Fra en lat manns dagbok (3)

Her følger andre del av hva jeg leste på fridagen min. I bok nr.3, Dead Man`s Knock, i Mike Carey og Peter Gross` serie The Unwritten dukker forfatteren av bøkene om Tommy Taylor såvidt opp. Wilson Taylor er da også far til seriens hovedperson Tom Taylor og denne tror at anledningen nå er inne for å avkreve faren en forklaring på hva som har skjedd tidligere. Carey har sagt at dette forholdet far-sønn er basert på Christopher Milne`s forhold til sin far A. A. Milne. I stedet for en oppklaring får Tom beskjed av sitt faderlige opphav at livet består og styres av historier. En får også vite mer om denne verdensomspennende organisasjonen som har satt seg fore å kontrollere alt det nedskrevne, dens leder Mr. Callendar og deres bøddel/agent Pullman. Tommy Taylor`s erkefiende Ambrosio er også klart til stede. En bør unne seg den gleden det er å lese denne serien. 1001 Nights of Snowfall kommer forut for hele serien og med den er det kommet i alt 16 samlinger med Bill Willingham`s serie Fables. Den femtende har tittelen Red Rose og inneholder heftene 94-100. Her er det forståelig nok Red Rose som er hovedpersonen og hun sørger ennå over Boy Blue`s død. Så blir hun oppsøkt av sin døde mors gjenferd og vi blir fortalt Red Rose og søsteren Snow White`s oppvekst. En får også vite hvorfor forholdet mellom søstrene ble som det ble. Nede i Fabletown regjerer Mister Dark og i nr. 99 er hele heftet viet ham. Det er tegnet av Inaki Mirandi og når en leser det sitter en med følelsen at dette må være en japansk tegner, men Miranda er fra Madrid, Spania. Nå er det ikke slik at Mark Buckingham gjør noe dårlig, snarere tvert i mot, men Miranda er virkelig imponerende. Det hele avsluttes med det utvidete nr. 100 og det som skal bli den endelige kampen mellom Mister Dark og Frau Totenkinder, nå den unge Bellflower, og utfallet skal jeg ikke røpe her. Det er virkelig imponerende at en serie når 100 utgivelser. Enda mer når en tenker på at samme mann har skrevet den fra starten og at den er like bra nå som nummer en var da jeg leste det. Jeg har vel nevnt det(?), men jeg er ikke noen fan av alle disse vampyrbøkene, tv-seriene og filmatiseringene som flommer over oss. Den beste vampyrfilmen jeg har sett er Kjærlighet ved første bitt med George Hamilton. Den er fra 1979 og ingenting slår en solbrun Dracula. Jeg har lest manhwa versjonen av Stephenie Meyer`s første bok og skrevet om den tidligere her. Ellers har jeg klart å styre unna alle disse nymoderanes vampyrene. Så tilfeldig leste jeg et enkeltstående hefte jeg hadde hjemme. Det var nr. 9 i maxiserien Anita Blake-Vampire Hunter : Guilty Pleasures. Og jeg ble mektig imponert. Historien er basert på en av Laurell K Hamilton`s bøker og selv så sent ute i historien virket som Hamilton og Ritchie virkelig hadde lykkes med å gjøre bok om til tegneserie. Selve historien virket overraskende bra og hovedpersonen fascinerende. Til og med tegneren Ron Lim, som aldri tidligere har gjort noe jeg har vært i nærheten av å like, briljerer. Dagen etter bestilte jeg fire av disse grafiske romanene til biblioteket, inklusiv den ene vi har hatt og som forsvant….., og gleder meg faktisk til å få lest dem.