Tegneserietegnere en kanskje ikke visste at en likte (3)

Didier (Dieter Herman) Comes (1942-2013) var en belgisk serieskaper som debuterte med sin første lengre historie, Le Dieu vivant , i 1974. Denne var igjen første del av albumserien Ergün l'errant, som først ble publisert i seriebladet Pilote. 

Tegneserietegnere en kanskje ikke visste at en likte (2)

Wally (Wallace Allan) Wood skulle blitt en av de største amerikanske tegneserietegnerne, hvis en skal se på hva som skjedde over there, i løpet av det tyvende århundre og hvis tilfeldighetene hadde vært mer på hans side. Nå endte han likevel opp som en av de som virkelig utmerket seg, men livet hans kunne ha hatt fler positive overraskelser enn det endte opp med å gjøre. Til slutt ble det så ille at han endte sitt eget liv i 1981, bare 54 år gammel.

Tegneserietegnere en kanskje ikke visste at en likte (1)

Jose Louis Garcia-Lopez ble født i Madrid i 1948. I ung alder emigrerte familien til Argentina og Jose fikk muligheten til å gå på kunstskole i Buenos Aires hvor Alberto Breccia (en av Argentinas viktigste serieskapere gjennom tidene) var lærer og hvor Hugo Pratt også hadde undervist. I slutten 60-årene tegnet romantikkserier for forlaget Charlton Comics og i 1974 flyttet han til New York og startet sitt 43 lange eksklusive samarbeid med DC Comics. Her han rukket å tegne nesten en hver serie forlaget har utgitt siden og har til gode å gjøre en dårlig jobb.

Bare for å ha nevnt det enda en gang

Livet kan oppsummeres med ordene kjærligheten, havet, døden og de kommutative lover. En annen måte å se det på er at hver enkelt av oss er en buddha vi ennå ikke kjenner. Når det gjelder førstnevnte er det vel en høyst personlig måte å se tilværelsen på. Sistnevnte er en av disse universelle sannhetene en blir presentert for i Coseys (Bernard Cosandei) album Himmelbuddhaen 1 og 2.

En tilsynelatende uoppnåelig drøm videre

Desember 1974 og det første nummeret av Metal Hurlant kom ut. Det som kanskje ble den mest toneangivende tegneserieutgivelsen noensinne. De som stod bak var Jean «Moebius» Giraud, Phillippe Druillet og Jean-Pierre Dionnet. Sistnevnte journalist og tegneserieforfatter. Så i april 1977 kom den amerikanske søsterutgivelsen, Heavy Metal, ut. Felles for disse to førsteutgivelsene var at de begge inneholdt en historie skrevet av Dionnet og tegnet av Jean-Claude Gal (1942-1994). Dette var den første av flere disse gjorde sammen.

Hvorfor en ikke lengter tilbake

Det er fire tegnere som jeg husker hvis en skulle komme til å snakke om kroatiske tegneserietegnere og det er:

Danijel Zezelj (El Diablo og Loveless med Brian Azzarello og Stray Dogs på egen hånd)

Edvin Biukovic (Grendel Tales: Devils and death med Darko Macan og Human Target med Peter Milligan)

Esad Ribic (Codename: Scorpio, Thor: God of thunder med Jason Aaron og Secret Wars med Jonathan Hickman)

Og til slutt Igor Kordej (New X-Men med Grant Morrison og en rekke bande dessine serier bl.a. skrevet av Macan)

Sistnevnte tegnet også i 2005 den tre hefters miniserien Smoke. Skrevet av Alex de Campi og som er en glimrende politisk thriller fra en nær fremtid. Hvorfor jeg ikke har skrevet om denne står uklart for meg, men et forsøk å rette på dette blir innlegget her og en av de Campi`s nyere serier: Mayday.

En jobb for de av oss som ikke er så sosiale

For rundt fire år siden skrev jeg om Tom Gauld og hans grafiske roman Goliath. Se her. En glimrende serie og annerledes. En serie hvor det grafiske og enkle smelter sammen på en perfekt måte. Nå har britiske Gauld bare utgitt to serier siden, You`re All Just Jealous of My Jetpack (2013) og Mooncop (2016). Og det er sistnevnte jeg har tenkt å skrive om her.

Så var det på an igjen (3)

Etter en helg hvor jeg endelig fikk lest tegneserier, er det på tide å avslutte disse innleggene om serier jeg abonnerer på. Nå var det jeg fikk lest:

Jonathan Hickman/Nick Dragotta: East of west bok 4-6

Brian K Vaughan/Cliff Chiang Paper Girls bok 1-3

Marjorie Liu/Sana Takeda: Monstress bok 2

Og disse vil jeg komme tilbake til senere. De tre seriene jeg nevner i dag er alle utgitt av Image Comics. Noe som også er tilfelle med det jeg leste i helgen.

Så var det på an igjen (2)

Better to reign in hell, than to serve in heaven sa John Milton`s Lucifer i Paradise Lost. Det er vel også mottoet til Neil Gaiman`s utgave av denne karakteren, der han første gang dukket opp i The Sandman nummer 4 1989. Men han tar det hele et viktig skritt videre når han i Season of Mists legger helvete og gud bak seg. Historien videre blir i hovedsak fortalt i de tre Sandman Presents: Lucifer og de 76 heftene i Vertigo-serien Lucifer. Alle skrevet av Mike Carey. Og når denne serien tok slutt var jeg og en rekke andre overbevist om at det siste var skrevet om denne karakteren. Men så kom tv-serien (anbefales på det varmeste og sesong 2 kommer den 21.08!).

Så var det på an igjen (1)

I anledning av at jeg i dag har blitt grandonkel for andre gang, og denne gangen ble det en gutt, er det på tide å ta opp igjen skrivingen. Noe må man jo etterlate seg til de som kommer etter en. Og siden jeg har mislykket i å få den førstefødte interessert i tegneserier (hun fikk de to første bøkene i Kazu Kibuishis serie Amuletten til jul og har ennå ikke lest dem) er alle forhåpninger om en mulig tegneserieinteresse knyttet til den nyfødte. Og dermed tenkte jeg å gå gjennom de seriene jeg selv har abonnement på.

Gladnyhet!!!

En av de morsomste albumene noensinne, Franquins Sorte Sider, er igjen kommet på norsk. Bestilling er sendt og her er noe av det en kan vente seg.

Og på lørdag er det igjen...

Og for de som vil vite hva en ikke må gå glipp av, trykk her

Fra middelmådighetens triumf til noe meget bedre (avslutningen)

Siden dette blir siste innlegg om relativt nye serier fra Image Comics, har jeg nå kommet til de jeg ennå ikke har fått lest. Ikke at det noe galt med disse, men tiden strekker bare ikke til. En annen ting er vel at Rick Remender er overrepresentert her og at det er en ren tilfeldighet.  Noe man må ha lest er hans og Tocchini`s The Last Days of American Crime og Fear Agent som han gjør sammen med Tony Moore (tegnet de seks første heftene av The Walking Dead).

Fra middelmådighetens triumf til noe meget bedre (3)

Image Comics i dag er et forlag som fremdeles er det tredje største tegneserieforlaget i USA. Det er allikevel det forlaget, av de tre store, som har satset mest på nye serieskapere, også en del veletablerte, og deres nye titler. Hvor Marvel og DC står fast i denne gjørma av superhelter og DC`s imprint Vertigo ikke er i nærheten av gammel storhet. Nå er det slik at rent tematisk favner Image`s serier ikke over så mye. Det blir mye science fiction/fantasy/horror, krim og ennå en del superserier, men det er bare det at de fleste av disse er så bra.

Fra middelmådighetens triumf til noe meget bedre (2)

For å fortsette fra der en slapp i siste innlegg. De seriene som nevnes her er alle eid av serieskaperne selv. Noe som var langt fra tilfelle etter oppstarten i 1992, hvor de fleste titlene var eid av selskapets grunnleggere. Det var når Jim Valentino overtok som sjef på 1990-tallet at alternative serieskapere og nye titler eid av skaperne ble utgitt på forlaget.

Fra middelmådighetens triumf til noe meget bedre (1)

1992 var det året Bill Clinton ble valgt til USA`s president for første gang. Her hjemme hadde vi Nyttårsorkan, Finansavisen startet opp, Miley Cyrus blir født, Isaac Asimov går bort og 23.11. blir den islandske kronen devaluert. I USA bryter syv serieskapere med Marvel Comics og starter forlaget Image Comics. Et selskap som i de første årene etter stiftelsen produserer uendelig mye superheltserier, best beskrevet som papp.

Noen av unntakene var Erik Larsen`s Savage Dragon og Jim Lee`s og Brandon Choi`s WildC.A.T.s. Vel og merke skrevet av Alan Moore og tegnet blant annet av Travis Charest og Kevin Nowlan. Warren Ellis som forfatter av Stormwatch. Nå 25 år senere er grunnleggerne i stor grad gått fra å være serieskapere til ende opp som seriøse forretningsfolk. Og Image Comics er blitt noe helt annerledes. Så annerledes at de nå utgir mesteparten av de virkelig interessante mainstream seriene på markedet og med en uhorvelig mengde talent knyttet til forlaget. Og her følger en liste over noen av de seriene fra forlaget som har imponert meg de siste årene.

4 X Jerome Charyn

Jerome Charyn er mest kjent som en av de viktige amerikanske samtidsforfatterne. Siden debuten i 1963 har han utgitt mer enn 50 bøker og, slik jeg har prøvd å finne ut av, er ingen utgitt på norsk. Det som er spesielt med denne etablerte forfatteren er at han har også skrevet tegneserier. Han har samarbeidet med Jose Antonio Munoz, Margot-serien medMassimiliano Frezzato (Keepers of the Masers, 1 og 2 utgitt på norsk i 2006) og Family Man utgitt på DC`S Paradox Press og tegnet av Joe Staton (E-Man). Også var det de fire seriene jeg så vidt hadde tenkt å nevne her.

En mer moderne tolkning?

Lucifer, i Neil Gaiman`s The Sandman, forteller et eller annet sted om Kain-sekten. En gruppe som tilba verdenshistoriens første morder. Og hvor det ikke var flere av disse som endte opp i helvete enn fra andre religiøse grupperinger. The Goddamned: Before the flood har samme Kain som hovedperson og historien starter 1600 år etter at guds visjon om Edens have er blitt et menneskelig mareritt. Her følger en selvfølgelig gammeltestamentlig real time (dinosaurene har ennå ikke dødd ut). For øvrig ble det slik at forholdet mellom Adam og Eva endret seg drastisk etter utdrivelsen og slangen hadde mer skyld i det enn bare å friste til eplespising.

Lotterivinnere er heller ikke som alle andre...

En har altfor lenge mast om hvor vidt tegneserier er kunst. Det er et spørsmål hvor svaret er gitt. Selvfølgelig er de ikke det, de er så uendelig mye mer. Et eksempel på dette er: The Lottery. En novelle av den amerikanske forfatterinnen Shirley Jackson (1916-1965). Adaptert av hennes barnebarn Miles Hyman. Begge helt ukjente for meg, mens Jackson var stor i sin samtid og har siden, visst nok, vært inspirasjonskilde for blant annet Neil Gaiman og Stephen King. Hyman er tidligere mest kjent for sine illustrasjoner.

Om ikke annet. En ny liste!

Blame Canada (?)

I disse interessante tidene vi har fremfor oss, er det nok ikke bare meg som har et hemmelig ønske om at det som inntreffer i Brian K Vaughan og Steve Skroce`s miniserie We stand on guard, også skulle skje i vår virkelighet. Nemlig at Det hvite hus blir utsatt for et rakettangrep og lagt i grus.  Nå vil jo ikke det skje ennå, men når det om 100 år blir virkelighet så blir det starten på USA`s invasjon av Canada. Som på sin side har fått skylden for dette ødeleggende angrepet. Nå viser det seg senere at USA også hadde andre motiver for denne militæraksjonen.

Hva jeg fikk lest i helgen

Bare kort om hva jeg fikk lest meg i gjennom denne helgen. For en gangs skyld fant jeg av-knappen på tv`en og dermed heller ikke noe behov for å slå på DVD-spilleren. Hjemme har det det siste halve året samlet seg opp en hel del samlinger som har forblitt uleste. Dette fikk jeg altså gjort noe med i løpet av noen alt for korte fridager. Hovedsakelig fra Image Comics og eksempler på hvilket fortreffelig forlag dette har blitt.

Alt annet enn en gladmelding

Steve Dillon gikk bort 22.10. 2016 og verden mistet en stor tegneserietegner. Bare noen få år eldre enn undertegnede og en jeg har beundret siden tidlig åttitall. Da hadde en venn av meg bodd i England et år og hadde med seg hjem en stor bunke med 2000 AD. Her hadde Dillon bl.a. tegnet flere avsnitt av Judge Dredd: Block Wars. Siden dette var i 1981 var han bare 19 år og hadde allerede debutert to år tidligere med å tegne Doctor Who. For 2000 AD tegnet han en rekke serier og blant dem: Mean Arena, Harlem Heroes og Rogue Trooper. For Warrior tegnet han Laser Eraser og Press Button og som ble utgitt i USA på Eclipse i 1985.