Ville vesten er nesten som før (9)

Hvor jeg muligens prøver å videreformidle hvorfor denne serien har vært en av mine definitive favoritter, så lenge jeg kan huske. Og hvor jeg for et par tre gangers skyld i tidlig alder så kvalitet for hva kvalitet var ment å være. Jeg visste ikke da at Greg (Michel Greg) var et geni, men med Hermann (Herman Huppen) var det åpenlyst fra første øyekast. Bernard Prince, av de samme, er kanskje ikke verdens mest intellektuelt stimulerende serie, men langt, langt fra den dummeste, men med Red Kelly var det uinteressant å tenke slik fordi bedre ble det ikke.

Et av mine stolteste øyeblikk i min tegneseriesamlingskarriere er når jeg kjøpte Western album nr. 3. Red Kelly: Ulvenatten i Wyoming. Nå hadde jeg allerede nr. 1 Cooper/Gattia: Den siste mohikaner, men jeg har ikke siden kommet over nr. 2 som var Red Kelly: Krigsdans rundt marterpælen. Disse kom i 1978-79 og i 1980-81kom de to siste albumene utgitt på norsk. Kampen om Triple Six og Sheriffene. Red Kelly har blitt utgitt i en rekke forskjellige titler. Tempo, Colt, Caliber og i Spider (som var den egentlige grunnen til at jeg startet denne rekken av innlegg, siden flest Red Kelly titler er blitt utgitt her på norsk og i svarthvitt).

Red Kelly er i en rekke av albumene en av cowboyene på Ranchen Trip. Denne er eid og drevet av den vakre Comanche og formannen er den litt opp i årene Ten Gallons. Resten av arbeidsstokken er en broget forsamling. Men Red Kelly`s rettferdighetssans og hans evner som revolvermann fører han inn i situasjoner han ikke rår over. Noe som betales med års straffarbeid og etter dette en følelse av rotløshet. Hvis jeg husker riktig så finner han en kur for dette. Etter at Hermann ga seg som tegner for å satse mer på egne prosjekter (Jeremiah kan vel sies å være fremtidens Red Kelly?) overtok Michel Rouge. Det er kommet i alt 15 album i serien som originalt heter Comanche og jeg tror alle har blitt gitt ut i Norge, de fleste i svarthvitt.

Ville vesten er nesten som før (8)

It was fifty years ago the day after tomorrow siden Blueberry ble publisert. I nr. 210 av bladet Pilote, 31.10. 1963. Det skjedde altså før min tid og det siste og åtteogtyvende albumet kom i 2005. Dermed tenkte jeg at jeg skulle ta en Knut Nærum (Norsk litteraturhistorie fritt etter hukommelsen) og skrive om Blueberry slik jeg altså husker serien. At dette vil etterlate store huller i gjenfortellingen av handlingen sier seg selv, men jeg skal prøve å gjøre så godt jeg kan.

De første albumene var ganske ordinære, sammenlignet med resten av serien og slett ikke med andre serier på den tiden disse kom ut. Som kavalerioffiser var han med å sette en stopper for et opprør blant Navaho-indianerne. Og unngå at dette ville ført til mulige massakrer begått av begge sider. Så ble han beordret til å være sheriff i en by overtatt av kriminelle. Her fikk han selvfølgelig ryddet opp slik at rettferdigheten kunne skje fyllest. Da har vi kommet gjennom de seks første albumene. Så synes det, og dette er kun meg som synser, at serien tar en ny vri. Tegningene blir forbedret, historiene mer nyanserte og med større islett av en mer kritisk historiefortolkning.

Det vises i albumet Jernhesten hvor Blueberry havner midt i utbyggingen av jernbanen som skal krysse kontinentet og jernbaneselskapenes akutte behov for profitt fører til en uhorvelig mengde av lovbrudd begått mot hverandre. Og til slutt blir indianerstammene langs traseen blir provosert til å ta opp våpen. Myndighetenes svar på dette blir et vinterfelttog ledet av ham som ligner, handler likedan, men ikke deler navn med.

Jeg har så lenge jeg kan huske hatt bare forakt overfor denne unnskyldningen av et menneske som var general George Armstrong Custer (han var for øvrig oberst etter å ha vært general under borgerkrigen og så måtte gå ned i gradene, men forfengelighet lar seg ikke stoppe). I Pioner legger faktisk hovedpersonen, Ben Adams, mesteparten av skylden for Custer`s last stand på presidents Ulysses S Grant`s skuldre og manglende etterretning. En av favorittbøkene mine når jeg var liten var Solen stod stille over Little Bighorn av Kjell Hallbing og det jeg satt igjen med var irritasjon over at indianerne ikke fikk drept dem alle. Ved nesten å måtte desertere klarer Blueberry å forhindre enorme tap av liv på begge sider i konflikten.

Blueberry`s to faste følgesvenner er den lettere alkoholiserte MacClure og den litt mer nyktre Red Neck. De står nesten alltid brask og bram ved vår helts side. Ganske ofte er de også til hjelp. Albumene 11 og 12 og handlingen dreier seg om en skjult gullgruve ute i ørkenen og en riktig ufyselig bad guy.

Da er en kommet frem til det som blir hans Damokles sverd og som nesten får ham drept gang på gang. Ved borgerkrigens slutt blir sørstatenes gullbeholdning evakuert og fraktet ned til Mexico og skjult. Blueberry får i oppdrag å hente denne skatten tilbake til den som anser seg som dens eier, Uncle Sam. Etter mye om og men lykkes han bare for å bli forrådt, anklaget for å stjålet den og sendt til fengsel idømt straffarbeid.

Her synes historien å ende, men onde krefter vil det annerledes og han blir hjulpet til å unnslippe. Bare for å bli involvert komplott for å drepe president Ulysses S Grant. Merkelig får nok får han forhindret det, men er nå lovløs. Dette bringer ham i kontakt med en stamme apacher. Her blir han værende et par albums tid. Og da har en kommet frem til album nr. 21, Skatten. Dette er kanskje det jeg setter mest pris på i hele serien. Av så mange årsaker. Her får han endelig brakt denne skatten til myndighetene og blir kvitt anklagene mot seg. Så var det nok et mordkomplott mot presidenten(samme Grant og ikke spesielt populær hos noen grupperinger), Blueberry blir igjen trukket inn i dette og møter gamle bekjente. Arizona Love (23) blir Charlier`s siste album og Blueberry møter sitt livs store kjærlighet for siste gang.

Fra album nr. 24 skifter serien navn til Mr. Blueberry, det har gått noen år og Blueberry befinner seg i Tombstone. Det som var denne pittoreske perlen av en by i Arizona`s ørken. Og der blir han værende til og med album nr. 28 som ble det siste i serien (Apacher kom etter, men ble aldri gitt ut i albumformat). Og her ender også min nokså lettvinte gjennomgang av en av tidenes beste albumserier. Det har vært begivenhetsrike år og jeg kunne ikke vært dem foruten. Takk, hvor enn dere begge er.

Ville vesten er nesten som før (7)

Året var 1994 og det siste forsøket på å utgi et seriehefte kun med westernserier på norsk er et faktum. Tittelen på bladet var Caliber, ment for «voksne» og det kom seks hundresiders hefter per år. Dette varte til og med nr. seks 1996 da bladet gikk inn. Også dette var i svarthvitt, men det som utgjorde gulroten her var at en fikk et helt album med hver utgivelse. Noen gamle travere i lettere ny forkledning var det. To album med Marshall Blueberry og tegnet av William Vance. To album med Red Kelly skrevet av Greg og tegnet av etterfølgeren til Hermann, Michel Rouge (som også tegnet det tredje Marshall Blueberry albumet). Jim Cutlass med Charlier/Giraud og album nr. tre med Giraud/Christian Rossi. Og en gammel kjenning fra Colt, de kortere historiene om Mestizo skrevet av Echevarra og tegnet av Louis Bermejo (som også tegnet Jon-Khe i Colt).

Av faste innslag var det i hvert nummer et hefte med Jonah Hex. De fleste tegnet av Tony de Zuniga, men de fem første var miniserien Jonah Hex: Two Gun Mojo skrevet av Joe R Lansdale og tegnet av Timothy Truman. Horror-versjonen av denne serien utgitt på Vertigo og rimelig okay. De korte satiriske historiene i albumene om Al Crane skrevet av Gerard Lauzier (1932-2008) og tegnet av Alexis (Dominique Valet 1946-1977). Ensidere med Cauvin/Salverius Blåjakkene. Og Det livløse vesten om det noe uvanlige livet i en småby fortalt på en humoristisk måte av en rekke forskjellige forfattere og tegnere, deriblant Jean Giraud.

Det var også plass til Deribs to kortere historier Mannen som ventet og Mannen som ville sove i skyggen. Begge fra albumet Manden som troede på Californien / L`homme qui croyait a la Californie. I de første heftene var de litt uvanlige historiene Gato Montes skrevet og tegnet av Walter Fahrer (andre serier på norsk av ham er Cobolt skrevet av Greg og om privatdetektiven Harry Chase skrevet av Claude Moliterni og utgitt i Supertempo og Helgenen). Handlingen i Gato Montes utspiller seg på den argentinske pampasen sånn cirka midt på 1800-tallet og vår helt er en erfaren gaucho. Nå var de jo like opptatt med å undertrykke urinnvånerne her som lenger nord og konflikter var det nok av.

Så var det de resterende albumene. Trio Grande og Wayne Redlake: 500 Remingtons var skrevet av Clemente, Olivier Vatina (også en meget dyktig tegner med bl.a. albumserien Aquablue) og tegnet av Fabrice Lamy. Trio Grande var et forøk på en mer humoristisk og feministisk rettet fortelling og Wayne Redlake mer vanlig action. Belgieren Yves Swolfes tre album i serien Durango var ment å være inspirert av spaghetti westerns og som den håndverkeren belgiske Swolfes er så ble resultatet deretter. The Kid og Trent var skrevet av Rodolphe (Rodolphe D Jaquette) og tegnet av brasilianske Leo (Luiz Eduardo de Oliveira og mest kjent for sin science fiction serie Aldebaran). Trent det første i en serie med samme navn. Kane var av Celal og ble det eneste albumet jeg kan finne av ham.

Den mest originale serien var første halvdel av Timothy Trumans tegnede biografi om Simon Girty (1741-1818). En mann som har fått et ufortjent herostratisk rykte på seg i amerikansk historie. Kidnappet av Seneca indianere som barn var fanget hos disse i åtte år og fant deretter ut at han foretrakk indianernes levevis. Dette ga ham tilnavnet The White Savage. Under frigjøringskrigen startet han på opprørernes side og skiftet deretter over til britene. Noe som ikke gjorde han mer populær hos de som ble amerikanere. Fascinerende lesning og glimrende fortalt av Truman. Og det var en rask gjennomgang av det som var Caliber og hvor en ennå føler et lite savn når en tenker på denne tittelen.

Ville vesten er nesten som før (6)

Colt var et seriehefte som ble utgitt fra 1978 til og med 1990. I alt kom det 124 hefter og de fleste av disse var på 100 sider (egentlig 96) og elleve av dem 68 (64) sider. Det blir sånn cirka 11552 sider med westernserier. Jeg har allerede nevnt noen serier og serieskapere som ble utgitt her: Ringo, Buddy Longway, Jonathan Cartland, Red Kelly, Jerry Spring, Blueberry og Metzgar av Vevle Olsen.

Det ble også trykket en hel rekke avisstripeserier, som f.eks. Jeff Slade, Matt Dillon (serien basert på tv-serien Kruttrøyk), Cobran og Matt Marriott. Serier med kortere historier som Eventyr i Springville, Der hvor ravner dør, Mestizo, Jon-Khe, Sunday og Hombre. Og altfor mange episoder av den grusomme Buffalo Bill. Sistnevnte er aldri verdt å lese og de fleste av disse andre seriene er ikke slik at en har gått glipp av veldig mye hvis en ikke har fått dem med seg.

Watami av Hector Oesterheld/Jorge Moliterni, avisstripen Frisco Kid (originaltittel Cisco Kid og basert på forfatteren O. Henry`novelle The Caballero`s way) tegnet av Jose Luis Salinas (1908-1985) og Casey Ruggles av Warren Tufts derimot er eksempler på serier en burde en få med seg. Oesterheld (1919-1977) har jeg nevnt i forbindelse med de seriene han gjorde sammen med Hugo Pratt i Buenos Aires på 50-tallet. Videre har biblioteket en tegneseriebiografi han skrev om Che Guevara (tegnet av far og sønn Alberto og Enrique Breccia). Siden han tilhørte venstresiden i argentinsk politikk ble både han og familien bortført og antatt drept av militærjuntaen. Watami er en av de mer realistiske seriene med en nord-amerikansk urinnvåner i hovedrollen og nydelig tegnet av Moliterni, som igjen var en av tegnerne på Pratt`s Ernie Pike og Sergeant Kirk.

Frisco Kid er den perfekte meksikanske cowboyen. Han er en glimrende skytter og rytter, sjarmerende, galant og med en meget utpreget rettferdighetssans. Også har han sin egen Sancho Panza som følgesvenn som er store deler av det komiske innslaget. Dette var en serie som var fantastisk tegnet og Salinas må kunne sies å være en av de største avistegnerne gjennom tidene og han tegnet Cisco Kid fra 1951 til 1968.

En som heller ikke kan sies å være en middelmådighet er Warren Tufts (1925-1982). Den eneste ikke-argentineren blant disse tre seriene og et heller ukjent navn i Norge. Dette på tross av at to hans avisserier er utgitt på norsk. Hans korporal Lance ble utgitt i Skippern på 50-tallet og en rekke avsnitt av Casey Ruggles i Colt. Casey Ruggles er en meget veltegnet og spennende westernserie. Innimellom mens jeg leste denne fikk jeg assosiasjoner til Hal Foster`s Prins Valiant. Og det er vel en god ting. Dermed var denne hurtige gjennomgangen av Colt ferdig.

Ville vesten er nesten som før (5)

Når jeg vokste opp var det et utall av westernserier. Marshal varte bare et par år og jeg leste det heller ikke. Det samme med Texas og Sheriff gikk siste gang inn i 1975. Historien om Winnetou og Old Shatterhand var et album som kom i 1975. Ikke bra det heller selv om det var basert på bøker av tyske Karl May, som igjen solgte flere hundre millioner bøker. Tomahawk (1961-63 og 1964 til 1984) hadde westernserier fra DC Comics og det var heller ikke noe jeg leste jevnlig, men jeg husker ennå de få El Diablo (tegnet av Gray Morrow) historiene og de seriene jeg fikk lest tegnet av Joe Kubert. Selvfølgelig også Jonah Hex, denne karakteren fikk sin egen serie i perioden 1985-86, og var den styggeste anti-helten det ville vesten noensinne hadde sett og glimrende fortalt av forfatteren Michael Fleischer og tegneren Tony de Zuniga. Tomahawk var bra, men aldri så bra at jeg fikk somla meg til å samle på den.

Så var det Apache som kom i 1980-81 og ikke av spesiell interesse. Albumet Den siste Mohikaner er blitt utgitt flere ganger, adaptert av, for meg helt ukjente, italienske Alarico Gattia, Vestens ensomme: Larry Yuma var et lettglemt album. De to albumene i Hans Kresses serie Rødhudene var velmente, om ikke annet. Alt dette er serier som kom ut etter at jeg hadde begynt å lese tegneserier. Alt før dette tar jeg ikke på meg å ramse opp. Noe helt annet var at jeg leste få eldre serier. Det virket som om de bare var forsvunnet og det er de fleste piskadausen ennå. Så var det de seriene jeg leste jevnlig og samlet på da eller har samlet siden.

 Her tegnet av Timothy Truman

En utgivelse en skulle tro inneholdt en god del westernserier ville være Tempo. Så var det ikke. Tross at albumserier Blueberry, Buddy Longway og Red Kelly kom først på norsk her druknet de blant alle disse andre seriene. Lucky Luke dukket også opp første gang her, men det kommer jeg tilbake til. Første slik serie jeg kan finne er i nr. 45 1968. Det er Ringo tegnet av William Vance og skrevet av Acar. Så er det neste historie som jeg tror er italiensk og en skildring av denne dalen med sine fredsæle innbyggere. Kommer borgerkrigen og partene ber dem velge side. I stedet nekter de og tar til våpen. Det ender ikke godt og alle innbyggerne blir massakrert. Jeg husker at denne serien gjorde dypt inntrykk på meg. Det var noen til kortere serier, men de er ikke verdt å nevne her.

Det er for så vidt ikke Sorte Ulv heller. En blek kopi av Sølvpilen og det er godt gjort. Selv som liten gjennomskuet jeg denne seriens begredelige kvaliteter. Tempo gikk inn i 1979 og oppfølgeren ble Supertempo. Her kom det 45 månedlige utgivelser og en av de inneholdt en westernserie. Det var Stan Lynde`s mindre kjente serie Latigo. En okay serie, men ikke nærheten så bra som den mest kjente Rick O`Shay. Latigo er hvis jeg husker riktig bl.a. vakt på en dilligence og jevnt over good guy og en mer streit westernserie sammenlignet med Rick O`Shay (kommer tilbake til denne). Stan Lynde gikk dessverre bort sjette august i år, 81 år gammel.

Ville vesten er nesten som før (4)

Bare for å fortsette denne rekken av innlegg som tar for seg hva jeg har lest av westernserier disse tiårene siden jeg startet å lese. Det er kanskje ikke det mest fascinerende, men selv er jeg overgitt hvor mye det har blitt og hvordan denne sjangeren nå er nesten helt borte. Nå en forsøksvis nitidig gjennomgang av den kanskje beste av dem og hva som er blitt utgitt på norsk.

Jean-Michel Charlier var en belgisk tegneserieforfatter (selv har jeg alltid innbilt meg han var fransk) og hadde rimelig bra med suksesser på sin curriculum vitae. Nå skal jeg ikke liste opp alle disse, men bare skrive om den største. Den skapte han sammen med franskmannen Jean Giraud og denne debuterte i bladet Pilote nr. 210, 1963 og den opprinnelige tittelen var Fort Navajo. På norsk dukket den første gang opp i Tempo nr. 44, 1969 og med navnet Løytnant Winston. Senere ble det til Løytnant Blueberry og fra og med album nr. 19 bare Blueberry. Noe jeg ikke hadde tenkt på er at i år feirer denne serien 50-års jubileum. Og med unntak av de helt første albumene så holder den seg overraskende godt.

Hvordan Charlier og Giraud kom i kontakt med hverandre kom til som en følge av at belgieren Jije (Jije tegnet siden sidene 28-36 nr. 1, 28-36 i album 2 og 17-32 i nr. 4) anbefalte Giraud for Charlier, ettersom denne hadde vært Jijes lærling og senere assistent på albumet Veien til Coronado (1961). Vel, Charlier rakk å skrive de treogtyve første albumene i hovedserien. Videre alle de tre albumene i serien Den unge Blueberry. Disse var med kortere historier fra borgerkrigen og tegnet av Giraud. Og de tre første i serien Blueberrys unge år tegnet av New Zealenderen Colin Wilson. Charlier og Giraud skapte også westernserien Jim Cutlass og hvor han skrev de to første. Disse har på norsk blitt utgitt i Colt. Charlier gikk bort 10.07.
1989.

 Etter dennes bortgang tok Giraud på seg forfatteransvaret og skrev de resterende fem i hovedserien pluss Apasjer som ble utgitt i Egmonts serie Legenden om Blueberry bok 14. Videre skrev han de tre albumene i serien Marshall Blueberry. Her var de to første tegnet av William Vance og utgitt på norsk første gang i Caliber. Det tredje ble tegnet av Michel Rouge og som tidligere hadde rentegnet sidene 15 til 35 i album nr. 19, Skatten. Alle disse ble utgitt i Legenden om Blueberry bok 5, U.S. Marshall.

 Francois Cortegianni overtok som forfatter på Blueberrys unge år. Wilson tegnet til og med nr. 6 og deretter overtok Michel Blanc-Dumont. Det kom tre album til på norsk og minst tre til er blitt publisert i Legenden om Blueberry bok 17, Slakteren fra Cincinatti (forelopig siste bok i denne serien). I alt er det kommet 19 album. Giraud skrev også videre på Jim Cutlass og her ble Christian Rossi ny tegner og album 3 og 4 kom på norsk i Caliber. Det kom ytterligere tre til på fransk. Jean Giraud gikk bort 10.03. 2012.

Ville vesten er nesten som før (3)

Serien om Jonathan Cartland av Laurence Harle/Michel Blanc-Dumont har mye til felles med Deribs Buddy Longway. De lever på tilnærmet samme tid (pluss minus 10 år), i omtrentlig det samme geografiske området, begge starter som pelsjegere, de får et godt forhold til de som har holdt til der i århundrer og så godt er dette forholdet at de begge finner sin utkårede blant disse. Og begge sliter vel en periode med å begrense inntaket av ildvann. Her ender de fleste likhetene. Derib forteller sine historier og håpet er aldri langt unna, men for Cartland blir det langt mellom hver gang noe får en lykkelig slutt.

Begynnelsen er bra. Han treffer henne, de vies og hun blir gravid. Føder en sønn før hun blir drept av omreisende kjeltringer. Cartland blir da enkemann og eneforsørger for et spedbarn. Der ute i ødemarken innser han, etter at tilværelsen hans nå har implodert, at det finnes ikke mulighet for at han skal kunne mestre dette. Han avleverer barnet til morens slektninger og oppsøker sivilisasjonen for å gå til grunne så raskt som mulig. Da er en kommet et lite stykke ut i album nr. 2, Siste vogntog til Oregon.

Her er Cartland blitt en rasert og knukket mann. Ved et lykketreff blir dette menneskelige vraket ansatt som guide for et vogntog på vei til denne vestkyststaten nevnt i tittelen. Problemet er bare at vinteren er alt for nært forestående og det er derfor disse nybyggerne tar sjansen på ansette denne resten av et menneske. Det er risikoen for å fryse i hjel mens en forsøker å krysse den siste fjellkjeden, som må overstiges for å nå det endelige målet, som gjør dem så desperate. Cartland blir sober, finner nesten hele seg igjen og mestrer til slutt oppgaven. Han får et nært forhold til en ung enke og hennes sønn i løpet av ferden og ved ankomsten velger han å forlate dem slik at normaliteten igjen kan omfavne dem. Dette er vel det siste albumet hvor Cartlands forhold til det annet kjønn ikke får en tragisk avslutning.

På norsk kom det igjen syv album. Fem i albumformat i serien Serie-Album: Nr. 1 Siste vogntog til Oregon, nr. 10 Wah-Kees gjenferd nr. 15 Edderkoppkvinnens skatt, nr. 20 Vindenes flod og nr. 27 Testamentet. Nr.1 Jonathan Cartland og nr. 7 Silver Canyon ble begge utgitt i bladet Colt. På dansk har det kommet ytterligere to, nr. 8Desertørene og nr. 9 Lille Sol. Det tiende og siste, Les repères du diable, er bare kommet på fransk. Jeg har skrevet om denne serien før og har ingen skrupler med å gjenta meg selv. Ikke når det er snakk om en serie med slike kvaliteter.

Ville vesten er nesten som før (2)

Jeg har til stadighet nevnt disse serieskaperne som tilhører mine definitive favoritter og disse utgjør ikke flere enn rundt omkring femti. (slik blir det når en har lest så mange tegneserier og dermed ble jeg tilnærmet fysisk syk av mitt eget forsøk på å være suveren). Det får så være. Jeg var ikke veldig gammel når sveitsiske Derib (Claude de Ribaupierre) ble en av dem. Den første historien jeg husker å ha lest av ham (denne tegnet han bare, forfatter var Maurice Rosy) var om den snakkende spionhunden Atilla. Utgitt som nr. 23 (Atilla på slottet) i Trumf serien og kom i 1975. Nr. 1 i serien, Et Hundeliv kom i Trumf serien 20 og begge disse ble nyutgitt i Tegneserie bokklubben. Først Et hundeliv i 44 i 1988 og Atilla på slottet, nå Brudulje på slottet, kom som nr. 56. Og her kom også det tredje og siste han tegnet, Atilla møter Z14 i nr. 68.

Etter så mange uinteressante opplysninger er det på tide å konsentrere seg om det Derib har brukt meste av sin skaperkraft på og innlegget skal dreie seg om. Indianere før og nå og det ville vesten. Hans mest kjente serie, for de av som ikke er faste seere av NRK Super, må være de tyve albumene om pelsjegeren, ektemannen, familiefaren og mennesket Buddy Longway. På norsk kom det aldri mer enn seks og de to siste, Hemmeligheten og Elgen, kom bare i Tempo. Hvis jeg skal sammenligne Derib og Buddy Longway serien med noen må det bli en annen sveitsisk serieskaper, Cosey og hans serie Jonathan. Jeg er sikker på at jeg hadde vært en mye større tulling hadde jeg gått glipp av disse.

Den litt i overkant sukkersøte serien Yakari har det kommet 37 album i. Misforstå meg riktig når jeg innser at jeg ikke er i målgruppen for denne serien, skjønt jeg satte meg ned og så flere episoder av tegnefilmserien når disse ble vist på tv (klarte nesten å ignorere den forferdelige dubbingen). Det er en serie som er vakkert tegnet og yngre lesere lærer toleranse og respekt overfor mennesker og miljøet. Og viser at hverdagsliv er det samme overalt, men ikke så begivenhetsrikt som Yakaris. På norsk har Yakari kommet ut i forskjellige formater, men ikke altfor mange titler.

Det kom to album til på norsk og det var Veien mot vest. Disse var skrevet av Greg og beskriver hva som inntreffer mens et vogntog med nybyggere reiser over prærien på vei mot dette forgjettede landet i vest. Det er kanskje ikke den mest realistiske skildringen jeg har sett av denne typen reiser, det må bli filmen Meek`s Cutoff fra 2011, men det er knakende godt fortalt. Denne serien gikk også i Colt.

Her ble også et par av de fire historiene i Deribs album (dansk tittel) Manden som troede på Californien utgitt.

Så på dansk har det kommet flere andre titler av Derib. En har de tre albumene i serien Manden som blev født to gange. Hvor Derib forteller om en medisinmanns liv fra fødsel til død. Hvor han skildrer det åndelige aspektet og forsøker å gi innblikk i hvordan livet ville ha artet seg. Lykkes han med dette. Mitt svar ville blitt et ubetinget ja. Oppfølgeren til denne serien ble de fire albumene i serien Den røde vej. Utgangspunktet her er å skildre hvordan indianere overlever i dagens samfunn og hvor de ofte blir født inn i den statsregulerte fattigdommen et liv på reservatene gjerne medfører. Disse siste har jeg ikke lest, men ved å se på coverne kan synes som om politisk oppvåkning og muligens væpnet motstand også blir nevnt. Og dette ble en litt kort gjennomgang av en de største skildrerne innen denne sjangeren og neste gang, hvem vet.

Ville vesten er nesten som før (1)

Når jeg var liten ville jeg alltid være indianer og ikke hvit når vi var ute og lekte. Jeg vet ikke hvordan jeg ble gjort oppmerksom på det i så tidlig alder, men det stod helt klart for meg hvor dårlig urbefolkningen i Nord-Amerika hadde blitt behandlet. Det tok et par år til og en serie programmer på NRK radio for å forstå hvor mye verre skjebne de sør-amerikanske indianerne hadde fått gjennomgå. Ikke at en skal sette lidelser opp mot hverandre, men det ble nevnt i et av disse programmene at i en periode var det ikke vanskelig å navigere fra Sør-Amerika til Spania eller omvendt. Det var bare å følge likene av indianske slaver som var hevet over bord og som lå og fløt langs leia.

Jeg ble ytterligere utdannet ved å lese Pioner, som nå utgis på norsk for tredje gang, og som ga en realistisk beskrivelse av hvordan vesten ble vunnet og hvem taperne ble. Samtidig som en leste Kaptein Miki, Sølvpilen og Kaptein Mark og Ontarioulvene i Prærie Bladet. Indianeren Triste Gufas i sistnevnte var vel en altfor drøy karikatur, men hva visste jeg om rasistiske stereotyper? Jeg fikk og lest Løytnant Blueberry, men der ble det ikke virkelig fokus på indianernes situasjon før en kom til album nr. 18, I Vittorios vold (1984). Nå skal det ikke bare handle om indianere og Blueberry er jo en leseropplevelse som er som dynamitt å regne. I 1979 kom det seks hefter i Pioners format med Ken Parker. En av disse pelsjegerne som levde et begivenhetsrikt liv, likt f.eks. Lærstrømpe, Daniel Boone og Davy Crockett. Den gjorde ikke noe uutslettelig inntrykk.

Tex Willer hadde/har og samme format og er en serie jeg aldri hatt sansen for. Kan ikke helt si hvorfor siden det har vært en rekke forskjellige forfattere og tegnere knyttet til denne serien (bl.a. Manfred Sommer). Det jeg husker best av det lille jeg har lest er vikinger og arabere som møtes til kamp på prærien. Falt ikke i smak og savnet vel litt realisme. En hadde Ernst Vevle Olsen Meisters (se hjemmeside) adapteringer av Louis Masterson`s Morgan Kane. Og tegnestilens opphavsmann, som Vevle Olsen Meister prøvde å emulere, A. H. Palacios og hans serie Mac Coy (skrevet av J. P. Gourmelen). Denne har jeg nevnt tidligere og det er synd og skam at det bare kom tre album på norsk. Her avsluttes første innlegg om dette temaet og jeg tror at jeg til slutt vil komme til et poeng, senere.