I filmatiseringen
Av mitt liv
Er hovedrollen gitt
En med talent
John Constantine dukket første gangen opp i Swamp Thing nr. 37 1985. En så selve figuren i en rute et par nummer tidligere. Utseendemessig var han basert på Sting og skapt av Alan Moore og tegnerne Steve Bissette og John Totleben. Hellblazer : Pandemonium er en frittstående graphic novel gitt ut i forbindelse med dette 25 års jubileet. Forfatteren er Jamie Delano , en nær venn av Moore, og den som skrev 36 av de første 40 heftene i Hellblazer serien. Tegneren av Pandemonium er Jock(Mark Simpson) mest kjent for serien The Losers og sine briljante coverene til den ufattelig bra serien Scalped. 
Av de forfatterne som var del av den første britiske bølgen(andre var Moore, Peter Milligan og Neil Gaiman)på 80-tallet var det kanskje Delano som i ettertid har latt seg bli skjøvet litt ut i skyggen av disse tre andre. Han startet sin karriere i USA forrykende med de 9 første heftene i Hellblazer(samlet i Original Sin). Sammen med tegneren John Ridgway tar han denne bifiguren fra Swamp Thing og skaper et av det tyvende århundres største tegneserieikoner. Denne rennesteinsmagikeren som balanserer i skjæringspunktet mellom himmel og helvete. Hvis største handicap er at de rundt ham ender opp med å dø på en rekke forskjellige voldelige måter og med en altomfattende kynisme for å skjule sine menneskelige kvaliteter. Disse 9 heftene er også en oppvisning i hvordan horrorserier skal lages. 
Newcastle er heftene 10 og 11 og vi blir fortalt om hva som skjedde i begynnelsen av Constantine`s magikerkarriere og hvorfor han endte opp som en av pasientene ved Ravenscar mentalsykehus. En hendelse som har preget ham resten av serien. 
I Hellblazer Annual blir vi vist hvorfor dette ikke var den ideelle institusjonen å komme til hektene i. Så er det noe som skjærer seg. Delano blir mer og mer politisk og det passer dårlig inn i denne typen serier. I On the Beach blir det reflektert om miljø, forurensing og fremtiden. The Fear Machine(14-22)handler i stor grad om hvor gjennområtnet det britiske konservative partiet har blitt etter så mange år med Margaret Thatcher. Så kommer The Family Man og Delano finner tilbake til hva som fungerer. En aldrende seriemorders siste stunt før han legger kniven tilside og blir pensjonist og hvor han treffer på Constantine. Så var det Delano`s fascinasjon for Travellers og den alternative/ny hippie bevegelsen i Storbritannia på 90-tallet. Kollektiv med organisk dyrket mat og vår helt ? Og det hele avsluttes med at Constantine skulle vært født tvilling og om det var den gode utgaven som aldri fikk trekke pusten. Da er en kommet frem til nr. 41 og Garth Ennis. 
Jeg har bare lest en bok av Stephen King og ellers sett et utall av filmer basert på dem. Denne ene boken var Four Past Midnight med bl.a. sin oppbyggelige historie om bibliotekspolitimannen. Når det kommer til Peter Straub er det en forfatter jeg med vilje har ignorert. Sammen har disse to skrevet The Talisman(også oppfølgeren Black House og en tredje er ventet neste år). En murstein av en bok og nå adaptert til tegneserie. Forfatteren Robin Furth (King`s personlige assistent) og tegneren Tony Shasteen har tatt på seg ansvaret for å fullføre denne ganske omfattende oppgaven. Til nå har den første, av i alt fire, bøker kommet og denne har tittelen The Talisman : The Road of Trials. 
Hovedpersonen er den meget unge Jack og året er 1981 i California. Han mistet sin far seks år gammel og nå har moren fått diagnosen uhelbredelig kreft. Fra han var liten har Jack å dagdrømme seg bort til helt andre steder rent fysisk. Det viser seg at det kunne hans far også. Å veksle mellom vår virkelighet og The Territories, hvor magien er virkelighetens rettesnor. Vår helt blir nødt til å krysse kontinentet p.g.a. sin søken. Denne gangen fra øst til vest og også gjennom The Territories for å kunne finne talismanen som kan kurere hans mor. 
En kort liste over ting som har kommet til biblioteket i løpet av den siste måneden. Ikke så overvettes mye, men noe har jeg allerede skrevet om. Det er en del nye norske serier og amerikaneren Max Estes, bosatt i Oslo, sin tredje serie gitt ut på Jippi Forlag. En høk over høk krimfortelling uten tekst og hvor fokuset er på det grafiske uttrykket. Litt i overkant mye for min del. Håvard S Johnsen og Lars Fiske har begge fått strålende kritikker i bl.a. Dagbladet for sine siste serier og de finner en på denne listen. Samlingen av Illustrerte Klassikere er en nostalgitripp, men håpløst akterutseilt når det kommer til det tegneseriemessige. Resten av serien står for øvrig i Barne og ungdomsavdelingen. Og til slutt er det enda et avsnitt i Robert Kirkman`s epos om en verden befolket av zombier og de ulemper det medfører.
Nikola Tesla ble født i den kroatiske byen Smijan i 1856. Han emigrerte til USA og startet et nokså kortvarig samarbeid med Thomas Edison. Bruddet kom som en følge av at Edison holdt fast på ideen om likestrøm, mens den mer briljante kom opp med ideen om vekselstrøm. Teslas ideer ble mer og mer revolusjonerende, men til slutt var han så langt fremfor sin samtid at denne begynte å ignorere og til slutt glemte ham. 
Hovedpersonen i 
En merkelig science fiction serie fra en, for oss, nær fortid. Serien kom på fransk i 1978 og var tegnet og skrevet av Chantal Montellier(født 1947). Dette var også hennes første album og hun hadde også tatt seg bryet med å skape sin egen versjon av fransk. En guttural, vulgær og veldig forenklet utgave. Nå har jeg ikke lest den franske versjonen, men den engelske oversettelsen var beinhard å forstå. Jeg har aldri fått lest hele denne serien, jeg har faktisk litt av den på svensk, så jeg kan ikke si annet enn den var virkelig original når den kom og den har ikke tapt seg mye på den tiden som har gått siden. 
Den eneste hele serien jeg har lest av Montellier er Shelter(1980) som kom på dansk i 1985. Jeg var så heldig at jeg fikk kjøpt det og det er et av de bedre science fiction album jeg har lest. De som har greie på det mener at Montellier på denne tiden tegnet som en ung Jaques Tardi og det er jeg for så vidt helt enig i. Bare at hun gjorde det så mye bedre. Historien i Shelter begynner med at bombealarmen går og det er snakk om den vi var redd for å høre under hele den kalde krigen. Hovedpersonene, et ungt par, søker ly i tilfluktsrommet i et supermarked. Sammen med de andre som rakk hit prøver de å organisere et post tredje verdenskrig samfunn inne i dette kjøpesenteret. Resten blir en realistisk og deprimerende beskrivelse av den menneskelige natur. Etter dette forsvinner Montellier av syne for meg, mens hun hjemme i Frankrike utgir en rekke album og etablerer seg som en av de store innenfor seriesjangeren. 
Så var det dette med tilfeldigheter. Når jeg kom på jobb i dag kom noen og la den norske oversettelsen av tegneserieroman utgaven av Franz Kafkas Prosessen på pulten min. Adaptert av 
Den 02.06. for temmelig nøyaktig 70 år siden gjorde en av de mest betydningsfulle seriefigurene, gjennom tidene, sin entre i The Spirit Section. Dette var på 20 sider og inneholdt også seriene Mr. Mystic og Lady Luck. Det er en grunn til at de ikke huskes like godt som The Spirit. Et tegneseriebilag studioet til 
Både før og etter militærtjenesten både skrev og tegnet Eisner hoveddelen av historiene, selvfølgelig med assistanse og tiden tatt i betraktning uten å kreditere disse. Det var allikevel fra 1945 og frem til siste historie ble publisert 05.10. 1952 at denne serien fikk revolusjonert tegneserieindustrien. Både når det gjaldt forholdet mellom spenning og humor, det tegnemessige, layout og historiefortelling var The Spirit milevis foran konkurrentene på denne tiden. Den eneste jeg kan komme på som sakket minst akterut var Jack Cole og hans Plastic Man.
Til slutt kort om handlingen, siden jeg skal skrive mer om denne serien siden(jeg skal snart gå gjennom bloggen og se hvor mange ganger jeg har skrevet det). Den unge politimannen Denny Colt blir nesten drept i tjenesten og ikler seg den hemmelige identiteten The Spirit (hatt, hansker og maske) for å kunne bekjempe kriminelle mer effektivt. Hans nærmeste allierte er politimester Dolan. Hans datter Ellen er hans hjertes utkårede. Det eneste problemet med det er at fristerinnene (les : femme fatales) står i kø. De mest kjente av disse er P`Gell og Sand Saref. Hans nemesis er den mystiske The Octopus(jeg har aldri sett hvordan han ser ut og må ta til takke med Samuel L Jackson i Frank Miller`s makkverk av en film) og hans selvoppnevnte assistent er den fargede guttungen Ebony White. Sistnevnte blir en altfor tidstypisk comic relief i en ellers genial serie. Så mer om dette siden……..
Den sjette boken i Vertigo`s serie Vertigo Crime er The Executor. Skrevet av den canadiske journalisten og forfatteren 
Hovedpersonen i The Executor er Joe Ullen. En tidligere NHL spiller hvis karriere ble avsluttet for tidlig p.g.a. en ødeleggende kneskade. Siden han ikke var kjent for sitt teknisk briljante spill, men for å være en av verstingene, var det eneste aberet at det skjedde tidligere enn ventet. Via en telefonsamtale får han beskjed om at ungdomskjæresten er død og at han er blitt eksekutor og ansvarlig for fordelingen av de små verdiene i testamentet hennes. Han reiser fra vestkysten og tilbake til barndomsbyen, bortgjemt i en nesten glemt del av staten New York, Elora(på folkemunne kalt Hellora). Tilbake til en by hvor de hvite bor i byen, illegale innvandrere i århundrer, og indianerne, som fant roen her for mye lenger siden, er blitt plassert i et reservat utenfor. Småbyidyll finner en andre steder enn i Elora. Den nylige kidnappingen av en 10 år gammel pike sett i sammenheng med forsvinninger fra fortiden og historien blir plutselig mye mer interessant. 
Så en digresjon. Nrks Radioteateret ble sendt hver lørdag klokken 1330 slik jeg husker det. I 1977 en gang sendte de Helge Hagerups skuespill Vennlig hilsen Lucifer. Foruten å være uhyre spennende var det noe virkelig originalt ved det. Hørt med mine ører siden jeg ikke var så gammel. Det viste seg nemlig at fortelleren også var morderen. Noe av det samme opplever en når en leser The Executor. Det at fortellingen er mer innviklet enn det en først får inntrykk av når en begynner å lese. Og denne historien viser også hvor stor bredde det er på de forskjellige historiene som til nå er utgitt i denne serien. Ergo bør en få med seg denne.
Jeg har nevnt muligheten det er å kjøpe serier i bruktbutikker og denne serien er et av de beste kjøpene en kan komme over. Serien det er snakk om er Thriller og det kom 5 nummer i 1989 og 5 i 1990. Jeg var innom og sjekket på Bytteboden.no og der var prisen 20 kroner pr. hefte. Så for 200 kroner får en følgende serier : 
Hadde disse ennå vært å få tak i samlede utgaver ville en ha måttet betale minimum 100-150 for hver bok. Så kan en spørre hva skal en med disse noe tilårskomne seriene. 
Med unntak av Cinder and Ashe har jeg muligens besvart det tidligere i bloggen. Allikevel er det vel ingenting i veien for en gjentagelse, men det får vente til neste innlegg eller der omkring. Disse seriene er også representanter for det kreative løftet DC foretok på 80-tallet og som gjorde at de ble det mest interessante forlaget av de to store. Noe de siden har fortsatt med å være. Dette var også en type serier hvor DC begynte å få kalde føtter og innførte merkingen Suggested for Mature Readers. DC hadde tidligere prøvd å utsette Alan Moore`s Swamp Thing for den samme type sniksensur og mislyktes i en periode. DC fortsatte allikevel å merke serier på denne måten og oppnådde at tre av de største serieskaperne tilknyttet forlaget forlot dem(Moore, Frank Miller og Howard Chaykin). Chaykin var den som først vendte tilbake. Miller noen år senere og Moore via omveier. 
Den samme merkingen har en hatt i Norge siden tidlig 80-tall. Først kunne en tro at det var for å gjøre et mer modent publikum oppmerksom på at seriene kunne leses av disse. Senere ble det helt klart at dette også var sensur, eksempler er utgivelsene av Top Cow`s The Darkness og Witchblade. Begredelige serier laget for fjortiser og hvor det eneste voksne ved dem er graden av kynisme en blir presentert for i serien og av serieskaperne. Så hva ville en sagt hvis det samme systemet hadde blitt innført når det kom til skjønnlitteratur ?
Jeg ryddet pulten i dag morges og blant mylderet av løse notatblokk ark fant jeg et jeg hadde glemt. Jeg skal ikke gjengi første halvdel av arket, innholdet er litt preget av bitterhet. Det som derimot slo meg var dette spørsmålet og svaret. Hvorfor skulle det være interessant å skrive om tegneserier ? Jeg kunne jo ha gitt en kontinuerlig oppdatering om mitt raknende forsøk på å strikke et sosialt nettverk istedenfor. Jeg likte formuleringen.
Skrevet av den uforlignelige Alan Moore og det må sies at dette er det beste han har gjort de siste 15-20 årene. Tegnet av J. H. Williams III(Bl.a. Desolation Jones skrevet av Warren Ellis og Elseworld historien Son of Superman skrevet av Howard Chaykin og David Tischman. Begge er på biblioteket). Rentegneren er Mick Gray. Lenger ut i serien blir leseren gitt en guidet reise gjennom et vidstrakt metafysisk landskap og blir forklart Moore`s ideer om magi. En av guidene på denne reisen er den selverklært ondeste mannen i det 20. århundre Aleister Crowley. Williams III klarer på mesterlig vis å illustrere dette og sammen med Moore gjør han Promethea til et av høydepunktene innenfor superpersonsjangeren. 
En av inspirasjonskildene til Promethea dukket opp i Star Sprangled Comics nr. 8, desember 1941. Skapt av William Moulton Marston og med det forpliktende navnet Wonder Woman. På biblioteket finnes samlingen Wonder Woman Arcives volume 1 og hvor disse første seriene er samlet. I løpet av disse snart 70 årene er ambassadøren fra Themiscyra, hvis identitet i vår verden er Diana Prince, og datter av amasonedronningen Hippolyta blitt et av de største populærkulturelle ikonene og, det som var meningen fra starten av i følge Marston, en feministisk manifestasjon. Biblioteket har ytterligere to bøker med Wonder Woman i hovedrollen. Wonder Woman : Love and Murder skrevet av den ikke helt ukjente amerikanske forfatterinnen Jodi Picoult( 
Todd McFarlane var en gang en ganske okay tegneserietegner. Siden har han vel vært mest opptatt med å bygge seg et forretningsimperium og gjøre sitt ytterste for å bevise at selv tilsynelatende sympatiske mennesker kan oppføre seg som rasshøl bare det er nok penger involvert. Han var med å starte Image i 1992 og samme år startet han opp serien Spawn. Fra og med nr. 8 og til og med nr. 12 inviterte han etablerte forfattere til å skrive serien og i nr. 9(mars 1993)var det Neil Gaiman. I dette heftet introduserte Gaiman en ny figur, dusørjegerengelen Angela. Dette var i begynnelsen av det som ble Bad Girl trenden innenfor superheltsjangeren og leserne likte hva de så. Serien solgte i bøtter og spann. 
I sent 1994 kom første (av tre) nummeret av miniserien Angela. Tegneren var Greg Capullo som senere overtok tegneransvaret på Spawn. Dette fordi McFarlane skulle vie seg til å skrive serien og vise at det ikke var hans sterkeste side. Vel, i miniserien får vi Angela`s bakgrunnshistorie og det at hun nesten rekker å ta knekken på helvetes lakei Spawn. Grunnene til at jeg nevner denne serien er at den har noe felles med de overstående og at dette er stjerneeksempel på at Gaiman av og til tenker inntekter før kvalitet. Eierskapet til Angela har lenge vært et sentralt tema i den senere krangelen mellom Gaiman og McFarlane når det kommer til Gaiman`s forsøk på å få fullført sin versjon av Miracleman ved å kjøpe rettighetene fra McFarlane.
Du skal ikke tro at du er noe var en av Aksel Sandemos(å glemme denne s`en var tilnærmet katastrofalt)es befalinger fra Jante. Jeg er forsåvidt enig i den formuleringen. Ikke når det gjelder alle andre, men for min egen del. Det er viktig å vite at noen til enhver er bedre enn en selv, det er dette tingenes iboende faenskap tilsier, og vite at det eneste en kan gjøre er å foreta en tilstrebning m.h.t. forbedring. Jeg er selvfølgelig også en av de som har anlegg for å bli A legend in his own mind. Nå er det vel Farrisen som snakker mest, men jeg vil heller være ydmyk enn fylt av ufortjent hybris(kan man være fylt av fortjent hybris?). 
Nå tror jeg ikke Alex Toth(1928-2006)hadde problemer med noen av disse problemstillingene ovenfor. Rimelig sikker som han var på at han hadde et stort talent som tegneserietegner og det eneste jeg har lest om ham som person har vært utelukkende positivt. Hans kanskje mest kjente kreasjon er Hanna Barberas tegnefilmfigur Space Ghost. Det er forøvrig en av favorittene til Steve, The Dude, Rude(Nexus). Han har til og med tegnet en serieversjon av denne. For Toth sin del er ikke dette mye å vise til og ikke representativt for hans serieproduksjon. 
Som nevnt i forrige innlegg om Toth så tegnet han tidlig på 50-tallet Zorro. Jeg har gjort et forsøk på å lese samlingen biblioteket har og konklusjonen blir : Tegningene er fantastiske og historien bærer preg av å være skrevet for seksti år siden. Siden det akkurat nå er så mange bedre serier å lese har jeg valgt å bli ferdig med resten til vinteren en gang. Toth var den første tegnereren av Torpedo `36. Etter to episoder takket han for seg etter å ha gitt uttrykk for at han ikke delte forfatteren, Enrique Abuli Sancez`, nattsvarte humor. En av de virkelig geniale spanske tegneserietegnerne, Jordi Bernet, overtok og resten ble historie. Tiden mellom Zorro og Torpedo kan en godt si at Toth brukte til å briljere. 
Det finnes de få serieskaperne som virkelig behersker det mediet som er svarthvitt tegneserier. Det er enda færre som kan sies å være nyskapende og gravitere mot det geniale. Noen av disse er Frank Miller, Comes og juvelen i kronen, Hugo Pratt, også er det Alex Toth. Toth(lite brukt tysk etternavn og en variasjon av det tyske ordet Tod-død) kan sies å være en av dem som ga liv til den moderne tegneserien.