Når jeg vokste opp var det et utall av westernserier. Marshal varte bare et par år og jeg leste det heller ikke. Det samme med Texas og Sheriff gikk siste gang inn i 1975. Historien om Winnetou og Old Shatterhand var et album som kom i 1975. Ikke bra det heller selv om det var basert på bøker av tyske Karl May, som igjen solgte flere hundre millioner bøker. Tomahawk (1961-63 og 1964 til 1984) hadde westernserier fra DC Comics og det var heller ikke noe jeg leste jevnlig, men jeg husker ennå de få El Diablo (tegnet av Gray Morrow) historiene og de seriene jeg fikk lest tegnet av Joe Kubert. Selvfølgelig også Jonah Hex, denne karakteren fikk sin egen serie i perioden 1985-86, og var den styggeste anti-helten det ville vesten noensinne hadde sett og glimrende fortalt av forfatteren Michael Fleischer og tegneren Tony de Zuniga. Tomahawk var bra, men aldri så bra at jeg fikk somla meg til å samle på den.
Så var det Apache som kom i 1980-81 og ikke av spesiell interesse. Albumet Den siste Mohikaner er blitt utgitt flere ganger, adaptert av, for meg helt ukjente, italienske Alarico Gattia, Vestens ensomme: Larry Yuma var et lettglemt album. De to albumene i Hans Kresses serie Rødhudene var velmente, om ikke annet. Alt dette er serier som kom ut etter at jeg hadde begynt å lese tegneserier. Alt før dette tar jeg ikke på meg å ramse opp. Noe helt annet var at jeg leste få eldre serier. Det virket som om de bare var forsvunnet og det er de fleste piskadausen ennå. Så var det de seriene jeg leste jevnlig og samlet på da eller har samlet siden.
Her tegnet av Timothy Truman
En utgivelse en skulle tro inneholdt en god del westernserier ville være Tempo. Så var det ikke. Tross at albumserier Blueberry, Buddy Longway og Red Kelly kom først på norsk her druknet de blant alle disse andre seriene. Lucky Luke dukket også opp første gang her, men det kommer jeg tilbake til. Første slik serie jeg kan finne er i nr. 45 1968. Det er Ringo tegnet av William Vance og skrevet av Acar. Så er det neste historie som jeg tror er italiensk og en skildring av denne dalen med sine fredsæle innbyggere. Kommer borgerkrigen og partene ber dem velge side. I stedet nekter de og tar til våpen. Det ender ikke godt og alle innbyggerne blir massakrert. Jeg husker at denne serien gjorde dypt inntrykk på meg. Det var noen til kortere serier, men de er ikke verdt å nevne her.
Det er for så vidt ikke Sorte Ulv heller. En blek kopi av Sølvpilen og det er godt gjort. Selv som liten gjennomskuet jeg denne seriens begredelige kvaliteter. Tempo gikk inn i 1979 og oppfølgeren ble Supertempo. Her kom det 45 månedlige utgivelser og en av de inneholdt en westernserie. Det var Stan Lynde`s mindre kjente serie Latigo. En okay serie, men ikke nærheten så bra som den mest kjente Rick O`Shay. Latigo er hvis jeg husker riktig bl.a. vakt på en dilligence og jevnt over good guy og en mer streit westernserie sammenlignet med Rick O`Shay (kommer tilbake til denne). Stan Lynde gikk dessverre bort sjette august i år, 81 år gammel.
3 kommentarer:
Danskene ga ut hele 8 album med Rødhudene/Indianerne, uten at det ble så mye morsommere av det.
Også tidligere nevnte MacCoy gikk først i Tempo.
Av western-seriene i Tempo bør vel også Teddy Ted nevnes. Den gikk samtidig med Sorte Ulv men hadde en cowboy som hovedperson istedenfor en indianer. Den var vel et lite hakk bedre enn Sorte Ulv, men det sier ikke stort. Heller ikke i Frankrike/Belgia har disse seriene noen høy stjerne.
De fleste serien i Tempo ble hentet fra det belgiske magasinet Tintin og det franske Pilote. Sorte Ulv og Teddy Ted var hentet fra det dårligste av de fire klassiske tegneseriemagasinene i Belgia/Frankrike, Pif Gadget (tidligere Vaillant). Man kan vel ikke vente all verdens av et magasin som har Rahan som sitt store flaggskip innen realistiske serier, men på den annen side ble flere Corto Maltese-historier først publisert der. En kortlivet norsk utgave av Pif Gadget, Jippo, kom på slutten av 1970-tallet.
Det der Jippo-bladet har gått meg hus forbi. Det ser jo ut som pekebøker for veldig små barn.
Rahan derimot hadde jeg veldig sansen for. Har til og med et av de fire albumene som kom på norsk. I det hele tatt likte jeg Andre Cherets tegnestil. Også serien Domino som gikk i Tempo og som var bitte, bittelitt vovet. Men jeg skal være enig i at serien ikke var spesielt realistisk. Også er han nesten samtidig med Marvel`s Ka-Zar (henholdsvis ka-zar The X-Men nr. 10, 1965 og Rahan 1969) og begge har jo en sabeltiger som bestevenn. Og ha det største av kattedyrene som bestevenn kan jo ikke være en dårlig ting.
Rahan var mye bedre enn Sort Ulv/Teddy Ted, men sammenlignet med det de andre magasinene kunne by på kom den til kort. Bare for å holde seg til westernseriene kan de andre f.eks. stille med Blueberry (Pilote), Red Kelly (Tintin) og Jerry Spring (Spirou).
Rahan var uansett flere hakk bedre enn Tempos steinalderserie Tonga (skapt i 1960 i Tintin). Tongas bestevenn har en sabeltanntiger som bestevenn.
Bortsett fra Rahan var nok det mest spennende med Jippo byggesettene som fulgte med (armbrøst, periskop m.m.). I dag har slike vedlegg blitt en stor plage for mange tegneseriesamlere, men det var nok en spennende nyhet når Pif Gaget ble lansert i 1969.
Legg inn en kommentar