Forsøk på en introduksjon til et innlegg

I noen innlegg for en stund siden skrev jeg om Christin og Bilals samarbeid på syttitalllet og helt tidlig åttitall. Det jeg ikke la skjul på var vel at Bilal er en av de absolutte favorittene. Han har tegnestil som er unik og en fargesans som gjør at jeg bebreider foreldrene mine for de genene som gjorde meg nesten fargeblind. Et annet album han laget på syttitallet var Exterminator 17 og dette var skrevet av Jean-Pierre Dionnet. Dionnet var en av grunnleggerne av epokegjørende magasinet Metal Hurlant, sammen med Jean ( Moebius) Giraud, Philippe Druillet og finansmannen Bernard Farkas, og var bladets sjefsredaktør frem til 1985. På syttitallet skrev og tegnet Bilal en del kortere historier tiden og de er bl.a. samlet i Memories, som biblioteket har. I 1980 tok han skrittet fullt ut og ga ut sitt første album hvor han både tegnet og skrev historien. Originaltittelen var La Foire aux immortels (forsøkt oversatt : De udødeliges karneval). En bedre tittel synes jeg enn det albumet fikk når det kom på norsk i 1986 og ble hetende Udødelighetens Pris.

Jeg kom over dette albumet når jeg var ute på en av mine mer bortkomne vandringer i og rundt Bergens bykjerne. Jeg var på besøk hos noen studerende kompiser på Fantoft og hadde et par dager igjen til jeg skulle reise til plassen, hvis det nå finnes en, gud hadde forlatt. Nemlig, Hustad leir. Etter å ha virret rundt i en time eller timer kom jeg til der hvor det østerriske konsulatet lå og like bortenfor i en bakke lå det en åpenbaring. En koselig liten tegneseriebutikk og hvor ekspeditøren bare var måtelig nedlatende mot denne fjetrede landmusa som hadde forvillet seg inn i lokalet. Jeg fant Milo Manaras Click og Guido Crepax` Emmanuelle(hans versjon av filmen fra 1974 som gjorde nederlandske Sylvia Kristel kjent i mer enn et kvarter og gjorde det nødvendig for henne å spille i seks Emmanuelle filmer til for å klamre seg fast til den). Disse så jeg fort ville bli altfor populære blant romkamerater og andre oppe på Hustad. Jeg fant også flere nummer av Miller/Sienkewizc sin Elektra Assassin (opprinnelig 8 hefter) og de to første enkeltheftene av seks i Frank Miller`s serie Ronin.


Og til slutt fant jeg Udødelighetens Pris. I ettertid har jeg lest flere anmeldelser av dette albumet som har vært rimelig lunkne. Hvor gjennomgangstema er at Bilal har brukt tilnærmede science fiction klisjeer i sin beskrivelse av fremtidens Paris. Jeg kan ikke være mer uenig. Noe jeg synes han ikke lykkes altfor godt med var når han overførte det hele til film. Immortel / Immortal kom i 2004 og bærer altfor klart preg av at spesialeffektene ikke holder mål og at historien ikke er den altfor strukturerte typen. At handlingen er lettere å holde rede på på papiret enn med levende skuespillere. Den er jo selvfølgelig ikke dårlig, men sammenlignet med tegneserien er det som å bli tilbudt vann eller eddik mens en henger på korset (ikke den heldigste sammenligningen jeg har kommet med, men jeg likte den litt). Neste gang en gjennomgang av handlingen i Udødelighetens Pris og de to neste albumene som utgjør Nikopol-triologien.