Om en linje kommer det noe som mange vil oppfatte som vulgært. Og dette er det: Å bli eldre er som å tilfredsstille seg selv med et rivjern. Mest vondt, men litt godt. Grunnen til at jeg velger å være såpass vulgus er at med alderen forsvinner så mye av den entusiasmen en følte og det en erstatter denne med er hva vi har valgt å kalle erfaring. Hvor en som ung lot seg blende og bergta av det nye en kom over av serier. Til hvor en nå blasert kan si om de fleste nye superheltserier at dette har en lest mange ganger før og det en anser som originalen var ikke så bra den heller. Nå finner ikke jeg det vanskelig å være deprimerende og derfor er det like godt å komme i gang med det som var egentlige hensikten med dette innlegget.
Tilbake i 1978 ble det igjen mulig å kjøpe Marvel-serier på norsk. Se-forlaget hadde gitt ut flere titler i svarthvitt i perioden 1968-1970. Så fikk det knøttlille forlaget Atlantic, holdt til i Fredrikstad og ikke det Bergens baserte som utgir Kystmagasinet, rettighetene til Marvel`s serier i Norge. De klarte å beholde dem til slutten av 1984 hvor Semic/Nordisk forlag overtok disse. I løpet av disse seks årene rakk Atlantic å utgi en rekke redigerte/forkortede serier (vanligvis var det 16 av 22 sider) og dermed fikk en tre hefter i hver 48 siders norske utgivelse. Eksempler på disse seriene er: Dracula/Tomb of Dracula, Ka-zar, Våghalsen/Daredevil, Tarantella/Spider-Woman og Lady Hulk/She-Hulk.
Edderkoppen gjorde sin entre i Amazing Fantasy nr. 15 1963. Skapt av Steve Ditko, Jack Kirby og en viss Lee. Flere av Ditko`s tidligste historier hadde allerede blitt utgitt av dette stavangerske forlaget. Så i 1978 kom historier tegnet av den uforlignelige Ross Andru (1927-1993) og skrevet av den aldri kjedelige Gerry Conway (dette er et forsøk på nogenlunde intelligent gjetning siden Atlantic sjelden opplyste om hvem som hadde gjort hva). Deretter fulgte historier av Gil Kane, Ditko og John Romita. Atlantic var ikke noe fan av kronologi. Men til slutt la de seg helt opp til de amerikanske utgivelsene. De ga også ut 17 album og 11 pocketbøker.
Da ble det slik at Semic overtok så var de nødt til å gå tilbake i tid for å finne historier, men senere kom Secret Wars og Edderkoppens svarte drakt. Den som ble til Venom og Carnage. Hobgoblin og mr. Rose dukket opp og ble avslørt. En fikk med seg J M DeMatteis og Mike Zeck`s skildring av Kraven`s siste oppgjør med Edderkoppen (Kraven`s Last Hunt) og på 90-tallet dukket serier tegnet av Todd McFarlane opp. Dette var før han ble en så stor dust som han er i dag. Da ble han regnet som en hvis tegninger og fortellerstil revitaliserte denne karakteren. Også kom det to pocketbøker med mer klassiske serier og ti hefter med Edderkoppen klassikere.
Så ble det 1994 og igjen var Norge uten Edderkoppen-utgivelse. Så våren 1999 kom Spider-Man. Det som gjorde denne utgivelsen mindre interessant for meg var at de første heftene inneholdt John Byrne`s tretten hefters gjenfortelling av av Spider-Man`s tilblivelse og Peter Parker`s første år som superhelt. Gud bedre, så mye «erfaring» den mannen har. På tross av filmene så gikk Spider-Man inn med nr. 3 2009. Egmont ga også ut en pocketbok og så kom bøkene Spider-Man: Blå av Jeph Loeb og Tim Sale (enda en vri på Spider-Man`s første eventyr), De beste Spider-Man historiene og The Other-Evolve or Die. Og da har dette vært en meget overfladisk gjennomgang av 320 utgaver av månedsbladet Edderkoppen/Spider-Man og de utgivelsene som kom i tillegg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar