Rosa Parks og hennes stille insistering. Martin Luther King jr og hans visjoner og enkle løsninger på komplekse problemer. Malcolm X og hans kamp for en svart/farget identitet. J Edgar Hoover`s fokus på at pastoren hadde problemer med å overholde det sjette og tiende budet. Før Malcolm ble X var han Little og tok innover seg den betenkelige filosofien som til sammen blir Nation of Islam. For siden å bli myrdet av dem. James Earl Ray traff King jr, mens Rosa Parks gikk bort roligere enn hun levde. Alt dette tatt i betraktning blir historien litt lettere å forstå og at det finnes de store lederene som har sine menneskelige svakheter. 
Dermed skal jeg fortelle litt av historien om Nat Turner. Han blir født i Virginia i 1800. I en verden hvor slaver blir behandlet som umælende krøtter er det slik at Turner viser tegn på genialitet. Hvor slaver er nektet enhver form for undervisning lærer han seg selv å lese og skrive. Turner vier siden mye av sin oppmerksomhet mot det guddommelige og ender vel opp som det en ville kalle en fundamentalist. Han blir eldre og stifter familie. Så kalver det hele galt når familien blir solgt på auksjon. Kort tid etter samler Turner andre desperat misfornøyde slaver og går til aksjon. Det er 21.08. 1831 og i løpet av mindre enn to døgn dreper disse 55 mennesker, hovedsakelig kvinner og barn. 
Kyle Baker har valgt å fortelle denne historien og gjør det helt enestående. Jeg kan ingenting om tegneteknikker, men her ville jeg gjettet på kullstift. Uavhengig av teknikk så levendegjør Baker`s svarthvite tegninger historien på en ytterst særpreget måte. Historien starter i en landsby i Afrika, fortsetter med den umenneskelige ferden over Atlanteren og avslutter med Turner`s liv og levned. Hele serien er fortalt uten ord. Den eneste teksten i serien er hentet fra The Confessions of Nat Turner og som ble skrevet ned i fengsel, mens Turner ventet på å bli henrettet. I begynnelsen blir det også sitert fra en biografi av en skipper på en slaveskute. 
Jeg har et problem med denne serien og det er : Hva er det som gjør Nat Turner`s opprør verdt å minnes ? En mobb hvor massakrering og plyndring var det eneste de fikk utrettet. Hva er det som er beundringsverdig med å senke seg ned på et nivå som er ennå lavere enn motstanderen du kjemper mot. På den annen side kan det også være at dette er et av de første dokumenterte forsøkene på aktiv motstand mot det groteske uvesenet slaveriet var. 
På innsiden
Av kraniet
Er det
Hulemalerier
Scener fra
Svundne tider
En arv
Til tankers
Etterkommere
Av kraniet
Er det
Hulemalerier
Scener fra
Svundne tider
En arv
Til tankers
Etterkommere
Da var det med en viss skepsis jeg tok fatt på å lese bok nr. 3, Blood in the Snow (9-10 og 17-20). Jeg hadde ikke trengt å bekymre meg. Den tredje boken består av fire fortellinger og disse er illustrert av fire forskjellige tegnere. Den første har tittelen Lindisfarne og det hele utspiller seg i dagene før og under besøket fra naboene østfra i 793. Hovedpersonen er den saksiske guttungen Edwin som ikke er overvettes imponert av denne kvite krist han nettopp er blitt introdusert for. Her er det Dean Ormston(Lucifer, Books of Magick) som har illustrert og han blir, om mulig, bare bedre og bedre. 
The Viking Art of Single Combat handler om to nabohøvdingers behov for å gjøre opp striden seg i mellom. Til det velger hver sin fremste kriger. Det blir en tvekamp med innlagte filosofiske betraktninger. Her er det den relative nykommeren Vasilis Lolos (Pirates of Coney Island 1-8 m/ Rick Spears, Image Comics) som står for tegningene. The Shield Maidens er illustrert av en annen favoritt, 
Denne saken får meg til å tenke på en tilsvarende norsk sak fra en 15 til 20 år tilbake. En bokhandlermedhjelper i Bodø kikker gjennom et album av den amerikanske serieskaperen Frank Thorne(født 1930). Han ble virkelig kjent på midten av 70-tallet når han tegnet Red Sonja for Marvel Comics. Siden gikk han over til å tegne kvinnelige barbarer og science fiction heltinner med et mer aktivt seksualliv enn Røde Sonja. Først ganske uskyldig og senere oppdaget han og at jo mer grafisk jo flere lesere. 
Serien det var snakk om her var Lann og i denne historien har hennes eldre kompanjong gjennomgått en dramatisk foryngelsesprosess. Med et barns kropp gjenopptar han sitt mer fysiske forhold til det motsatte kjønn. Dette var fra Thorne`s side ment humoristisk, men det fremstod som unødvendig, usmakelig og, i følge den ansatte, klart i strid med norsk lov. Hun politianmelder det hele og både saken og hun kommer på Dagsrevyen. Problemet blir bare at saken henlegges fordi tegneserier ikke er innbefattet i den norske lovgivningen om pornografi. På samme måte som i Norge hvor det var forbudt for menn å ha sex med hverandre frem til 1972. De lesbiske eksisterte ikke i følge norsk lovgivning. Noe som blir glimrende og morsomt beskrevet i Gerd Brantenbergs bok Opp alle jordens homofile fra 1973. Det at serier ikke omfattes av loven har og medført at Narvesen og andre gjennom tiår har solgt tegneserier som mange ville ha sladdet helt. Før en fjernet sladden og alt ble så meget bedre..? 
Det at tegneserier er fritatt fra denne lovgivningen er faktisk en god ting. Det sørgelige blir alltid at det er noen som ser dette som en mulighet til å tøye grensene forbi det ytterste. Hvorfor det må finnes japanske mangaserier om hver tenkelige perversitet vet vel bare det tegneseriekjøpende publikummet i landet. Det at retten i Sverige sidestiller tegninger med fotografier og film er for meg uforståelig. Piratpartiet har kalt det for et forsøk på å introdusere tankepolitiet og det er lett å si seg enig. Selv om det dreier seg om noe så ufattelig motbydelig som pedofili. (Hvorfor heter det ikke pedoseksuell siden det har fint lite med kjærlighet å gjøre ?) 
Nate Powell og hans Swallow Me Whole vant i 2009 en Eisner for beste grafiske roman. For min del er dette den største positive overraskelsen hittil i år. Før jeg sier mer om denne serien kan jeg nevne at den sånn umiddelbart kan minne litt om Craig 
Ruth og Perry er stesøsken i tenårene og vokser opp et eller annet sted i forstads Amerika. Ruth er lidenskaplig opptatt av insekter og sliter med noe som kan være en begynnende mental sykdom. Han lider av hallusinasjoner, en knøttliten trollmann, som tvinger ham til å tegne hele tiden. De bor sammen med foreldrene og inn på familiens sofa flytter en døende bestemor. Med dette som utgangspunkt forteller Powell en usentimental og annerledes fortelling. 
Å si at dette er mørk fortelling vil ikke være en overdrivelse. Ikke nødvendigvis bare historien, men bruken av svart i enkle tegninger og sider. En kan se Ruth og hennes økende problem med å forholde seg til de rundt seg når skriften i snakkeboblene til disse blir uleselig. Et annet kompliment jeg kan gi Powell er at til tider så minner tegningene hans meg om Paul Pope(THB, Heavy Liquid). Og selv med disse sammenligningene fremstår Powell som helt unik. Dette er en mystisk historie og fra og med tittelen var det en opplevelse å lese om disse to og ennå gang få lov til å bli grenseløst imponert av en ny tegneserie. Jeg vil ikke si at alle burde lese denne serien, men det hadde ikke skadet at en god del gjorde det.
Jeg nevnte i et tidligere innlegg at Icaro var en oppdatering av Ikarosmyten. Vel, det er den, men jeg nevnte ikke om den tilførte noe nytt eller om den var spesielt bra. I første bok følger vi den unge Icaro med sin evne til å fly. Vokst opp under observasjon av et multinasjonalt selskap og som fange i The Garden. Han forelsker seg i den unge kvinnelig ansatte Yukiko og klarer til slutt å flykte. Her begynner bok 2 og det vi har er en snill vitenskapsmann som vil Icaros beste og så er det den onde som vil dissekere vår helts hjerne for å finne hva det er som gir ham evnen til å fly. Icaro ender også med å fly veldig nærme solen, men ikke i en så bokstavelig forstand. Derimot blir han belønnet og kan fly inn i solnedgangen med sin Yukiko. 
Jean Giraud og Moebius må være to manifestasjoner på en virkelig alvorlig personlighetsspalting. Forfatteren Giraud virker nærmest tilregnelig, mens Moebius som forfatter synes å ha store problemer med flashbacks fra den syren han spiste på 70 og 80-tall. Jean Giraud som Moebius er uten tvil en av de største tegneserietegnere gjennom tidene og allikevel har han som forfatter lirt av seg en ufattelig mengde New Age sludder og underbevisste og uinteressante uforståeligheter. Jiro Taniguchi derimot er det som gjør denne boken til noe en bør lese. Hans tegninger synes så enkle og er fylt med utrolige detaljer. Serien er en fornøyelse å lese, selv om en leser den høyre mot venstre, ettersom Taniguchi til fulle forstår tegneseriemediet. Dette gjelder selvfølgelig også bok en. 
Sånn til slutt vil jeg bare kommentere anmelderkommentaren som står bakpå boken. David LeBlanc fra Comic Book Network Electronic Magazine : A truly beautiful work and a thoght-provoking story….. Det eneste tankevekkende med denne historien er hvor mange klisjeer den inneholder, at den har en hovedperson en ender opp med å vite ingenting om og hvor det ikke finnes annet enn fnugg av originalitet. Hvis det ikke var det anmelderen mente er det virkelig tankevekkende at denne ikke har lest slike historier utallige ganger tidligere. Allikevel bør en lese denne først og fremst på grunn av Taniguchi og fordi det er tegneseriesamarbeid hvor øst møter vest. 
Historien starter med Pa, the Father of No One, og hans to døtre Peggy og Minerva. De befinner seg ute i skogen og søstrene krangler. Så helt plutselig går Pa til angrep på Peggy og den eneste som kommer henne til unnsetning er den unge Lester. Søsteren står og iakttar det hele og det går opp for henne at denne mannen er den perfekte. Peggy forsvinner i den løse luften og Pa lar sin vrede gå utover den unge Lester. Han klarer nesten å drepe ham og hugger av ham den ene foten. Minerva redder ham og de søker tilflukt i Blessedbowl. Et skip hvor landsbybeboerne har samlet seg for å søke tilflukt for de mulige fiendene som omgir dem. Det er bare det at skipet Blessedbowl er bygget av stein. Etter mishandlingen har Lester mistet hukommelsen og Minerva overbeviser befolkningen om at Lester er en stor helt. Fortelleren som dukker opp senere i boken er opprinnelig et tre, som blir en stokk, videre et trebein og senere til en dukke. 
Dette er ennå en fabel fra Malkasian og det er mange ting hun tar opp i løpet av fortellingen. Det er bare det at jeg føler at jeg ikke er smart nok til å forstå helheten. Jeg håper i hvert fall at det er tilfelle, for hvis ikke så synes jeg den kan bli vel overtydelig. Så jeg satt litt skuffet når hadde lest Temperance ferdig. Tegningene var det ingenting å utsette på og måten hun forteller historien, men det var selve innholdet i historien som ikke berørte meg i særlig grad. Allikevel velger jeg å anbefale denne serien siden det finnes mange mennesker med bedre smak, innsikt og forståelse enn meg og som helt sikkert vil sette stor pris på Temperance. 
Moebius / Jiro Taniguchi : 
Det kanskje største ankepunktet mot hele serien blir at de amerikanske soldatene portretteres rimelig endimensjonalt. De er hyggelige og pliktoppfyllende menn som ser det som sin primære oppgave å hjelpe den sivile lokalbefolkningen. Når stridighetene tar til er de bare heroiske og viser ikke antydning til verken redsel eller behov for å stille kritiske spørsmål til hvorfor de er der til å begynne med. Viet Cong vises som vanlig som en svartkledd og hjernevasket mobb av ansiktløse mordere. Siden jeg har så mye å utsette på denne serien, hvorfor leste jeg den ferdig. Svaret er enkelt, Kubert er en uendelig mye bedre tegner enn forfatter. I en alder av snart 84 år har han tegnet denne 166 sider lange serien og gjort det med å tegne ikke rentegnede blyantskisser. Og det fungerer fantastisk. Med disse ”uferdige” bildene gjør han historien mer troverdig og viser hvilken stor serietegner han ennå er. 
Kubert brukte den samme teknikken i en tidligere grafisk roman, Yossel April 19, 1943 (2003). Denne tar bl.a. for seg opprøret i den jødiske gettoen i Warzawa og hovedpersonen blir satt i konsentrasjonsleir 15 år gammel. Historien kan sees som hva ville skjedd hvis Kubert hadde vært i samme situasjon. I Fax From Sarajevo(96) forteller han historien om sjefen for tegneseriebyrået Strip Art Features, Ervin Rustemagic, og hans opplevelser under den serbiske to og et halvt år lange beleiringen av byen. Og hvordan han beholdt kontakt med omverdenen ved hjelp av en faksmaskin. Dette er noen av Kubert`s mer seriøse serier. Når det gjelder de resterende seriene av Kubert får det vente til et annet innlegg. 
”Hovedpersonen” er den litt skrantende privatdetektiv roboten Menlo Park. Med sitt kontor høyt oppe i en skyskraper og med sin høydeskrekk er han kanskje litt mer enn utypisk sine andre fabrikkerte brødre og søstre. Han og hans kompanjong Anesta Robbins blir 16 år etter at det skjedde nok en gang involvert i hendelsene rundt selvmordet/drapet på deres tidligere sjef. I sin retrofuturistiske setting og med Motter`s ekspertise som designer inneholder historien også alle de klassiske elementene en hardkokt kriminalhistorie skal ha. Det eneste er at konseptet er temmelig likt de to tidligere historiene og det blir nesten som en gjentakelse. En liten innvending og derfor en serie en kan vente med å lese, vel og merke hvis en har lest de to første. Hvis en mot formodning ikke har det bør en forte seg til biblioteket og få lånt den med det samme. 
Det var egentlig meningen at jeg skulle nevne flere serier i dette innlegget, men jeg glemte igjen en av de viktigste reglene : Du skal ikke bedrive ord, men så er det så forbasket enkelt. 
Sokal (
Bare for å gjenta meg selv litt til. Tegneserier og kunst pleier ofte å være en kombinasjon som ikke virker særlig fristende. Så var det dette med regelen og unntaket. Tidligere har jeg nevnt det fantastiske albumet Glacial Period av 
Tidligere i år kom det tredje albumet i serien og NBM har igjen gitt det ut i et fjerdedels format av den franske utgaven. Hvorfor de gjør dette vet jeg ikke, men de må da se at å krympe albumene ned på denne måten ikke er den definitive måten å få solgt denne typen serier. Allikevel går det ikke an å forminske bort det faktum at 
Det hele starter med en vanlig guidet tur i Louvre. Guiden får fnatt når han ser en ung mann med et pønkete utseende sitter og spiser en baguette i en av salene. Han konfronterer vedkommende, som har litt vanskelig med å svare grunnet det at han er døv, men ved hjelp av et innpakningspapir får han skrevet at han har en avtale om å få en praktikant jobb på museet og at hans navn er Bastien. Vakten tror ham selvfølgelig ikke og i forvirringen som oppstår forsvinner den unge mannen. Han treffer på den eldre kinesiske herren Fu Zhi Ha, også han døv, og får tilbud om å bli nattevakt i stedet. Han blir en av de utvalgte, the Guards of the Odd Hours. Fra her er det snakk om kunsten, dens sjel, legemliggjøringen av den og hva dette gjør med Bastien. Det er sikkert unødvendig å nevne det, men Liberge`s tegninger er enestående med sine innslag av kunstverk fra Louvre. Liberge er født i Frankrike i 1965 og av de få opplysningene jeg fant er visstnok hans mest kjente serier Monsieur Mardi-Gras Descendres 1-4 og Les Corsaires d'Alcibiade 1-4. On the Odd Hours anbefales !!! 