Det er nok en søndag og jeg er på jobb, igjen ! Det er litt enerverende å sulle rundt og prøve å gjøre noe, når hodet ligger igjen på puta hjemme. Og på toppen av det hele kommer det vilt fremmede mennesker og insisterer at jeg skal yte noe kalt service. Som om søndager skulle være annerledes enn hvilken som helst annen dag. Så siden jeg egentlig skulle vært hjemme og sovet lenge blir tegneserien jeg skal skrive om i dag en liten og lettlest serie, men meget underholdende. Det er ikke mye jeg vet om tegneserieskaperen Mark Murphy. Det står et kort forfatterportrett bakerst i boken. Der får en vite at Murphy er Art Director i Dallas, Texas. Videre at han at tegneserier er noe han lager på fritiden. Han har tidligere fått utgitt serier hos Caliber Press og NBM.
Tiki Joe Mysteries : The High-Stakes Patsy er derimot utgitt på Slave Labour Graphics. Den er delt opp i to historier og laget i svart-hvitt. Historien begynner i Las Vegas 1959 og vår hovedperson er Joe Halliday. Han driver en Tiki bar(inspirert av alt Hawaiisk) og blir en dag forsøkt presset for penger av den lokale mafiaen. Siden Joe er veteran fra 2. Verdenskrig får han fatt i sine tidligere venner fra hæren og legger en plan for å løse dette problemet. I den andre historien er det en rekke spektakulære ran fra de store hotellene, eierne av hva som ble stjålet, en omreisende trupp med kvinnelige motorsyklister (The Pop-Wheelies) og Joe og hans kamerater fra hæren som spiller viktige roller i historien. Det er ikke sånn at du må anstrenge deg voldsomt når du leser denne boken, men en koser seg når en leser det. Murphy har fått til dette med det tidstypiske og det er sånn en forbinder med The Rat Pack og filmene deres. Hjernedødt, men morsomt. Det er noe sorgløst over denne epoken i amerikansk historie og dette klarer Murphy også å formidle. En serie alle burde ha liggende en søndag ettermiddag.
Det er nok en søndag og jeg er på jobb, igjen ! Det er litt enerverende å sulle rundt og prøve å gjøre noe, når hodet ligger igjen på puta hjemme. Og på toppen av det hele kommer det vilt fremmede mennesker og insisterer at jeg skal yte noe kalt service. Som om søndager skulle være annerledes enn hvilken som helst annen dag. Så siden jeg egentlig skulle vært hjemme og sovet lenge blir tegneserien jeg skal skrive om i dag en liten og lettlest serie, men meget underholdende. Det er ikke mye jeg vet om tegneserieskaperen Mark Murphy. Det står et kort forfatterportrett bakerst i boken. Der får en vite at Murphy er Art Director i Dallas, Texas. Videre at han at tegneserier er noe han lager på fritiden. Han har tidligere fått utgitt serier hos Caliber Press og NBM. 
To forholdsvis nye serieskapere er Flu Hartberg og Bendik von Kaltenborn. Begge ga ut noen av sine første serier på det bitte lille forlaget Dongery Press. Flu Hartberg har siden gitt ut flere serier(Odd), illustrert flere bøker(bl.a. Muren m/ Markus Midrè) og har hatt en gjestestripe i Dagbladet. Kaltenborn ga ut Seks sultne menn (se ovenfor) på Dongery i 2006 og i fjor kom Serier som vil deg vel på No Comprendo Press. 
Hoveddelen av Serier som vil deg vel er en sidere og noen av disse er Kaltenborns vri på Steffen Kvernelands Amputerte Klassikere. Det er en serie på 25 sider med tittelen Jeg husker ikke. Om de to som nettopp har fått sparken og deres siste og mindre vellykkede oppdrag i Ljubljana. Tegnestilen til Kaltenborn varierer fra en nesten barnslig strek til Herges ligne claire. Han har en særegen form for humor som jeg har kjempesansen for. Det er i grunnen det som forbauser meg litt med Kaltenborns serier er at egentlig burde jeg ikke like dem, men det motsatte er helt klart tilfelle. Noe som er veldig sjeldent i norske serier er forord, men i Serier som vil deg vel har Knut Nærum skrevet nettopp det. For å sitere forordet så gir Nærum denne beskrivelsen av serien : Bendik Kaltenborn har lagt øret mot veggen, her viser han oss hva han hørte. Les det langsomt !
En nesten ny(nr. 1 kom juli 2009) Vertigotittel er Mike Carey og Peter Gross` The Unwritten. Carey`s forrige serie på Vertigo var Crossing Midnight, men denne ble kansellert etter 19 nr. Noe som ikke kom som en bombe siden forsøket på å fortelle en historie som blander japansk hverdagsliv, mytolgi og gudelære ble en for ambisiøs oppgave. For ikke å snakke om hvor forvirret en ble som leser av serien. Peter Gross debuterte som serieskaper med sin egen serie(først utgitt på det meget lille forlaget Northern Lights Publishing) Empire Lanes og siden på Comico tilbake i 1990. Jeg har serien og det er en fornøyelig historie om flyktninger fra en virkelighet mer lik Middle Earth og som bosetter seg i en bowlinghall når de kommer hit til vår verden. Forrige gangen Carey og Gross samarbeidet var på Lucifer og det skal skrive mer om et annet sted. 
Hovedpersonen i The Unwritten er Tom Taylor. Han er, hva sønnen Christopher Robin Milne var til A. A. Milne, til verdens mest populære forfatter Wilson Taylor. Wilson Taylor skriver om Tommy Taylor og det er ikke feil å si at denne har en del til felles med en annen bebrillet ung mann som fekter uforholdsmessig mye med en forseggjort trepinne. Det er bare det at Wilson er sporløst forsvunnet og det har ikke vært noe arveoppgjør etter ham og dermed må Tom Taylor livnære seg som gjest og autografskriver på diverse conventions. Inntil han på en av disse blir konfrontert med det faktum at han muligens ikke er sin fars sønn. Og slik begynner denne serien som handler om mer enn bare det uskrevne. Hvor Tom kan få bruk for all den litterære triviaen hans mulige far tvang ham til å pugge opp gjennom barndommen. 
I løpet av de fem første heftene som utgjør boken Tommy Taylor and the Bogus Identity møter en bl.a. Mark Twain, Oscar Wilde og hefte nr. 5 er fortellingen om Rudyard Kipling og det en som leser begynner å ane er en verdensomspennende konspirasjon m.h.t. det skrevne ord. Det at det også er en meget ubehagelig og reflektert massemorder etter Tom er en annen indikasjon. Av en eller annen merkelig grunn finner jeg denne serien virkelig appelerende. Verdenslitteraturen og tegneserier er jo en blanding som nesten kan ansees som inkelektuelt
Forfatteren av The Golden Age er britiske James Robinson og som nå for tiden er mest opptatt med å skrive screenplays i Hollywood. Han er mest kjent for serien om Starman og for en rekke Batman-historier. En av mine personlige favoritter er Firearm som kom ut på Malibu Comics(senere kjøpt opp av Marvel og lagt ned) hvor det kom 19 hefter i1993-4. Den største favoritten, ved siden av Starman, er Leave it to Chance som kom ut på Jim Lee`s Wildstorm label for serier eid av opphavsmennene, Homage(andre tidlige titler var Strangers in Paradise og Astro City). Det kom dessverre bare 13 hefter i denne serien som er kanskje den beste barneserien for voksne noensinne. Jeg skal skrive noe om den siden, men tegneren av Leave it to Chance var Paul Smith, også han britisk. Og første gangen Smith og Robinson samarbeidet var mens de laget The Golden Age. Smith er forøvrig den nest beste Nexus(nevnt tidligere)tegneren etter Steve Rude(han tegnet 10 av de 80 heftene som ble utgitt på First Comics). Smith har jobbet for en rekke amerikanske forlag, men kanskje mest for Marvel.
Tilbake til The Golden Age og et forsøk på kort oppsummere begynnelsen av handlingen. Som sagt tidligere er den store krigen overstått og the future was so bright you had to wear shades. Heltene i Justice Society of America og All-Star Squadron har pensjonert seg etter krigsinnsatsen. En av dem, Tex Thompson, har surfet på berømmelsen fra krigen og blitt valgt til senator. Starman, far til den senere Starman, har fått et nervøst sammenbrudd p.g.a. av sin involvering med utviklingen av atombomben. Den første skyen på horisonten viser seg å være McCarthy-høringene og en av de første som rammes av den er den opprinnelige Green Lantern(Alan Scott). Flere av de andre heltene har ikke fått oppleve den positive trenden og sliter ganske betraktelig. 
Slik begynner The Golden Age og historien videre er alt annet enn så depressiv som begynnelsen. En historie med intriger, hemmeligheter, krigsforbrytere, utviklingen av supermennesket og en superskurk erklært død. Robinson har tydelig et meget godt forhold til disse nesten glemte heltene og det får han vist gjennom historien. Han og Smith har klart å gjenskape et troverdig 50-tall og som jeg ser det er The Golden Age en av de mest vellykkede Elseworlds-historiene som er utgitt.
Det var to titler jeg glemte i den siste listen. Den ene var første bok i mangaserien Rose Hip Rose av Tohru Fujisawa. Fujisawa har vært tegneserieskaper/mangaka siden tidlig åttitall og hans mest kjente serie er Great Teacher Onizaka som ble utgitt i perioden 1997-2002. Den siste tror jeg at har lest noen få avsnitt av. Jeg er litt i tvil om den enten ble utgitt i den norske utgaven av Shonen Jump eller om jeg har lest den i Manga Vizion eller Pulp fra Viz Comics. Biblioteket har, til å begynne med, bestilt tre bøker til i serien Rose Hip Rose og dette fordi det var et ønske fra en av lånerne. Så var det noe helt annet. 
Walisiske Carol Swain debuterte som tegneserieskaper i 1988 med Way Out Strips. Disse er nå samlet i boken Crossing the Empty Quarter utgitt på Dark Horse Comics og denne har biblioteket nå fått. Swain har i løpet av karrieren vært bidragsyter til mer enn et tjuetalls antologier(den eneste biblioteket har er The Bush Junta). Hennes første grafiske roman var Invasion of the Mind Sappers fra 1995 og den neste var Foodboy. 
Carol Swain har fått usedvanlig mange gode kritikker. Hun er kalt britiske tegneseriers svar på Raymond Carver og Alan Moore kalte hennes Foodboy for et perfekt eksempel på hva moderne serier har muligheten til å bli. Det som først og fremst slår meg er likheten mellom hennes tegnestil og Nikolai Maslov nevnt i forrige innlegg. Nå kan det jo være at begge tegner med blyant, men det er mer likheter enn som så. Begge skildrer et usminket hverdagsliv og med en ordbruk som sier less is more. Carol Swain`s striper er tre til fire sider i snitt og ble laget i perioden 1988-94. Det hun får formidlet i løpet av så korte serier er ganske imponerende og det samme er det som forblir usagt. I Crossing the Empty Quarter er det og tatt med noen nyere serier og et par lengre i farger. Alt i alt nok et eksempel på hvor bra britiske serier, og da i særdeleshet de skapt av kvinner, er blitt.
Hva passer vel bedre enn å skrive om Nikolai Maslov og hans, til nå eneste, album Siberia (egentlig ment å hete En sovjetisk ungdom). Historien om Maslov er slik at han er fullstendig selvlært og takket være et nær tilfeldig møte med franskmannen Emmanuel Durand i 2000 endte han opp som tegneserieskaper. Maslov jobbet som nattevakt og viste Durand tre sider han hadde tegnet ferdig til et tegneseriealbum og spurte Durand om han var villig til å finansiere resten. Durand var på denne tiden ansvarlig for utgivelsen av Asterix på russisk og smart nok til å si ja. Det tok deretter Maslov hele tre år å fullføre Siberia. 
Hva er det da som gjør Siberia til noe mer enn bare nok et tegneseriealbum. Vel, først og fremst er det en russisk tegneserie og som igjen er alt annet enn vanlig. Den er tegnet med blyant og har en skisseaktig kvalitet som både kler historien og ytterligere forsterker fortellingen. En historie fra et land med en dyp forankring i fortiden og hvor man etter mange tiår med revolusjon fremdeles bare omgis av et tynt ferniss av det moderne. Et land hvor alkoholismen er blitt så vanlig at det kan synes som et avvik å la være å drikke.
I Siberia følger vi en ung mann fra landsbyen i Sibir han vokste opp i, videre til militærtjenesten i Mongolia, et ufrivillig opphold på et av statens mange sykehus for de med psykiske lidelser og fra der til storbyen. Det er grunn til å tro at noe av dette har Maslov selv gjennomgått og begge deler drømmen om Paris og Frankrike. Dette er album det er flere grunner til å lese og alle like gode.
Bendik von Kalternborn : Serier som vil deg vel 
Paul Kirchner er forfatteren av The Big Book of Losers og som er utgitt av DC/Paradox Press og i alt er det kommet 17 bøker i denne serien. Det burde ikke være noen misforståelser om hva den handler om. Tittelen kunne med fordel også vært brukt som undertittel på den neste boken.
Brian Azzarello/Eduardo Risso : 100 Bullets : Wilt
Nick Abadzis : Laika
Drew Friedman : Warts and All
Adrian Tomine : Scrapbook
(The book of love fra albumet 69 Love Songs, Magnetic Fields) 
Overbevisende kjærlighetshistorier er ikke noe en veldig ofte kommer over i mainstream tegneseriesammenheng. Det er flust med utrolig tålmodige kvinner, som for eksempel Sala Palmer, Mary Jane Watson og Lois Lane. Nå har vel alle tre av disse blitt gift med sine utkårede, det faktum at det i gjennomsnitt tok minimum 40 år sier vel det meste. I ettertid opphørte de ekteskapelige båndene mellom Mary Jane og Peter Parker fordi forlaget mente at leserne av Spider-Man mente at en gift helt ikke var noe disse kunne relatere til. Noen som har vært gift i flere tiår er Sue og Reed Richards, men dette er et ekteskap som ikke kan sies å ha vært verken alminnelig eller problemfritt. Bare for å ha nevnt det så er det ikke slik at jeg anser ekteskap/partnerskap som den endelige manifestasjonen på menneskelig lykke, men nå er det jo en del som ser dette som en nødvendighet. 
Tegneserier med hovedvekt på romantikk var en kombinasjon som lot vente på seg. Det var først i 1947 at Joe Simon og Jack Kirby lot seg inspirere av magasiner med sanne romantiske bekjennelser, som på denne tiden akkurat var begynt utgitt, og skapte tegneserien Young Romance. Simon og Kirby hadde tidligere skapt figuren Captain America tilbake i 1940. Serien ble en kjempesuksess hvor opplaget overskred en million eksemplarer i måneden. Litt senere kom det en tittel til, Young Love, som solgte nesten tilsvarende. Plutselig var det slik at alle forlagene skulle ha sine egne titler og med begynnelsen av 50-årene dalte leserinteressen og opplagstallene. Jack Kirby hadde for lengst gått over til andre serier og med det å befeste sin posisjon som The King of Comics. 
Stavanger forlaget Se-bladene har jeg nevnt ved flere anledninger i denne bloggen. I 1969 startet de med utgivelsene av to nye hefter. Disse var Tuppen og Lillemor oppkalt etter hovedpersonene i en sang skrevet av amerikanerne Philip Wingate og Henry W Petrie i 1894 og oversatt til norsk av Wilhelm Dybwad. Den mest kjente versjonen er vel Wenche Myhres fra 1968. Dette var oppskriftsmessige historier hvor, på tross av motgang, allting endte lykkelig. Utgitt i A6 format og i svarthvitt var det hovedsakelig spanske tegnere og manusforfattere som stod for innholdet. De som er interessert i å få et innblikk i hvordan disse ble produsert bør lese De Profesjonelle av Carlos Gimenez(nevnt tidligere). 
Til slutt en litt annerledes historie i denne sammenhengen. I 1995 ga Vertigo ut det som skulle bli en ny serie av enkeltstående hefter kalt Vertigo Voices. Det kom bare fire hefter i denne serien. To var skrevet av Peter Milligan, The Eaters(tegnet av Dean Ormston) og Face(tegnet av Duncan Fegredo), Jamie Delano skrev Tainted(tegnet av Al Davison) og Grant Morrison og Philip Bond kom med historien Kill Your Boyfriend. 
Den siste historien er en smule annerledes romantisk fortelling. Hovedpersonen er en ung skoleflink pike som oppdager at hun er ferd med å kjede seg i hjel et eller annet sted i det britiske forstadshelvetet. Hun treffer en ung, vakker og farlig mann som overtaler henne til å drepe kjæresten. Dermed tar han henne med på en ferd som har klare likhetstrekk med både Terence Malick`s Badlands(1973) og Oliver Stone`s Natural Born Killers(1994) filmer. Ferden foregår i en dobbeltdekker buss og vår heltinne rekker å eksperimentere med både narkotika og sex og mikser det hele med en solid dose vold. Ferden ender i Storbritannias svar på Las Vegas, Blackpool, og en heller uventet slutt. Denne mørke satiren m.h.t. britisk ungdomskultur har vist seg veldig populær og blitt utgitt ikke mindre enn to ganger etter førsteutgivelsen. Philip Bond`s tegninger(med hjelp av D`Israeli) er som skapt for historien og akkurat denne historien kan vel være med på å motbevise sitatet som står øverst i dette innlegget.
Serien har samme navn som i hovedpersonen og Jessica Blandy er en ung, selvstendig og ressurssterk kvinne som allikevel altfor ofte ender opp som offer. Når en ser bort fra det er det både en velskrevet hardkokt krim og Renaud har klart forbedret seg fra det han presterte i Tress i Damer. Det kom som sagt fire album og de to neste i serien ble senere gitt ut i X-9 Spesial. Album nr.4, Blå netter, blir litt spesielt med at Dufaux bruker små utdrag fra Charlie Bird Parker`s liv i historien. I Frankrike har det til nå kommet 24 album i denne serien
. Med 90-årene går det norske albummarkedet i dvale og derfor kan det passe med en presentasjon av Jean Dufaux. Han er født i byen Ninove i Belgia i 1949. Med en produksjon så stor og mangeartet blir det en umulig oppgave å liste opp alle albumseriene han har skrevet og de forskjellige tegnerne han har samarbeidet med(og innimellom har han hatt tid til å jobbe som journalist). Noen få blir Grzergorz Rosinski(Thorgal) og serien La Complainte des Landes, Enrico Marini(Gipsy) og Rapaces og Phillipe Adamov(Dayak og Les Eaux de Mortelune) og serien L`Imperatrice Rouge. Og så kjem det je itte kainn : Biblioteket har den komplette 7 binds serien Skyggespil på dansk. Det er bare det at de har jeg ikke fått lest ennå. Det jeg vet er at de er glimrende tegnet av Lucien Rollin og hadde det ikke vært fordi jeg fra naturen side er så lat skulle jeg ha lest dem for lenge siden. 
Så er en fremme ved 2005 og Egmont Serieforlaget gjør noe uventet. De utgir ikke et, men fire album samlet i en innbundet bok. Skrevet av Dufaux og tegnet av Philippe Delaby, som igjen hadde samarbeidet med Jean-luc Vernal tidligere. Serien heter Murena og den norske undertittelen er : De som skal dø. På fransk er det til nå kommet 7 album i serien. Både Dufaux og Delaby har gjort en grundig research forut for denne serien og handlingen baserer seg på historiske fakta. Hvis en skulle sammenligne med noe kunne en si at dette var tegneseriens motstykke til HBO`s tv-serie Rome. Serien er et strålende eksempel på hvor bra fransk-belgiske albumserier kan være og for de som er interessert noe en bør få lest. Og så skal jeg få lest Skyggespil 1-7 og skrevet et innlegg om det litt senere.