Jeg tenkte i dag på hvor lite jeg har opplevd og hvor mye det allikevel har blitt i løpet av de årene jeg har levd. Sistnevnte skyldes først og fremst at det er lenge siden jeg var yngre og at selv i et begivenhetsløst liv skjer det jo allikevel noe. Hva dette har med tegneserier å gjøre vet jeg ikke helt. Det kan kanskje heller være begynnelsen på en av de mange krisene som skal ramme en fra tredveårene og frem til en lider en for tidlig død eller glemmer hva kriser var. Bare for å ha sagt det; jeg er ikke så deprimert som det kan virke.
Noen av de beste tegneseriene som noensinne er laget er tegnet og skrevet av Carl Barks (1901-2000). Hans fortellinger om Donald, onkel Skrue og resten av beboerne i Andeby gjør meg like bergtatt underholdt i dag som når jeg leste dem første gang. Så var det at en ser på dette universet disse karakterene bebor. Hvor de rike blir rikere, de med flaks vil alltid lykkes og er en fattig og uheldig forblir en det til sin død. Og sex er noe de vet har skjedd, men velger og ikke å tenke på. Dette synet på livet er vi oppvokst med og har gladelig formidlet det videre til barn og barnebarn. En amerikansk senator ble en gang spurt om hvilken tegneserie var den mest oppbyggelige. Svaret var Garfield. En katt hvis eksistens går ut på å spise, plage (torturere) bikkja og til enhver tid kun tenker på seg selv. Hva skal vi da med andre forbilder.
I 1973 kom boken som forklarer og oppklarer Donald Duck`s univers på en mye bedre måte enn jeg noensinne kunne ha klart. Jon Gisles Donaldismen er en bok hvis underholdningsverdi er ubetalelig. Hvor han ved hjelp av vitenskap og humor forklarer oss hva som er hva og utviklingen som har skjedd. Også belyser han en av de mørkeste og tristeste periodene i heftets 65 årige historie. Der hvor Klodrik dukker opp. Selv har jeg vært nødt til å få tak i boken minst tre ganger. Man skal aldri låne bort noe som er så bra at låneren vegrer seg for levere det tilbake.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar