Jeg kan ennå huske den første tegneserien som var min og bare min. Det var et sommerspesial med to jordrottelignende tegnefilmfigurer fra USA. Jeg kunne ikke lese og husker helt klart ikke hva tegneserien heter. Det jeg husker er forsiden, brusflasken og den mange, mange timer lange togreisen som tegneserien var ment å distrahere meg fra. Dette var i 1971 og få år senere hadde jeg, mot formodning, lært meg å lese. Hver uke et nytt Donald Duck & Co. Jeg vet ikke hvorfor, men dette ble rimelig fort kjedelig ( jeg har nevnt det før, midten av 70-tallet kan ikke sies å ha vært en gullalder for norsk Donald. Ikke det at det har vært noen siden, men på denne tiden var det dårlig ).
(Denne siden tror jeg er fra sent sekstitall, men hva så ? Klodrik var og er fæl)Aldri sånn at det ikke er godt for noe (sier jeg med fingrene krysset). Jeg oppdaget Asterix, Lucky Luke og Sprint. Jeg fikk lest Tempo og en god del av Se forlagets Marvel utgivelser. Jeg kom over Supermann og mener den dag i dag at den beste Supermannhistorien gjennom tidene er den hvor han møter Kaptein (Shazam) Marvel og utgitt en gang sommeren 1975. Selvfølgelig, også det heftet jeg aldri har fått tak i eller sett siden. Også var det Hal Foster`s Prins Valiant. Det går ikke an å skryte for mye av den serien ! Disse seriene var alle små pustehull i en stadig tilfrysende drivis av horribel kvalitet (ikke iskvaliteten). 
Hva man endte opp med å lese alt for mye var DC Thompson sine krigsserier, tyske samlebåndsserier og serien jeg har brukt for å skryte på meg intellektuell kapasitet, Illustrerte Klassikere. Jeg var virkelig begeistret for Sølvpilen, skapt av belgieren Frank Sels og jeg trodde den var tysk, en stund. En, i mine 9-10 år gamle øyne, autentisk serie om indianere. Den nesten uovervinnelige Kiowa høvdingen, hans deigfargede blodsbror Falk, den tamme og elskelige pumaungen Tinka/Tonka eller lignende og så var det Månestråle. Ung, vakker, jomfruelig uten å være hjelpeløs og alltid kledd i veldig lårkort eller med splitt til omtrent navlen. Hver uke løste Sølvpilen og gjengen vestens problemer og hadde det ikke vært for Månestråle hadde jeg sluttet å lese serien mye tidligere.
Det som tok tid å bli lei av var krigsserier for her lærte man jo historie mens en leste dem. Det var et utall av serier og alle var i svarthvitt og A6 format. Noen av dem var Kamp Serien, På Vingene, og Granatserien. Alle fortellinger fra 2. Verdenskrig som handlet om de alliertes, som oftest britiske, rettferdige nedkjemping av de onde nazistene. På Vingene, som tittelen skulle gi en pekepinn på, var bare historier fra R.A.F. Innimellom med historier om det britiske tegneserieikonet Battler Britton (Garth Ennis har skrevet en serie med ham og den finnes på biblioteket). Jager og bombeflyverne er helter og Luftwaffe var nesten 100 % grusomme. Dresden blir aldri nevnt. I Granat Serien dukket også de skjevøyde djevlene opp innimellom uten at noe ble mer objektivt skildret. Det var et forlag som utga nesten alle disse seriene, Stavangers eget Se-Bladene.
Andre serier jeg leste var Tomahawk med westernserier fra DC Comics. Hovedserien handlet om Tomahawk. En av heltene fra revolusjonskrigen og som senere ble indianervenn. Michael Fleisher`s hardbarkete historier om dusørjegeren Jonah Hex og El Diablo (se Brian Azzarello`s versjon av denne). Jeg har nevnt Pioner tidligere. Bladet Billy dukket opp i Norge i 1971 og gjennom sytti og deler av åttitallet kjøpte jeg det fast. Siden tok jeg dem med til Løvås bruktbu og fikk akkurat så mye tilbake at jeg kunne kjøpe noe bra. Det var humorbladet Konk hvor Jason(John Arne Sæterøy) kalte seg Jaxxon. Norsk Mad kom for andre gang på norsk i 1981 og her var den unge Arild Midthun stjernen. Nå degradert til Donald tegner. Og i 1986 tok de fleste forfatterne turen over til det nystartede og kortlevde forlaget Gevion, senere kjøpt opp av Bladkompaniet. Kulturmagasinet Pyton var et faktum og med det er det kanskje likså greit å avslutte.
Hva man endte opp med å lese alt for mye var DC Thompson sine krigsserier, tyske samlebåndsserier og serien jeg har brukt for å skryte på meg intellektuell kapasitet, Illustrerte Klassikere. Jeg var virkelig begeistret for Sølvpilen, skapt av belgieren Frank Sels og jeg trodde den var tysk, en stund. En, i mine 9-10 år gamle øyne, autentisk serie om indianere. Den nesten uovervinnelige Kiowa høvdingen, hans deigfargede blodsbror Falk, den tamme og elskelige pumaungen Tinka/Tonka eller lignende og så var det Månestråle. Ung, vakker, jomfruelig uten å være hjelpeløs og alltid kledd i veldig lårkort eller med splitt til omtrent navlen. Hver uke løste Sølvpilen og gjengen vestens problemer og hadde det ikke vært for Månestråle hadde jeg sluttet å lese serien mye tidligere.Det som tok tid å bli lei av var krigsserier for her lærte man jo historie mens en leste dem. Det var et utall av serier og alle var i svarthvitt og A6 format. Noen av dem var Kamp Serien, På Vingene, og Granatserien. Alle fortellinger fra 2. Verdenskrig som handlet om de alliertes, som oftest britiske, rettferdige nedkjemping av de onde nazistene. På Vingene, som tittelen skulle gi en pekepinn på, var bare historier fra R.A.F. Innimellom med historier om det britiske tegneserieikonet Battler Britton (Garth Ennis har skrevet en serie med ham og den finnes på biblioteket). Jager og bombeflyverne er helter og Luftwaffe var nesten 100 % grusomme. Dresden blir aldri nevnt. I Granat Serien dukket også de skjevøyde djevlene opp innimellom uten at noe ble mer objektivt skildret. Det var et forlag som utga nesten alle disse seriene, Stavangers eget Se-Bladene.
Andre serier jeg leste var Tomahawk med westernserier fra DC Comics. Hovedserien handlet om Tomahawk. En av heltene fra revolusjonskrigen og som senere ble indianervenn. Michael Fleisher`s hardbarkete historier om dusørjegeren Jonah Hex og El Diablo (se Brian Azzarello`s versjon av denne). Jeg har nevnt Pioner tidligere. Bladet Billy dukket opp i Norge i 1971 og gjennom sytti og deler av åttitallet kjøpte jeg det fast. Siden tok jeg dem med til Løvås bruktbu og fikk akkurat så mye tilbake at jeg kunne kjøpe noe bra. Det var humorbladet Konk hvor Jason(John Arne Sæterøy) kalte seg Jaxxon. Norsk Mad kom for andre gang på norsk i 1981 og her var den unge Arild Midthun stjernen. Nå degradert til Donald tegner. Og i 1986 tok de fleste forfatterne turen over til det nystartede og kortlevde forlaget Gevion, senere kjøpt opp av Bladkompaniet. Kulturmagasinet Pyton var et faktum og med det er det kanskje likså greit å avslutte.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar