoretiker og oppfinner av den systoliske blodtrykkstesten som ble en viktig del i utviklingen av den moderne løgndetektoren) og hadde sin første opptreden i All Star Comics nr. 8 desember 1941. Jeg har aldri vært noen stor fan av Wonder Woman og det beste med denne serien var de fantastiske coverne Brian Bolland gjorde i flere år. Ergo har jeg ikke lest noen av disse og kan bare nevne at Thompson tegnet heftene 45-48, 51, 53-55, 57-59 og 61-64. Disse var igjen skrevet av George Perez som av mange regnes som den ypperste Wonder Woman tegneren noensinne. Han gjorde det visstnok ikke så verst som forfatter heller. Neil Gaiman var en sentral skikkelse når DC startet Vertigo i 1993. Hans og Dave McKean`s første serie hos DC var den trehefters Prestige Format Black Orchid. Den kom i 1988 og Gaiman omskaper den, litt latterlige superheltinnen skapt i 1973, og gjør henne til en hybrid av menneske og plante med superkrefter og et behov for å finne seg selv og et hjem for seg og ”søsteren” Suzy. Behovet for finne seg selv er som følge av at hun som opprinnelig var Black Orchid, Susan Linden-Thorne, har blitt drept av ektemannen. Denne serien er fremdeles en av mine favoritter og når den ble månedlig serie hos Vertigo i 1993 var forventningene skyhøye. Jeg hadde ikke trengt å bry meg. Før en rakk å si eplesaft suse tretti ganger hadde forfatteren Dick Foreman forkludret det hele. Thompson tegnet de 6 første heftene og må ha hatt vett nok til så å trekke seg fra resten av prosjektet. Også med denne serien var coverne det beste. Denne gang kreert av Dave McKean. Historien om Timothy Hunter, som J K Rowling aldri har latt seg inspirere av, startet i den firehefters Books of Magic. Utgitt i 1990-91 og skrevet av Neil Gaiman. Historien fortsetter i Arcana Annual, inkludert i samlingen Books of Faerie av Bronwyn Carlton og Peter Gross, for så bli en månedlig serie fra 1994 og frem til 2000. Det kom 75 hefter, noe som synes som en øvre grense for utgivelser med tilknytning til Gaiman (Sandman og Lucifer), og 3 Annuals. Jill Thompson tegnet nr. 42 og derfor denne gjentakelsen av Hunter`s utgivelseshistorie. John Ney Rieber skrev historien og ga seg etter nr. 50. Noe som er forståelig fordi serien var blitt nesten uforståelig. Jeg abonnerte på serien og gruet meg nærmest til hver måned hvor jeg ble nødt til å lese et nytt hefte. Jeg ga meg for øvrig også rundt nr. 50. Thompson gjør en for så vidt grei jobb uten at hun utmerker seg på noe vis. Det som nå er blitt Marvel Comics største forfatterstjerne var for lenge siden ung og lovende. Da overtok han sammen med Grant Morrison forfatteransvaret for Swamp Thing. Det var med nr. 140 og året var 1994. Fire nr. senere forlot Morrison tittelen for å være genial andre steder. De trettito heftene Millar skrev er kanskje noe av det eneste som kan komme i nærheten av den standarden Alan Moore satte(her er jeg i et klart mindretall). Rick Veitch hadde også et par bra tilløp, men ga seg altfor tidlig. Thompson tegner nr. 159 og her har Millar skrevet en makaber historie og Jill Thompson får ennå en gang vist hvor dyktig hun er.
Samme år som Morrison skrev Swamp Thing med Millar startet han det som kanskje vil bli husket som hans mesterverk. The Invisibles er en serie jeg gjerne skulle ha skrevet om, men jeg aner ikke hvordan. Den er for full av alle disse komplekse ideene bare Morrison kan komme opp med. Han hevdet for øvrig at når serien var fullført ville en kunne oppnå den totale opplysning. Nirvana via tegneserier. Jeg mangler ennå et hefte for å ha den komplett. Thompson tegner heftene 5-9 hvor en tur tilbake til 1700-talls Frankrike er nødvendig. Her befrir man Marquis de Sade fra fengsel og tar han med tilbake til vår tid. Videre tegner hun 13-15 og denne historien har tittelen Sheman. Også er hun en av bidragsyterne i nr. 4 og 3 volume 3. Og da har jeg nevnt nesten alle de DC seriene som ikke har noe med The Sandman å gjøre.