søndag 4. oktober 2009

Grei ut og drøft (noe jeg aldri har vært flink til) I


Hvis en kunne bestemme seg for hva som var den beste tegneserien gjennom tidene. Hvordan skulle en ha bestemt kriteriene for hva som var best ? P2 kåret ifjor Chris Ware`s Jimmy Corrigan the Smartest Kid on Earth som den beste tegneserien. Vel,når det gjelder film er Orson Welles` Citizen Kane (1941) den som i de fleste kåringer topper listene. Jeg vet da søren jeg ! Har forsøkt å se den filmen flere ganger. Vel vitende om det filmteknisk nyskapende denne filmen representerer. Hver gang jeg har prøvd så ser jeg en svarthvitt film med det typiske overspillet som kjennetegnet datidens filmskuespillere og en historie som allerede er ihjeltolket før en rakk å begynne og se. Hvis en da går fra film og tilbake til tegneserier kan jeg se mulige likheter. Superheltenes Golden Age er fra slutten av trettiårene og frem til slutten av førtiårene. En har femtiårene med bl.a. Bill Gaines og hans EC Comics. Sekstiårene med fremveksten av Undergroundseriene. Dette er tre ikke like veloverveide eksempler fra tre tiår. Alle er de veldig nært geniforklarte og fremstår som noen av de viktigste seriene noensinne.

Alan Moore gjorde noe radikalt når det kom til å skrive tegneserier. Han gjorde tankebobler og de firkantene med beskrivelser av handlingen overflødige. Ved å gjøre dette ga han tegneren mer plass i hver rute og skapte en historie uten at teksten i disse firkantene først forklarer handlingen i bildet. I ettertid blir det fort forbanna irriterende. Og skal en nevne serier som lider mest under dette er det superheltserier fra gullalderen. Og som en ekstra bonus er de fleste av tegningene treaktige og livløse. Seriene fra EC lider også under denne overfloden av tekst, men her har en så uendelig mange talentfulle tegnere. Og disse klarer nesten å kompensere for dette. Når en ser bort fra krigsseriene til EC, som var og ennå er tidvis geniale, ble de fleste av EC`s serier en smule formelaktige. Uavhengig om det var skrekk, piratserier, science fiction eller historiske serier endte en alltid opp med en moralsk slutt. Jeg har lest meg gjennom det meste av EC sine serier utgitt på norsk i Iskalde Grøss (1987-1994) og det ble etter en tid forbausende kjedelig. Graham Ingels (1915-1991), som var en av de mer brukte tegnerne hos EC, har for øvrig en av de gjennomført jævligste tegnestilene ever. Med denne unyttige opplysningen er første halvdel tilbakelagt.

4 kommentarer:

Jo sa...

Det er alltid vanskelig å sammenligne prestasjoner fra ulike tider, gjort under ulike forutsetninger, enten det dreier seg om tegneserier, film eller f.eks. idrettsprestasjoner. Skal man ta hensyn til begrensningene som rådet eller bare se på prestasjonen i seg selv? De fleste vil være enig i at det blir urettferdig å sammenligne tidene til en moderne skøyteløper som kan gå innendørs med klappskøyter med tidene til Hjallis, men alle er enige i at dagens tider er raskere. På den annen side ville sannsynligvis dagens løpere ha slått Hjallis også med 50-tallets utstyr og baner pga. nye treningsmetoder o.l. Når det gjelder film er det mange som ikke vil se filmer i sort/hvitt (det samme gjelder i noe mindre grad tegneserier), mens nesten bare filmklubbmedlemmer vil se stumfilmer uten slapstick-innslag. I tillegg til slike rent tekniske faktorer, vil mange også mislike gamle filmer pga. langsommere tempo og andre endringer i fortelleteknikk. Utdaterte referanser o.l. kan også gjøre det vanskelig å forstå og sette pris på gamle filmer, tegneserier o.l.
Et annet problem med å vurdere tegneserier er de store variasjonene i lengde, fra en avisstripe på tre ruter til en mangahistorie på flere hundre sider. I P2s kåring ble enkelthistorier vurdert opp mot hele livsverk. Når man skal kåre verdens beste film er det stort sett enighet om at det er man skal vurdere er langfilmer.
Personlig elsker jeg for øvrig både Jimmy Corrigan og Citizen Kane.

l.g. sa...

Jeg er nesten blitt så gammel at konklusjonen min skulle ha vært at allting var bedre før. Jeg er helt enig i at sammenligninger av nytt og gammelt er ekstremt vanskelig.Det som gjør meg litt frustrert er når jeg blir fortalt at noe er genialt p.g.a. at det er gammelt. Jeg har knapt nok sett en Hitchcock film. Ikke fordi de er dårlige, men fordi alt han gjorde først har andre gjort "bedre" siden. Eksemplet med Moore og den nye typen å skrive serier gjør det uhyre vanskelig for meg å gå tilbake til samlingen min av Edderkoppenblader fra Atlantic og lese dem med like stort utbytte som tidligere. Her spiller alderen også inn. Hvis jeg i det hele tatt har et poeng må det bli at jeg som leser har utviklet meg og derfor endres oppfatningen av eldre serier. Jeg skal være den første til å innrømme at Little Nemo in Slumberland er genial, men jeg kommer ikke til å sette meg ned å lese den.Jeg er klar over at Bob Kane og Bill Finger`s Batman historier var enestående, men igjen er underholdningsverdien laber. Dette blir rørete, noe en kan si er mellomnavnet mitt, men jeg skal prøve å være mindre diffus i andre del av innlegget. Må bare få skrevet det ferdig. De som insisterer på å ha motforestillinger mot svarthvitt, det være seg serier eller film, har gjort seg selv en bjørnetjeneste.

Jo sa...

Mange har også inngrodde motforestillinger mot spesielle sjangre f.eks. superserier eller musikalfilmer. Begge disse sjangrene har jo et grunnleggende absurd element og hvis man ikke aksepterer at folk ikler seg kondomdrakter eller plutselig bryter ut i sang og dans blir det vanskelig å sette pris på selv de beste eksemplene på disse sjangrene (f.eks. Dark Knight Returns og Singing in the Rain).
Når det gjelder superserienes gullalder er det vanskelig å se at denne innebar noen spesielt høy kvalitet, begrepet sikter vel heller til at det var da mange av superhelt-konvensjonene ble utviklet. Jeg er også enig i at E.C.-seriene, på tross av mange gode tegnere, ikke holder helt mål i dag, med unntak av Kurtzmans krigsserier og noen få andre. Av 40- og 50-tallets amerikanske hefteserier er kanskje Will Eisners Spirit (i praksis en hefteserie selv om den ble publisert i avisbilag) og Carl Barks’ Disney-serier de som står seg best i dag.
Selv om det ikke var Moore som var først med å skrelle bort unødig tekst (europeerer og japanere hadde i hvert fall gjort det før ham), skjønner jeg hva du mener. Mange eldre serier blir rett og slett for tunge på labben. De beste skinner allikevel gjennom. Jeg klarer å sette pris på Edgar P. Jacobs’ ”Blake og Mortimer” selv om den kanskje er det aller verste eksempelet på tekstoverflod (handlingen fortelles gjerne både med tekstboks og i snakkeboble i tillegg til å framgår av bildene; jeg anbefaler å hoppe over alle tekstbokser).
PS: De beste Hitchcock-filmene er fremdeles fantastiske.

l.g. sa...

Det merkelige er at jeg har ingen problemer med å leve meg inn i en historie med helter med undertøy på utsiden av klærne, men når en plutselig stanser midt i handlingen for å ta seg en trudelutt synes jeg det er corny. En idrettsprestasjon jeg er stolt av var når jeg leste meg gjennom tre av Edgar Jacobs Blake og Mortimer album. Det verste var at jeg likte dem.Jeg har forøvrig god lyst til å lese de nye Blake og Mortimer albumene og. Siden jeg er så diplomatisk anlagt har du helt rett m.h.t. Hitchcock.

P.S.
Den lovede konklusjonen i del 2 av Grei ut glimret ved sitt fravær.
D.S.