Tegneserieutgivelser preget av rovfisk, svimmelhet og anomali (III)

Det som var vanlig med tegneserieromanene fra Paradox var at de ble delt opp fra to til fire deler. Hver del kom månedlig og formatet var det samme som pulpheftene utgitt fra 1920-årene og frem til femtitallet. Sjangerne var varierte og den som har gjort størst inntrykk på meg i ettertid er J. M. DeMatteis magiske oppvekstskildring Brooklyn Dreams. En sorgmunter beretning om en helt vanlig dysfunksjonell familie i sekstiårenes New York. Glenn Barr illustrert de fire heftene og var før denne serien nesten helt ukjent. Det forble han ikke etterpå.

En annen graphic novel hvor oppvekst var John Figueroa og Kirk Albert`s The Project. Her gir Figueroa en grelt realistisk og samtidig skildring av livet i New York`s betonghøyhusslum. Ved siden av tegneseriemanus har Figueroa og drevet med film og utgitt bøker.

Film er også det Amos Poe er mest kjent for. Hans Blank Generation fra 1976 presenterer hele punk scenen i New York og må vel kunne sies å ha blitt en klassiker. Sammen med forfatteren og journalisten Joel Rose (har skrevet romaner og for TV) skrev han serien La Pacifica. En historie som starter med en meningløs massakre på motellet La Pacificas parkeringsplass. Et av vitnene får det for seg å finne en løsning på dette og trekkes inn i en konspirasjon med uante konsekvenser. Dette ble tegnet av den tyrkiske tegneren (på denne tiden en sjelden fugl) Tayyar Ozkan. Han skriver og tegner serien Caveman.

Til slutt vil jeg nevne Randy DuBurke`s Hunter`s Heart. Om to politimenns jakt på en seriemorder på USA`s vestkyst. En spennende historie gjort enda bedre med DuBurke`s spesielle tegnestil. Biblioteket har en serie han har tegnet. Det er biografien om Malcolm X og denne er igjen skrevet av Andrew Helfer, som i sin tid var sjefsredaktør for Piranha Press. Dermed kan en si at sirkelen er nesten sluttet.

Tegneserieutgivelser preget av rovfisk, svimmelhet og anomali (II)

De mest populære utgivelsene på Paradox var serien med The Big Books of. Dette var bøker om et spesielt emne og hvor hver historie i de enkelte bøkene aldri var lengre enn tre sider. Hver bok hadde en ny forfatter, men allikevel var det et par som endte opp med å skrive to. Siden hver bok bestod av så mange korte historier var det behov for en lang rekke tegnere. Det ble plass for både etablerte navn og, ikke minst, en stor gruppe tegnere som fikk sin debut på et stort forlag via disse bøkene. Noen av emnene som det ble skrevet om var død, konspirasjoner, Weirdos, Urban Legends og Freaks. Det kom i alt 17 bøker i denne serien og av disse har biblioteket seks stykker.


DC var sent ute med å utgi oversatt manga. De har siden gitt ut en rekke titler under CMX labelen. For å gjøre det lett for seg var den første tittelen utgitt på Paradox helt uten tekst. Det var Masashi Tanakas Gon. Om en miniatyrdinosaurs og hans ferd gjennom forskjellige typer natur og dyrene han treffer der. Fra høyeste fjelltopp til langvarige bad med blåhval. Igjen har biblioteket seks bøker. Paradox gjenutga Scott McCloud`s Understanding Comics og ga også ut hans neste bok Reinventing Comics.


Så var det det som kanskje gjorde Paradox spesielt. Nemlig de forskjellige Graphic Novels / tegneserieromanene som ble utgitt. Først av alt var det Howard Cruse og hans Stuck Rubber Baby. Den har jeg nevnt tidligere i bloggen og nevner bare kjapt at denne må en unne seg å lese.

Videre har jeg skrevet mye om det at film og tegneserie sjelden blir en god kombinasjon. Her følger to eksempler på det motsatte. Først ut er History of Violence skrevet av John Wagner ( Judge Dredd og britisk tegneserieforfatterogforleggerbauta ) og tegnet av Vince Locke. Filmen ble regissert av David Cronenberg. Viggo Aragorn Mortensen og Ed Harris hadde begge store roller. Den var litt over gjennomsnittet enn tilsvarende filmer basert på tegneserier, men som vanlig var tegneserien utrolig mye bedre. Så var det filmen som var nesten jamngod med serien. Max Allan Collins har skrevet en rekke krimbøker og har også skapt tegneserien Ms Tree(virkelig beinhard kvinnelig privatdetektiv) med tegneren Terry Beatty og sammen med Richard Piers Rayner laget han Road to Perdition. En hardkokt gangsterfortelling fra de harde trettiårene og historien om sønnens far. Her laget Sam Mendes en glimrende film, som var tro mot historien, Paul Newman`s hadde sin siste store filmrolle og med en oppegående Tom Hanks.

1. oppdatering av tidligere innlegg

Tidligere har jeg snakket om Marvelman / Miracleman. Nå kan det vise seg at Marvelman blir en realitet. Marvel Comics har kjøpt rettighetene til Marvelman fra tegneserieskaperen Mick Anglo. Det som da gjenstår er å få tak i rettighetene til Moore og Gaiman`s versjon. Hvis de klarer det er muligheten for en avslutning på Gaiman og Buckingham`s historie så mye nærmere.

Tegneserieutgivelser preget av rovfisk, svimmelhet og anomali ( I )

DC Comics har siden midten av åttitallet vært det av de to store i USA, som har vært villig til å ta de største sjansene på serier som ikke kan sies å være de med størst kommersielt potensiale. Starten på det hele kan være Watchmen og The Dark Knight Returns som begge kom i 1986, men ikke minst maxiserien (12 hefter) Crisis on Infinite Earths som kom ut året før. Denne tok på seg å rydde opp i 50 års rot med kontinuiteten i DC univesrset (noen som husker Jord 1 og Jord 2 ?). Alt dette førte til at DC senere startet Vertigo, men før dette hadde de Piranha Press. Startet i 1989 og siste serie ble gitt ut i 1993. Disse seriene passet ikke inn i med hensyn til de superheltene som utgjorde The DC universet.

Av serier verdt å nevne utgitt på Piranha er : Den humoristiske serien Gregory av Marc Hempel ( Sandman : The Kindly Ones ). Kyle Baker og hans geniale Why I hate Saturn. Og en av de tidligste historiene Grant Morrison skrev for det amerikanske markedet. Av en serie på tre hefter, skrev Morrison det første og Dave McKean tegnet, serien het Fast Forward, og Morrison` hefte het Phobias. Den siste serien, og som vi har på biblioteket, er Epicurus the Sage. En kort og humoristisk innføring i den greske filosofen Epikurs liv og lære. Og det ”faktum” at Epikur kunne ha hatt vel så stor innflytelse på den lille Alexander den Store, som hans mer kjente lærer Aristoteles. Skrevet av William Messner-Loebs og tegnet av Sam Kieth. De samarbeidet senere på Kieth`s utrolige serie The Maxx.

Året blir plutselig 1993 og DC ser at de har serier som appellerer mer til et mer voksent publikum og det faktum at disse allerede er merket med Suggested for Mature Readers. Dette er serier som Hellblazer, Swamp Thing og The Sandman. Disse blir så samlet og gitt ut under Vertigo labelen (godt norsk ord. Det skulle vært det norske ordet for imprint, men det finner jeg ingen god oversettelse av i skrivende stund ). I starten var titlene på Vertigo hovedsakelig skrekktitler, men siden de var rettet mot et voksnere publikum ble tegneserieskaperne gitt friere tøyler m.h.t. temaer og innhold. Bare 39 år etter Fredric Wertham`s banebrytende bok Seduction of the Innocent og den amerikanske tegneserieforlagsbransjens ( med unntak av Bill Gaines og hans E.C. Comics ) selvpålagte sensurorgan, The Comics Code Authority, var det igjen fritt frem for vold, rødt blod, bannskap, intelligens, nyskapning, en brystvorte i ny og ne og de beste forfatterne og tegnerne som var å skaffe. Ergo endte Vertigo opp med å produsere noen av de beste amerikanske tegneseriene noensinne og alt under overoppsyn av Vertigos sjefsredaktør Karen Berger. Det var hun som sin tid overtalte Gaiman til å skrive Sandman-serien og hun var også redaktør av Swamp Thing mens Alan Moore ennå skrev serien. Dette ble en lengre digresjon enn jeg hadde tenkt, men i neste innlegg skal jeg ta for meg Paradox Press.

Fremtiden i fortid

Den første kommersielle og digitale (laget bare ved hjelp av computer. Alt uten fargeleggingen) tegneserien ble utgitt i 1985. Da var den backupserie i Mike Grell`s serie Jon Sable : Freelance og dukket opp i heftene 25-30. Utgitt av forlaget First Comics. Senere samme år kommer det et Shatter Special og tidlig 1986 blir serien gitt ut som vanlig serie. Nå kommer det bare 14 hefter i denne serien og den går inn i 1988. Allikevel er det verdt å nevne den, nettopp fordi den var først ute med bruk datateknologi.

Skaperne av serien var forfatteren Peter B Gillis, kanskje mest kjent for seriene han skrev for Marvel Comics (de fleste av disse har ikke tålt tidens tann spesielt godt. Eks : Micronauts og serien han selv skapte sammen med Brent (Astro City) Anderson, Strikeforce : Morituri). På denne tiden jobbet han en god del for First og hadde bl.a. skrevet alle de 18 heftene som ble utgitt i serien WARP.

Mannen med computeren (førstegenerasjons Apple Macintosh) var Mike Saenz, men han forlot det hele etter et par nr. ut i serien og gikk til Marvel. Her laget han den første digitale graphic novel, Iron Man : Crash (1988). Så fulgte noen nummer med ”vanlige” tegninger. Inntil nr. 9 og der var Charlie Athanas med sin Macintosh plus. Athanas er forøvrig en mann av mange talenter og har også drevet med musikk, teater og computerspill. Som sagt gikk serien inn etter nr. 14 og det har vel vært veldig få vellykkede forsøk på å gjøre det samme i ettertid ?

Hvis en skal beskrive handlingen kan en si at Gillis har lånt en del fra både Philip K Dick / Blade Runner og William Gibson`s Neuromancer. Et fremtidig samfunn styrt av multinasjonale selskaper. Byer delt mellom gjenger og mer ”seriøse” organisasjoner. En tilværelse med en kontinuerlig borgerkrigstilstand, hvor det er alle mot alle. Her er det vår helt prøver å skape seg et levebrød. Når han får et oppdrag fra et de store selskapene vikles han inn i et komplott, som kan få uante konsekvenser for den verdenen han lever. Utover i serien sklir det hele ut, men hvem bryr seg egentlig så mye om det ? Denne serien har ikke biblioteket, siden den ikke er gitt ut i noen samlet utgave. Jeg kjøpte alle heftene brukt på Løvås.

The Gospel According to Neil : Bok 6

Fables an reflections er den sjette samlingen av Sandman historier. Lik Dream County inneholder denne bare enkeltstående historier. De fleste er før bok syv, men Ramadan er nummeret ( 50 ) etter at Brief Lives er avsluttet. Det er også gitt plass til Fear of Falling fra Vertigo Preview. Og til slutt er det Sandman Special. Den siste historien tar for seg Orpheus liv og levned. Sønn av Morpheus og musen Calliope, sist sett i Dream County. Hvordan han forelsker seg i Eurydike og at han mister henne to ganger. Til slutt å bli revet i filler og bare hodet blir tilbake. Denne historien får sin avslutning i bok syv og skaper alvorlige konsekvenser senere. Av historiene fra Sandman serien er disse delt i to. Den ene, Distant Mirrors, inneholder Thermidor, August, Three Septembers and a January og Ramadan. Her er vi innom terrorveldet i Frankrike sent i 1780-årene, vi er med keiser August og hans narr på den ene dagen i året hvor keiseren forkler seg som en vanlig mann. Vi møter keiseren av Amerika, Joshua Abraham Norton (1819-90), og som er delvis basert på en sann historie. Ramadan forteller om Kalifen Haroun al-Raschid og hans ønske om å bevare Bagdad for ettertiden. Illustrert av P C Russell og veldig aktuell i forbindelse med både Gulfkrig 1 og 2.

De tre siste historiene er samlet under tittelen Convergence. Disse er : The Hunt, Soft Places og Parliament of Rooks. The Hunt er østeuropeisk eventyr skrevet av Gaiman. Soft Places er historien om Marco Polos første reise og hva som skjer når han skal krysse Gobiørkenen. Her treffer han Gilbert / Fiddler`s Green (basert på forfatteren C.K. CHesterton) kjent fra A Doll`s House. Og i den siste av disse er Kain og Abel som skal underholde og Kain forteller hemmeligheten om hvorfor disse kornkråkene alltid ender opp med å drepe en av sine egne. Noe som sedvanlig slår uheldig ut for Kain. I følge de som har greie på det er ikke disse historiene de viktigste en må lese av Sandman serien (unntaket er Orpheus), men i denne samlingen får Gaiman vist hvor mange forskjellige typer historier han fortelle og hvor bra det ble.

Ikke akkurat Tintin !

I 1984/85 utga Tronsmo forlag tre album. Det var : Benjamin LeGrand / Jacques Tardis Tilintetgjøreren, Milo Manaras H.P. og Giuseppe Bergman og Didier Comes` album Eva. Sistnevnte er en historie tuftet på og inspirert av Alfred Hitchcock sine mer psykologiske thrillere. Hovedpersonen havner etter en bilulykke på en herregård bebodd av et eksentrisk søskenpar, som er bror og søster. Hun er lenket til rullestolen etter en ulykke. Det hele utvikler seg til et erotisk ladet trekantdrama med en, mildt sagt, overraskende slutt.

Didier Comes er født i Belgia i 1942 og debuterte med sin første lengre historie, Le Dieu vivant , i 1974. Denne var igjen første del av albumserien Ergün l'errant, som først ble publisert i seriebladet Pilote. I 1980 gir han ut albumet Silence (norsk utgave Den Stumme, Semic forlag 1985) og det er her han har kommet frem til sin høyst personlige tegnestil. Hvis den skal sammenlignes med noe kan en si at det er en sammensmelting av Jose Munoz (Sinner, Joe`s Bar) og Hugo Pratt. De flytende linjene skaper bilder med ekstra assosiasjoner og en særegen stemning. Disse seriene er i svarthvitt og det forsterker det hele ytterligere. Det kom ytterligere et album av Comes på norsk og det var Røyskatten i 1986 også dette på Semic. Oppfordringen blir : Les mer Comes !

Hva hadde Nietzsche i tankene ? (illustrert)

Mick Anglo var den første som tegnet Marvelman / Miracleman. Dette startet han med i 1954 og holdt på frem til 1959, hvor det britiske tegneseriemarkedet hadde en markant nedgang. Dette skyldtes at restriksjonene på import av amerikanske tegneserier ble opphevet. Anglo er en av uhorvelig mange britiske serietegnere fra denne perioden som aldri fikk den anerkjennelsen de hadde fortjent. Selv er jeg i den situasjonen at jeg vet litt mer enn ingenting om hans andre serier eller livsløpet (jo, han er født i 1916). Den originale serien gikk inn i 1963.



Plutselig blir det 1982 og Alan Moore lanserer sin versjon av Marvelman i Warrior (å få tak i de 26 nr. forblir et ønske bare julenissen kan oppfylle). Tegnerne her var Garry Leach og Alan Davis. Leach sin tegneseriekarriere har stort sett utspilt seg Storbritannia. Foruten Warrior har han hatt historier i 2000 AD og tegnet av avsnitt av Dan Dare (Storbritannias ektefødte science fiction ikon). I de siste årene har han vært opptatt med forlaget Atomeka Press. Han tegnet forøvrig det første nummeret av Warren Ellis` Global Frequency. Alan Davis har samarbeidet med Moore på flere 2000 AD serier og har også jobbet for både DC Comics (Batman and the Outsiders) og Marvel (Uncanny X-Men, Excalibur og X-Men). Davis er både tegner og forfatter og har gjort begge deler på flere miniserier gitt ut på Marvel de siste årene. Han skapte også den utenomjordiske rasen kalt Warpsmiths som Moore brukte i Miracleman.

Chuck Beckum (virkelig navn Chuck Austen) overtok tegneansvaret på Miracleman etter at historiene fra Warrior trykket opp. Det en kan si om han er at han var en ytterst ordinær tegner og han ble raskt erstattet av Rick Veitch. Veitch var i det kullet som først fullførte Joe Kubert`s School of Cartoon and Graphic Art. Å liste opp alle prosjektene til Veitch vil ta altfor lang tid. Verdt å nevne er de seriene han har utgitt på sitt eget forlag, King Hell Press. Noen av disse er Bratpack, Maximortal Man og Rare Bit Fiend. Han har også utgitt flere serier på America`s Best Comics og Vertigo i løpet av de siste årene. Han startet å tegne Swamp Thing med nr. 37 og når Moore ga seg etter nr. 64 overtok han forfatteransvaret(frem til 87 og den historien skal jeg fortelle mer om en annen gang). Tegneansvaret på Swamp Thing var i en periode delt mellom Veitch, Steve Bissette og John Totleben.

Totleben er mest kjent for arbeidet med Swamp Thing og han tegnet det siste Moore nummeret av Miracleman. Sammen med Bissette startet han antologien Taboo, som blant annet var hvor From Hell debuterte, og han var og involvert i den seks hefters miniserien 1963 (1993) fra Image Comics. Totleben har lenge vært plaget av en alvorlig øyesykdom og dette har satt alvorlige begrensinger m.h.t. hvor mye han klarer å tegne. De siste årene har han brukt sin spesielle tegnestil til å tegne covere og å male bilder.


Sistemann ut er briten Mark Buckingham. Det han akkurat nå er mest kjent for er som tegner på Bill Willingham`s serie Fables. Han har tidligere tegnet en rekke hefter i serien Batman : Shadow of the Bat, skrevet av Alan Grant. Han startet karrieren som rentegner og en av disse seriene var Death : The High Cost of Liiving. Hos Marvel samarbeidet han med forfatteren Paul Jenkins på Peter Parker : Spider Man (vol. 2).

Eclipse ga og ut miniserien Miracleman : Apocrypha med en rekke forskjellige tegnere og forfattere, men det får vente til en annen gang.

Hva hadde Nietzsche i tankene ? (den omstendelige delen)

Jeg har nettopp krotet ned noe om Marvelman / Miracleman og Alan Moore. Moore ga seg med hefte nr. 16 og den som overtok forfatteransvaret var Neil Gaiman. Han gikk til oppgaven med ideen om å skrive tre bøker. De tre bøkene skulle kalles The Golden Age, The Silver Age og The Dark Age. De to første refererer bl.a. til inndelingen av amerikanske tegneserier (the golden age 1930-40 årene, the silver age 1956-70 og the dark age var kanskje en kommentar til seriene på tidlig nittitall ?). Han rakk å fullføre The Golden Age og de to første heftene i den neste og med nr. 24 stoppet det hele opp.

Forlaget, Eclipse Comics (1977-94), var konkurs og ingen andre forlag var villige til å fortsette serien. Det var nedgangstider i tegneserieforlagsbransjen etter at direkte salget av serier ( spesialbutikkene kjøpte direkte fra forlagene og disse var det alt for mange av) kollapset tidlig på nittitallet. Det var også et sant virvar m.h.t. rettighetene til Miracleman. Som nevnt tidligere kjøpte Todd McFarlane ( Spawn ) restene av forlaget i 1996 for den uhyrlige sum av 40 000 dollar. Ergo mente han at han hadde alle rettigheter til Miracleman. Gaiman var dypt uenig og har siden startet firmaet Marvels and Miracles LLC (bl.a. finansiert av inntektene fra serien Marvel 1602 Gaiman skrev for Marvel i 2003 og 2004) for å kunne å gå rettens vei for å sikre seg rettighetene til Miracleman. Allerede i 2002 saksøkte han McFarlane og fikk medhold. Allikevel er ingenting ennå avklart.

Så tilbake til The Golden Age. Den er, etter min mening, noe av det beste Gaiman noensinne har gjort. Når en leser serien sitter en med en følelse av melankoli, vemod og savn. Et savn figurene alle føler, i en tilsynelatende perfekt verden, etter det som har vært. De som kommer til orde i serien er nesten bare enkeltpersoner. Han som har hatt en one night stand med den mest perfekte kvinnen, Miraclewoman. En annen kvinne som har født en av de mange babyene med samme krefter som Miracleman og som kommer til kort overfor sitt et år gamle barn. Historien om Andy Warhol kloningene og hun som lever et liv som hemmelig agent i en imaginær kald krig. Dette er bare noen av fortellingene i denne geniale samlingen. Alt er tegnet av Mark Buckingham og han får vist at han behersker et utall tegneteknikker. At Gaiman ennå ikke har fått fullføre disse bøkene er et stort tap for enhver tegneserieinteressert og en kan lure på om man bør oppfordre til en felles ganning av McFarlane.

Neste gang : Tegnerne av Miracleman.

Hva hadde Nietzsche i tankene ?

Hva som enn skjer, kan en si at Alan Moore var ikke blant de som har skrevet altfor mye intetsigende sludder. Denne gangen er temaet Marvelman ( a.k.a. Miracleman i USA p.g.a. helt klare rettighetsproblemer ). Marvelman var det britiske motstykket til amerikanernes, og skaperne Bill Parker og C. C. Beck`s, Captain Marvel og hadde sin debut i 1954. Figuren ble skapt av Mick Anglo og fikk, lik Captain Marvel, en hel familie med liknende krefter (Young Marvelman og Kid Marvelman) . Marvelmans alter ego var Micky Moran og han trengte bare å si Kimota for å bli forandret til Marvelman (atomik baklengs). Alan Moore lette frem denne figuren og gjorde det samme med den som han gjorde med Len Wein og Bernie Wrightson`s Swamp Thing. Med et utgangspunkt som var opplest og vedtatt viser Moore nok engang sin genialitet og alt går fra det middelmådige og blir så hinsides mye bedre.

I 1982 ble det første nummeret av antologien Warrior utgitt i Storbritannia og historiene om Marvelman ble trykket i svarthvitt. Her ble Alan Moore`s versjon presentert. Micky Moran var blitt eldre, gift, drømmer om å fly og er ute av stand til å huske sine eventyr som Marvelman. Det sier seg vel selv at han gjenoppdager sine evner og gjenopptar karrieren som Marvelman, en nærmet seg nå en utgivelse i USA og Marvel Comics hadde copyrighten til navnet Marvelman. De amerikanske rettighetene ble først solgt til forlaget Pacific Comics, men som tidligere nevnt i bloggen gikk de konkurs og Eclipse Comics overtok som amerikansk utgiver. Eclipse begynte å utgi Miracleman i 1985 og de seks første heftene inneholdt det som var utgitt i de 21 utgavene av Warrior i en ny fargelagt utgave. Moore skrev til og med nr. 16 og etter dette overtok Neil Gaiman og skrev ytterligere åtte hefter. Forlaget gikk da konkurs og i ettertid har Todd McFarlane overtatt konkursboet. Til Gaiman`s store ergrelse !

Miracleman har mye til felles med Moore`s senere serie Watchmen og begge diskuterer problematikken med supermennesket kontra ”vanlige” mennesker. I løpet av Moore`s historier kommer jorden i kontakt med, ikke mindre enn, to utenomjordiske raser. De tar aktivt del i Miraclemans ide om å introdusere verden for den perfekte staten. Miraclemans datters fødsel ble skildret realistisk og dette skapte ramaskrik og krav om at virkeligheten ikke fikk ta opp plass i en superhelttegneserie, en kunne jo gå glipp av et mord eller seks mord. Miraclewoman dukker og den nesten glemte Kid Miracleman, eller Bates som han nå kaller seg, inntar rollen som den ødeleggende og dødelig rettferdige messias. Han blir til slutt drept av Miracleman og allikevel oppnår han kultstatus, så det var ikke helt forgjeves. Dette, og så inn i gamperæva ( Solan Gundersen sitat), mye mye klarer Moore å formidle gjennom disse heftene og nr. 16 har tittelen Olympus, med de assosiasjonene det gir. Senere skal jeg ta for meg tegnerne og spesielt Gaiman`s versjon av Miracleman, som jeg mener er noe av det beste han gjort.

The Gospel According to Neil : 5. Bok

Femte bok i Sandman-serien er A Game of You. Den samler heftene 32-37. Den skal visstnok være en av Gaiman`s personlige favoritter, selv er jeg ikke så begeistret for den. Leserne ble introdusert for Barbie og Ken som to av leietakerne i Rose Walker`s hus i bok nr. 2, A Doll`s House. Fra å være de levendegjorte dukkene fra Matell har Ken oppdaget sin mørkere sider og Barbie er desillusjonert. Det er en enslig og realistisk Barbie vi møter. Prinsessedrømmene fra A Doll`s House har opphørt, inntil drømmene griper inn i hennes virkelighet og flere av figurene fra disse ber om hjelp. Drømmene hennes er truet av den onde the Cuckoo (gjøken høres bare for corny ut) og drømmefigurene frykter å bli utslettet. Barbie går inn i sine egne drømmer for å redde denne verdenen hun har brukt hele livet på å skape. Verdenen kan sammenlignes med at Narnia møter Hakkebakkesogen og Barbie er som en motløs og forvirret Aslan. Morpheus spiller en liten, men viktig rolle, i siste kapittel og identiteten til the Cuckoo kommer som en overraskelse.

I Barbie`s leiegård er det flere andre karakterer som vil dukke opp senere i historien. Det er det lesbiske paret Hazel og Foxglove ( sistnevnte var kjæreste med Judy fra 24 Hours i Preludes and Nocturnes ). De har begge viktige roller i de to miniseriene med Death (Death : The High Cost of Living og Death : The Time of Your Life). En annen er heksen Thessaly og som er oppkalt etter regionen i Hellas og som er hjemsted for hekser. Hun er tusener av år gammel, leter stadig etter måter å bli enda eldre på og blir en viktig karakter allerede i Brief Lives. Hun får også to tre hefters miniserier skrevet av Bill Willingham (Fables)Den siste av Barbies nærmeste er den transseksuelle Wanda, som er i ferd med å fullføre operasjonene som vil gi henne den kvinnekroppen hun ikke var født med. Og så har the Cuckoo en av sine agenter i bygningen. Dette er en kompleks historie om barndom, kjønn og, ikke minst, drømmer. Når jeg sa tidlig at den ikke var en av mine favoritt Sandman-historier, vil det allikevel si at den er bedre enn det meste jeg leste det året. Og utviklingen av selve hovedhistorien er i ferd med å komme opp et nivå som knapt noen andre enn Gaiman har klart.

Ferielesning (del 2)

Det er ennå ferie og regnet kommer bare som byger. Jeg har derfor god tid til å lese og ikke bli distrahert av badelivets gleder. Denne gangen skal jeg skrive om serier jeg har lånt med fra biblioteket. Først ut er miniseriene Formerly known as the Justice League (2003) og I can`t believe it`s not the Justice League (2005) og samlet i to bøker. Her gjenforenes teamet fra den geniale utgaven av JLA fra midten av åttitallet. Og det er forfatterne Keith Giffen og J.M. DeMatteis og tegneren Kevin Maguire som står bak.

Og det gledelige er at disse seriene er vel så bra som det de tidligere har laget sammen. Det er sjelden jeg ler høyt når jeg leser serier. Her var det slik at jeg var glad jeg var alene hver gang det kom et hysterisk hikst, noe som skjedde ofte. Historien er, kort oppsummert, at Maxwell Lord samler de gamle medlemmene i den hensikt å starte en superheltgruppe som er mer tilgjengelig for den jevne mann og kvinne, Super Buddies. I den første serien dukker en gammel kjenning, Manga Khan, opp og i bok to rekker hovedpersonene og både havne i helvete, for siden ende opp i en alternativ virkelighet. Dette blir tegnet av Maguire på en mesterlig måte. Så for de som har lyst til å lese intelligente og morsomme superheltserier anbefaler jeg disse to seriene og de snart, forhåpentligvis, fire samlingene med tidligere JLA historier.


Så til noe litt mer seriøst og da begynner jeg med Yoshihiro Tatsumis selvbiografiske tegneserie A Drifting Life. Med sine 834 sider er den litt uhåndterlig å lese, men innholdet veier opp for det. I A Drifting Life forteller han sin egen historie om hvordan det var å begynne som mangaskaper og et innsyn i hvordan denne etter hvert enorme industrien startet. Historien begynner i 1946 og vi følger hovedpersonen frem til 1960. Samtidig får leseren og et innblikk i hva som skjedde i den japanske samfunnsutviklingen og en år for år oppdatering i hva som skjedde innenfor japansk populærkultur og manga. Det er fascinerende, og til tider litt mange japanske navn, lesning. Hvordan han gjennom disse årene strever med å finne frem til sin egen form for manga, nemlig gekiga. At han lyktes med det kan en finne ut av selv ved å lese de tre samlingene biblioteket allerede har.

A People`s History of American Empire er en adapsjon av Howard Zinn`s bok A People`s History of the United States, først utgitt i 1980. Zinn er professor i historie og er, etter amerikanske forhold, ganske så radikal både når det kommer til det politiske og sin tolkning av amerikansk historie. Tegneserien er laget av Mike Konopacki, Paul Buhle og Zinn selv. Zinn er også fortelleren gjennom hele serien. Det som blir fortalt er det som vanligvis har blitt utelatt i den offisielle historiskrivingen. Her blir en vist grådigheten ( representert ved bl.a. Rockefeller og andre røverbaroner ) og hvordan Monroedoktrinen fra 1823 la grunnlaget for det amerikanske imperiet. Et pussig fakta er når Zinn viser de soleklare likhetene mellom USA`s invasjon av Irak og invasjonen av Filippinene i 1899. Dette er en bok fullstappet med interessante fakta og må vel leses etappevis, slik at en får absorbert alt det en får presentert. Den fungerer også utmerket som tegneserie hvor den blander tegninger, avisartikler og fotografier. En bok en må lese siden flere og flere lider av historieløshet og lar seg hjernevaske av Fox News Channel og deres like.
Jeg har og lest Erik Larsen`s Savage Dragon : This Savage World (heftene 76-81). Savage Dragon har havnet i en alternativ virkelighet og ingenting stemmer. Alt er ødelagt og Savage Dragon er ettersøkt. Dette i en verden hvor det ene Jack Kirbyiske monsteret etter det andre dukker opp og prøver å ta rotta på vår helt. Dette er ikke tung lesning, men stort sett en veldig underholdende og sammenhengende slåsskamp. Og hvem sier at ikke det kan være kjekt å lese innimellom ? Og Erik Larsen er en suveren forteller av nettopp denne typen historier.

Det finnes to virkelig gode science fiction tv-serier og det er Babylon 5 og Battlestar Galactica (noen vil kanskje og nevne Firefly, men den har jeg ennå ikke sett). Biblioteket har de to første tegneseriesamlingene basert på Battlestar Galactica.(det kom også 14 Babylon 5 hefter, men de er umulig å oppdrive) Skrevet av Greg Pak og tegnet av Nigel Raynor. Handlingen her skjer mellom episoder, forståelig nok, og har ingen innvirkning på tv-serien. Det kan kanskje sies å være en ulempe, men er man først hektet så er man hektet. Det begynner i hvert fall friskt med at Commander Adama`s sønn Zak, og en rekke andre vel begravde mennesker, dukker opp i levende live. Og samtidig bryter det ut en epidemi på fartøyene i flåten. Raynor`s forsøk på å tegne virkelige personer er ikke alltid like vellykkede, men det er en liten innvending og serien er god tidtrøyte. Bildet er tegnet av Michael Turner.