Bare sånn at det ikke blir 13 innlegg denne måneden...........

Annie Goetzinger har ingenting med innlegget nedenfor å gjøre. Den nesten, eneste grunnen til å legge ut hennes tegninger er at hun er en glimrende seriekunstner og på toppen av det hele en kvinne som klarte å slå i gjennom i en mannsdominert bransje og fremdeles er en av de ledende franske serieskaperne nesten førti år senere enn debuten i 1976.

Når man ikke vil være streit

Den usynlige lesbiske er Oceanerosemaries (Oceane Michel) historie om problemene hun har hatt med å bli akseptert som homofil. Historien har tidligere vært et meget populært one woman show, men er nå altså blitt tegneserie og tegnet av den suverent dyktige Sandrine Revel. En humoristisk introduksjon inn i et miljø en god del av oss aner lite eller ingenting om. Hvor en får oppskriften til å bli en av de überkule lesbene på nattklubber til hvordan en god del heterofile alltid skal dele sine homofile erfaringer med en. Og det å lide av sykdommen det er å forelske seg i feil type kvinner (les: heterofile.)

Nå er dette en serie som handler veldig mye om legning uten at det blir på noen måte ekskluderende. Hun forteller blant annet om hvordan hun allerede som liten viste stor interesse for samme kjønn, men med tenårene ble det umulig å kunne komme inn i det lesbiske miljøet fordi hun ble avfeid som streit. Hun reiste på lesbekonferanse i Belgia og fikk vite at det som kjennetegnet lesbiske var at ringfingeren var lengre enn pekefingeren. Noe som gjør de fleste av oss det samme. Senere treffer hun sitt livs kjærlighet og en er ikke kommet lenger enn to tredjedeler ut i serien.

Dette er en varm, ærlig og morsom historie. Noe jeg helt ikke har funnet ut av er hvorfor de fleste karakterene er tegnet med helt hvitsminkede ansikt, litt som klovnemasker (det er kanskje et clue). Revels tegninger gjør en glimrende historie bedre og understreker det allmennmenneskelige ved den. Så til slutt et lite personlig hjertesukk: Ikke at jeg har all verdens erfaring, men det lille jeg har opplevd er at det er lettere å bli «stemplet» som homofil enn ikke kunne bli det. Men da har vel jeg vært en av de usynlige heterofile og at det er en av grunnene til at jeg liker dette albumet så godt.

Fattigmanns Batman ? (2)

Det var i ferd med å mørkne denne kvelden tilbake i 1980. Stedet var Kristiansand, et av stoppestedene på vei hjem til Stavanger etter endt sommerferie på østlandet, og jeg hadde nettopp vært innom en nokså trist kiosk og kjøpt Super Tempo nummer 7. Klistremerket som fulgte med var utformet som et amerikansk skvadronsmerke fra Første verdenskrig og ganske uinteressant. For der stod jeg med den første norske utgivelsen av en av Marvel`s superhelter. Denne Månebaronen som var ulik alt av hva jeg hadde lest av superheltserier tidligere. Dette heftet gjorde et uutslettelig inntrykk på en som hadde glemt at han var kommet i puberteten. Siden har jeg vel fått med meg alt med denne karakteren utgitt på norsk og noe av det utgitt på originalspråket.

Med samlingen Moon Knight: From the Dead hadde jeg innbilt meg at denne følelsen fra den gang da skulle gjenta seg. Fordi nå har jeg igjen glemt nesten alt som har med puberteten å gjøre. Det ble ikke helt slik og det fordi når setter forventningene for høyt skal det så mye mindre til for at skuffelsen gjør seg gjeldende. Nå blir det feil å si at jeg ble skuffet, men det som manglet ved første gjennomlesning dukker nok opp når en igjen setter seg ned og leser samlingen på ny.

Hvem er det som sitter i passasjersetet i en svær limousin og blir kjørt gjennom New Yorks gater uten sjåfør. Jo, det er den nye og forbedrede Månebaronen, vel hjemme fra utlendigheten i Los Angeles og tilsynelatende helt frisk både fysisk og ikke minst psykisk. I Warren Ellis og Declan Shalvey`s versjon er Månebaronen iført en hvit dress, hvitt har vel aldri vært å foretrekke når enn opererer på nattestid, og en grufull maske/r. Han har fått et mye mer intenst forhold til sin skaper, måneguden Konshu. Det hele har blitt meget mer metafysisk. Samtidig med at Månebaronen selv har blitt mer løssluppen med bruken av voldelige midler.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive Shalvey`s tegninger, bildene som følger med innlegget får gjøre det, men jeg likte dem umiddelbart. Ellis skuffer ikke, men det lille ekstra mangler. Når jeg kan si det er det fordi jeg sammenligner From the Dead med tidligere ting han har skrevet. Okke som så er det slik at hvis en skal lese noen superheltserier utgitt i 2014 så må denne samlingen bli en av dem. Og for de som har fått det for seg at denne typen serier er beneath them, les og innse hvor feil dere tok.

Fattigmanns Batman ? (1)

En av de store begivenhetene, når det kom til superheltserier utgitt på norsk på åttitallet, var når Hjemmet forlag begynte å gi ut Månebaronen. Det at Hjemmet ga ut denne typen serier var i grunnen nokså merkelig, men de ga nå ut i alt 25 hefter i perioden 1981-1983. (før dette hadde de gitt ut to hefter med Månebaronen i serien Supertempo) Av disse var nesten alle skrevet av Doug Moench og tegnet av den uforlignelige Bill Sienkiewicz. Sistnevnte tegnet i alt åtteogtyve hefter med Moon Knight, som er originalnavnet, og er den tegneren som har tolket denne figuren best. Og det har vært en del av dem. Månebaronen har ikke vært den av Marvel`s karakterer som har hatt den største fanskaren siden den fikk sitt eget hefte tilbake i 1978.

Han er blitt relansert flere ganger og denne karakteren med sine fire personligheter, og dermed den mulige diagnosen dissosiativ identitetsforstyrrelse, har altså ikke slått helt an (leiesoldaten Marc Spector, millionæren Steven Grant og drosjesjåføren Jake Lockley). I 2010 byttet Brian Michael Bendis disse ut med imaginære aspekter av Spider-Man, Captain America og Wolverine. Månebaronen ble vitterlig morsommere lesning når diskusjonene med disse følgesvennene tok seg opp, men serien varte bare tolv hefter. Da var det vel slik at fleste tenkte at Månebaronen ikke var liv laga som egen serie.

Noen må likevel ha beholdt troen for tidlig i 2014 dukket Moon Knight opp igjen. Denne gangen skrevet av Warren Ellis og tegnet av irske Declan Shalvey. Å si at jeg, og fler med meg, har hadde forventninger til dette er en aldri så liten underdrivelse. Og nå er endelig samlingen Moon Knight: From the Dead her. Dette samler de seks heftene Ellis endte opp med å skrive og den som siden har overtatt er Brian Wood. Blir forventningene innfridd. Vel, nesten og det skal neste innlegg ta for seg.

Maskinen og treenigheten

Maskinen av Fedor Sapegin kom ut i fjor på Jippi forlag og med støtte av Norsk kulturfond. Noe så utypisk norsk som et innbundet album i farger og det første i en planlagt trilogi. Om Sapegin visste jeg fint lite og da var det greit å finne noe informasjon på hjemmesidene til Jippi. Han har en oppvekst fra Russland og Canada, gått på tegneserieskole i Brüssel, siden jobbet innen reklame og er en kunstner med virkelig mange talenter. Maskinen er hans første serie og i følge hjemmesidene hans har han planer om andre tegneserier enn bare å fullføre denne trilogien.

Når handlingen i Maskinen starter befinner hovedpersonen Leon seg på østfronten og er ingeniør i den russiske hæren. Året er 1916 og den russiske krigsinnsatsen er i ferd med å gå i oppløsning p.g.a. manglende forsyninger og elendig ledelse. Etter å ha fått beskjed om sin fars død reiser han hjem til Petrograd (senere Leningrad og hvor byen til sist gikk tilbake til det opprinnelige navnet St Petersburg).

Vel fremme møter han sin eldre bror Victor og sammen er de arvingene til et av landets industrikonsern. Takket være faren har hovedfokus vært på damplokomotiv uten hensyn til de teknologiske fremskrittene. Petrograd er en by preget av streiker og allmenn misnøye. Det militære er på nippet til å ta makten etter tsarens abdikasjon og bolsjevikene er i ferd med å vise styrke. Brødrene er også et speilbilde av denne situasjonen hvor Leon er den idealistiske og Victor ser seg mer tjent med status quo. Og til slutt får en også se hva tittelen henviser til.

Maskinen er et album som er glimrende tegnet, men hvor historien trekker litt ned. Det virker som om Sapegin har lagt ned et stort arbeid for å få det historiske korrekt, men menneskene han presenterer oss for blir ganske endimensjonale. Nå er ikke det noen vektig grunn til og ikke lese dette albumet. Og hvis det kommer flere så er det bare å se frem til dem. Og Maskinen er imponerende når en sammenligner med hva som har kommet av norske utgivelser tidligere.

Forslag til tekst om tegneserier i Sølvbergets vårkatalog 2015

Det er mange ting her i livet som ansees som viktige. Det være seg mat, trygghet og de kommutative lover. Det et lite fåtall av oss vet er at noe av de viktigste av disse basale behovene er tegneserier. Denne vitale informasjonen har Stavanger bibliotek prøvd å dele med publikum i godt over 20 år. Med en tegneseriesamling som nå teller flere tusen titler og alle er til utlån. Det kan også sies at denne samlingen også favner bredt når det kommer til sjangere og innhold.

Nå er det noen av de som leser dette som vil stille spørsmålstegn med at tegneserier skulle ha så stor viktighet. Franskmennene har utpekt tegneserier til den niende kunstarten og de tar vel sjelden feil. Utenom det så er det jo også et udiskutabelt faktum. Vel, for min egen del fant jeg ut av dette i en alder av syv og mitt første Asterix album(nr. 14 Brann i rosenes leir og så mange år senere har jeg det ennå). Og siden har livet ikke blitt det samme med denne økende mengden av glanset papir som har fylt bokhylle etter bokhylle. Det være seg på biblioteket eller der hjemme.

Så var det det som gjør tegneserier så optimalt. Det første er at en tegneserie består av en rekke stillbilder og at all handling foregår mellom rutene. Denne må en som leser se for seg. Videre må en se selve rutenes innhold som tredimensjonalt og være ansvarlig for å gi lyd til dialog og det som måtte være av onomatopoetikon(som oftest ikke sagt høyt). Og i de tilfellene hvor serien er i svarthvitt se for seg fargene. En mer inkluderende opplevelse finner en ikke blant de andre seksten kunstartene.

Til slutt bare noen få anbefalinger. For niogtyve år siden kom den første stripen av Bill Watterson`s Tommy og Tigern ut og biblioteket har The Complete Calvin and Hobbes i fire bind. Vi har også startet å kjøpe Fantagraphic Comics nye utgivelser av Carl Barks serier for Disney. Jeff LeMire`s Essex County er en av de beste seriene de færreste har lest. En kan lese Warren Ellis og John Cassaday`s glimrende Planetary, Alan Moore og JH Williams III hyllest til bl.a. magikeren Aleister Crowley i Promethea, Blacksad av Juan Diaz Canale og Juanju Giarnido, Coseys Rejsen til Italien og Christian Durieuxs ufattelig vakre An Enchantment.

Nesten innertier

Karakteren Hawkeye Pierce (spilt av Donald Sutherland i Robert Altman`s film fra 1970 og i de 256 episodene av tv-serien av Alan Alda) har fått fornavnet sitt fra en figur, som er med i flere av James Fenimore Cooper`s bøker, deriblant Den siste Mohikaneren, Natty «Hawkeye» Bumppo. Det har altså ikke noe med Marvel Comics Cliff Barton sitt alter ego, Hawkeye, å gjøre. Hvor vidt denne også har fått navnet sitt fra Cooper`s bok vet jeg ikke, men det er vel ikke helt umulig siden han var en skarpskytter. Han har i hvert fall ikke fått det fra filmen eller tv-serien M.A.S.H., siden hans første opptreden var i Marvel`s Tales of suspense 57, 1964.

Da var tiden inne til å ta farvel

Jeg har remja lenge og vel om hvor lite jeg liker avslutninger, men når det kommer til Ed Brubaker og Sean Phillips`serie Fatale er det slik at det passer utmerket å avslutte denne serien. Med Fatale: Curse of the demon får en svarene på de spørsmålene en har grublet på i løpet av de fire tidligere samlingene av denne mørke og innviklete historien. Det smarteste jeg kunne ha gjort var å ha lest disse om igjen før jeg ga meg i kast med denne siste. Nå gjelder kanskje det mest for egen del og ikke andre lesere med bedre hukommelse enn meg.

Nicholas Lash, som en først traff i bok en, har funnet igjen / blitt funnet av sin Josephine. Han har unnsluppet føderalt fengsel og videre unnsluppet et fangenskap hvor en av Josephine`s tidligere beilere hadde skumle planer med hensyn til hans umiddelbare fremtid. Disse lovecraftske skurkene (en kan nesten lure på om de er i slekt med Predators når det kommer til det utseendemessige) og deres sekteriske medhjelpere nærmer seg allikevel nådeløst i deres ustoppelige jakt på hva deres leder har mistet og hun som hjalp ham å miste det. Tross den mer iherdige forfølgelsen har Josephine funnet en mulig løsning på disse problemene som hun har brukt nærmere hundre år på å flykte fra.

Så var det hvordan denne Noir Horror historien ender og det har jeg selvfølgelig ikke tenkt å røpe. Bare si som så at slutten var av de klart bedre jeg har lest og det til tross for de mer kosmiske innslagene. Hvis jeg skulle nevne noe i nærheten av negativt: Det at kvaliteten på Phillips` tegninger varierer mye mer her enn tidligere. Nå oppveies det av at i visse partier av boken har han aldri vært bedre. Brubaker viser som vanlig hvilken eminent forfatter han er og da er det bare glede seg til herrenes neste prosjekt: The Fade Out.

En klar kandidat til en Topp 10 liste for 2014

Det hele starter med at vår hovedperson vender tilbake til den lille sørstatsbyen han flyktet fra ved å verve seg til Vietnam. Earl Tubbs måtte unnslippe sin far sheriffen. En får ikke vite om det var på grunn av at Earl ble mishandlet, men hans far var en meget dominerende personlighet både hjemme og i landsbyen ellers. Nå er han død og Earl skal rydde opp i det etterlatte etter farens bortgang. Noe han må ha utsatt i mange år fordi når han kommer til gårdstunet så vokser det et stort tre opp fra farens grav. Senere drar Earl ned til selve byen for noe å spise, fast overbevist at om kort tid har han forlatt denne byen for siste gang. Slik blir det selvfølgelig ikke……….

Southern Bastards: Here was a man er skrevet av Jason Aaron og tegnet av Jason LaTour. Begge to fra sørstatene og opptatt av å vise at sørstatene er mer enn bare klisjeer og rednecks. Jeg er ikke helt sikker på om de klarer dette i løpet av denne samlingen, men den utgjør bare de fire første heftene av denne serien. Det som er helt sikkert er at Aaron klarer å la personene og miljøet i denne serien være like overbevisende som de karakterene og scenariene han presenterte oss for i Scalped.

Selve historien her er ikke veldig original. Den ene mot overmakten og hvordan kan det gå. Da er det at Aaron gjør det han kan best og sprer om seg med hint til fortiden, en sjefsskurk som ikke helt legger sjela si i det å være kriminell numero uno og at den tause majoritet har latt høre fra seg og valgt side, men kanskje ikke den riktige. Og epilogen gir en forklaring, og flere spørsmål, når det kom til alle de telefonbeskjedene Earl har lagt igjen i løpet av disse sidene. Når det kommer til LaTour`s innsats ser jeg ingen grunn til å komme med noen innvendinger. Så, alt i alt en av de beste nye seriene fra 2014 jeg har lest.

Et innlegg som følge av at jeg ryddet der hjemme (og det skjer ikke ofte)

På toppen av en Billy hyllene der hjemme ligger det en haug med bøker som utgjør en langt fra komplett utgave av Fjodor Dostojevskis samlede verker. Jeg fikk dem etter at han som ga dem bort kjøpte et komplett sett. De ligger der ikke for at jeg senere skal lese dem, men det at de gjør heller nytten som bokstøtter. På den andre enden ligger samlingene med Otomos Akira og Johji Manabes Outlanders. Og mellom disse stod alle de mangaseriene jeg bare har noen få hefter av. Så selv om disse seriene ikke er helt nye tenkte jeg bare å skrive litt om noen av dem. Om ikke annet så for å få opp andelen av manga her i bloggen.

Masamune Shirow: Dominion

Shirow har skapt en rekke kjente serier som Ghost in the Shell og Appleseed. Hans Black Magic kom på engelsk så tidlig som i 1983. Dominion derimot er en av disse seriene jeg finner det lett å ignorere.

 Shuho Itahashi: Cyber 7

Kaoru Shintani: Area 88

Både Cyber 7 og Area 88 var to av seriene forlaget Eclipse ga ut på midten av 80-tallet og var noen av de første mangaseriene på engelsk. Begge seriene var meget populære i hjemlandet og fikk en god mottakelse i nord-amerika også.

Yukinobu Hoshino: 2001 Nights

2001 er utgitt på det som lenge har vært det største forlaget for manga på engelsk, Viz Comics. Forlaget samarbeidet også med Eclipse om utgivelsen av deres titler. Hoshino tar i denne serien for seg menneskets utforskning av verdensrommet, ofte utenfor vårt solsystem. Serien består av en rekke kortere historien og tittelen på serien er inspirert av Sjeherasad fortellinger

Clamp: X/1999

Clamp er et av verdens mest suksessfylte tegneseriekollektiv og består av fire kvinner. De har skapt en rekke serier og har etter sigende solgt mer enn 100 millioner hefter og bøker. X/1999 er shojo manga for de som setter pris på slikt.

Moto Hagio: They were 11

Er også en shojo manga serie og nå er det ikke for å være sjåvinistisk, men ofte er ikke det helt min greie.

Kengo Kaji/Kenji Okamura: Lycanthrope Leo

Problemer med hamskifte er sentrale i denne serien.

Yukito Kishiro: Ashen Victor

Ashen Victor er en spin off fra Kishiros mer kjente serie Battle Angel Alita. Handlingen er lagt til et fremtidig racingmiljø.

Tsugou Okazaki: Justy

En streit science fiction serie og noe av den første mangaen jeg kjøpte.

Fujiwara Kamui: Raika

Handlingen her er lagt til Kina for flere hundre år siden og Raika er den illsinte lederen for opprøret mot undertrykkerne. Var veldig bra når jeg kjøpte disse heftene, men har falmet ganske kraftig siden.

Yoshikazu Yasuhiko: Rebel Sword

Japansk gutt ender opp med å kjempe side om side med kurdere i Tyrkia. Denne har jeg fått lest alt for lite av.

Yuzo Takeda: 3 x 3 Eyes

En søt serie om hun som aldri vil kunne vende hjem, som er belemret med et tredje øye og har magiske egenskaper. Og hennes følgesvenn Yakido som også er litt spesiell.

Kosuke Fujishima: Oh My Goddess

 Dette er en serie som gikk kontinuerlig fra september 1988 til april 2014. Og det er vel nok sagt.

Johji Manabe: Caravan Kidd

Hvis en skal være litt stygg kan en si at Caravan Kidd har veldig mye til felles med Manabes mest kjente serie Outlanders. Når det så viser seg at Outlanders er en av de beste mangaseriene jeg har lest så får en selv avgjøre hvor stor betydning det har.

Hisashi Sakaguchi: Version

Nanoteknologi som med ett blir levende og med jevne mellomrom gjennomgår en evolusjon kan være en bra ting, men når dette skjer uten vitenskapelig tilsyn kanskje ikke.