Var det noe med mandager og køntri ?

Jeg tenkte i dag på hvor lite jeg har opplevd og hvor mye det allikevel har blitt i løpet av de årene jeg har levd. Sistnevnte skyldes først og fremst at det er lenge siden jeg var yngre og at selv i et begivenhetsløst liv skjer det jo allikevel noe. Hva dette har med tegneserier å gjøre vet jeg ikke helt. Det kan kanskje heller være begynnelsen på en av de mange krisene som skal ramme en fra tredveårene og frem til en lider en for tidlig død eller glemmer hva kriser var. Bare for å ha sagt det; jeg er ikke så deprimert som det kan virke.

Noen av de beste tegneseriene som noensinne er laget er tegnet og skrevet av Carl Barks (1901-2000). Hans fortellinger om Donald, onkel Skrue og resten av beboerne i Andeby gjør meg like bergtatt underholdt i dag som når jeg leste dem første gang. Så var det at en ser på dette universet disse karakterene bebor. Hvor de rike blir rikere, de med flaks vil alltid lykkes og er en fattig og uheldig forblir en det til sin død. Og sex er noe de vet har skjedd, men velger og ikke å tenke på. Dette synet på livet er vi oppvokst med og har gladelig formidlet det videre til barn og barnebarn. En amerikansk senator ble en gang spurt om hvilken tegneserie var den mest oppbyggelige. Svaret var Garfield. En katt hvis eksistens går ut på å spise, plage (torturere) bikkja og til enhver tid kun tenker på seg selv. Hva skal vi da med andre forbilder.

I 1973 kom boken som forklarer og oppklarer Donald Duck`s univers på en mye bedre måte enn jeg noensinne kunne ha klart. Jon Gisles Donaldismen er en bok hvis underholdningsverdi er ubetalelig. Hvor han ved hjelp av vitenskap og humor forklarer oss hva som er hva og utviklingen som har skjedd. Også belyser han en av de mørkeste og tristeste periodene i heftets 65 årige historie. Der hvor Klodrik dukker opp. Selv har jeg vært nødt til å få tak i boken minst tre ganger. Man skal aldri låne bort noe som er så bra at låneren vegrer seg for levere det tilbake.

Noe skal en vel skrive selv om det er søndag...

Ikke vet jeg hva som gjør hvermannsen lykkelig, men jeg har helt klare og definerte lykkebarometere. Det at jeg finner veien hjem hver kveld, at noen liker meg (skjer ikke ofte), hvor en ser opp mot himmelen og ser et av bildene Lars Hertervig ikke rakk å male og gratis tegneserier. Hvordan vurdere disse opp mot hverandre og svaret vil bli, og har lenge vært, gratis tegneserier. Det at ingen liker meg er en ting, så mange opphold mellom regnbygene er det ikke i Stavanger og veien hjem finner man fordi man allikevel skal den veien for å lese gratis tegneserier!!! Skal jeg ramse opp noen av de titlene som var blant de to hundre heftene jeg fikk. Nei, bare nevne at det var altfor mye Marvel.

Det er merkelig med dette hat/elsk forholdet jeg har til Marvel. Noen av mine største leseropplevelser har kommet herfra og noen av de mest begredelige. Ikke la meg begynne på alt det fæle, men heller skrive litt om noe som holdt en virkelig høy standard. I mine øyne er de aller fleste og beste engelskspråklige seriene utgitt på Vertigo. Før det hadde DC Piranha Press som ble en forløper for Vertigo. Marvel derimot hadde Epic Comics. Og bladet Epic Illustrated, nr. 1 kom i 1980 og trettifjerde og siste hefte kom i februar 1986, som kom med åtte utgaver på norsk i 1983-84. Et forsøk på å kopiere hva franskmennene hadde fått til med Metal Hurlant noen år tidligere. Selv med mye mer avslappede redaksjonelle tømmer enn med andre mer mainstreame utgivelser fra Marvel ble det ikke annet enn en litt blekere kopi.

Epic Comics startet opp i 1982 og nå i ettertid finner jeg at det finnes en rekke nyutgivelser av disse seriene, men at nesten ingen av dem er utgitt på Marvel. J.M. DeMatteis skrev Blood (tegnet av Kent Williams) og Moonshadow (tegnere Jon J Muth, Kent Williams og George Pratt) og som siden kom på Vertigo. Black Dragon av Chris Claremont og John Bolton (har lenge tenkt å skrive om denne) kom på Dark Horse, Pat Mills og Kevin O`Neill`s Marshal Law hos nesten et hvert forlag som ville ha dem, Howard Chaykin og Mike Mignola`s miniserie Fafhrd and the Grey Mouser ble samlet av Dark Horse og Elaine Lee og Michael W Kaluta`s Starstruck som siden har blitt utgitt av både Dark Horse og IDW. Kan det være noen sammenheng mellom at serieskaperne eide rettighetene til sine egne serier og siden fikk bedre betingelser hos andre forlag enn Marvel når det kom til nyutgivelser?

Epic ga også ut Løytnant Blueberry av Charlier/Giraud for første gang på det amerikanske markedet. De ga også ut en rekke av Moebius` album. Den ubeskrivelig geniale Stray Toasters av Bill Sienkiewicz og han og Frank Miller`s glimrende Elektra Assassin. Den fargelagte utgaven av Katsuhiro Otomo`s magnum opus manga Akira i 38 hefter eller åtte samlinger. Verdens dummeste barbar, Groo the Wanderer av Sergio Aragones og Mark Evanier, kom i alt med 120 hefter og to grafiske romaner. På norsk har det kommet i alt 19 i perioden 1984-1991 og i Humor Paraden. En rekke av Clive Barker`s grufulle innfall ble utgitt, tegnet av forskjellige tegnere, i serier som Hellraiser, Nightbreed og C.B.`s Book of the Damned. Wendy og Richard Pini`s ElfQuest/Alvefolket kom i en periode på Epic.

Da er det en rekke serier jeg ikke har nevnt og en haug jeg ikke har lest. Det som gjenstår å si er at den dristigste satsingen forlaget Marvel har gjort, siden Jack Kirby fikk stablet dette tidlige 60-talls konkursboet på beina, er satsingen på Epic comics og med avdøde Archie Goodwin som sjefsredaktør. Så varte det hele til midten av 90-tallet og da var Marvel travelt opptatt med å gå konkurs igjen.

.

P.S.
En god del av de seriene jeg har ramset opp ovenfor finner en hos Stavanger bibliotek.
D.S.

Hvordan kombinere favoritter med minimalisme (del 5)

Forleden kveld satt jeg og så tegnefilmversjonen av Hugo Pratts Corto Maltese i Sibir. Den er i grunnen veldig bra og nesten helt tro mot originalen. Det eneste ankepunktet må være at Corto har blitt litt mer actionhelt her enn han er i serien. Allikevel klarer de å fange denne særegne stemningen som gjør Pratts serier så unike. Vel, så satt jeg der og så denne filmen for n`te gang og så slo det meg at en av de seriene jeg har lest om Corto Maltese som har gjort størst inntrykk er Legenden om Venedig (dansk tittel). Den norske er Eventyr i Venezia og det klinger ikke like bra.

Jeg leste den første gangen i begynnelsen av nittitallet og det jeg husker aller best er forsiden. Corto mot en bakgrunn av historiske bygninger. Nå har jeg lært siden at Pratt hadde assistenter til å tegne det arkitektoniske og tekniske. Det gjør ikke seriene noe dårligere, men en mister bitte litt av beundringen for mannen når han ikke gjorde alt selv. Men så er det få som har tegnet mer fargerikt i svarthvitt enn denne mannen. Da var det en smule skuffende når dette albumet kom på norsk første gang (2006) og det var fargelagt og med Pratts godkjennelse. Også hadde de halvert formatet slik at det dobbelt så mange sider som det i svarthvitt. For min egen del har jeg det også i svarthvitt, men på fransk.

Foruten fargene er det også to nye artikler om hemmelige selskap, frimurermanifestet og en mer utfyllende om Venezia, enn i originalen, fra Pratt selv. Historien starter med at Corto faller gjennom et tak etter å ha blitt beskutt og avbryter et møte i en av de mest hemmelige losjene i Venezia. En får aldri forklart hvorfor Corto befant seg på dette taket, men frimurerne tror de gjenkjenner en av sine egne og hjelper ham. Deretter treffer han bl.a. den unge mannen Bepo Falieri, hans uvenn, fascisten Stevani og den vakre, men ikke helt i vater, Hipatia. Han er på leting etter en smaragd hvis historie går tilbake til kong Salomos dager. Ledetråden har han fått fra den gale engelskmannen baron Corvo som i sitt siste brev avsluttet det med en gåte hvis løsning gir smaragdens plassering.

Som vanlig i denne serien er det begivenhetene som oppsøker Corto Maltese og ikke omvendt. Vi blir tatt med rundt i denne uutgrunnelige byen, lærer litt av dens historie og får ta del i Cortos og hans omgangsfellers betraktninger og filosoferinger. Altså slik det burde være. Og så er det slutten hvor han ber om å få komme inn i en annen historie. Og det fikk han da helt til Hugo Pratt gikk bort altfor tidlig 20.08. 1995. sekstiåtte år gammel.

For mye av en god ting er ikke alltid å forakte

Noen dager er mindre ille enn andre og noen få av disse er nesten til å holde ut. En av disse sistnevnte havnet det en tegneserie på pulten min. Jeg kunne vagt huske å ha bestilt den, men ikke hvorfor. Men i disse tidene med pålagt innkjøpsstopp er en hver ny tegneserie straks mye mer interessant. Og denne var en samling av serier tidligere utgitt i det britiske magasinet 2000 AD. Hovedpersonen i dem alle var Nikolai Dante. Og den som skrev biografien hans ga den tittelen: Too cool to die. Den eneste serien i 2000 AD som, til tider, har vært mer populær enn Judge Dredd. Det eneste å beklage er at dette er den ellevte i en serie av i alt elleve samlinger. Gjør det noe, slett ikke!!

Så siden en begynner med slutten er det en del som har skjedd en er en smule uvitende om. En får en kort innføring i litt av dette i begynnelsen og siden kan en bare glede seg over denne glitrende fortalte og tegnede historien. Det utspiller seg i det stor-russiske riket, tsaren er rikets mektigste mann og det har vært utkjempet en maktkamp mellom dynastiene Makarov og Romanov. Året er 2677 (russisk tidsregning) og Romanovene, med den onde Dmitri som overhode, har vunnet denne og er nå enerådende. Han setter seg fore å gifte seg med datteren til den avsatte tsaren, Vladimir the Conqueror, og vår helts utkårede.

Nikolai Dante er sønn av en piratdronning, er en tyv og en kjeltring, tidligere pirat er han også og nå motvillig revolusjonær. Han har et smil som ikke gjør han upopulær hos det annet kjønn og et hell og personlighet som blir å sammenligne med at han er innhyllet i teflon og allikevel en likandes karakter. Da er det ekstra forbausende at han tidlig i historien blir forrådt og tatt til fange av Dmitri og må se sin elskede Jena gifte seg med denne for å redde livet hans. Dette er utvilsomt den beste røverhistorien jeg har lest på lang tid og jeg er fristet å kjøpe alle disse samlingene både til meg selv og biblioteket, bare jeg igjen får penger til innkjøp.

Serien er skapt forfatteren Robbie Morrison og tegneren Simon Fraser i 1997. Begge er forholdsvis ukjente for meg, men de har jobbet en god del for 2000 AD. Her i Nikolai Dante: Sympathy for the Devil har de også fått med seg tegneren John Burns til å tegne et par avsnitt. Burns har jeg vitterlig hørt om og lest serier tegnet av. I slutten av 70-årene tegnet han flere avsnitt av Modesty Blaise, han tegnet de to heftene James Bond: Silent Armageddon utgitt på Dark Horse, tidlig i 60-årene tegnet han avisstripen The Seekers utgitt på norsk i Seriespesial som Sporhundene eller Partnerne og enda flere avsnitt av Nikolai Dante.

En tar litt av dette og litt av det og ender opp med noe som er litt mer annerledes

Mangaman skrevet av Barry Lyga og tegnet av Colleen Doran er det en kan kalle en metaserie. Hvor seriens karakterer er klar over sin innramming i ruter og hvor de dermed kan tre utenfor disse. Nå er det vel slik med alt som har får meta foran seg automatisk får et veldig seriøst og intellektuelt preg. Så er ikke tilfelle her. Lyga har skrevet en underholdende historie og hovedmålgruppen er vel mye, mye yngre enn meg. Det kan en vel gå ut fra siden Lyga tidligere nesten hovedsakelig har skrevet bøker for ungdom. Som nesten all manga er denne også i svarthvitt.

Takket være en rift i romtiden har mangafiguren Ryoko blitt forflyttet til en virkelighet hvor alt er tegnet realistisk. Her treffer han først vitenskapsmannen Dr. Capeletti som er i med å bygge en maskin som kan sende ham tilbake. Siden dette tar tid blir vår helt oppfordret til å mingle blant ungdommene på byens high school. Noe han også gjør. Når han gjør sin entre i all sin androgyne annerledeshet vekker han oppsikt. Han kommer fra en shojo manga må vite.

Marissa var ment å bli skolens homecoming queen og i stedet har hun gjort det slutt med skolens mest populære gutt og innledet sitt personlige opprør. Hun fatter derfor interesse for denne gutten fra en annen tegnet virkelighet. Det at alle følelser og flere av Ryokos tanker manifesterer seg som streker eller tegninger, slik de gjør i mangaserier, gjør vel sitt til at interessen øker litt. Denne blandingen av sjangre er ikke vanlig og i dette tilfellet nesten 100% vellykket.

Til slutt litt om Colleen Doran. I over tre tiår har hun vært en av de mest fremtredende og brukte kvinnelige serieskaperne. Hvorfor det skulle være nødvendig å fokusere på kjønn. Vel, serieverdenen har vært dominert av menn og gutter siden starten. Så det som kvinne å kunne slå i gjennom i en så sjåvinistisk industri som dette var/er er virkelig beundringsverdig. Nå har det vel mest å gjøre med at hun er dyktigere enn de fleste av sine mannlige kolleger. Hennes store prosjekt er serien A Distant Soil (som jeg heller ikke skal skrive om) som hun har skrevet og tegnet siden barndommen. Utgitt på forskjellige forlag og som nå nærmer seg avslutningen. En storslått science fiction fortelling og som nå utgis i sin helhet hvor farger er digitalt restaurert.

Nesten en falitterklæring (5)

Hvem skulle ha trodd at det er lettere å skrive om serier en ikke skal skrive om en de en skal. Og så er det så mange av dem. Vel, nå er jeg vel kommet frem til begrunnelsen for å skrive disse innleggene. Det at serier blir for vanskelig og omstendelig å ta for seg. Et eksempel blir å skrive noe mer utfyllende om The Fantastic Four og så skrive om mer enn de i alt 109 heftene tegnet av Jack Kirby (nr. 1-102, 108 og Annuals 1-6). Hvor mange har skrevet og tegnet denne serien siden og hvor mange medlemmer har kommet og godt. Ikke at jeg har tilgang på alle disse seriene, men har i det minste lest hefter utgitt i hvert tiår siden starten i november 1961. En historie fortalt over 52 år og hvor handlingen har beveget seg mindre enn 10.

Den serien det har stått helt klart for meg at jeg ikke ville evne å skrive noe fornuftig om er Grant Morrison`s The Invisibles. Til det er handlingen så kompleks og når jeg først leste den var det en fordel og bare kunne lese et hefte i måneden (og det at det da var sider med brev fra leserne som var behjelpelig med å forklare meg hva som egentlig hadde skjedd). Det siste er en sannhet med modifikasjoner. Jeg har lest nesten hele serien (hadde abonnement på den) utenom de åtte siste, vet ikke helt hvorfor og så har jeg mistet nr. 21 (vol. 1). Biblioteket derimot har alle syv samlingene og denne enorme omnibusen som samler alt i en bok.

Her fortelles det om disse anarkistene som reiser i tid, helt tidlig i serien befrir de bl.a. Marquis de Sade fra fangenskap og bringer ham tilbake til vår tid, rom (de opererer i mer enn en virkelighet), den psykiske sfæren og i det skjulte. En serie som favner absolutt alt og nesten lykkes med det. Hvor en rekke forskjellige tegnere fikk lov å briljere og Morrison fikk vist at hans suksess med Animal Man og Doom Patrol ikke var noen tilfeldighet. Det kom i alt 59 hefter i denne serien og de ble utgitt i tre omganger, vol. 1-3, i perioden 1994-2000.

En annen serie jeg vegrer meg for å skrive om er Garth Ennis / Steve Dillon`s Preacher (66 hefter og 9 spesialhefter). Dette er en mindre sammensatt serie enn The Invisibles, men en kan jo si at det å stille gud til ansvar for sine gjerninger er litt ambisiøst. Og det er hva eks-predikanten og hovedperson Jesse Custer setter seg fore. Hovedgrunnen til at jeg ikke vil skrive om denne er at jeg har bare lest den en gang og det var når den kom ut.

Det er tretten år siden den ble avsluttet og atten siden nr. 1 kom ut. Mye har skjedd siden og til og med jeg har forandret meg på den tiden. Hva så om det som var hysterisk morsomt da nå er blitt plumpt og umorsomt. Er det verdt risken å finne ut? For å kunne skrive om den nå må jeg lese den om igjen siden jeg bare husker de beste bruddstykkene. Det som er sikkert er at Ennis mestrer mer enn beksvart humor og gladvold og Dillon, selv med sin nokså stereotype fremstilling av ansikter, er en uhørt dyktig tegner. Og begge disse seriene er selvfølgelig nevnt i boken 1001 Comics You Must Read Before You Die. Redigert av Paul Gravett og forord av Terry Gilliam.

What is and what should never been

Siden teknologi og jeg alltid har hatt et meget anstrengt forhold har jeg alltid valgt løsninger som kunne vært mye enklere. Et eksempel på min skepsis til alt nytt er at jeg fikk mitt første minibankkort når jeg var i midten av tredveårene (og det er ikke altfor lenge siden) og første gangen jeg brukte kortet spiste maskinen det. Så på nittitallet kjøpte jeg seriene etter først å ha funnet dem i tegneseriekatalogen Previews og siden ringe inn bestillingene mine til en tegneseriebutikk i Bergen. Nokså upraktisk og jeg endte opp med en del serier jeg godt kunne vært foruten. Det at jeg også var så optimistisk at jeg trodde de kunne bli bedre gjorde at det gikk alt for lang tid før jeg avbestilte dem.

En serie jeg kjøpte til og med nr. 70 av var Todd McFarlane`s Spawn og det var altfor lenge. Når spin-offen The Curse of Spawn kom tok jeg det for gitt at denne måtte være bedre enn det originalen hadde endt opp som. Fordi denne var blitt nitrist etter som denne vandøde hovedpersonen Al Simmons hadde sutret seg gjennom mange titalls hefter allerede. Tja, innholdsmessig var det ikke stor forskjell annet enn at volden ble en smule grovere og historiene, om mulig, faktisk dårligere og djevelen var mer markert til stede med sine maktdemonstrasjoner (at gud lot han holde på?). Hadde det vært bra skrevet kunne dette vrøvlet kanskje blitt bra, men den gang ei. Jeg ga meg etter femten hefter og serien gikk inn med nr. 29. Treogtyve av disse var tegnet av den kompetente Dwayne Turner.

Chris Claremont var med å skape og helt klart definere det som er blitt en av tegneserieverdenens største suksesser, Marvel`s X-Men univers. Og takken han fikk for det et var et klapp på skulderen, lønningssjekken og oppleve at skaperverket hans ble, og blir, utnyttet på det groveste. Så på tidlig nittitall forlot han Marvel Comics og ble freelancer. Han skrev romaner, bl,a sammen med George Lucas, jobbet litt for Image Comics og skrev den tolv hefters lange Alien/Predator: Deadliest of the Species for Dark Horse (det beste med denne serien var John Bolton`s covere). Så ble det 1995 og den store nyheten var at Claremont skulle jobbe for DC og at han ville eie rettighetene til serien og det selv om den var en del av DC`s univers. Første gang dette skjedde og også eneste?

April 1995 og nr. 1 av Sovereign Seven kommer ut. Tegnet av Dwayne Turner (nevnt tidligere) og mine skyhøye forventninger ble øyeblikkelig motbevist. Igjen glimrende tegnet om denne gruppen aliens flukt til jorden og det at de onde forfølgerne er hakk i hæl. Her fremstår de som både X-Men og League of Superheroes /Rommets Helter på samme tid. Og Claremont har sååååååå mye å fortelle oss og det blir klaustrofobisk å lese det hele. Igjen hadde jeg klokketro på at dette måtte bli bedre og det ble det. Det var bare at min interesse da hadde forsvunnet. Og da hadde jeg kjøpt denne serien i halvannet år og halvannet år senere gikk den inn med nr. 36. Nå er det slik at disse seriene jeg har nevnt her sannsynligvis er mye bedre enn hva jeg har beskrevet. Så sånn sett kan det fremdeles være at dette er serier en må lese, bare ikke fordi det er sånn.

Nesten en falitterklæring (4)

Med utgangspunkt i de to kommentarene til innlegget under er det en serie jeg definitivt ikke skal skrive om. Lee Falk`s The Phantom/Fantomet dukket første gang opp 17.02. 1936 og siden har det ikke vært mulig å bli kvitt ham. Når det kommer til historier og utgivelser med denne karakteren er det to jeg ennå husker. En er den store jubileumsboken som kom i 1976. 144 sider i kjempestort format og et cover som er aldeles glimrende.

Den andre historien har jeg vel nevnt tidligere, men Jaime Vallve var den eneste Fantomet-tegneren jeg hadde virkelig sansen for. I nr. 26, 1975 tegner han historien om når vår tids Fantomet blir en av ridderne av det runde bord. Etter å ha sjekket litt har det siden 1964 kommet 1144 hefter i den vanlige utgivelsen av bladet her hjemme. Nå skal jeg som sagt ikke skrive mer om Kit Walker, men bi-seriene i bladet Fantomet kommer jeg helt sikkert til å nevne innimellom.

En annen serieutgivelse hvor jeg vil skrive om noen av seriene, men ikke de fleste er Agent X-9. Her har jeg opp gjennom årene plagdes med Garth (Steve Dowling/diverse), Buck Ryan (Don Freeman/Jack Monk), tre forskjellige utgaver Hammett og Raymond`s Agent X-9 og selvfølgelig Modesty Blaise(Peter O`Donnell/Jim Holdaway). Selv har jeg fått tak i årgangene fra 1983 til og med 1997 og av disse seriene leste jeg mindre og mindre etter hvert som årene gikk.

Når jeg var veldig mye yngre var det jo spennende at det dukket opp bare kvinnebryst i to av seriene. Det kom mer enn 95 avsnitt /historier med Modesty Blaise før O`Donnell gikk bort i 2010 og altfor mange av dem er tegnet Enrique Romero (han har jeg alt skrevet om). Og allikevel har det ikke streifet meg å kvitte meg med disse uleste seriene. Mest fordi innimellom all denne middelmådigheten dukket det opp serier som bare var noe en ikke kan gå glipp av. Steve Canyon, Maze Agency, Ms. Tree, Kodenavn XIII for å ha nevnt noen få. Og alt i glorious black and white.

Når det ikke kommer nye serier må man........

Enda et avbrekk i min siste oppramsing. Kommer snart tilbake til den siden det er masse som ikke har blitt nevnt ennå. Dette derimot er en serie jeg kjøpte for 10-12 år siden og etter det har han den stått ulest i bokhyllen min. Inntil nå. Hvorfor vet jeg ikke siden den er skrevet av Alan Moore og tegnet av Chris Sprouse og er en samling av de syv første heftene i serien om Tom Strong. Nå vet jeg heller ikke hvorfor League of Extraordinary Gentlemen Black Dossier, Century 1-3 og Nemo: Heart of Ice fremdeles ligger i haugen av uleste serier der hjemme. Og det selv om Kevin O`Neill er helt klart en av de definitive favorittene.

Begge disse var en del av Wildstorm`s Americas Best Comics som Jim Lee og Moore startet i 1999. Tom Strong var en av de tidligste titlene på dette forlaget i forlaget og noen år senere ble begge kjøpt opp av DC. Sprouse og Moore hadde tidligere jobbet sammen på Image Extreme Studios/Maximum Press/Awesome`s Supreme (har jeg nevnt den tidligere?). Da var det å gjøre Supermann på den riktige måten og med Strong ble det å gjøre pulpheftenes helter riktig. Lagt til en dimensjon litt ulik vår og med et klart retro-futuristisk preg.

Hans foreldre ender som Tarzan`s opp i et lite besøkt område, men disse havner på en øy befolket med noble villmenn. Far er vitenskapsmann og bruker sønnen i et heller umenneskelig eksperiment. Den nyfødte legges i et gravitasjonskammer og der blir han værende. Han får undervisning og kostholdet består bl.a. av en rot hjemmehørende på denne øyen. Handlingen hopper så nesten hundre år frem i tid. Strong er nå blitt en av verdens ledende vitenskapsmenn og dens fremste beskytter. Han har giftet seg med høvdingens datter og med henne selv fått en datter. Disse tre, en ikke 100% fungerende robot og en genetisk modifisert gorilla er det som står mot de onde kreftene.

Jeg vet ikke hva som er galt med denne serien. Moore prøver virkelig, men det fungerer ikke. Det er ytterst sjelden at Moore lykkes med det humoristiske. Det er flere gjestetegnere som illustrerer tidligere episoder i Tom Strong`s liv. Dave Gibbons, Art Adams, Jerry Ordway og Gary Frank uten at det gjør den helt store forskjellen. Det som gjorde denne serien verdt å lese var Sprouse`s tegninger. En virkelig fornøyelse å se og det er vel første gang at jeg foretrekker tegneren fremfor Alan Moore.

Siden alt var så meget bedre før

Så et lite avbrekk i min oppramsing av serier jeg ikke kommer til å skrive om. Før jeg kommer til hva dette innlegget skal dreie seg om, en av mine favorittvitser. Mamma isbjørn og bjørnungen hennes er ute og går en bitende kald polarnatt. Ungen spør: Mamma, er det sikkert at jeg er en isbjørn? Moren svarer: Selvsagt er du det, men hvorfor spør du? Jo, fordi jeg fryser sånn. Så var det om denne «geniale» vittigheten har noe som helst til felles med Frank Miller og Bill Sienkiewicz`s enda mer geniale album Daredevil: Love and War (Marvel Graphic Novels nr. 24, 1986).

For å forklare handlingen i dette albumet kreves det litt forhistorie. I løpet av Miller`s første økt som manusforfatter av Daredevil blir forbryterbossen Kingpin vår helts erkefiende. Wilson Fisk, som er hans sivile navn, er gift med Vanessa som er den eneste som forhindrer ham fra å være det beistet han ser seg selv som. Takket være en av hans nærmeste betrodde medarbeideres forræderi antas hun så å ha blitt drept i en bombeeksplosjon. Tross odds som ville virke uvirkelige overlever hun (noe som vanligvis aldri skjer i denne typen serier). Daredevil finner henne der hun lever blant de utstøtte i New York`s kloakker. For å redde en venns liv inngår Daredevil en byttehandel med Kingpin. Han får sin kone tilbake og han avlyser dermed mordet på journalisten Ben Urich. Men på grunn av skadene av eksplosjonen og traumene etter har Vanessa mistet evnen til å kommunisere.

Da er en kommet frem til der hvor Love and War starter. Bare for å ha nevnt det så er dette seriøs kunst som kan nytes av selv de uopplyste massene. Den eneste som mer enn kan måle seg med Sienkiewicz`s kunstneriske uttrykk er Enki Bilal og det sier ikke lite. Og Miller skriver glimrende. Fisk har fått sin elskede tilbake og alt er ikke rosenrødt. Den stumme Vanessa sliter og med hukommelsestap og viser en økende frykt overfor sin mer og mer frustrerte ektemann. Dermed finner Kingpin verdens ledende ekspert på slike problemer og ansetter ham for å kunne hjelpe Vanessa tilbake til slik hun en gang var. For å forsikre seg om at denne eksperten gjør sitt ytterste lar Kingpin hans unge, vakre og meget blinde kone kidnappe. Og kidnapperen «for hire» har et meget anstrengt forhold til virkeligheten. Spesielt etter at han sluttet å ta medisinene sine. Og så var det hva Daredevil blir nødt til å gjøre.