Ingenting skjer grunnet streik

Nesten streikebryter

Tegneserie

I le av månen
fra stjerners
forsinkede stormkast
Ingen kosmiske stråler
skal kunne
forandre meg

Dette var en alminnelig dag helt frem til pampene i KS og LO fant ut at de ikke kunne bli enige. Ergo streik og slik jeg ser det er det noe av det mest inkjevetta jeg kan tenke meg. Det finnes knapt en ting igjen i Norge verdt å streike for og i stedet får en denne kyniske og utvanna versjonen. Hvor fagforeningene skal prøve å gjenskape gammel storhet og arbeidsgiverne sparer lønninger. Dette gjør meg mer forbanna enn Melodi Grand Prix. Da var det på tide vekk å legge vekk denne populistiske og usjarmerende siden ved meg selv og heller snakke om noe som er mye kjekkere. Det tar bare litt tid før jeg kommer på hva det er. Jeg har aldri hatt særlig sansen for Zorro. Jeg har sett halvannen av de to filmene med Antonio Banderas i hovedrollen og en episode av en tv-serie som ble sendt på 90-tallet engang. Den eneste grunnen til at jeg så den var Fish(Derk Dick) hadde en rolle som nybygger. Fish, er for de som ikke vet det, den første vokalisten i ny-progrock bandet Marillion. Basert på den ene episoden er det tydelig at han er en bedre vokalist enn skuespiller. Det er for øvrig en lang kø av de som mener at hans talent som sanger er nesten fraværende også. Hjemmet ga ut en Zorro serie i 13 hefter i 1980-81, laget av Disney, og mer er det ikke å si om det. Figuren Zorro ble skapt av forfatteren Johnston McCulley og hadde sin debut i 1919. Den første filmatiseringen kom allerede i 1920 og hadde Douglas Fairbanks i hovedrollen. Tittelen var The Mark of Zorro og får de som kjenner sin Batman var det den filmen familien Wayne så den skjebnesvangre kvelden. Vel, grunnen til all dette snakket om Zorro har selvfølgelig en grunn. For selve historien om denne californske landeierens hemmelige kamp mot de spanske undertrykkerne er ikke spesielt engasjerende i lengden.
Alex Toth startet å tegne Zorro i 1949 for Dell Comics og fortsatte med det utover i 50-årene. Dette kan virke som en totalt uinteressant opplysning inntil en tenker på at Toth er en av de største amerikanske serietegnere gjennom tidene. Biblioteket har bind 1 i Image Comics The Complete Classic Adventures of Zorro. Den har ikke akkurat fløyet av hyllene, men før jeg beklager meg over det skal jeg lese den selv først. Da skal jeg også skrive mer om Toth og med denne streiken er jeg litt usikker på når det blir. Det vil vel ordne seg på et vis.

The Gospel According to Neil bok 9

Ulenkelig

Hver dag

Verden for mine føtter

Ideligen å snuble

Så ofte

Så var jeg ved en ny liten milepæl. Innlegg nr. 400. Det har blitt en forferdelig mange ord utav det. Også en del overflødige ? Bare for å ha nevnt det så har unødvendighetene som er øverst i venstre hjørne ingenting med innleggene å gjøre. Det er bare en av mine måter å more meg selv på. Når det er nevnt passer det å fortsette gjennomgangen av Neil Gaiman`s The Sandman. Niende bok i serien er The Kindly Ones (57-69) og her får en svar på en rekke av spørsmålene som har hopet seg opp fra tidligere i serien. Begge hovedpersonene i serien er kvinner og leserne ble introdusert for dem i bok to, A Doll`s House. Rose Walker mistet i The Doll`s House sin britiske bestemor og reiser her til England på jakt etter sine røtter. (Hippo)Lyta Hall har bosatt seg som alenemor til Daniel i Los Angeles. Dette etter sitt lange opphold som superhelt i Rose`s brors hode. Det skal være litt innviklet. Tilbake til historien A Midsummer Night`s Dream og Puck var den eneste som ikke vendte tilbake til Faerie. Han har her gått i kompaniskap med den norrøne guden Loke(de har i grunnen ganske mye til felles)og sammen kidnapper de lille Daniel. Lyta tar dette i overkant tungt, det går vel egentlig ikke an å vurdere hvordan en er ment å reagere i en slik situasjon, og går til slutt helt i oppløsning. Redningen kommer i form av heksen Thessaly(A Game of You). Siden Lyta er overbevist om at Morpheus står bak kidnappingen og drapet på Daniel hjelper Thessaly henne med å komme i kontakt med Furiene for å få hevn. Og takket være noe The Sandman gjorde i Brief Lives kan The Kindly Ones være til hjelp. Mer vil jeg ikke fortelle av handlingen, men siden dette har veldig klare likhetstrekk med en gresk tragedie er det vel unødvendig å nevne hvilken type slutt en får. Det var en rekke tegnere involvert i The Kindly Ones, men brorparten ble tegnet av Marc Hempel(Marc, Mark og meg 1 og 2). Jeg har nylig nevnt Teddy Kristiansen. En annen var Dean Ormston(Books of Magick), D`Israeli(Kingdom of the Wicked, Lazarus Churchyard m.m.)og en av favorittene jeg kommer til å skrive noe om en dag, Kevin Nowlan (http://members.cox.net/nowlanink/63.html ). Og da er den eneste samlingen igjen i serien om The Sandman : The Wake og den kommer jeg tilbake til snart. Jeg har allerede skrevet om P Craig Russell`s tegneserieversjon av The Dream Hunters.

20/20/20

Latter er som perlende Farris
Begge har en bismak av tårer En serie det har tatt meg en evighet å få lest(og det skyldes ikke kvaliteten eller lengden), snarere det at jeg bare fikk lest den på togturene hjem til Sandnes, som igjen bare skal ta 14 min, er Christos N Gage/Chris Samnee`s Area 10. Den fjerde utgivelsen idet som synes å være en av mine nye favorittserier, Vertigo Crime. Jeg tror ikke at DC har fått det for seg hvilken genistrek det var å la Karen Berger få starte Vertigo tilbake i 1993. Siden da har noen av de beste seriene jeg har lest blitt utgitt med Vertigo merket på coveret. Hinduene har en klar formening om hva det tredje øyet er og kaller det gyananakashu/kunnskapens øye. De plasserer det midt mellom øyenbrynene. Vestlig tradisjon omtaler også det tredje øyet og plasserer det i samme området, men her bruker vi litt mer kraftfulle metoder for å finne det. En av måtene er å åpne det ved hjelp av trepanering. Trepanering vil si at en driller et hull inn i hjerneskallen inntil en treffer det ytre laget av hjernen, dura mater. Ved å fjerne deler av dette skal en så kunne aktivisere dette tredje øyet. Første gangen jeg leste om trepanering var i Topps Comics` tegneserieversjon av The X-Files. Skrevet av Stefan Petrucha (så vidt nevnt tidligere) og tegnet av den meget dyktige Charles Adlard. Historien kom på norsk i 1997-8. Hvorfor alt dette maset om det tredje øyet. Jo, området hvor en trepanering foregår er av den tyske nevrologen Korbinian Brodman(1868-1918), i hans forsøk på å kartlegge hjernen, gitt navnet Area 10. Og da er jeg tilbake til bok fire i Vertigo Crime serien. New York politidetektiv Adam Kamen og hans kollegaer jakter på massemorderen Henrik VIII. Grunnen til at morderen har fått dette navnet er at han halshogger sine ofre. Han beholder hodene og lar de hodeløse likene ligge tilbake for å bli funnet. Tidlig i historien prøver Kamen å roe ned en pasient på et psykologkontor som har gått amok. Belønningen blir et skrujern godt plassert mellom øyenbrynene. Etter et sykehusopphold får han igjen lov til å gjenoppta jobben. Ingen store fysiske skader, men med store søvnproblemer og alvorlige hodepiner begynner Kamens tilværelse å endres. Og den virkelige historien starter. Det er for øvrig en glimrende historie og Chris Samnee ( http://www.chrissamnee.com/ ) gjør en utmerket jobb. Gage har tidligere også skrevet filmmanus, The Breed(2001) og Teenage Caveman(2002) og en rekke tegneserier for hovedsakelig Wildstorm og Marvel. Da gjenstår det bare å anbefale Area 10 på det aller varmeste.

Og her var slutten

Om en skulle møte veggen forblir den aldri noe mer enn en vegg.

Wendy og Richard Pini tok en stor sjanse når de bestemte seg for å gi ut Elfquest på eget forlag, WaRP Graphics, tilbake i 1978. WaRP ble dannet året før og ekteparet lånte seg til fant for å ha råd til å starte det. De eneste to seriene jeg vet om fra denne tiden som ble gitt ut på eget forlag var Dave Sim / Cerebus / Aardvark Anaheim og Jack Katz / First Kingdom / Bud Plant, Inc. Sstnevnte ikke på eget forlag, men et av de første forsøkene på å lage en lang og sammenhengende historie utenfor de store forlagene. Serien kom for øvrig i 24 magasinstore hefter og av en eller merkelig grunn har jeg ¾ av dem. En blanding av science fiction og gresk mytologi som gir en svulstig og nesten uleselig historie. En av grunnene til at serien nådde et publikum var den høye hyppigheten av barmfagre og toppløse kvinner.

Elfquest debuterte i 1978 og ble etter hvert en av de største suksessene i amerikanske alternative serier (Teenage Mutant Ninja Turtles er vel den eneste større suksessen som rinner meg i hu). I 1985 blir serien gjenutgitt i farger på Marvel Comics imprint(fremdeles ikke funnet noe godt norsk ord) Epic og hvor ekteparet ikke måtte gi fra seg noen rettigheter til serien. Der var den i godt selskap sammen med bl.a. Sergio Aragones` Groo, J.M. DeMatteis` Moonshadow, de første engelspråklige utgavene av albumene til Moebius og Howard Chaykin/Mike Mignola adapsjonen av Fritz Leiber`s Fafhrd and the Grey Mouser. I 1985 var den eneste andre kvinnelige serieskaperen jeg ble presentert for danske Sussi Bech og hennes album Zainab. Litt over et år senere leste jeg Annie Goetzinger (Ad egne vejer og Pigen fra ærelegionen) for første gang. Tilbake i 1985 fikk Bokklubben Nye Bøker det for seg å gjøre noe helt nytt. De ga ut en tegneseriebok og dette første forsøket samlet de fem første heftene i Elfquest. Og jeg var smart nok til å kjøpe den. Jeg har nevnt det tidligere at jeg hadde lest de første sidene i Fantomet nr. 8 1984, men å få så mye av serien presentert på en gang var for å si det med Mae West, for mye av det gode kan være helt herlig. Det var en sann svir og det eneste aberet var at ingenting skjedde etter dette. Jeg husker ikke når Semic begynte å gi ut serien, men det tok en god tid. For min del somlet jeg flere år før jeg fikk tak i de tre neste samlingene som skulle avslutte serien. Da var en kommet til nr. 20. Jeg fulgte serien frem til og med nr. 38 og da var jeg godt litt i metning. Nå har jeg ikke fortalt noe som helst av handlingen og jeg må si at jeg vegrer meg litt for å telegramrepetere en så omfattende historie. Gjennom årene har jeg lest masse fantasy og jeg har alltid funnet Elfquest en av de historiene som er minst plaget de vanligste klisjeene innenfor fantasysjangeren. Wendy Pini`s tegninger er glimrende og Elfquest har alltid vært en av de seriene jeg tenkte på når startet med denne bloggen. Og jeg ser ikke noen som helst grunn til å røpe noe av det som skjer i denne historien. En historie som vil forbløffe, bergta og røre ved enhver ny og oppegående leser.

Fortsettelsen på begynnelsen

Ursula K Le Guin skrev i 1973 et essay om fantasy med tittelen From Elfland to Poughkeepsie. Poughkeepsie er en liten by i staten New York. Ikke langt unna bodde ekteparet Wendy og Richard Pini(dette er nesten avskrift, etter hukommelsen, fra en artikkel jeg har lest i Epic eller Comix, tror jeg). Allikevel var det et pussig sammentreff. Det kjekkeste med denne innledningen var å få nevne en av det tyvende århundres største forfattere, Ursula K Le Guin. Hun har siden debuten med Rocannon`s World (første roman) i 1966 skrevet noen av de beste og viktigste bøkene, da spesielt innenfor science fiction og fantasy sjangerne, som ble gitt ut (en annen er John Le Carrè) dette hundreåret. Noen av dem er så bra at jeg er ikke smart nok til å lese dem. Always Coming Home er en slik bok. Høydepunktene, som jeg forstår litt av, er skyhøye og noen eksempler på det er The Left Hand of Darkness/Mørkets venstre hånd (Gyldendal 1980), The Lathe of Heaven og Tombs of Atuan/Atuans Gravkammer(Luna serien Gyldendal 1979) som var den første boken jeg leste av henne og som igjen er bok nr. 2 i Earthsea/Jordsjø syklusen. Jeg kjenner ikke til noen tegneserier basert på Le Guin`s historier, men det er en animefilm, Tales of Earthsea (regi : Goro Miyazaki) som kan sies å være løselig basert på bok 3 og 4 i serien. Så tilbake til det dette innlegget egentlig handler om. Wendy Pini er noe av det aller beste som har skjedd amerikanske tegneserier gjennom tidene. Her kom det en kvinne som kunne tegne bedre enn de fleste og hva hun presenterte for det tegneseriekjøpende publikummet fra starten i 1978 var en actionfylt fantasyhistorie. Det spesielle var at Wendy Pini klarte å inkorporere ”feminine” kvaliteter som bl.a. familierelasjoner og en solid porsjon romantikk. Hun gjorde dette så bra at den gjennomsnittlige tegneserieleseren (gutter i begynnelsen av tenårene og de av oss som fremdeles skulle ønske vi var det) hadde forbausende få innvendinger. Serien nådde og når også et stort kvinnelig publikum, som igjen har vært med på å øke interessen for tegneserier hos denne gruppen. Richard Pini må få litt av æren han også med sine bidrag til manus. Bare for å avslutte så er det på nettadressen nedenfor
http://www.elfquest.com/

mulig å lese samtlige Elfquest albumene gratis og dermed : fortsettelse følger….

Begynnelsen på neste innlegg

Jeg hadde vel egentlig tenkt å sutre i dag siden været er altfor fint, at det snart er langhelg og det at utbetalingen av feriepengene kommer stadig nærmere. Så tenkte jeg at disse frustrasjonene kan jeg vente med til senere. En viktig grunn til at jeg ikke føler noe stort behov for videreformidle min weltschmerz i miniatyr er at jeg har oppdaget Familjen på Spotify. Det er ikke så aller verst å sitte på jobb og ha det spillende i hodetelefonene og selv om det siste albumet, Mänskligheten, har fått lunkne kritikker betyr ikke det at jeg må være enig med kritikerne. Derimot var den siste bra Fantomet historien jeg leste utgitt engang i 1976 og var tegnet av Jaime Vallvè (1927-2000), Digresjon : de to første tegneseriene jeg kjøpte i en bokhandel var i 1978. Det var to album i serien Johan Vilde. Vilde gjør som Marco Polo og skriver sine memoarer mens han sitter fengslet. De het J.H.- Flyktningen og J.H. i Slavefortet. Det skulle kommet et tredje og avsluttende bind, men det glimrer ennå ved sitt fravær. Det var et ambisiøst prosjekt og forteller om Vilde som veldig ung mann må flykte hjemmefra og Sverige p.g.a. en ond stefar, får hyre på et skip, ender opp som slave og til slutt gjør et eller annet som gjør at svenske myndigheter føler de må dømme ham til døden for. En slags svensk parallell til Vindens Passasjer. Skrevet av Janne Lundström og illustrert av Jaime Vallvè. Nå viser det seg at i Sverige har det faktisk kommet hele fire album i serien. Digresjon slutt, for øvrig den eneste av de som tegnet/tegner den nordiske utgaven av Fantomet verdt å bry seg om. Knut Westad får ha meg unnskyldt. Han har tross alt gjort bedre ting siden, for eksempel Rødt, Hvitt og Rått (3 hefter 1988-90 i samarbeid med Morten Myklebust), de to albumene i Tigalo serien på Thule forlag, Ingeniør Knut Berg og en mulig tegneserieversjon av Peer Gynt. Bare for å være litt unødvendig stygg så virker det som om manusforfattere og tegnere av Fantomet nå blir håndplukket fra bunnsjiktet av europeiske serieskapere. Serien jeg nevnte i begynnelsen av forrige avsnitt forteller hvordan Fantomet ble en av ridderne ved kong Arthur`s runde bord. Tilbake i 1976 var det en fantastisk serie. Fra Fantomet kom i farger med nr. 6 1991 har jeg ikke lest en eneste Fantomet historie. Til det er livet for kort og det er andre og kjekkere måter å bli deprimert på. Allikevel fortsatte jeg å kjøpe bladet i mange år til. Begrunnelsen var at selv om hovedserien er uleselig så var det alltid biserier som var verdt å lese. Det gjaldt også for bladene Helgenen, James Bond og Agent X-9. Og det har vært en rekke bra biserier i Fantomet både før og etter at det kom i farger. Det er faktisk først nå jeg har kommet frem til det dette innlegget egentlig skulle handle om. Fantomet nr. 8 1984 kom med et bilag og det var rundt 20 sider i svarthvitt og var første kapittel i Wendy, og senere Richard, Pini`s glimrende serie Elfquest/Alvefolket. Glimrende så lenge de to hadde tegne og forfatteransvaret alene. Da får jeg fortsette med dette temaet i neste innlegg.

Siden jeg var altfor lenge på jobb

Til ikke å være spesielt glad i Herges ligne claire synes det allikevel som om jeg ikke kan la være å skrive om den. Nå er det vel egentlig Tintin fanklubben jeg ikke har meldt meg inn i. Så var det slik at jeg satt og ventet på inspirasjon, eller i det minste en sammenhengende tanke, og mens jeg ventet var jeg inne på wikipedia. Så dukket navnet Dick Briel opp. Briel er noe så sjeldent som en nederlandsk serieskaper, okay de er ikke så uvanlige, men de blir litt borte i den store mengden av fransk/belgiske serieskapere. Det som er med Briel er at Hjemmet forlag ga ut albumet Professor Palmer (Palmboom) : Rustgranatene tilbake i 1986. Det var ikke verdens beste album, men tegningene var mer realistiske og mindre karikerte enn det som ellers er vanlig. Faktisk var tegningene hakket før imponerende. De to historiene i albumet ikke likeså. Som innen de fleste sjangre er det visse ting en må ha med og en av disse er de flaue vitsene Herge introduserte. Allikevel er disse innsigelsene ikke av særlig stor betydning for det helhetlige.
Så var det for et par år siden og Tronsmo hadde salg på album. Jeg gikk gjennom listen og noe av det jeg bestilte var tre album av Dick Briel på dansk, deriblant Rustgranatene, i serien Picaro-mysterier. De to andre var Mysteriet om Tacho-planten og London labyrinth. Jeg tenkte som så at da hadde vi i hvertfall de tre første i serien og hvis de ble populære kunne vi bestille inn flere. Så i dag var jeg altså innom og kikket på biografien hans og det viser seg at han har bare utgitt disse. Noe som er kan synes litt underlig siden mannen snart er 60. Den eneste andre serien han har tegnet er Hulbert for Mickey Maandblad(noe som kanskje betyr månedsbladet Mickey og har noe med Disney å gjøre). Han har skrevet manus til den humoristiske skrekkparodien Max & Mummie og det er alt jeg har funnet ut om Briel. Det viktige er at han har i hvertfall gitt ut tre album og at det er alt annet enn bortkastet tid å lese dem.

Alle manns venn II

Det er et av disse klisjeordtakene som sier at en blir aldri profet i eget land. Jeg har aldri sett hvilken historisk begrunnelse en har for det når en kan gå tilbake i historien en 2000 + års tid til dette lille landet i enden av Middelhavet. Der vrimlet det av dem en stund og de var da ikke alle vitterlig immigranter. En annen ting er at Teddy Kristiansen ikke synes å ha fått den anerkjennelsen han fortjener hjemme i Danmark. Jeg bruker ofte Wikipedia for å finne fakta og her er hva som står om Kristiansen i den danske utgaven : Teddy Kristiansen (født 1964) er en dansk tegneserieskaber. Han har blandt andet været tegner på Superman og Fredsbomben. Hos comicwiki.dk har han ikke fått en egen artikkel engang. Det er bare http://www.tegneseriemuseet.dk/index.htm som har tatt seg bryet med det. Så jeg skjønner det ikke, men danskene har vel en eller annen god grunn for det. Med Four Devils, One Hell får Kristiansen sitt gjennombrudd i USA og i 1994 tegner han introduksjonene og avslutningene til de tre heftene Witchcraft fra Vertigo. Disse også skrevet av James Robinson og resten tegnet av Michael Zulli, Steve Yeowell og Peter Snejbjerg. Og med noen fantastiske cover av Michael Wm Kaluta. Samme år får han tegne nr. 64 i The Sandman serien. Da har han oppnådd mer enn noen skandinavisk serietegner har gjort tidligere. En så hva Gaiman gjorde med den opprinnelige Sandman og i 1996 skal Steven T Seagle gjøre noe lignende med House of Secrets. House of Secrets var en av DC`s viktigste skrekktitler fra 1956, med et opphold i 1967-8, og frem til 1978. Det var her Len Wein og Berni Wrightson først presenterte Swamp Thing i nr. 92 (juli 1971). Et hus besatt av noe ondsinnet og en rekke husløse generasjon x unger flytter inn. Hemmeligheter blir eksponert og det snakkes, sutres, snakkes, sutres og snakkes litt til. Det eneste skumle med denne serien var hvordan Seagle klarte å gjøre den så infernalsk kjedelig. Selv ikke Kristiansens tegninger kunne redde den. Jeg sa opp abonnementet mitt med nr. 22 og så gikk den inn etter nr. 25. I etterkant har de to gitt ut de to heftene i House of Secrets : Facade. Jeg har det ikke travelt med å lese dem. Så hopper jeg frem til 2004 og Seagle og Kristiansen samarbeider igjen. Denne gangen er det snakk om en selvbiografisk grafisk roman fra Seagle. It`s a Bird kom i 2004 på Vertigo. Seagle`s personlige funderinger innbefatter også mange tanker om Superman(tittelen) og hvordan man ofte overser negative trekk hos denne. En alvorlig bekymring hos Seagle er også den store hyppigheten av Huntingtons sykdom i hans familie. Noe som definivt ikke er et pluss. Boken er på alle måter en suksess og Kristiansen mottar i 2005 sin, til nå, eneste Eisner som beste tegneserie maler for It`s a Bird. I 2008 kom albumet Den røde dagbog på Carlsen Comics. Denne er både skrevet og tegnet/malt av Teddy Kristiansen. Det er vel også det første store serieprosjektet hvor Kristiansen har gjort alt selv. Det er en snirklete historie og til tider litt i overkant komplisert, men Kristiansen har knapt tegnet så bra noensinne. Når en først får kommet inn i historien blir det bare enda bedre. Hvorfor Kristiansen har gått tilbake til det europeiske albumformatet kan jeg ikke si for sikkert. En ting er at var det opp til meg må han bare fortsette med det. Da er denne presentasjonen av den ene oversette(i Danmark) favoritten min slutt og en gang senere skal jeg skrive om Peter Snejbjerg(wikipedia.dk : Mente du: peter seeberg).

Noe både jeg og flere bør lese

Siden forrige innlegg ble en rekke oppramsinger tenkte jeg at jeg skulle komme med en anbefaling. Grunnen til det er at jeg for en stund siden kjøpte en glimrende antologi, Rosetta opphøyd i annen(fant ikke ut hvordan en får totallet opp fra linjen)fra Alternative Press og som er på nesten 300 sider. Før jeg gikk hjemmefra i dag leste jeg bl.a. to sider av denne serieskaperen og ble minnet på hvor glimrende han er. De to seriene av Paul Pope biblioteket har er Heavy Liquid og 100 %. Jeg har ikke lest noen av dem fordi jeg har ikke somlet meg til å kjøpe dem selv og ikke fordi jeg har noe å utsette på dem. Da ville det vel vært tullete å anbefale dem.

http://pulphope.blogspot.com/

Heavy Liquid ble gitt ut som en fem hefters miniserie på Vertigo i 2001. Det er en science fiction historie tydelig påvirket av film noir og med elementer av cyber punk. Hovedpersonen er privatdetektiven og tidligere politimannen ”S”. Han får i oppdrag med å finne en bortført last med Heavy Liquid. Dette er i utgangspunktet et flytende eksplosiv, men hvis det kokes får det tydelige narkotiske egenskaper og det skjuler enda fler hemmeligheter. Og fra der av får jeg og eventuelle andre lesere finne ut hva som skjer videre. 100 %(Vertigo 1-5 2002-200 ) utspiller seg også i en nær fremtid, men her er mennesket mer i sentrum. Inspirert av Robert Altman forteller han historiene om en gruppe av denne kjempestore fremtidsbyens innbyggere. En del kritikere har hevdet at dette kanskje er Pope`s mest komplette serie til nå. Det vet ikke jeg, ennå. Det som gjør at jeg kan anbefale disse to seriene uten å ha lest dem er at Pope de siste femten årene har vært en av de mest spennende serieskaperne i USA. Ved siden av Jon J Muth og David Mazzuchelli er han den eneste jeg vet om som har gitt serier spesielt for det japanske markedet. Pope ble utgitt av Kodansha, en av japans største utgivere av manga. Hans egenpubliserte THB er grensesprengende. Det er også Pope som har tatt det beste fra amerikanske, europeiske og japanske tegneserier og kommet med noe som er genuint bare ham. Om ikke så altfor lenge skal jeg skrive om de seriene jeg har lest av ham.

Det har tross alt vært helg...

Det er 16. mai på pub i Sandnes. Hvorvidt dette er nok en av mine mange masochistiske øvelser vites ikke. Det er allikevel nærliggende å tro at så er tilfelle. Så for å dulme lidelsene startet jeg å tenke på tegneserier, mens jeg nøt en farris. Og i denne settingen virket det som det mest intelligente å gjøre. Her satt jeg og skulle prøve å komme opp med noe å skrive om og årstallet 1978 svirret altfor mye rundt i hodet. Og så kom det til meg, kildevannet renset endelig hjernebanene dit hen, at The Death of Captain Marvel fra 1982 kunne vært verdt å nevne. Det er faktisk flere gode grunner til det. Ikke at serien i seg selv er spesielt enestående, men at det er første gangen noen av de to store lar en av sine superhelter dø og det p.g.a. noe så lite superhelt relatert som kreft. Også er det Marvel`s første(?) forsøk på å lage serier i et europeisk albumformat og med en avsluttet historie i hver. En komplett liste over disse finner en her : http://en.wikipedia.org/wiki/Marvel_Graphic_Novel . DC startet året etter med sine albumutgivelser. http://en.wikipedia.org/wiki/DC_Graphic_Novels . Som en kan se varte det ikke mange årene før begge seriene ble avviklet. Noe som i grunnen var synd fordi flere av disse albumene er virkelig bra, med forbehold om at jeg ikke har lest alle, er det noen som skiller seg ut : Frank Miller/Bill Sienkiewicz : Daredevil : Love and War, Michael Moorcock, Roy Thomas/P Craig Russell : Elric : The Dreaming City, Elaine Lee/Michael Wm Kaluta : Starstruck og Alan Zelenetz/Charles Vess : The Raven Banner. Blant DC sine må det bli Harlan Ellison/Marshall Rogers : Demon with a Glass Hand og Larry Niven, Paul Kupperberg/Jan Duursema(enda en av de kvinnelige tegneserietegnerne som slo igjennom inn i mainstream serier på 80-tallet) : The Magic Goes Away. Så tilbake til The Death of Captain Marvel. Det er en sentimental affære. Captain Marvel bruker mesteparten av historien til å komme til termer med det som har rammet ham. For siden å overbevise de rundt ham at ingenting kan stoppe sykdommen. En lang rekke avskjeder med alt som kan krype og gå av Marvel`s helter innen hans erkefiende, den døde dødsguden Thanos, kommer han i møte og med det ender historien om Mar-Vell fra Kree rasen ? Den tredje tingen som gjør serien verdt å nevne er Jim Starlin som både skrev og illustrerte denne historien. Siden han startet hos Marvel i 1972 og fremover var det hans spesiale å skrive disse svulstige space opera historiene og hvor hovedpersonene hadde en del likhetstrekk med en viss snekkersønn fra Nazareth. Et eksempel er Warlock 9-15 fra 1975-6. Hos Marvel har han senere fulgt opp med tre forskjellige Infinity miniserier og 31 nr. av Adam Warlock and the Infinity Watch. Og Captain Marvel 26-34 fra 1973-4. Og serien Dreadstar som kom ut med 64 nr. utgitt på Epic og senere First Comics. Volume 2 kom senere med seks hefter på Malibu Comics. Deler av prologen til denne serien, The Metamorphosis Odyssey/Metamorfosens Odysse, kom i antologien Epic og ble også utgitt i de 8 norske utgavene fra 1983-4 med samme navn. Og her ender dette innlegget, men jeg vil komme tilbake til Starlin senere fordi han er en virkelig interessant serieskaper på både godt og ondt.